Dagens oppgave fra 365 Days of Writing Prompts lyder slik:
You have the choice to erase one incident from your past, as though it never happened. What would you erase and why?
Dette er antakelig et innlegg som kan virke støtende for enkelte Døve/tegnspråkbrukere, men jeg kjører på likevel. Tross alt er dette min blogg, og situasjonen som beskrives overfor, er uansett så usannsynlig at det bare er å fundere i vei.
Hvis det var én hendelse i livet mitt jeg kunne slettet, ville jeg slettet den dagen jeg fikk hjernehinnebetennelse og mistet hørselen. Jeg skal ikke nekte for at livet ville vært helt annerledes om jeg ikke hadde mistet hørselen, og at det er veldig mange mennesker jeg aldri ville ha truffet eller blitt kjent med på grunn av dette. Kanskje jeg ikke engang hadde lært meg tegnspråk i det hele tatt, kanskje jeg hadde blitt operasanger istedenfor danser, kanskje vi hadde blitt boende i gudsforlatte, nikkelforpestete Kirkenes i flere år. Det er det interessante med små eller store hendelser i livet, hver av dem kan virke så ubetydelig, men kan gi store omveltninger på resten av livet. De som har lest Kate Atkinsons Liv etter liv eller sett filmen The Butterfly Effect skjønner hva jeg mener.
Grunnen til at jeg valgte akkurat denne hendelsen, er fordi jeg alltid har følt meg som en hørende, selv om jeg gikk i barnehage og på skole for døve og hørselshemmede barn, og er flytende i tegnspråk. Jeg identifiserer meg som en hørende og mitt morsmål er bokmål. Jeg blir tatt for å være hørende av tegnspråklige som møter meg for første gang. Jeg husker ikke hvordan det var å kunne høre, likevel savner jeg det. (Kanskje bortsett fra når jeg sitter på trikken og en hel barnehageklasse kommer stormende om bord.) Ifølge audiopedagogen min har jeg veldig godt språkøre når det gjelder fransk uttale, et språk jeg aldri har hørt «live». Jeg savner å slippe å være avhengig av tegnspråktolker for å få meg en utdanning, eller på et øyeblikks varsel delta på interessante foredrag, kurs, workshops. Sånn som systemet er nå, er man nødt til å bestille tolk i veldig god tid i forveien, og man må «jukse» med bestilling for å i det hele tatt få tolk på kveldstid og i helgene, det er kjipt å ikke kunne være så impulsiv som man selv vil! Jeg savner å kunne kommunisere spontant og utvunget med hvem som helst, slik som moren min gjør, og slippe å anstrenge meg for å oppfatte i hvert fall 40% av detaljene i munnavlesningen, for ikke å snakke om å kunne slå av en prat med noen som ikke snakker norsk, men engelsk, fransk, tysk, italiensk. Jeg savner å kunne danse til musikk, høre absolutt alle nyansene i en sang og kunne skille det ene instrumentet fra det andre. Jeg savner å kunne lytte til min brors tanker og meninger. Jeg savner å kunne forstå hva niesen min sier til meg.
12. mars i 365 Days of Writing Prompts.
Dette var så sterkt å lese. Jeg blir ordfattig og lurer på hva jeg selv ville slettet, men mine erfaringer kommer helt til kort sammenliknet med tanken på effekten av en hendelse som hjernehinnebetennelsen din. Det er vanvittig hvordan én enkelthendelse kan påvirke livet. Samtidig mener jeg bestemt at det er noe som bor i oss uansett, og at du ville fått et fantastisk liv – hørselshemmet eller ikke – og at du kanskje ville vært danser eller operasanger, og at du either way ville funnet en måte å thrive og ta verden med masse iver, positivitet og inspirere andre, akkurat slik jeg opplever at du gjør. Du er en ENORM inspirasjon, Anne-Line.
Jeg ble selv smittet med RS-virus da jeg lå i kuvøse, og skulle vel vært død hadde det ikke vært for at vi hadde en helt spesielt dedikert og dyktig jordmor som hadde spesialkompetanse med en tilsvarende situasjon.
Jeg tenkte på å skrive et innlegg selv om hvilken hendelse jeg ville slettet, men konsekvensen av den er litt for stor til at jeg vil stå for det under navn. Men det jeg ville slettet, om noe, er da tvillingbroren min døde, men bare hvis det betydde at vi begge fikk lov å leve og jeg fikk de andre søsknene mine likevel. Det er så rart å tenke på at jeg lever delvis på grunn av andres kompetanse, og innsats, men det er jeg utrolig takknemlig for.
Mange andre jeg kjenner som hadde den fødselsprossessen jeg hadde så tidlig (25. uke), er funksjonshemmet eller psykisk utviklingshemmet. Hadde det ikke vært for at de håndterte tvillingen min som de gjorde, hadde jeg kanskje ikke levd, eller så kunne det skjedd andre ting med meg underveis.
Med det så prøver jeg å si at du er en utrolig levende person, og at det er veldig smittsomt. Noe ved historien din rører meg, og jeg tenker at, selv om hørselshemmet også kunne vært meg, så finnes det fantastiske eksempler som deg på at selv ikke dét trenger å være hindring for å ha et stort og uttrykkende og gledesfult liv :)
Hei, Dina!
Takk for en veldig lang og fin kommentar. Og beklager at det tok så lang tid før jeg svarte, men jeg følte at kommentarer som dette fortjener at jeg tar meg tid til å skrive et ordentlig svar :)
Jeg er enig med deg, så lenge det er liv, er det håp. Vi har alle vært så utrolig heldige at vi vant det store lotteriet, så da er det virkelig ingen grenser for hva man kan få til hvis man virkelig går inn for det. Og ja, det er utrolig hvor stor forskjell selv små hendelser kan utgjøre. Jeg er glad for at det gikk så bra for deg, selv om jeg skjønner ditt savn etter et annerledes utfall for din tvillingbror.
Jeg setter veldig stor pris på dine vennlige ord, og det er så fint at du føler deg inspirert av meg :)