Jeg har ikke ofte mareritt, heldigvis. Jeg har stort sett bare veldig livaktige drømmer om sommeren, mindre livaktige om vinteren, og det hender at de kan inneholde smågufne elementer, men det hender ytterst sjeldent at jeg våkner panikkslagen. Det marerittet som gjorde aller mest inntrykk på meg, var et jeg hadde da jeg var 14 år. Jeg drømte at jeg var fanget i en labyrint og noe var etter meg. Plutselig våknet jeg, ikke liggende i senga, men stående ved døra til rommet mitt, mens jeg i halvblinde prøvde å finne lysbryteren. Første og siste gang jeg gikk i søvne.
Mitt siste mareritt var for en ukes tid siden, jeg var på et veldig merkelig sted med masse kriker og kroker, rom, tunneler og så videre. Jeg tror jeg prøvde å unnslippe noe, og prøvde å krype gjennom en veldig lang og mørk rør som var fylt av tjæresvart væske, greiner, masse søppel. Røret ble trangere og trangere helt til jeg nesten satt fast. Det neste jeg husket, var at en vennine av meg hadde fått et barn. Barnet hadde Downs. Plutselig er jeg barnet, og jeg prøver å komme i kontakt med en jente jeg nylig møtte, men jeg har hverken språk eller koordinasjon til å skrive en melding.
Det nest-siste marerittet jeg hadde, og egentlig det mest ekle, var for rundt en måned siden. Jeg drømte at jeg satt hos fastlegen og fikk vite at verdiene mine fremdeles var altfor høye. Deretter sa hun: «Og hvis du ikke slutter å trene og danse, kommer du til å dø.» Jeg var såpass påvirket av den drømmen at da jeg våknet, måtte jeg google «Can you die from Graves’ disease?» Svaret var faktisk ja, MEN bare hvis det ikke behandles. Jeg går på medisiner og føler meg tusen ganger bedre enn det vraket som såvidt hanglet seg gjennom sommeren 2014, så det er ingen grunn til bekymring. Puh.
19. februar i 365 Days of Writing Prompts.