[Bekjennelse]

Jeg heter Anne-Line og jeg er nettavhengig.

Jeg har nylig sagt opp mitt bredbåndsabonnement fordi jeg innså at jeg brukte for mye tid på internett. Det er ikke det at internett er en dårlig ting; det har mange fordeler, men disse er de fleste klare over, så jeg gidder ikke ramse opp dem nå. Problemet er når noen glemmer å eksistere utenfor nettet.

Jeg følte jeg bare lot livet fly forbi mens jeg ventet på at en eller annen siden skulle laste. Jeg ble lei av den følelsen jeg fikk av å se opp fra skjermen og oppdage at jeg har brukt fem timer på ingenting når jeg heller kunne ha brukt disse timene på å møte venner, gå en tur i skogen eller bare rydde opp i gamle bilder. Noe av det jeg husker best, er den irritasjonen jeg følte da jeg satt og prøvde å oppdatere meg på Twitter mens min egen far prøvde å snakke med meg. Sånn skal det ikke være.

Alle disse timene kunne jeg ha brukt til å danse mer, pleie mine bånd til venner og familien, lese en bok eller tre… Hvorfor ble det så viktig for meg å få med meg enhver oppdatering, hver lille tweet, de nye lolcats-bildene? Hva fikk jeg ut av det? Kanskje kom jeg over en bra lenke her eller en fin bloggpost der, som jeg faktisk lærte noe nyttig ut av eller som gledet meg, men dette var bare noen små plett i helheten.

Jeg vil anslå at minst 80% av den tiden jeg tilbrakte på nett, gikk til å trykke F5 for å se om det har kommet noen nye oppdateringer siden sist jeg sjekket for et par minutter siden.

De fleste normale mennesker klarer å kontrollere sin nettbruk. De holder seg oppdaterte, samtidig som de tar seg tid til å oppdatere seg i det virkelige livet. Men noen mennesker har ikke den samme kontrollen. Det er det samme som med alkohol eller narkotika: De fleste klarer fint å drikke alkohol til fest eller et glass vin i ny og ne. Men noen klarer ikke stoppe der, de må ha alkohol hele tiden. Det blir en avhengighet.

Jeg har omsider innsett at internett har blitt et problem for meg, og det er derfor jeg prøver å kutte ned på bruken av dette. Jeg har vært nettfri hjemme i nesten en uke nå. Kanskje ingen stor bragd for de fleste, men for meg er det en stor forskjell: Plutselig har jeg tid til å lese en bok. Plutselig hadde jeg tid til å rydde opp i gamle bilder. Plutselig hadde jeg tid til å være til stede i nuet og observere mine egne tanker og følelser og det som skjer rundt meg.

Ironisk nok har jeg blitt flinkere til å holde denne bloggen i live etter at jeg innså min avhengighet. Jeg har kunnet fokusere på de tingene som betyr noe for meg, fokusere på å ta vare på disse øyeblikkene, skrive dem ned og dele dem med andre. Bilder fra Australia-turen min for nesten tre år siden er omsider lagt ut på Fjesbok, bilder fra en morsom fadderdag for over et år siden er blitt delt med vennene mine. Og jeg føler meg mer hel enn jeg har gjort på veldig lenge.

(Dette innlegget hadde jeg kanskje ikke skrevet om det ikke var for Mikael Rønnes kronikk om Fjesbokavhengighet i Aftenposten. Hvilken rolle spiller det om kronikken er klisjéfylt når den formidler noe som er virkeligheten for noen av oss?)