Jeg har vært ute i lesbemiljøet for første gangen på en liten evighet. En lang vinterdvale og en del suspekt, meget motvillig liksom-heteroflørting – jeg fortjener seriøst en Oscar for Beste Heteroetterlikning – og gamle menn som prøver å sjekke opp meg på trikken. Er det rart jeg følte et desperat behov for å ta en tur ut på SO, byens eneste lesbebule, for å gjenopprette min sapfiske balanse?
Mo og jeg danset fletta av alle på det knøttlite dansegulvet (vi har begge en fortid fra KGB, selvfølgelig danser vi fletta av alle), jeg flørtet med en søt blondine (øyekontakt, øyekontakt, lenge, leeenge), Mirri sørget for at jeg fikk min porsjon med vennskapelig intimdans og jeg kunne stolt svare «JA!» da Petter fra Bårdar plutselig dukket opp med et forfjamset uttrykk og spurte om jeg «er lesbisk?!» Kvelden ble rundet av med en spaseretur hjemover og samtaleemnet var «Alle de tåpelige, håpløse idiotene av menn (bortsett fra de søte homsene)».
Nå gjenstår bare å tilbringe litt kvalitetstid med «mannen» i mitt liv (katten min, Zorro, selvfølgelig), så er verden atter i balanse.
Nå skal jeg legge meg, men først: Et dikt, skrevet av Sapfo til en ungmøy i en hage. Nyt:
O soft and dainty maiden, from afar
I watch you, as amidst the flowers you move,
And pluck them, singing.More golden than all gold your tresses are:
Never was harp-note like your voice, my love,
Your voice sweet-ringing.