[Karma is a bitch]

I 2010 fikk jeg min første ordentlige modelljobb. Jeg syntes det var helt fantastisk. Jeg skulle få bli stylet opp, vise frem klær og være med på turné. Alle visningene gikk stort sett bra og etterpå sendte jeg faktura til de som arrangerte visningene. Honoraret uteble og jeg sendte en melding der jeg spurte pent hvor det ble av pengene. De hadde ikke fått alle pengene fra kundene ennå, men jeg skulle få betalt så snart som mulig. Nesten fire måneder etterpå fikk jeg omsider pengene, samt tilbud om å være med på flere visninger utover våren. Ettersom jeg frem til da hadde et helt greit inntrykk av arrangørene, tenkte jeg «Hvorfor ikke? Det er jo bra betalt.» At de andre modellene fremdeles ikke hadde fått pengene sine, tenkte jeg ikke så mye over ettersom jeg ikke visste helt hva som egentlig hadde skjedd mellom dem og arrangørene. Sånn blir det dessverre når man er hørselshemmet og ikke kan delta i muntlige diskusjoner.

Honoraret for vårturneen fikk jeg mer enn et halvt år senere etter mange hyggelige påminnelser, utallige irriterte purringer og like mange tomme løfter. Jeg gikk med på å være med på høstturneen igjen ettersom jeg likevel ikke hadde noen annen jobb den perioden selv om det begynte å gå opp for meg at hele dette arrangementet er tvers gjennom uprofesjonelt. Hver eneste dag spurte jeg hvor det ble av honoraret mitt for våren, hver eneste dag ble jeg lovet at en kjapp telefon til sekretæren skulle fikse saken og «du får pengene inn på konto i kveld eller i morgen.» Til slutt stod jeg i Kristiansand på tampen av turneen og gråt fordi jeg hadde sjekket banksaldoen for tusende gang uten at det har kommet inn en eneste øre og fordi jeg nå visste at denne personen hadde løyet meg rett i trynet hver bidige dag.

«Sjefen» for disse moteshowene «fant ut» at jeg ikke hadde fått betalt, og ga meg et skriftlig løfte om at jeg skulle få alle pengene de skyldte meg i løpet av november. November kom og det tok sin tid (og enda mer mas) før jeg omsider fikk det jeg skulle ha fått i juni. Og pengene for høstvisningene? Fraværende. Jeg var så forbannet og sliten av tanken på å skulle mase mer på dem, men jeg fikk med meg faren min som støtte i kampen om pengene, og vi bet oss fast i arrangørene. Lot dem få beskjed ofte nok om at de fortsatt skyldte meg penger og at vi ikke kom til å gi oss før hver øre var innbetalt.

«Jeg var i London hele uken», «jeg har vært syk», «kundene har ikke betalt oss alt ennå» og så videre… Det var ikke måte på hvor mange  dårlige unnskyldninger de kom med for å drøye utbetalingen. De kom også med trusler om å anmelde faren min og meg for sjikane, men vi lot oss ikke skremme, for vi hadde tatt vare på all skriftlig korrespondanse som viser at hverken faren min eller jeg har kommet med ulovlige trusler,  og vi visste at vi hadde vårt på det tørre, i motsetning til disse svindlerne som har vært gjennom utallige inkassosaker i forliksrådet og blitt dømt til å betale. De har selvfølgelig ikke betalt noen av sakene.

I mars, et par uker etter at jeg reiste til USA, kom endelig det siste honoraret inn på konto og jeg sverget på at jeg aldri skulle jobbe med denne duoen igjen. Men jeg synes det er veldig grotesk at disse mennene skal få fortsette å dure frem og lure folk for penger, slik som de har gjort de siste 20 årene. Nå har det omsider begynt; sannheten skal frem. Drammens Tidende publiserte i dag denne saken: Advarer mot Oslo Fashion Awards.

Nå er det bare å lene seg tilbake med litt popkorn og se karma slå tilbake mot Jan W. Schussler og Kjetil Strandabø.