For et par uker siden fant jeg ut, ved en tilfeldighet, at det skulle arrangeres audition til intet mindre enn mitt absolutte favorittmusikal; Cats! Jeg ble selvfølgelig helt i fyr og flammer da jeg oppdaget det, for Cats er selve Grunnen til at jeg begynte å danse! Jeg sendte inn bilde og CV, og begynte å forberede meg.
Jeg hadde ingen forventninger* om at jeg skulle klare å få plass i besetningen, så god eller erfaren er jeg ikke nå. Men jeg gledet meg veldig til å prøve meg og til å kunne si at jeg har vært på audition til Cats.
*) Jeg drømte naturligvis om å klare å komme meg helt i mål, men det er en stor forskjell på å drømme om å få noe og å forvente å få noe. Enig? Bra.
På torsdag fikk jeg mail fra Cats-arrangørene: Du er dessverre ikke invitert på audition på grunn av stor pågang og høyt nivå blant søkerne. Jeg ble selvfølgelig veldig skuffet og veldig lei meg. Men etter at jeg gråt meg tom for bitre tårer, bestemte jeg meg for å finne fram den store ståpåviljen min og møte opp på søndag likevel for å trygle om å få auditionerfaring.
Jeg har alltid hatt litt vanskelig for å ta en nei for en nei ;)
Idag fikk jeg igjen beskjed om at de ikke hadde tid til å se på de som egentlig ikke skal være på audition. Men jeg fikk lov til å sitte og se på, og det var absolutt bedre enn å bli kastet ut av Chat Noir med hodet først.
En time senere kom den ene personen bort til meg og sa at hun hadde snakket med produsenten. «Og du får lov til å prøvedanse likevel!» Gjett om jeg ble glad! Tolken som var med da beskjeden kom, fikk gåsehud av glede på mine vegne, hihi! Ståpåvilje og evne til å snu det døve øret til ordet «Nei» lønner seg absolutt i showbiz-bransjen.
To timer senere stod jeg på scenen og gjorde så godt jeg kunne å danse en kjemperask koreografi til sangen om Rum Tum Tugger. Det var ikke helt optimalt (selv om tolkene, Martine og Monica, mente noe annet), men jeg er svært fornøyd med at jeg fikk lov til å prøve ihvertfall.
Resultat? Jeg kom ikke videre til andre runde, men det gjør ingenting for jeg kom ihvertfall til første runde og det er tusen ganger bedre enn ingenting! Fy farao, jeg har faktisk vært på audition til Cats! Den opplevelsen kommer jeg til å leve lenge på!
Jeg kommer også til å leve lenge på komplimentet jeg fikk av danselærer-Geir; han synes at jeg er en av de beste danserne han vet om. Åååå. Me luvs Geir ^^
>Fantastisk – et prakteksempel på hva man kan få til hvis man bare vil. Du har i hvert fall fått prøvedanset og det er jo, som du sier, langt bedre enn ingenting! Synd at du ikke kom videre, men herregud, bedre enn å sitte å grine hjemme i sofaen mens audition pågår uten deg! Så selv om du ikke nådde helt frem denne gangen, viser jo dette at det lønner seg å aldri gi opp. Nå ga du deg selv i hvert fall sjansen! :)
>Takk! :D Neste gang skal jeg klare det til andre runde og en dag skal jeg være med i Cats! >^.^<
>du er en tøffing anne-line ! Stå på, cats vet ikke hvem de sa nei til… Lykke til neste gang og en liten trøsteklem fra meg
>Takk for klem ^^ Jeg er heldigvis ikke lei meg, bare glad for at jeg fikk sjansen til å prøvedanse :)
>Gratulerer! Digger ståpåviljen din:)
>Takk, takk! :)
>Du er så sinnsykt kul!
Skrik høyt og langt den dagen du kommer med i Cats, for jeg vil se!
=D
>Selvfølgelig! Jeg fikk noen Bårdarfolk til å love at vi skal sette opp vår egen Cats en dag ;) (Og da SKAL jeg være Etcetera, dermed basta!)
Sant det med ståpåviljen og å snu det døve øret til. Selv om jeg lett kan tenke «faen, jammen da prøver jeg bare et annet sted da, da er det noe annet jeg skal, noe annet som er riktig akkurat nå».
Det er ofte så lett å gi opp, men noen ganger skjer det noe som er så viktig at alt annet mister sin betydning og alt som teller er å komme seg over dette ene hinderet!