[Avholdenhet]

Idag har Linda en merkedag: To år uten alkohol. Gratulerer til henne!

Mens jeg skrev en kommentar til innlegget hennes, oppdaget jeg at jeg hadde litt ekstra på hjertet rundt dette temaet. Jeg er selv semi-avholds. Det betyr at jeg smaker på nye ting, men det blir som regel med den ene slurken. Jeg er ikke alkoholiker. Jeg er ikke religiøs. Jeg er ikke gravid (gudinnen forby!). Jeg går ikke på antibiotika. Men jeg drikker ikke.

Øl og de fleste alkoholholdige drikkene smaker ikke godt, synes jeg. Jeg ser ikke poenget med å kjøpe og drikke noe jeg ikke kan utstå smaken av. Det ville vært som å kjøpe og spise muggent brød. Eller bare kaste pengene ut av vinduet. Og selv om jeg hadde funnet noe som smaker godt, så vil jeg ikke begynne å drikke for det. Jeg liker å ha kontroll over meg selv og jeg liker å kunne huske hva jeg gjorde kvelden før. (Her har jeg lært mye av å observere andre.)

Jeg vanker i et ungt og festglad miljø, et miljø der flesteparten av deltakerne er lesbiske. Og det er ingen hemmelighet at lesber er veldig glad i øl (og snus). Men hver gang noen får vite at jeg ikke drikker, sier de ikke: «Kom an, ikke vær så treig’a!» Derimot sier de: «Så bra at du ikke drikker.» Selv de som har tittet ekstra dypt i glasset den kvelden, gir meg et bredt glis og tommel opp når de skjønner at jeg ikke drikker. Jeg har til og med hørt: «Skulle ønske jeg var like flink som deg!» et par ganger. Drikkepress, hva er det?

Til tross for min edruelig tilstand er det som regel jeg som er først ute på dansegulvet og sist til å forlate dansegulvet. Jeg klarer alltid å ha det så gøy at en skulle tro det var siste gang jeg hadde lov til å feste. Å sitte stille mens høy dunkende musikk strømmer ut av høytalerne er definitivt ikke noe for meg. Jeg har aldri følt at jeg trenger alkohol for å kunne feste skikkelig. Adrenalin og endorfiner er mer enn nok for meg.

Fortsatt god påske.