Igår fotograferte jeg det siste bildet til temaoppgaven! Jeg var veldig flink til å være påpasselig med å huske ting og jeg hadde beregnet veldig god tid. Trodde jeg. Da jeg satt på trikken og vi ankom Nationaltheater, oppdaget jeg at bank- og månedskortet lå hjemme. Bravo. Heldigvis oppdaget jeg det før det ble kontroll, noe det ble da jeg satt på trikken til frisøren noen timer senere.
Modellen var Marie, som danser på noen av de samme kveldsklassene som meg på Bårdar. Jeg spurte henne for noen uker siden om hun kunne tenke seg å være modell for meg, for hun har slik perfekt danserkropp. Den flinke jenta var veldig tålmodig og holdt ut halvannen time med balansering på tåspissene (ikke sammenhengende, dét hadde vært umenneskelig av meg!) mens jeg knipset. Det var deilig med en modell som skjønte instruksene mine raskt («Kan du balansere en pointé på høyre bein mens venstre bein er oppe i attitude og armene er i tredje posisjon?» f.eks.)
Frøkna gjorde en så god jobb at vi ble ferdige mye tidligere enn ventet, og da rakk jeg undervisningen. Heldigvis, for jeg prøver å unngå for mye fravær med tanke på at jeg snart skal være borte i tre uker. Vi hadde om retorikk, men for å være ærlig: Jeg skjønte ingenting. Jeg var forøvrig trøtt, og vi satt stille i en mørk sal. I den situasjonen skjer en av to ting:
1) Jeg blir så hyper at det gjør vondt for meg å sitte.
2) Kroppen min går inn i stand by-modus.
Denne gangen var det punkt nummer 2 som skjedde. Øyelokkene falt ned og tolkene spilte for galleriet. Jeg misunner dere som kan høre. Dere kan sitte med øynene lukket, men likevel få med dere undervisningen. Jeg må kjempe for å holde øynene åpne hele tiden. Hmf.
Et par timer etter undervisningen var jeg i en frisørsalong for å få gratis hårklipp. Studenter liker ting som er gratis, og jeg er ingen unntak. Jeg fikk ikke lov til å bestemme frisyren selv, men jeg har lenge tenkt på at jeg vil klippe håret mitt på en ny måte, uten å komme på hva slags frisyre jeg hadde lyst på. Det var derfor litt digg, og litt skummelt, å overlate håret mitt helt og holdent til frisørens kreativitet. Hun valgte å gi meg en rufsete bob som er kort bak og veldig langt foran.
Jeg ble veldig fornøyd, faktisk! Og nå nyter jeg den fraværende følelsen av langt, vått og kaldt hår som renner nedover ryggen etter hver dusj. Jeg hadde hår ned til litt over midten av ryggen. Nå er nakken min såvidt dekket. Deilig! Bilde kommer snart-snart.
Har jeg forresten nevnt at jeg virkelig elsker å sitte hjemme med bilderedigering? Jeg har brukt mestparten av dagen på dette, og det er SÅ deilig å kunne ta pause til å lage litt mat eller legge seg ned på senga et øyeblikk, uten å tenke på at om X antall timer blir jeg kastet ut. Fravær av stress, ah! Ingen tekniske problemer med trege maskiner, heller. Maskinen min er like medgjørlig som en kattunge. Mrrrr.