[Å hoppe etter Wirkola]

Idag hadde vi workshop for å lære hvordan vi kan holde mer interessante presentasjoner og bli mer trygge på oss selv når vi snakker for store forsamlinger.

I første del hadde vi det gøy med forskjellige lek og veilederen, Maiken, snakket om mye interessant. I siste del skulle vi holde en kort presentasjon hver og få tilbakemelding om hva vi kan gjøre bedre. Mens de to første snakket, satt jeg og diskuterte med meg selv:

Skal jeg gjøre det på tegnspråk eller skal jeg utfordre meg selv og gjøre det uten tolk?

Jeg føler meg helt trygg når det gjelder å snakke til masse folk mens jeg har tolk. Men å snakke høyt til flere stykker har jeg ikke gjort på nesten fem år.

Pausen kom og jeg skyndet meg til veilederen før jeg rakk å ombestemme meg. Jeg fortalte hva jeg ville og da var jeg forbi «the point of no return». De neste ti minuttene brukte jeg på å prøve å puste, slappe av og tenke gjennom presentasjonen min.

Og det gikk kjempebra! Jeg var nervøs, snakket bittelitt fort og pustet ikke ordentlig, men det gikk bra! Jeg hadde fokus på stemmen, innholdet og engasjementet. Folk sa at de ble imponert og at jeg snakket veldig klart.

«Dette blir nesten som å hoppe etter Wirkola,» sa Maiken etterpå, hihi.

Jeg er fremdeles gjennomvåt av nervøs svette, men jeg er helsikes lettet over at jeg klarte å utfordre meg selv og gjennomføre det hundre prosent.

Ikveld fortjener jeg kos! Hihi.