Små baller av fjær, hodet trekkes så langt inn mot kroppen at øynene nesten forsvinner oppi brystkassen, vekselvis skeptisk mysende mot det kalde hvite, og forhåpningsfull gløttende etter tørre, harde, mettende brødsmuler fra forbipasserende mennesker. Selv duenes fremtoning forteller sitt tydelige språk, der de flokker seg i den lille flekken av varmende sollys:
Nå må våren snart komme.
En vakker liten skildring om en vakker liten observasjon. Nærmest en utdypet haiku. Utfordrer deg å skrive en Haiku om dette :-)) klems