[Avisbud-blues]

Jeg har jobbet som avisbud i et par måneder nå. Jeg har trosset vinteren fordi jeg hver søndag forteller meg selv at det ikke er lenge igjen til våren, ikke lenge igjen til all den dumme snøen og isen forsvinner, og jeg kan jogge opp de bratte bakkene med avistrallen etter meg, for jeg har jo over gjennomsnittlig god form.

Sist søndag stoppet jeg opp et øyeblikk og regnet ut omtrent hvor mye jeg tjente per timen på å traske gatelangs og løpe i trapper midt på natten med flere kilo tunge avisbunker. Tallet jeg fikk opp, var så latterlig at jeg ikke visste om jeg skulle le eller gråte.

Da jeg kom hjem, sendte jeg oppsigelsen min. Til tross for at jeg liker å være avisbud, så er dette et yrke som hadde passet bedre om jeg hadde et helt vanlig A4-liv. Jeg har ikke et vanlig A4-liv; jeg studerer dans, et studium som hver uke krever mer enn 30 timers trening og hardkjør. Å være danser er hardt både for kroppen og for sinnet, så det sier seg selv at jeg må hvile når jeg har mulighet, dvs. etter skoletid og i helgen.

Etter at jeg begynte som avisbud, har jeg også merket flere fysiske plager etter hver søndag: begynnende betennelse i leggene, smertestråler fra hoftene, sliten rygg, trøtthet… Da jeg fant ut hva timelønnen min var, skjønte jeg at det bare var idiotisk av meg å bruke tid og energi på å tjene småpenger som jeg etterhvert vil bli nødt til å bruke på behandling for å bli bra nok til å kunne fortsette å ødelegge kroppen min. I løpet av en måned som avisbud tjener jeg akkurat nok til én eller to behandlinger hos fysioterapeut. Kort sagt: Det er ikke verdt det.

Til sammenligning: Jeg jobbet som catwalkmodell tidligere i høst. På én kveld tjente jeg dobbelt så mye som jeg tjener på én måned som avisbud, og det eneste jeg trengte å gjøre var å vise frem klær, gå pent og smile.