«Blir du med ned?» spurte hun.
«Nei,» svarte jeg. «Jeg drikker ikke.»
«Men du trenger ikke drikke,» sa hun. «Bare være sosial.»
«Jeg tror jeg står over. Jeg er litt trøtt.»
Sannheten var at jeg ikke orker være sosial med folk som drikker i kveld. Før eller siden vil noen spørre meg om jeg ikke drikker. Svaret mitt på dette fører alltid til et nytt spørsmål: «Hvorfor ikke?» Plutselig befinner jeg meg i et tredjegradsforhør. Hvordan er det mulig å ikke drikke når man er på fest? Er ikke det kjedelig? Er jeg helt sikker på at jeg ikke vil ha en øl? Vi spanderer!
Jeg orker ikke forsvare mitt valg om et rusfritt tilværelse. Hver gang folk spør «Hvorfor ikke?», vurderer jeg å svare at det er fordi jeg er alkoholiker. Det er ikke sannheten, men det er tydeligvis den eneste «gyldige» unnskyldningen man kan ha for å ikke drikke alkohol i 2008. Sosiale sammenkomst er synonymt med alkohol. Jo mer alkohol folk venner seg til, jo vanskeligere blir det for dem å fungere i sosiale sammenheng uten Kong Alkohol.
Drikkepress er noe som forbindes med fjortiser og fest uten foreldretilsyn. Men selv folk mellom tjue og femti er veldig flinke til å bedrive drikkepress, riktignok mer diskré enn fjortisene. Først forhører de seg om mine alkoholvaner (eller mangel på sådan), deretter vil de spandere noe å drikke på meg og til sist utbryter «Nei, herregud, ‘a!» når jeg spør pent om en Solo eller vann. Bevisst eller ubevisst fra deres side, dette oppleves som drikkepress for meg.
Jeg driver ikke med avholdsmisjonering når jeg er med folk som drikker, for jeg tror på gjensidig respekt. Jeg respekterer at folk velger å drikke, og jeg forventer respekt for at jeg ikke drikker. Men dessverre er repsekten sjelden gjensidig. Folk bedriver ren alkoholmisjonering overfor meg. Det er jo så godt med et par øl. Du slapper av. Ikke vær så kjip.
Hvorfor kan jeg ikke bare få ha Soloen min i fred uten å måtte argumentere for hvorfor jeg ikke drikker?
Jeg har det mer gøy uten alkohol og sånn er det med den saken.