– 86 grader –

I begynnelsen er varmen. Den ubehagelige varmen som er så lammende behagelig der den legger tyngden sin over hele kroppen. Huden strammes, men samtidig flyter den utover med de voksende svettdråpene. Hver bevegelse svir, hver kontakt med underlaget brenner, hver innånding med luften kveler. Stirrende opp mot taket, du merker at alle tankene halter. Hvis de i det hele tatt kommer gjennom den varme tåken som har smyget seg gjennom alle foldene i hjernen og stoppet tiden.

Du ligger så stille du kan, og etter hvert merker du det du sjelden merker: de taktfaste slagene mot brystkassen. Overveldet av styrken i hjertet som truer med å sprenge seg ut av ribbebeinsfengslet, blir du liggende og føle på denne kraften som holder deg i live. Tunge svettedråper kiler over huden. Tiden smelter bort og den utslåtte kroppen pulserer i takt med hjertet. Du lukker øynene og trekker pusten i små, korte hiv. Verden utenfor forsvinner og verden innenfor reduseres til en komfortabel, nummen tilstand.

Tannhjulene i veggklokken er som dyppet i sirup. Viserne nærmer seg målet, saktere og saktere. Du setter deg opp, trosser møysommelig vekten av den feberhete kroppen.
Fem. Fire. Tre. To.

En. Du står opp og går til døren. Idet døren går opp, fiker kulden deg i ansiktet og vekker hjernen fra dvalen. Ennå varmt blod raser til hodet, fiolett, blå og grønn renner forbi synet ditt før fargene sakte svartner og forsvinner. Du beveger deg framover, famler etter knappen foran deg, treffer målet ditt og kjølig vann skyller over deg.

Om teksten:
Jeg har begynt å ta badstu noen ganger i uken for å akklimatisere meg før Australiaturen. Det er ganske interessant å ligge sånn i 86 grader og småkoke litt, og hver gang jeg gjør det, tenker jeg at jeg snart må skrive noe novellette-ish om det å ta badstu. Nå har jeg gjort det.