Du er opptatt med dine egne ting idet du ser opp og møter blikket til en ukjent jente som smiler og sier «hei» til deg som om hun kjenner deg fra før. Hjernen går i vranglås når du prøver å ta et hurtigsøk gjennom arkivet for å finne ut hvilken forbindelse denne jenta har til deg fra før, i mellomtiden smiler du tilbake og later som om du husker henne fordi det er høflig. Du går tilbake til det du holdt på med og under topplokket er det full aktivitet: Hvem Hva Hvor, men ingen av minnene du blar gjennom inneholder ansiktet hennes, selv om du begynner å bli relativt sikker på at du har sett henne før. Hadde dette vært på gata, dere bare gikk forbi hverandre da dette øyeblikket oppstod, hadde det vært helt i orden, men dette er ikke på gata; dette er på et lite område der begge sirkulerer en halvtimes tid etter øyeblikket. Hver gang dere går forbi hverandre, smiler dere jovialt til hverandre, hjernen blar febrilsk gjennom det uoversiktelige arkivet, og du forbanner deg selv for å være dårlig på ansikt og navn og tilfeldige mennesker. Hvorfor lagrer jeg heller ord som hippopomonstrosesquippedaliophobia enn navn på folk jeg møter, men du lærer aldri. Etter halvtimen er du ferdig og skal gå, og på veien ut går du tilfeldigvis forbi henne igjen. Du smiler, nikker og blunker (med begge øynene, man er da ikke på flørten), men hun ser rart på deg og smiler ikke helt tilbake. Gurimalla, nå tror hun at jeg flørtet med henne, tenker du mens du mentalt slår deg selv for pannen og går ut.
