Stikkord: Novellette-ish

Da jeg så henne på den andre siden av veien, syntes jeg det var noe kjent med henne, og jeg kunne se at hun tenkte det samme. Vi smilte til hverandre i forbifarten da det ble grønn mann, og jeg fikk en følelse av at livet mitt kanskje ville endre seg om jeg fant ut hvem hun var. Det var da jeg kom på at jeg hadde et bilde av henne og meg sammen, tatt for mange år siden. I et tilfeldig øyeblikk var vi en del av hverandres liv før vi gikk videre, akkurat som vi nå igjen smilte til hverandre et øyeblikk og fulgte hver vår vei videre. Og jeg funderte på om jeg skulle lage en kopi av bildet, vise det til folk og spørre: «Har du sett denne jenta?»

Det ligger en underlig sky som et lokk over sentrum, et oransje selvlysende lokk som får fargene til å blekne til sepiatoner, bortsett fra det grønne i trærne og det blå i himmelen rundt skyen. Aldri har jeg sett grønt og blått så klart og rent. Skyen føles truende, som en del av en annen verden som har forvillet seg inn i vår verden, flettet seg inn i vår dimensjon. Det er som om den henter sin kraft fra solnedgangen, den gløder kraftigere for hvert øyeblikk solen nærmer seg horisonten. Omrisset i alle bygningene og omgivelsene trer absurd tydelig frem, som tegnet med sorte streker. Rundt meg spaserer og haster folk forbi, ingen tar notis av den oransje fargen som gløder så intenst og truende over dem, bare jeg merker det knusende presset mens skyen langsomt svever forbi og etterlater seg utvaskede farger som forsvinner med solen.

Kan jeg låne projektoren til prøvevisningen i morgen? spurte jeg pent.
Nei, den er ødelagt.
Åh.
Stillhet.
Men… blir den reparert før selve visningen om tre uker?
Nei.
Ok, men… Kan ikke du ringe den andre skolen og spørre om jeg kan låne…
Nei, det er for sent.
Stillhet.
Stillhet.
Et oppgitt sukk.

Neste dag på den andre skolen:
Hei, jeg kommer fra NN-skolen. Jeg lurte på om det var mulig å få låne en projektor av dere i dag, for jeg trenger det til en prøvevisning. Vær så snill?
Ja, så absolutt! Det er overhodet ingen problem, du kan beholde den så lenge du vil.
Oj, så snilt av deg, tusen takk. Du reddet dagen min.

Kommentar:
Basert på virkelige hendelser. Noen mennesker er så irriterende tiltaksløse når det gjelder å gjøre jobben sin, også når det dreier seg om noe så lite som å bytte én lyspære innen tre måneder etter at den gamle pæra gikk.

Små baller av fjær, hodet trekkes så langt inn mot kroppen at øynene nesten forsvinner oppi brystkassen, vekselvis skeptisk mysende mot det kalde hvite, og forhåpningsfull gløttende etter tørre, harde, mettende brødsmuler fra forbipasserende mennesker. Selv duenes fremtoning forteller sitt tydelige språk, der de flokker seg i den lille flekken av varmende sollys:

Nå må våren snart komme.

Mørke. Han var trygg. Trodde han. I det fjerne, en svak lyd. Underlaget vibrerte lett av ekkoet. Lyden kom nærmere, sakte, taktfast, forplantet seg gjennom bakken, gjennom føttene hans, rett til ryggraden. Slåss eller flykt, det var valget, han stod i mot, var iført en solid rustning, men angsten tok over, piplet sakte frem. Plutselig ble alt opplyst, instinktet grep tak i føttene, fikk ham til å løpe. Hvis han bare nådde sprekken der borte, hvis bare han presset seg selv, hvis bare. Store skikkelser kom mot ham, store og blendende hvite, klare til å avgjøre skjebnen hans. Han løp, måtte komme seg til det trygge stedet, frykten strømmet gjennom årene. Så seg ikke tilbake, sanset likevel den ene av skikkelsene komme nærmere. Den kastet en skygge over ham. Det siste han følte var et voldsomt press, tett etterfulgt av det siste han hørte – den knasende lyden av sin egen kropp som ble knust.

Epilog
«Faens kakerlakker. De er overalt.»

Jeg sitter på trikken når en duft griper tak i nesa, en velkjent duft som jeg ikke klarer plassere, men den føles trygg og god selv om den er overveldende kraftig, jeg haler duften hastig gjennom nesegangen som en rambukk mot den stengte døren i underbevisstheten. Duften smyger seg rundt døren som en jeger nærmer seg sitt offer, finner et forseglet nøkkelhull og ikkeeksisterende sprekker. Først som en romersk hær, deretter som en innbruddstyv, dundrer duften mot døren og lirker seg frem, til et hårfint sprekk åpner seg i trevirket. Minnet nærmer seg, jeg kjenner det nærme seg som en storm av et nys bygger seg opp, jeg ser glimter av minnet og assosiasjoner pipler frem gjennom åpningen, renner nedover døren, noe blått, såpe, blå såpe, hva slags såpe? En knirkende eksplosjon og jeg ser minnet tydelig for meg, jeg husker det som om det var i går; de små såpene som mamma pyntet med blått silkebånd og perler, såpene som fikk mitt barndoms badrom til å dufte.

«Du er Ingvild!» smalt det fra humla, i den grad en skriftlig melding kan smelle. Jeg stusset litt over denne bastante påstanden og kjente etter om jeg følte meg litt schizofren et eller annet sted, men jeg følte meg fremdeles som meg, som Anne-Line. Selv bankkortet kunne bekrefte at personligheten min ikke hadde så mye som et snev av fisjon, noe jeg fant beroligende. Så lo jeg det bort.

Kommentar til teksten:
Jeg fikk en melding på Gaysir av en som har et insektlignende kallenavn, og hun skrev faktisk «Du er Ingvild!» i den. Jeg observerte tankestrømmen som oppstod da jeg leste meldingen, og skrev ned den.

PS: Følg min blogg med bloglovin

Kvelden
Jeg sitter i senga og ødelegger døgnrytmen etter å ha klart å få den på rett kjøl etter en hel uke med mye dansing, det var ingen dansing i kveld, kanskje det er derfor jeg fremdeles er våken enda klokken er kvart på tre. Jeg hadde tenkt å delta på klassen med Papina i morgen, men den starter klokka elleve og det ser litt mørkt ut med tanke på at jeg i så fall kommer til å stille med bare seks timer på øyet. Jeg burde legge meg, men i stedet surfer jeg, jeg går inn på de samme nettsidene igjen og igjen, og trykker på F5 hele tiden, det skjer ingenting på nettet, likevel sitter jeg her og surfer. Jeg sjekker om det er noen flere som har oppdaget de nye bildene mine, en tysker har lagt til tjue av bildene mine på favoritt-listen sin og jeg elsker ham nesten fordi jeg ble så glad da jeg så «20 messages» på deviantart, det har aldri skjedd før at jeg har sett et så høyt tall på en dag. På fjesboka har en blind amerikaner sendt meg en venneforespørsel for tredje gang, enda jeg aldri har møtt eller snakket med henne og vi har ikke en gang noen felles venner, jeg avslår for tredje gang og legger til henne på Blokkert-lista så jeg slipper å avslå flere forespørsel fra henne. TV-skjermen er blå og flimrer, det er to timer siden jeg så ferdig den nyeste episoden av L Word, men TV-skjermen er fortsatt på, jeg sløser med strømmen og burde heller slå av alle elektriske apparater, bortsett fra en lampe med sparelyspære på tjue watt, og legge meg og lese om Humbert og Lolita.

I går
Jeg husket ikke hva som var så morsomt, men jeg lo av det som ble sagt eller av det som skjedde, hva det nå var. Ristingen av latteren vekket meg og i halvmørket lurte jeg, nokså bomullaktig, på om jeg faktisk lo og om jeg vekket gjesten min, men bomullen festnet taket i meg og dro meg tilbake til søvnen. Så drømte jeg at Den Store Drømmen min gikk i oppfyllelse og jeg ble så glad at det svulmet veldig deilig og litt godtvondt inni meg lenge før jeg våknet og stekte amerikanske pannekaker til frokost.

Kommentar til tekstene:
Disse ble egentlig publisert i dagboka mi som vanlige innlegg, men jeg syntes de passet utmerket i skribent-bloggen også. Jeg hadde lest to bøker av Johan Harstad og var litt inspirert av stilen hans da jeg skrev disse tekstene med lange setninger, komma-misbruk og punktum-underskudd.

I begynnelsen er varmen. Den ubehagelige varmen som er så lammende behagelig der den legger tyngden sin over hele kroppen. Huden strammes, men samtidig flyter den utover med de voksende svettdråpene. Hver bevegelse svir, hver kontakt med underlaget brenner, hver innånding med luften kveler. Stirrende opp mot taket, du merker at alle tankene halter. Hvis de i det hele tatt kommer gjennom den varme tåken som har smyget seg gjennom alle foldene i hjernen og stoppet tiden.

Du ligger så stille du kan, og etter hvert merker du det du sjelden merker: de taktfaste slagene mot brystkassen. Overveldet av styrken i hjertet som truer med å sprenge seg ut av ribbebeinsfengslet, blir du liggende og føle på denne kraften som holder deg i live. Tunge svettedråper kiler over huden. Tiden smelter bort og den utslåtte kroppen pulserer i takt med hjertet. Du lukker øynene og trekker pusten i små, korte hiv. Verden utenfor forsvinner og verden innenfor reduseres til en komfortabel, nummen tilstand.

Tannhjulene i veggklokken er som dyppet i sirup. Viserne nærmer seg målet, saktere og saktere. Du setter deg opp, trosser møysommelig vekten av den feberhete kroppen.
Fem. Fire. Tre. To.

En. Du står opp og går til døren. Idet døren går opp, fiker kulden deg i ansiktet og vekker hjernen fra dvalen. Ennå varmt blod raser til hodet, fiolett, blå og grønn renner forbi synet ditt før fargene sakte svartner og forsvinner. Du beveger deg framover, famler etter knappen foran deg, treffer målet ditt og kjølig vann skyller over deg.

Om teksten:
Jeg har begynt å ta badstu noen ganger i uken for å akklimatisere meg før Australiaturen. Det er ganske interessant å ligge sånn i 86 grader og småkoke litt, og hver gang jeg gjør det, tenker jeg at jeg snart må skrive noe novellette-ish om det å ta badstu. Nå har jeg gjort det.