[Lys, lyd — blomkål!]

2

I dag var jeg statist på innspillingen av Mormor og de åtte ungene, en kjempegøyal måte å tjene litt lommepenger på! Jeg skal være statist i en annen film i morgen også, så snart finner dere nok navnet mitt på Hollywood Boulevard, hihi. Under dagens innspilling var jeg både forbipasserende person og ventende togpassasjer, så jeg måtte ha to forskjellige kostymer for å fremstå som to forskjellige personer, men det var artig å få kle seg ut i forskjellige klær fra 70-tallet. Begge antrekkene mine var litt sånn «fin jente/dame»-aktig, og i den ene scenen ble det til at jeg måtte flyttes litt mer i bakgrunnen for å ikke stjele oppmerksomheten fra hovedpersonene, så pent kledd var jeg.

I morgen skal jeg spille kultivert kinogjenger.

Over til blomkålen: Jeg er veldig glad i indisk-ish mat, og hos Din mat har de en veldig enkel oppskrift på blomkålkarri. Kanskje litt i overkanten enkel i grunn. Bare to teskjeer karri sammen med 3 dl vann, pluss mer vann fra tomatene? Hallo, utvannet middag. Skal du lage noe som helst med karri, gjelder det å pøse på med krydder. En spiseskje karri, en halv spiseskje spisskummin, en halv spiseskje koriander, en god dæsj gurkemeier (for fargens skyld), en dæsj salt og pepper. Og reduser vannet til 2 dl, så blir det minst mulig utvannet smak. Ved siden av dette kan du servere ris kokt med karri og litt salt. Et hemmelig triks for å få karriris til å bli mer velsmakende er å ha i en kladd Bremykt når risen har kokt ferdig. Nam.

[Fremtidens korrektur]

0

Forrige uke skrev jeg et innlegg om hvordan det er å jobbe som korrekturleser. Der nevnte jeg at jeg for det meste jobber med manus i papirform. Stort sett fungerer det fint å jobbe på denne måten. Men det sier seg selv at det blir store mengder papir når én bok oversettes, språkvaskes, korrigeres og korrigeres igjen. Særlig miljøvennlig er det ikke, og selv om man kan ta med seg jobben overalt, er det upraktisk med flere kilo løse papir i bagasjen. Og man er nødt til å hente og levere manuset hos forlaget.

De siste få årene har det dukket opp et nytt teknologisk medium; lesebrettet. Foreløpig er det ikke stort man kan gjøre med disse enn å lese bøker på dem, men jeg håper at etter hvert som teknologien forbedres, vil det en dag bli mulig for korrekturlesere å arbeide med et lesebrett. Forlaget kan sende manuset i PDF-fil på e-post, jeg overfører filen til lesebrettet mitt. Mens jeg leser, legger jeg til rettelser og notater der jeg finner feil, kanskje ved hjelp av en penn som jeg kan skrive direkte på skjermen med. Når jeg er ferdig med å lese manuset, sender jeg den rettede filen tilbake til forlaget. På denne måten kan jeg motta og levere korrektur uansett hvor i verden jeg befinner meg.

Mens vi snakker om korrektur, i går fikk jeg en Frøken Detektiv-bok. Skriftstørrelsen er deilig stor og jeg kan ikke annet enn å si at dette er et riktig koseoppdrag, fan som jeg er av Nancy Drew.

[Korrektur]

12

Jeg har jobbet som korrekturleser i nesten to år, et yrke jeg trives svært godt med, og jeg får ofte spørsmål fra folk om hva man egentlig gjør som korrekturleser, så jeg tenkte jeg skulle skrive litt om dette.

Mange tror at det er nok å være god i norsk for å bli korrekturleser, og de blir veldig ivrige ved tanken på å tjene penger på å lese bøker. Men man må ha veldig, veldig god språkforståelse for å bli godkjent som korrekturleser. Selv om norsk er ditt morsmål og du stort sett skriver korrekt norsk, er det ikke en garanti for at du kan bli godkjent som korrekturleser. Jeg har ingen formell utdannelse innen norsk bortsett fra norskundervisning på grunnskolen og videregående skole, men jeg har vært dediktert lesehest helt siden jeg lærte meg å lese, og jeg setter stor pris på et godt språk.

Komma, staving, orddeling, grammatikk, korrekt plassering av avsnitt… Det er mange ting man skal se etter som korrekturleser, og for meg er komma det vanskeligste. Jeg har studert kommareglene helt siden jeg begynte å jobbe som korrekturleser, og jeg er fremdeles ikke helt god venn med kommaet. Før jeg begynte med dette yrket, trodde jeg komma var noe man slang inn der det passet (ved naturlig pustepause i setning, for eksempel), men sånt er det faktisk ikke. Noen ganger er det lett å plassere kommaet, mens andre ganger må man ta hensyn til blant annet hva slags setning det er snakk om og hva slags verbform som brukes i setningen. Mange synder stort når det gjelder komma.

Når jeg henter et manus hos et forlag, har manuset allerede vært gjennom flere runder med oversettelse (hvis det er en engelskspråklig bok som skal utgis på norsk) og språkvask. Vanligvis får jeg med tre bunker; korrekturen jeg skal lese, oversetterens utkast med rettelser fra språkvaskeren og boken på originalspråket. De fleste forlagene foretrekker å få rettelser i papirkopier av manuset, men det finnes Adobe-programmer som lar en lese og gjøre endringer i PDF-filer. Dette er selvfølgelig mer miljøvennlig og veldig praktisk hvis man er ute og reiser. Jeg håper at det etter hvert vil bli mulig å gjøre korrektur på lesebrett, men foreløpig er det få forlag som benytter seg av korrektur i PDF-filer.

Hvis jeg skal lese korrektur på en norsk oversettelse, får jeg med boken på originalspråket. På den måten kan jeg sjekke at avsnitt er riktig plassert i forhold til boken, og at oversettelsen stemmer med innholdet. En gang opplevde jeg å komme over et avsnitt som handlet om turtelduer som dro ut til havet. Først skjønte jeg overhodet ikke hva duer hadde å gjøre langt ute på havet, men så sjekket jeg originalen og så at oversetteren hadde oversatt «turtle» (skilpadde) til «turteldue».

Noen ganger hender det at jeg legger til forslag til oversettelser. For eksempel: I en roman ble det nevnt noen som hadde «Lou Gehrigs sykdom» (eng.: Lou Gehrig’s disease). Dette navnet er mest vanlig i USA på grunn av baseballspilleren Lou Gehrig som fikk denne sykdommen, men i Europa er sykdommen kjent under forkortelsen ALS. Jeg har lært mye rart som korrekturleser ved å google ting jeg leser i bøkene. Jeg er ikke så glad i engelske låneord, så jeg foreslår ofte norske ord istedenfor låneord. F.eks: «Han forsynte seg med en kjeks» istedenfor «Han forsynte seg med en cookie.» (Apropos: «Cookie» kommer fra det nederlandske ordet «koekie» som betyr «liten kake».)

Det finnes spesielle korrekturtegn som benyttes når man skal rette på innhold i en tekst. Korrekturavdelingen har en liste over de vanligste korrekturtegnene. Jeg har alltid med meg en kopi av denne listen i skrivebrettet mitt, men det er fort gjort å lære seg disse tegnene utenat. Denne nettsiden har vært til stor hjelp for meg i min utvikling som korrekturleser, i tillegg til Skriveregler av Finn-Erik Vinje.

Det jeg er vant til fra det forlaget jeg har jobbet mest for, er at manuset går gjennom to korrekturlesere; den første skal rette alle feil og den andre sjekker at det ikke er en eller annen feil som har klart å lure seg unna, for det er fort gjort å se seg blind på feil. Hjernen er nemlig slik innstilt at den automatisk retter feil uten at vi bevisst ser feilen: Tihs is bcuseae the huamn mnid deos not raed ervey lteter by istlef, but the wrod as a wlohe, vet dere. Men stort sett får vi korrekturlesere med oss de aller fleste feilene. Noen ganger er det viktig å holde tunga rett i munnen hvis forfatteren har skrevet en kronglete setning, som denne: «Hun iakttok det med halve oppmerksomheten, iakttok seg selv iaktta det, iakttok seg selv iaktta at hun iakttok det, usikker på hvordan hun skulle tenke på de enkleste ting.» Puh!

Det er vanskelig å finne en komfortabel arbeidsstilling når man skal lese korrektur. Man leser på en helt annen måte enn når man koseleser, jeg er egentlig en rask leser, jeg kan lese en bok på et par timer. Men når jeg korrekturleser, leser jeg én setning om gangen og klarer kanskje 10-20 sider på en time, avhengig av hva slags bok det er. For meg er det anstrengende å sitte ved et skrivebord og lese, sofa fungerer best for meg. Jeg har jobbet på hotell, liggende på et teppe i parken, på toget/t-banen, på Kattehuset (med god hjelp av kattene, som absolutt skal legge seg på papirbunken min), og for meg er det veldig fint å kunne ta med jobben overalt. Hvis jeg har tilgang til internett fra der jeg jobber, sitter jeg med mini-laptop ved meg slik at jeg kan bruke Bokmålsordboka og Tritrans til å sjekke stavemåte/oversettelse. Hvis jeg ikke har nett, setter jeg bare post it-lapp på sidene der det er et ord jeg ikke er sikker på.

Jeg jobber frilans, så det varierer hvor ofte jeg får oppdrag, men i gjennomsnitt har jeg ett oppdrag pr. måned. Jeg får e-post eller sms fra forlaget. Hva slags bok det er, antall sider og leveringsfrist. Hvis jeg kan ta jobben, plukker jeg opp printen hos forlaget. Jeg foretrekker å dele antall sider på antall dager jeg har før levering, for da vet jeg omtrent hvor mange sider jeg lese per dager, og kan lese 5-10 sider ekstra i tillegg til dagsøkten slik at jeg kanskje blir ferdig et par dager før levering og kan ta meg tid til å skumme gjennom en ekstra gang og dobbelsjekke rettelsene mine.

Jeg begynte som korrekturleser samtidig som jeg studerte, og jeg kan ikke akkurat si at kombinasjonen student og korrekturleser er noe jeg anbefaler. Det skjedde mange ganger at jeg var på skolen fra 9 til 16, og deretter dro til «kontoret» mitt (Skriveloftet på Litteraturhuset) og satt der til langt på kvelden mens jeg strevde med å holde meg våken. Skoledagen min bestod stort sett av minst tre danseklasser à 90 minutter, så jeg var i utgangspunktet trøtt og sliten når jeg satte meg ned med korrektur. Men stort sett klarte jeg meg godt, og jeg har ikke fått annet enn positive tilbakemeldinger fra oppdragsgiveren. Det «verste» oppdraget jeg hadde, var å lese et OCR-manus på nesten 600 sider på en uke. Samme uken brukte vi flere kvelder på skolen til å øve inn koreografi til Eurovision 2010. På et eller annet vis klarte jeg å presse inn 70 sider/dagen i den lille fritiden jeg hadde den uken. Jeg hadde synlige knuter i nakke- og skulderområdet på grunn av stresset da jeg endelig kunne levere manuset. Heldigvis var det OCR-korrektur, ikke vanlig korrektur.

For meg er korrektur av OCR-manus «koseoppdrag». OCR er forkortelse for Optical character recognition, og benyttes når gamle bøker skal gis ut på nytt. Forlaget har kanskje ikke digitale kopier, så boken må skannes med en OCR-skanner som gjenkjenner bokstaver. Noen ganger hender det at skanneren oppfatter litt skitt over en a som en runding og a’en kommer ut som å, eller avsnitt kommer på feil plass. Det er slike ting jeg skal se etter, og jeg trenger derfor ikke tenke på kommaregler.

Det går mest i romaner, men jeg har også korrekturlest et par fagbøker og en kokebok. Det var ikke til å unngå at jeg ble ganske sulten hver gang jeg satte meg ned med korrekturen på sistnevnte. Som om det ikke er nok at jeg får betalt for å lese bøker, jeg får også de ferdigtrykkede bøkene tilsendt i posten. Vanligvis gir jeg dem bort til venner eller setter dem på byttehylla på Skriveloftet så andre kan ta dem, men et par har jeg beholdt selv.

Dette ble et veldig langt innlegg om yrket mitt, men jeg håper det var interessant å lese.

[Avisbud-blues]

2

Jeg har jobbet som avisbud i et par måneder nå. Jeg har trosset vinteren fordi jeg hver søndag forteller meg selv at det ikke er lenge igjen til våren, ikke lenge igjen til all den dumme snøen og isen forsvinner, og jeg kan jogge opp de bratte bakkene med avistrallen etter meg, for jeg har jo over gjennomsnittlig god form.

Sist søndag stoppet jeg opp et øyeblikk og regnet ut omtrent hvor mye jeg tjente per timen på å traske gatelangs og løpe i trapper midt på natten med flere kilo tunge avisbunker. Tallet jeg fikk opp, var så latterlig at jeg ikke visste om jeg skulle le eller gråte.

Da jeg kom hjem, sendte jeg oppsigelsen min. Til tross for at jeg liker å være avisbud, så er dette et yrke som hadde passet bedre om jeg hadde et helt vanlig A4-liv. Jeg har ikke et vanlig A4-liv; jeg studerer dans, et studium som hver uke krever mer enn 30 timers trening og hardkjør. Å være danser er hardt både for kroppen og for sinnet, så det sier seg selv at jeg må hvile når jeg har mulighet, dvs. etter skoletid og i helgen.

Etter at jeg begynte som avisbud, har jeg også merket flere fysiske plager etter hver søndag: begynnende betennelse i leggene, smertestråler fra hoftene, sliten rygg, trøtthet… Da jeg fant ut hva timelønnen min var, skjønte jeg at det bare var idiotisk av meg å bruke tid og energi på å tjene småpenger som jeg etterhvert vil bli nødt til å bruke på behandling for å bli bra nok til å kunne fortsette å ødelegge kroppen min. I løpet av en måned som avisbud tjener jeg akkurat nok til én eller to behandlinger hos fysioterapeut. Kort sagt: Det er ikke verdt det.

Til sammenligning: Jeg jobbet som catwalkmodell tidligere i høst. På én kveld tjente jeg dobbelt så mye som jeg tjener på én måned som avisbud, og det eneste jeg trengte å gjøre var å vise frem klær, gå pent og smile.

[Ikke fullt så perfekt]

0

For en stund siden skrev jeg et innlegg om den perfekte jobbnatten jeg hadde som avisbud, og Børge Skråmestø kommenterte at han tror at det å gå med avisen kan være den perfekte meditasjon. Det er jeg hjertens enig i! Vel og merke når det er en perfekt natt.

Sist natt var alt annet enn perfekt; mens jeg ladet opp batteriene mellom klokka 22 og 1, snødde det. Da jeg gikk ut klokka to for å gå runden, hadde de ikke begynt å måke ennå. For å slippe å slite meg fullstendig ut, ble det litt ommøblering av ruten min, bære aviser litt på kryss og tvers, i stedet for å prøve å dra med meg tralla over masse snø og mini-Himalayaer.

Vanligvis er det lett for meg å meditere over ting jeg gjør (mindfulness: å være fokusert og tilstede i øyeblikket), men når man annenhvert minutt bryter ut i indre eder over værguder og gatemåkere, er det ikke så lett å oppnå denne deilige, meditative tilstanden. Heller ikke når man halvveis i ruten oppdager at en av nøklene på den digre knippen bestemte seg for å hoppe av følget slik at jeg ikke fikk levert åtte av avisene. Heldigvis gjemte den seg bare i lommen min og alle avisene ble levert til slutt, takkogpris.

Det beste med natten var at jeg var knusktørr på føttene da jeg omsider sjanglet inn på soverommet mitt klokka halv åtte i dag morges. Nye vintersko, stygge som fy, men varme og vanntette. Yay.

[Perfekt]

2

Perfekt temperatur. Perfekt føre. Perfekt ensomhet, bare én kollega som ønsket meg «happy new year», og ingen fulle mennesker på vei hjem fra byen, som enten ler fordi jeg jobber eller prøver å tigge gratis avis av meg. Perfekt stillhet, bare avbrutt av det gjallende ekkoet fra avis som lander på dørmatter. Perfekt følelse, det øyeblikket jeg kommer inn i den ene oppgangen på ruten og kjenner den fantastisk gode lukten som av en eller annen grunn får det til å krible i hele meg hver gang. Perfekt antall aviser, én avis til hver abonnent, en reserveavis og en avis til meg, akkurat som det skal være.

Jeg har hatt en perfekt natt på jobben, og jeg var svært fornøyd der jeg svimet hjem med trøtte streker til øyne og fant senga. Jeg liker å være avisbud, spesielt når alt i løpet av én natt er så fullkomment perfekt.

[Don’t DIS my ABILITY]

2

I november ifjor skrev jeg om når et jobbintervju blir et slag i trynet. Jeg mistet hørselen da jeg var tre år, men hele livet har jeg lært at jeg kan klare hva som helst, akkurat som alle andre. Det eneste jeg ikke kan (ennå!) er å ha en telefonisk samtale. Men bortsett fra det kan jeg gjøre ALT! Jeg studerer dans, jeg reiser alene til den andre siden av kloden, jeg er korrekturleser, jeg opptrer på scenen, jeg hører på musikk, jeg prater og så videre.

Når jeg søker på jobb, leser jeg annonseteksten og spør meg selv: «Kan jeg klare denne jobben?» Hvis svaret er ja, sender jeg søknad. Jeg kan jobbe med hva som helst – bortsett fra telefonsalg, av åpenbare grunner. Men jeg ser ikke hvorfor jeg ikke skal kunne sitte i kassaen hos Kiwi og bippe varer, eller selge klær for H&M, eller… Jeg har tross alt høreapparat og kan munnavlese, samt prate godt nok selv.

Dessverre er det ikke alle som har like stor tro på meg og mine muligheter. De har satt seg fore at er du DØV er du en PROBLEMATISK BYRDE. Blant annet personen som intervjuet meg. Det tok meg noen uker å komme meg over det slaget det var å bli fortalt at jeg, til tross for min dyktighet og selvstendighet, ville bli et problem fordi jeg ikke hører like godt som de andre søkerne. Så lite skulle det til for å få meg til å føle meg som en ubrukelig person.

Da jeg hadde kommet meg over denne hendelsen og snakket med flere bekjente om dette, bestemte jeg meg for å sende en klage til Likestillings- og Diskrimineringsombudet. De tok det opp med arbeidsgiveren og personen som skulle intervjue meg. I dag fikk jeg svar fra arbeidsgiveren gjennom LDO: De beklaget sterkt at rutiner ikke ble fulgt under intervjuet, jeg skulle aldri blitt nektet jobbintervju på grunn av hørselsmangel og de var på det rene med at det var diskriminerende. Hvis jeg ønsker det, kan jeg få et nytt intervju for å bli vurdert til den stillingen jeg søkte på ifjor.

Jeg ønsker ikke nytt intervju, men jeg er fornøyd med at de det gjelder har fått smekk på labben og jeg håper min historie kan føre til at flere får opp øynene for at alle har muligheter. I stedet for å snakke om «disability», skal vi heller snakke om «don’t DIS my ABILITY».

*) «Don’t DIS my ABILITY» har jeg fra Australia, det er rett og slett et fantastisk begrep!

[En inkompetent forfatter]

6

I vår korrekturleste jeg en ganske tjukk roman på over 500 sider. Mye av handlingen tok plass i filmbyen Hollywood, så naturlig nok var det mange som harvet over hverandre for moro skyld eller for å bli oppgradert fra statistrollen eller fordi de rett og slett digget hverandre. Romanen hadde en lesbisk regissør og en bifil skuespillerinne. Etter å ha lidd meg gjennom flere omstendige beskrivelser av typen «han lot sin kjærlighetsnøkkel gjennombore hennes nøkkelhull bla bla bla stønn aaah fra solnedgang til soloppgang bla bla» som gikk over flere avsnitt, så jeg virkelig frem til da Dita Tommey og Falene Fant skulle humpe litt på hverandre (primært fordi frøken Fant var en statist som ville ha en litt større rolle i Ditas film). Hva fikk jeg? Dette:

«Den kvelden, etter at Dita Tommey og Falene Fant hadde dyrket sengens gleder i to timer, laget Dita middag og begynte å snakke om Falenes karriere.»

Wtf? Én setning? De «dyrket sengens gleder» i hele TO timer og dette er alt forfatteren hadde å skrive om saken? Han kunne i det minste gjort litt research, sett et par liksom-lesbisk pornofilm (eller Bound, som har en episk lesbesexscene) og beskrevet denne scenen med litt flere detaljer. Men høyst sannsynlig er forfatteren en av disse dustene som tror at lesber ikke har sex; vi bare puser og nusser på hverandre mens vi har høytlesning av sapfiske dikt. Der har du «sengens gleder».

[Når et jobbintervju blir et slag i trynet]

16

Se for deg at du skal på jobbintervju. Ditt første ordentlige jobbintervju. Du forventer ikke at jobben skal bli din, men du ser frem til å få nyttig erfaring med jobbintervju. Du møter opp presis, håndhilser på intervjueren med et smil og et fast håndtrykk helt etter boka og dere går inn på et kontor. Det første intervjueren sier, er en av følgende setninger:

Jeg ønsker ikke å gjennomføre intervjuet…
… for jeg vet det vil bli et stort problem for oss at du er farget.
… for jeg vet det vil bli et stort problem for oss at du er jøde.
… for jeg vet det vil bli et stort problem for oss at du er homofil.
… for jeg vet det vil bli et stort problem for oss at du er asiatisk.
… for jeg vet det vil bli et stort problem for oss at du er sitter i rullestol.
… for jeg vet det vil bli et stort problem for oss at du er hørselshemmet.

Kjenn på følelsene som dukker opp i deg når du forestiller deg denne situasjonen. Det var de følelsene jeg fikk da jeg var på jobbintervju* i helga. Felles for alle utsagnene er at de er like urettferdige, sårende og fremfor alt diskriminerende. Denne situasjonen gjorde meg så utslått at jeg ikke ante hva jeg skulle si. Hele helgen gikk jeg med en følelse av at jeg ikke var like mye verdt som enhver andre bare fordi jeg manglet én sans. Igjen og igjen tenkte jeg gjennom hva som ble sagt av han som skulle intervjue meg, og hver gang kom jeg frem til at det faktisk var diskriminering. Han brøt Antidiskrimineringsloven da han nektet å gjennomføre intervjuet fordi jeg ikke kan høre.

I 2009 skulle man ikke tro at slik som dette skulle vært mulig, men det skjer faktisk og det skjer hele tiden. Ingen har rett til å filtrere bort noen basert på hudfarge, religion, legning eller funksjonsevne, men det skjer. Jeg vet at det finnes mange døve og hørselshemmede som sliter med å få en grei jobb utenfor døvemiljøet fordi de blir filtrert bort om de oppgir at de er hørselshemmet. Dette skjer i 2009 enda det finnes mange enkle løsninger som kan gjennomføres når en arbeidsplass får en hørselshemmet ansatt.

Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med dette, men en ting er sikkert: Jeg nekter å la dette skje igjen, jeg nekter å la noen slippe unna med å gjøre min mangel på hørsel til et stort og umulig problem. Jeg kan gjøre en like god jobb som alle andre, så lenge jeg får én sjanse til å vise at jeg kan.

*) Hvilken arbeidsplass jeg var på intervju hos, spiller ingen rolle akkurat nå. Men jeg vet om minst to døve/hørselshemmede personer som har hatt tilsvarende jobb som jeg søkte på. Hvis de klarte det, så hadde jeg også klart det.

[Åpen jobbsøknad]

2

En åpen jobbsøknad i bloggen min er verdt et forsøk:

Jeg er en 24 år ung jente som studerer dans ved Bårdar Akademi, og jeg er på utkikk etter en deltidsjobb som kan kombineres med skolegangen. Jeg har veldig mange egenskaper som gjør meg til en menneskelig potet som kan brukes til stort sett alt mulig, bortsett fra telefonsalg. Jeg er hørselshemmet, men det er vanligvis ingen hindring for meg da jeg har høreapparat og kan munnavlesning. Jeg kan gjøre meg forstått på norsk, både muntlig, skriftlig og via tegnspråk/kroppsspråk. Jeg behersker skriftlig engelsk svært godt. Jeg har en del erfaring med hardt og utfordrende arbeid, så jeg er ikke redd for å ta i et tak! Ettersom jeg har undervisning fra 9 til 17 mandag-fredag, er jeg tilgjengelig noen kvelder i uken, samt natt til lørdag, lørdag og natt til søndag.

Ønsker du min CV, referanser eller annen ønskelig informasjon, ta kontakt med meg på dance_kirste(a)yahoo.no!