[Bak tyllen og fasaden]

5

Nasjonalballetten forbereder seg til årets runde med den tradisjonsrike balletten Nøtteknekkeren, og klassen min har hatt gleden av å se på et par prøver på Operaen, i de store, luftige salene hvor danserne boltrer seg hver eneste dag. For en opplevelse!

Hele kompaniet er med og danser når Nøtteknekkeren settes opp, godt over femti dansere. I tillegg deltar også elevene fra Operaens Ballettskole i flere scener. De to dagene min gruppe var innom for å sitte i et hjørne og beundre de store danserne, var vi i den største salen. Inne i salen var det behagelig varmt, og det var uvanlig frisk luft der til å være en sal full av svette dansere som har holdt på i noen timer (det gjør noe med Bårdarstudenter å oppleve fenomenet «frisk luft» i samme kontekst som «timevis med dans», med de salene som vi er vant til fra skolen!).

Danserne hadde pause da vi kom inn i salen og inntok våre tildelte plasser ved speilet. Det første som slo meg er hvor stor kontrast det er mellom de vakre, overjordiske skapningene vi ser på operascenen til vanlig, og disse menneskene vi så i salen: normalt, litt slitent utseende; flere av jentene så ut som om de kunne brekke i to når som helst, så spinkle og utmagret som de var; så å si alle danserne var ikledd lag på lag med plagg for å holde musklene varme. Underbitt, overbitt, kviser, utestående ører, poser under øynene. Nei, disse danserne var noe helt annet enn de skjønne, tyllkledde sylfidene vi trodde vi kjente.

Alle lå eller satt på gulvet; tøyde eller gjorde mageøvelser (meget viktig for et sterkt senter, ikke for forfengelighetens skyld, må vite) eller varmet opp med yoga. Salen var stille (også et uvanlig fenomen for oss fra Bårdar, så vant som vi er til prat og støy og ekko hele dagen lang), men energien i salen bygget seg gradvis opp, det ble litt mer lyd herfra og derfra som starttiden for neste økt nærmet seg. Danserne småpratet seg imellom, ballettmester og koreograf og pianist diskuterte dagsplanen.

Som ved et signal, reiste flere seg opp og samlet seg ute på gulvet; småtrinn ble testet ut, korreksjoner ble gitt, lyden av utallige tåspisskopar klakket så man både kunne høre og kjenne den gjennom gulvet. Så samlet danserne seg mer i flokk, beveget seg i flokk, gjorde myke bevegelser halvveis, som for å spare krefter som skulle slippes løs litt senere. Igjen, som ved et signal, ble gulvet plutselig tømt for folk. «Nå skal vi prøve!» sa ballettmesteren.

Myk musikk fra den enslige pianisten i det ene hjørnet. Clara og Nøtteknekkerprinsen danser over scenen i en forsiktig, men vakker duett. En danser kommer inn, enda en danser kommer til, så flere. Borte er de halve bevegelsene, her sparer vi ikke lenger på kreftene, og til tross for de mange lagene med ullklær kan man forestille seg de spinkle, men utrolig sterke kroppene som flyr over gulvet og strekker seg ut i vakre linjer.

Innimellom ble vi minnet på at det fortsatt bare er prøver vi observerte; noen bommer på et par trinn og viser dette ved å rynke impulsivt på ansiktet før flyten og masken gjenopprettes; noen henger akkurat et par tellinger etter og myke bevegelser blir til midlertidig, hastig løping før danseren kommer inn på riktig sted i musikken og flokken. De er fortsatt bare mennesker, og mennesker gjør sine feil i blant. Noen gjør kanskje den samme dumme feilen noen ganger, blir frustrert, prøver en gang til, får det til på det nye forsøket og puster lettet ut. Noen krasjer nesten inn i andre, utbryter «Ups, sorry!» (mange av danserne i Nasjonalballetten kommer fra forskjellige land, så den daglige kommunikasjonen skjer på engelsk) mens de ler litt av sin egen tabbe.

To timer senere hadde de rukket å danse seg gjennom hele andre akt. En velfortjent pust i bakken mens de tørket av seg svetten, og et knippe fjetret Bårdarstudenter gikk ut av salen, fylt av inspirasjon og motivasjon. Hele veien ned til utgangen trippet og småhoppet jeg, rastløs etter å kunne strekke meg ut i like grasiøse linjer som disse flinke ballerinaene. Neste onsdag skal vi se generalprøven på hovedscenen, og da blir det med fornyet beundring for danserne, for nå vet vi hvor hardt de jobber bak tyllen og fasaden.

Everything was beautiful at the ballet. Graceful men lift lovely girls in white.

[Blir veps tiltrukket av redde mennesker?]

0

Fra Illustrert Vitenskap, 12/2007:

Vepsen kan verken registrere tanker eller følelser, så de tar ingen spesielle hensyn til det. Men personer som er redde for veps, kan ufrivillig komme til å gjøre seg selv til vepsens aller mest opplagte angrepsmål.

For det første vil redde mennesker ofte slå ut etter vepsen og fekte og veive med armene. Vepsens øye klarer ikke å danne spesielt skarpe bilder, men den er usedvanlig dyktig til å oppfatte raske og hurtige bevegelser, som i vepsens verden kan bety at en fiende nærmer seg. Veiver man om seg for å bli kvitt en veps, øker man automatisk insektets trang til å forsvare seg. For det andre vil en nervøs eller engstelig person ofte begynne å puste raskere. Et hyppig åndedrag øker mengden av karbondioksid i personens umiddelbare nærhet, og det er påvist at veps kan bli tiltrukket av karbondioksid.

Endelig vil en redd person ofte svette mer enn normalt, og svettelukt kan også virke tiltrekkende på veps. Derfor er det all mulig grunn til å ta det med ro hvis man har veps rundt seg. Skulle man likevel bli stukket, gjelder det å komme seg vekk fortere enn svint, for en veps som stikker, avgir et spesielt duftstoff som får også andre vepser til å stikke. Det samme duftstoffet oppstår hvis vepsen blir drept, så man øker altså faren for å bli stukket hvis man går inn for å ta livet av vepsen.

Er det noe rart jeg blir oppgitt over mennesker som klikker helt når en uskyldig liten veps surrer rundt? Jaja. Tilbake til ryddingen.

[Fuglene oppfordrer til sex og vold]

0

Det er fascinerende hvor mye lyd fjærballer får presset ut av seg på kort tid. Jeg sitter utenfor farfars hus og jeg hører ikke annet enn «tvitt-tvitt», «ko-ko» og «tjirp-tjirp» hele tiden. Bare synd at det meste av lydene er obskøne oppfordringer til sex og vold.
Fra Illustrert Vitenskap nr. 7/2007:

Fuglene oppfordrer til sex og vold
Vårens liflige fuglesang uttrykker faktisk bare selvskryt og truende varsler om slagsmål og utuktigheter.
I århundrer har dikterne fantasert om hvordan det ville vært om menneskene forsto dyrenes språk, og ikke minst fuglesangen som lyder så vakker i våre ører.

Men i realiteten er det greit nok at vi ikke skjønner hva de kvitrer om. For hvis sangen var blitt oversatt til menneskespråk, ville vi oppdaget at det ikke dreier seg om noen lyrisk lovprisning av lyset og årstiden, men derimot grove tilrop, brysking, selvskryt og ikke minst utfordringer til slagsmål og seksuelle aktiviteter, deriblant utroskap.

Først og fremst er det hannene som synger, og de gjør de utelukkende for å gjøre inntrykk. Sangen virker som et «varselskilt» som opplyser andre fugler om at området der sangeren befinner seg, er opptatt. Gjennom sangen forteller hannen også hvor stor og sterk han er, slik at andre hanner kan tenke seg godt om før de tar sjansen på en fysisk konfrontasjon. Samtidig kan hunnene vurdere styrken og egenskapene til mulige partnere, foruten at selve lyden av sangen bidrar til å sette dem i paringsstemning. Noen arter lar seg også lokke til sidesprang, noe som ikke skjer så sjelden blant fugler.

Sangaktiviteten styres i høy grad av lyset. Enkelte arter synger helst om natten, mens andre foretrekker høylys dag, men de aller fleste legger, som mange av oss, størsteparten av sine vokale prestasjoner til perioder med dempet belysning, det vil for fuglene si tiden rundt daggry og solnedgang. Særlig den første perioden kan være usedvanlig hektisk. Når dagen begynner, er det ytterst viktig for hannene å få markert sitt territorium og eventuelt kapre noen villige og eventyrlystne hunner når de først er i gang.

Jeg tror jeg skal slå av høreapparatet før jeg blir helt besudlet.