Jeg har noen positive ting og én negativ ting å fortelle:
1) Jeg er endelig forkjølelsesfri! Etter å ha snytt ut halve hjernen, pådratt meg sår nese av all snytingen og følt meg som en statist i en David Lynch-film, er jeg endelig ferdig med å være en snufsete snørrunge!
2) Jeg trente igår og klarte å løfte 12 kilo 12×3 ganger uten å få skjelvende gelémuskler på siste sett. Digg!
3) Jeg hadde en veldig hyggelig kveld igår. Først fikk jeg middagsbesøk (chilikylling, aspargesbønner, ris og kyllingsaus med basilikum og sjalottløk, nam!). Deretter ble gjesten fotografert til prosjektet mitt. Og så gikk vi en våt snøværstur på Aker Brygge før vi så Yes Man. Det er fint med venner som man kan være både snakkesalig og stille med.
4) Jeg hørte ekko av stemmen min for cirka første gang hele livet etter filmen igår. Visste dere at det er en akustisk kunstverk-ting i Parkveien-inngangen til Nasjonaltheater togstasjon? Det visste jeg ikke. Det var dagens oppdagelse og jeg ropte mot taket en lang stund, helt fascinert av ekkoet mitt.
5) Idag er det nøyaktig to uker til jeg reiser til Australia!
Den ene negative tingen:
1) Ikke før jeg har klart å hive ut forkjølelse-okkupanten, så sniker influensaen seg inn og gjør beslag på hvert kvadratcentimeter av kroppen min. Jeg er altså på vei inn i min tredje uke som sjukling og kan se frem til å bli forfremmet til hovedpersonen i David Lynch-filmen som spilles live i hodet mitt. Men på den lyse siden: Nå er jeg garantert frisk når det er opptaksprøver i mars/april! Hurra!
>Det må har vært sårt. Det er ofte sånn når noen har vært i livet ens gjennom mange andre man kjenner. Hun hørtes ut som en skikkelig bra jente, og hele virkeligheten rundt boken gjør den så bra som den er.
>PS: Jeg likte bloggen din veldig godt :)
>Mhm, det er en fin bok, til tross for det triste temaet. Ida hadde sikkert kommet veldig langt som danser om hun ikke hadde blitt syk.
PS: Takk :)