[HD-story i bloggen]

0

Click here for the English version.


Snapchat lagrer en story i 24 timer. Det betyr at mye snapping som regel forsvinner ut i det store intet. Da Hverdagsdøv startet november i fjor, gjorde jeg noen mislykkede forsøk på å bevare storyen fra mine dager. Det var først i januar at det ble lettere å lagre storyen (med noen huller), og etter hvert fikset jeg en app til mobilen som tar skjermopptak. Uansett, ettersom jeg hadde en blogg fra før, bestemte jeg meg for å laste opp noen (eller de fleste) av mine Hverdagsdøv-storyer slik at de er tilgjengelige for alle, både de som ønsker seg et gjensyn og de som ikke har sett dem før.

Den første storyen jeg deler her, er fra tirsdag 8. januar da vi hadde temaet «Drømmer og forventninger til 2019».



*

Snapchat deletes a story after 24 hours. It means that a lot of snaps disappears into the void. When Hverdagsdøv started November last year, I made a few failed attempts on saving the entire story from my days. It wasn’t until January it became easier to save my story (with a few holes), and eventually, I got an app for my phone that records my screen. Anyway, because I already had a blog, I decided to upload a few (or the most) of my Hverdagsdøv stories to make them available for everyone, both those who want a reprise and those who haven’t seen them before.

The first story I’m sharing here is from Tuesday 8th of January when we had the topic «Dreams and expectations for 2019». (The video, located above, has currently only Norwegian captions.)

[Mars og april, oppsummert]

0

Click here for the English version.


Vips, så var det plutselig mai, om enn litt kjølig og bedrøvelig! Her er en oppsummering av hva jeg gjorde i mars og april:

Jeg var i et veldig hyggelig utdrikningslag og på en artig MGP-fest, feiret kvinnedagen med å filme en episode av Lydløs Podkast* med en veldig kul gjest og et viktig tema, passet på to pusekatter, og stresset meg halvt i hjel med forberedelser til et burlesk-show. Showet gikk over alle forventninger, og det var fantastisk å få oppfylt drømmen om å gjøre et musikalnummer! (Jeg fremførte «Maybe This Time» og «Mein Herr» fra musikalen «Cabaret» ❤ )

I april var jeg i operaen og så «Rosekavaleren», passet på en pusekatt, pustet litt og leste mye i påskeferien, og så var jeg i gang med å stresse med forberedelser til to forskjellige arrangementer i mai. Hvordan det gikk, kan dere lese mer om i oppsummeringen av mai om noen uker!

*) Lydløs Podkast: Katta ble endelig sluppet ut av sekken i april! En podkast på tegnspråk, kanskje den første av sitt slag i verden. Vi har filmet noen episoder, og to episoder ligger allerede ute på Døves Media. Du kan også få oppdateringer ved å følge Lydløs Podkast på Instagram.


*

Swish, and suddenly May is upon us, although a bit chilly and dreary! Here’s a summary of what I’ve done in March and April:

I attended a great bachelorette party and a fun MGP party (Melodi Grand Prix, the Norwegian music contest where we pick the artist who gets to go to Eurovision), celebrated the International Women’s Day by filming an episode of Lydløs Podkast* with a cool guest and an important subject, cat-sat two cats, and stressed my ass off with the preparations for a burlesque show. The show exceeded all my expectations, and it was awesome to get to perform a musical number! (I did «Maybe This Time» and «Mein Herr» from the musical «Cabaret» ❤ )

In April, I was in the Opera to see «Der Rosenkavalier», cat-sat a cat, breathed a bit and read a lot during Easter break before starting to stress with the preparations for two events in May. You can read more about how those events went in the May summary in a few weeks!

*) Lydløs Podkast: The cat is finally out of the sack! A podcast in Norwegian sign language, maybe the first of its kind in the world. We have filmed a few episodes, and two are already on Døves Media. For updates, you can follow Lydløs Podkast on Instagram.

[Smakebit på søndag – Wolves of the Calla]

0

«What else, then?» Bucky Javier asked.

Callahan thought they would want the thing that lay beneath the floorboards of his church. And that was good, because that thing had awakened. The Old Fella, who had one run from a town called Jerusalem’s Lot in another world, wanted to be rid of it. If he wasn’t rid of it soon, it would kill him.

Ka had come to Calla Bryn Sturgis. Ka like a wind.

«In time, Mr. Javier,» Callahan said. «All in good time, sai

Meantime, a whisper had begun in the Gathering Hall. It slipped along the benches from mouth to mouth, a breeze of hope and fear.

Gunslingers.

Gunslingers to the west, come out of Mid-World.

And it was true, God help them. Arthur Eld’s last deadly children, moving toward Calla Bryn Sturgis along the Path of the Beam. Ka like a wind.


En av de utallige tingene jeg liker med Stephen Kings bøker, er at mange av dem henger sammen med hverandre. Pater Callahan er en gammel kjenning fra «Nattens hus» (eng: «Salem’s Lot»), der han kjempet mot vampyrer i Jerusalem’s Lot. På et eller annet vis endte han opp i Rolands verden, og denne gangen er fienden ikke vampyrer, men Ulvene.


One of the numerous things I like about Stephen King’s books is that many of them are related. Father Callahan is an old acquaintance from «Salem’s Lot», in where he fought vampires. Somehow he wound up in Roland’s world, and this time the enemy isn’t vampires, but the Wolves.