Legathåndboka er min faste lesestoff for tiden ettersom jeg skal søke om stipender og økonomisk støtte til Den Store Turen. Det finnes legater og fond for nesten alt mulig tenkelig. I går oppdaget jeg Lille Persille. Formålet deres er å støtte «små magiske prosjekter, der det bor et genuint ønske om å glede andre mennesker i hverdagen». Jeg tror dette er min favoritt i hele Legathåndboka.
I dag skal jeg levere den første stipendsøknaden min til Norges Døveforbunds Felleslegat. Kryss fingrene!
Folk sier at jeg er flink til å tenke positivt. Ikke på en «Smil eller dø!»-måte, men jeg ser lyspunktene i en situasjon mens de fleste andre lufter sitt forråd av mindre pene ord.
En normal person som er sliten etter en lang dag, og som drasser på en tung veske og en tung bærepose, tenker kanskje: «Faen, gikk banen min for ett minutt siden?! Nå kommer jeg enda senere hjem… Helvete, så typisk!»
Jeg, som er sliten etter en lang dag og drasser på en tung veske og en tung bærepose, tenker: «Oj, gikk banen nettopp? Jaja, det var da dumt, men nå har jeg femten minutter ekstra til å lese i boka mi.»
Eller som da jeg hadde dårlig hårdag fordi jeg i et ubetenksomt øyeblikk bestemte meg for å stusse panneluggen litt. Istedenfor å låse meg inn til panneluggen så normal ut igjen, tullet jeg med at jeg så ut som en skamfert Amélie fra Montmartre med den. Alle liker Amélie.
Jeg har heldigvis mange positive mennesker i livet mitt, men jeg kjenner noen pessimister også. Og for å være helt ærlig: Hvordan orker de å stresse over ingenting, bekymre seg over ting som ikke har skjedd, kverulere på alt mulig negativt? Snakk om å sløse energien, det er vel ikke rart folk blir fort sliten etter en lang dag om de bare fokuserer på det som er dårlig? Hvorfor ikke bare være til stede i livet, observere det som skjer uten å analysere det i hjel?
En gang jobbet jeg i en gruppe som skulle vise et dansenummer. Koreografien var krevende og koreografen var bortreist mesteparten av tiden vi øvde inn koreografien, så vi måtte lære oss dansen ved å se på et gammelt opptak. Jeg følte meg ikke stresset, for vi øvde faktisk en del og fikk mye hjelp fra de opprinnelige danserne. Jeg var fullstendig trygg på at det kom til å gå bra. Men en av de andre klarte ikke slutte å snakke om hvor stressende det var, at det var bedre å droppe hele nummeret, at vi ikke hadde nok tid osv… Hvordan gikk det? Helt strålende. Ingen grunn til bekymring. Så innmari mye bortkastet energi det var å stresse.
Selv om jeg er en positiv person, er jeg ingen «Det du tenker, får du»-person som mener at alle som havner i en bilulykke, ønsket at det skulle skje, eller at jeg kan skaffe meg ti millioner på konto og veteranbil med privatsjåfør. Jeg har selvfølgelig også dårlige dager innimellom. Spesielt det siste halvåret på skolen. Jeg hadde heller lyst til å leke i trafikken enn å være på det møkkastedet et eneste sekund til. Men jeg prøver å ikke la dårlige dager bli altoppslukende: «Greit, denne dagen suger hardt og jeg er sur og lei.» Deretter retter jeg oppmerksomheten min på de bedre sidene av dagen, ispedd litt galgenhumor. Sarkastisk, upolitisk korrekt galgenhumor er alltid bra for å dytte en dag fra «Jævla møkkadag» til «Det var ikke så ille» på skalaen. Litt sjokolade hjelper også. I hvert fall for meg.
Poenget mitt var iallfall: Folk må bli flinkere til å chille og å trekke på smilebåndene over alt og ingenting. Fokusere på løsningene istedenfor problemene.
Som veldig kravstor vegetarianer blir man veldig flink til å lese innholdsdeklarasjon på all slags varer. Man får også muligheten til å belære folk om løpe i ost og hvorfor rødt godteri ikke alltid er spiselig. Men det morsomste er alle ansiktsuttrykkene man får se. Hvem visste at «å se ut som et spørsmålstegn» kunne ha så mange variasjoner? Det er slik folk ser ut når du spør dem om osten de serverer er med mikrobiell løpe. Ok, mikrobiell løpe er kanskje ikke så kjent hos mannen i gata, men folk som jobber i en fromagerie burde vel vite hva det er. Tross alt er løpe det som gir osten dens konsistens.
Apropos vegetarisk ost, i går fant jeg BRIE med mikrobiell løpe! Til helgen blir det kjeks og ost for første gang på evigheter!
Et annet artig uttrykk man ofte får se kommer etter følgense replikksutveksling:
NN: Vil du ha? (Rekker meg en pose/pakke med godteri/tyggegummi.)
Jeg: (Tar imot og leser hva det inneholder) Nei, takk, det er gelatin og e120 i det, så jeg kan ikke spise det.
NN: Hvorfor ikke?
Jeg: Det er avkok av svineknoker og knust insekt.
NN: (Ser ut som om har lyst til å spy.)
Stort sett fungerer det greit å være kravstor vegetarianer. Det eneste unntaket er omega-3. Jeg har veldig sensitiv hud, og bortsett fra fuktighetskrem i bøtter og spann, er omega-3 fra fisk* det eneste som hjelper. Og siden smaken og konsistens på tran er så innmari brekningsanfallpyton, tar jeg dem i kapselform. Kapsler laget av gelatin fra storfe. Fail. Hvorfor kan ikke kosttilskudd-kapsler lages av agar? Redd en ku, spis agar-gelé, liksom?
*) Jeg har prøvd omega-tilskuddet Udo’s Choice. Dessverre ikke særlig effektiv og med verre brekningsanfallpyton smak. Har nylig oppdaget acai-juice, så satser på at det hjelper å drikke noen liter i uken.
Jeg fant oppdaget nettopp at Bonita, den supernusseligesøtesjarmerende katten i bildet over, har fått sin helt egen familie. Hurra <3
Roger (til venstre) som jeg passet på for Dyrebeskyttelsen i vår, ble adoptert tidlig i sommer. Nå har han fått en ny venninne og jeg var på besøk for ikke så lenge siden. Han stortrives hos sin nye familie <3
Hvordan gjøre oppvasken morsommere? Vask opp med en badeand til selskap. Nå slipper jeg heldigvis å slite over vasken med oppvaskbørsten, farfar har nemlig oppvaskmaskin. Tidenes beste oppfinnelse, nest etter seng og sjokolade og tørketrommel.
Jeg kunne ikke dy meg. Fikk plutselig et innfall om å pynte eggene litt med artige fjes.
To dager før dette bildet ble tatt, hadde jeg ryddet veldig pent i kommoden. Gjett om det var litt kjipt å skulle tømme innholdet i kommoden på denne måten.
Det tok meg bare én dag å finne gulvet. Nå er det faktisk mulig å krysse rommet uten å snuble i noe. Nesten.
Disse lampekulene har samlet støv siden elektrisiteten kom til Norge, av det tykke laget med støv å dømme.
Jeg er blitt sjokoladesnobb. Vanlig melkesjokolade fra Freia kan ikke måle seg mot sjokoladen fra Chocolaterie (Niels Juels gate 31). Prøv melkesjokoladen, konfekt med karamellfyll, jordbærkrem, krem og mango- og pasjonfruktsfyll. Sjokorgasme.
Noen som vil komme på te og småkake? Jeg har masse småkaker.
Den lille kameraten min så på meg, og jeg holdt hodet hans, og så la han hodet på armen min og sluttet å puste, som om det var helt i orden at han slapp taket nå som jeg var der.
Jeg fant Vinter i Maine av Gerard Donovan på Litteraturhuset. På innsiden var det skrevet en beskjed fra forlaget: «Denne boken er gratis. Fordi den fortjener mange lesere. Kos deg og gi den gjerne videre!» Så jeg tok boken med meg hjem. Jeg har ikke rukket å komme særlig langt i boken ennå, for denne boken er en sånn bok jeg ikke kan lese på T-banen til byen. Men så langt er boken velskrevet og fin, trist og vakker.
Hovedpersonen Julius Winsome bor i skogen med hunden sin, Hobbes. De lever trygt og godt i det gamle huset etter Julius’ far. En dag hører Julius et skudd ikke langt fra huset og senere finner han Hobbes i snøen utenfor, skutt på kloss hold og døende.
Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.
Superbia
Avaritia
Luxuria
Invidia
Gula
Ira
Acedia
Ny drøm. Underbevisstheten min innbiller seg visst at jeg er Stephen King:
Jeg var i Oslo og tuslet rundt. Jeg merket at jeg hadde noe i nesa og prøvde å plukke det ut. Alle busers mor kom ut av nesa. Den var på størrelse med en uskrelt peanøttkapsel, mest melkeaktig i farge, men også litt sort. Først trodde jeg det var sot, sånn som når man tråkker rundt i London en hel dag og snyter svart snørr en hel uke etterpå. Men det viste seg at det sorte var hår. En eneste bunt med langt, sort hår. Da jeg tok en nærmere titt, oppdaget jeg et lite dukkehode som håret kom fra. Det var et blekt ansikt, fredfylt uttrykk med lukkede øyne, slik som disse dukkene. Sakte forvandlet ansiktet seg til et babydukkeansikt med trutmunn og øyelokk som vippet, fremdeles like blekt som et japansk spøkelse. Det ene øyet blunket mot meg før ansiktet igjen forandret seg og tok form av et demonansikt. Så våknet jeg.
Lurer på hva Freud ville sagt til disse drømmene.
Hva får du hvis du krysser en sci fi-film proppet med romvesener og en Indiana Jones-film med en hemmelig tunnel? Det som kunne blitt en skikkelig awesome drøm på morgenkvisten. Dessverre våknet jeg før det ble noe skikkelig action, og før jeg rakk å utforske den særs interessante tunnelen jeg fant mens jeg måkte saueskitt. Underbevisstheten min suger. Å drømme at du måker i et sauefjøs uten gummihansker mens du bekymrer deg for e.coli-smitte, liksom.
Den awesome delen av drømmen begynte da jeg oppdaget at det var en tunnel under båsen, og jeg måkte fortere i håp om å rekke å utforske tunnelen i beste Indiana Jones-stil (forhåpentlig minus en diger rullestein og ymse feller). Før jeg kom så langt, la jeg merke til at det var noe sært med himmelen utenfor (vi befant oss i Gabels gate, forresten. Sauefjøs på Frogner?). Først var det mørke, truende regnskyer, men plutselig dukket det opp et slags markhull/sort hull/sluk som sugde inn skyene og litt av omgivelsene som en tornado. Jeg tenkte bare at jeg håpet jeg ikke ble sugd opp, og fortsatte ufortrødent å måke saueskitt.
Neste gang jeg så opp på himmelen, var den tilbake til normal, men veldig stjerneklar til tross for at det var ettermiddag og fortsatt lyst. Fiolett, rosa, mørkeblå himmel og masse stjerner. Plutselig åpnet det seg et nytt markhull som spyttet ut en bil med et merkelig, utenomjordisk utseende. Bilen endret liksom form flere ganger før det kom ut noen menn som så ut som russiske torpedoer, og de gikk inn i bygningen på den andre siden av veien. Det var da jeg tenkte jeg kanskje burde skygge unna. Og så våknet jeg.
Alle så seg desperate om etter en løsning – og egentlig var det en av kontordamene våre som kom med det forløsende ordet. Hun var tatt for femte gangs røyking på offentlig sted og hadde begynt rundgangen med avhør, dom i forhørsretten og tvungent røykeavvenningskurs: – Hadde en enda gitt meg en omgang på blanke messingen og så vært ferdige med saken, raste hun. – Det hadde i hvert fall vært billig!
Dette søndagsbidraget fra er fra REFS av Julie Just (pseudonym). Boken handler om et samfunn med et straffesystem som ble innført for å redusere utgifter og forenkle saksbehandling av små forseelser begått av kvinner. Ved å registrere seg i dette systemet, slipper man en lang saksgang, og ingenting havner på rullebladet etter at straffen er gjennomført. Straffen beregnes ut fra forseelsens størrelse, og man kan enten bli dømt til samfunnstjeneste eller å få ris på blanke messingen. Dette er en veldig interessant bok hvis man er nysgjerrig på sadomasochisme eller praktiserer det. Sarte sjeler advares, det er mange pirrende skildringer i denne! Det eneste jeg synes trekker ned er at det er altfor lite lesbeaction i boken.
Flere litterære smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.
Jeg har drevet med flytting i et par uker nå. Takk og pris for at jeg har så god tid, det er så innmari tiltak å flytte. Denne omgangen med flytting har fått meg til å innse at det er noen ting jeg aldri skal gjenta:
– Flytte på egen hånd. Neste gang jeg flytter, plukker jeg opp et par polakker på Bogstad Camping og får dem til å bære alle eskene, så slipper jeg å vrake ryggen min igjen.
– La matfett stå så lenge at det etser seg fast i underlaget og må skrubbes vekk med syre og stålull når det er flyttevasketid. Heretter skal jeg tørke over benk og bord med en gang det havner så mye som et mikrofnugg skitt på overflaten. Og storrengjøring to ganger i året. Her var det ikke snakk om millimetertykt lag med støv, men centimetertykt.
– Flyttevaske. Jeg finner heller en villig slave på Gaysir og får ham til å skrubbe toalettet og svarte render i dusjen mens jeg pisker ham som den fødte dominatrix.
– Sniffe ovnsrens. Helledussen, så svimmel man blir av det. Jeg skal ha selvrensende komfyr den dagen jeg har min egen leilighet.