[Damen og Døden]

2

Jeg har alltid vært fascinert av døden som fenomen. Jeg er en slik person som leser dødsannonser, ser etter hvem som har levd lengst og hvem som såvidt har fått smake på livet mens jeg funderer over livets forgjengelighet. Jeg liker historier som And, Døden og tulipanen (Wolf Erlbruch), Kjære Død (Arild Nyquist), Elsewhere (Gabrielle Zevin) og Alle mine kjære (Alice Sebold). Jeg aner ikke hva denne fascinasjonen kommer av, men det skyldes i hvert fall ikke et ønske om å møte Døden snarest mulig. Min plan er å nyte livet så lenge jeg kan; forhåpentligvis oppnår jeg høy alder og vil være sprek og klar helt til det siste, takket være gode gener og en aktiv livsstil. Min fascinasjon for døden gjør meg mer bevisst på at det er nå jeg lever, det er nå jeg bør nyte alle gavene jeg får, for i morgen kan det være for sent. Som buddhist tror jeg vagt på gjenfødsel, selv om sannheten er at ingen av oss med sikkerhet vet hva som kommer etter det uunngåelige. Men ved å lære Døden å kjenne på avstand, vil det uunngåelige kanskje bli litt mindre skummel når den tiden kommer.

Dette innlegget dukket bare opp, egentlig hadde jeg bare tenkt å poste denne morsomme animasjonsfilmen og la det være med det, men når ordene titter frem og vil ut, er det vanskelig å ikke adlyde. Kjære bloggleser, la meg presentere Damen og Døden.

[Sunn appetitt]

0

Det beste med å bo på hotell er frokosten. Jeg blir alltid som en hobbit når jeg er på hotell og skal forsyne meg i restauranten om morgenen. Slik så frokosten min ut i dag:
1 skive grovt brød med ost og paprika.
1 skive grovt brød med karse, agurk og paprika.
En kjeks med camembert og syltetøy.
Et halvt egg (det viste seg å være hardkokt, ikke bløtkokt, så jeg spiste bare halve, kresen som jeg er på kokt egg).
Yoghurt med müsli.
Kjeks med camembert og jordbærsyltetøy.
To bittesmå wienerbrød.
Honningmelon, vannmelon, kiwi, appelsin.
En «shot» bringebærsmoothie.
To «shots» Morgendugg (fantastisk juice laget av eple, ingefær, lime, ananas).
Et glass solbærjuice.
To kopp te.

I tillegg tok jeg med meg et grovt rundstykke opp til rommet så jeg har noe å gnage på til litt senere.

[Meme som i megmeg]

0

Jeg snek til meg denne fra plosiv, som stjal listen fra Frøken Makeløs.

♥ Hva er du opptatt av for tiden? Skole, trening og annen sesong av Buffy.
♥ Hva har du på deg i dag? Det kommer an på hvilken tid av døgnet du spør meg, faktisk. I dag morges hadde jeg ballettdrakt, superundertøy (TO LAG!) og joggebukser. Nå har jeg på ballettdrakt og flamencoskjørt. I kveld har jeg emobutch-dress.
♥ Hva skal du spise til middag? Vet ikke, jeg skal spise på Wallmans med skolen i kveld. Håper jeg får noe annet enn sopprisotto, som jeg fikk ifjor. Den var ok, men…
♥ Hva vil du gjerne lære deg? Å spille piano og gitar, og lære meg å lese og skrive fransk og italiensk.

♥ Hva hører du på akkurat nå? D2 som driver og klapper og tramper i takt i rytmikk-klassen.
♥ Hvordan er ditt favorittvær? Jeg sier som plosiv: Sol, sol og atter sol.
♥ Hva er ditt mest utfordrende mål akkurat nå? Perfekt trippel piruett og avansert spagat. Samt overleve siste semester på Bårdar uten å bli gal. Bill.mrk. Skolelei_85
♥ Hva syns du om den personen som tagget deg? Ble ikke tagget, men for all del: Plosiv er en kjempehyggelig jente! Frøken Makeløs også!

♥ Hvis du kunne fått et hus, ferdig innredet, hvor som helst i verden – hvor skulle det vært? Kan jeg bytte det til fem leiligheter, spredt over hele verden? En i Oslo, en i Paris, en i London, en i New York og en i Thailand eller India.
♥ Hva ville du gjerne hatt akkurat nå? SJOKOLADE! Som vanlig.
♥ Hva vil du gjerne bli kvitt? Sjokoladesuget jeg har akkurat nå.
♥ Hvis du kunne dratt hvor som helst i verden den neste timen, hvor ville du dratt? New York eller Goa.
♥ Hvilket språk vil du lære? Fransk og italiensk.

♥ Hva ser du etter i en venn? Hyggelig selskap og god kjemi.
♥ Hvem vil du gjerne møte? Maria Amelie. Jeg håper vi kan ta en kopp te på Skriveloftet en dag, det hadde sikkert vært koselig.
♥ Hva slags musikk liker du? Man finner alt fra pop og rock til opera og musikal.

♥ Hva er favorittplagget i klesskapet ditt? Singlet og truse. Det er det jeg foretrekker å gå i. I hvertfall hjemme. Ikke blant folk.
♥ Hva er drømmejobben? Etcetera i Cats!

♥ Har du noen favorittmodeller? Ève Salvail. Google henne. Hun er heit.
♥ Hvis du hadde hatt 1000 kroner nå, hva ville du brukt det på? Kjøpt en stor sjokolade og satt resten på sparekonto.
♥ Beskriv stilen din? Laidback, kanskje?
♥ Hva var det siste motebladet du leste? Jeg tror jeg leste et moteblad sist jeg var hos frisøren, men husker ikke hvilket blad det var.
♥ Den siste cd-en du kjøpte? En Tegan og Sara-cd, tror jeg. Noen år siden, gitt.
♥ Hva hørte du på da du ble tagget? Ble ikke tagget.
♥ Hva vil du akkurat nå? Spise sjokolade.

[Indirekte kompliment]

0

Jeg blir alltid glad når jeg får servert komplimenter. Noen ganger er komplimentet kanskje ikke like direkte som «Så vakker du er!», men skjult bak andre ord eller handlinger. I stad gikk en av ballettlærerne på skolen min forbi. Han har vært solist hos Nasjonalballetten i flere år. Han pekte på en plakat om et sommerkurs i Bournonville-teknikken («dansk ballett», utviklet av August Bournonville for Den Kongelige Ballett på 1800-tallet) i Biarritz i Frankrike, og gjorde gest til at jeg burde overveie å delta på dette sommerkurset.

Av bildene i brosjyren å dømme er de fleste som deltar skikkelig flinke dansere som har danset siden de lærte seg å gå, så det er ganske stas at læreren mener at jeg er god nok til at han anbefaler meg å reise. Yay!

Noen som har 1200 euro til overs?

[Kriblende øyeblikk]

0

Det var debatt om tegnspråk på Litteraturhuset i går. Jeg kunne ikke være til stede ettersom jeg var nødt til å lese på meg muldvarpsyn for å bli ferdig med en hastekorrektur jeg påtok meg for å få penger til å overleve en helg i Bergen. Men jeg tok meg noen minutter til å hilse på et par-noen kjente ansikter (dvs. stort sett alle som var der, «alle kjenner alle» i tegnspråkmiljøet).

Blant annet snakket jeg med Ipek, som jeg jobbet med for noen år siden (og som jeg håper å få jobbe med igjen, hun er fantastisk). Vi hadde allerede avtalt å trene sammen igjen snart, og vi snakket om at vi snart måtte ta oss en tur på kino også. Jeg nevnte at jeg ikke visste om det gikk noen interessante filmer på kino for tiden, men at vi kunne avta…

Plutselig kjente jeg den sitrende, telepatiske energien som oppstår i det øyeblikket når to personer tenker nøyaktig den samme tanken i nøyaktig samme millisekund. Samtidig kunne folk rundt oss se hvordan vi begge fikk det samme ansiktsuttrykket helt på likt mens vi utbrøt «Black Swan!» med nesten samme intensitet som et fyrverkeri.

Nå er det bare å vente på at Black Swan kommer til Oslo, og gjett om jeg gleder meg! Ballerinaer, ekte displin, blod, tårer og svett, og ikke minst: Den heit-på-grensen-til-tredjegradsforbrenning «Mila Kunis går ned på Natalie Portman»-scenen. Rawr.

[En impulstur]

1

I natt dro jeg til New York i drømmen. Jeg har planer om å reise dit en dag for å danse i noen måneder, og besøket mitt i natt var visst en slags impulstur jeg tok for å forberede meg til den store reisen. Når man gjør noe på impuls i stedet for å planlegge, glemmer man lett å pakke med seg viktige ting. Kamera, for eksempel. D’oh. Men jeg bare tenkte, i drømmen, at det er bra dollaren er så billig slik at jeg bare kunne ta en tur innom B&H for å kjøpe et nytt kamera.

Den eneste gangen jeg faktisk var i sentrum av byen, var da jeg kjørte taxi fra flyplassen til stedet jeg skulle bo på. Bare en kjapp tur mellom skyskraperne før det bar videre til en forstad et stykke utenfor byen, oppå et høydedrag. Huset, et privat hjem, lå så høyt oppe at jeg begynte å skjelve av høydeskrekk da taxien omsider hadde besteget den bratte bakken. Og jeg har vanligvis ikke høydeskrekk, bare en mild aversjon mot å stå for nær kanten av et høyt stup eller lignende.

Det private hjemmet leide ut rom til gjester. Bortsett fra familien som eide huset (mor, en temmelig fraværende far, sønn på sju-ish og datter på fem-ish), bodde det også et eldre ektepar der og en annen norsk jente som kom omtrent samtidig som meg. Senere dukket en australsk venninne av meg tilfeldigvis opp, og hun ble så glad for å se meg at hun prøvde å spise meg. (Dere kjenner den følelsen, ikke sant?)

Neste dag spiste familien og alle gjestene sammen, og på en eller annen måte kom vi inn på temaet flamenco. Jeg tror kanskje jeg fortalte om noe og brukte sevillanas som en lignelse. De andre visste ikke hva sevillanas var for noe (det er en spansk folkedans, og kan danses både alene og som pardans), så jeg spratt opp og danset for dem. (Merkelig nok visste de ingenting om flamenco fra før, men da jeg stilte meg opp for å danse, begynte de å klappe på flamenco-måten.)

Mens vi snakker om sevillanas, se hva jeg fant mens jeg lette etter en passende video å slenge inn her! En purung versjon av flamencolæreren min er med i denne, hun fortalte oss ikke hvilken av jentene som var henne, men jeg synes den rødkledde jenta som danser med den andre jenta, ligner veldig på henne, så da tror jeg det er henne:

Så våknet jeg.

PS: Hør på lyden av kastanjettene i videoen, veldig imponerende. Vi har øvd litt på å danse sevillanas med kastanjetter på skolen, men sammenlignet med danserne i videoen, både høres og ser vi særdeles taktløse ut. Jeg må begynne å øve mer.

[Avansert spagat – oppdatering]

0

Forrige gang skrev jeg om hvordan jeg såvidt klarte å knipe fast storetåen mellom tommel og pekefinger mens jeg satt i spagat med det bakerste beinet bøyd mot ryggen min. Siden den gangen har jeg deltatt på flere yogaklasser og vært flink til å tøye godt og grundig.

I dag prøvde jeg den avanserte spagaten igjen, og denne gangen klarte jeg å få et godt gammeldags yoga-grep om storetåen (med litt dyttehjelp av læreren min som STORKOSTE seg, den «sadisten») og ble sittende i denne stillingen, på begge sider, ganske lenge.

Neste gang skal jeg klare å få fatt i fotsålen under tærne. Deretter midten av foten. Og så skal jeg klare å tråkke meg selv i trynet. Yay!

[Fysen]

3

Når man sitter og er superfysen på sjokolade, er det kanskje ikke så lurt å gå inn på Bakerellas blogg for å lese om sjokoladekake og andre sukkerfylte delikatesser?

S J O K O L A D E !

[Ikke fullt så perfekt]

0

For en stund siden skrev jeg et innlegg om den perfekte jobbnatten jeg hadde som avisbud, og Børge Skråmestø kommenterte at han tror at det å gå med avisen kan være den perfekte meditasjon. Det er jeg hjertens enig i! Vel og merke når det er en perfekt natt.

Sist natt var alt annet enn perfekt; mens jeg ladet opp batteriene mellom klokka 22 og 1, snødde det. Da jeg gikk ut klokka to for å gå runden, hadde de ikke begynt å måke ennå. For å slippe å slite meg fullstendig ut, ble det litt ommøblering av ruten min, bære aviser litt på kryss og tvers, i stedet for å prøve å dra med meg tralla over masse snø og mini-Himalayaer.

Vanligvis er det lett for meg å meditere over ting jeg gjør (mindfulness: å være fokusert og tilstede i øyeblikket), men når man annenhvert minutt bryter ut i indre eder over værguder og gatemåkere, er det ikke så lett å oppnå denne deilige, meditative tilstanden. Heller ikke når man halvveis i ruten oppdager at en av nøklene på den digre knippen bestemte seg for å hoppe av følget slik at jeg ikke fikk levert åtte av avisene. Heldigvis gjemte den seg bare i lommen min og alle avisene ble levert til slutt, takkogpris.

Det beste med natten var at jeg var knusktørr på føttene da jeg omsider sjanglet inn på soverommet mitt klokka halv åtte i dag morges. Nye vintersko, stygge som fy, men varme og vanntette. Yay.

[Bekjennelse]

2

Jeg heter Anne-Line og jeg er nettavhengig.

Jeg har nylig sagt opp mitt bredbåndsabonnement fordi jeg innså at jeg brukte for mye tid på internett. Det er ikke det at internett er en dårlig ting; det har mange fordeler, men disse er de fleste klare over, så jeg gidder ikke ramse opp dem nå. Problemet er når noen glemmer å eksistere utenfor nettet.

Jeg følte jeg bare lot livet fly forbi mens jeg ventet på at en eller annen siden skulle laste. Jeg ble lei av den følelsen jeg fikk av å se opp fra skjermen og oppdage at jeg har brukt fem timer på ingenting når jeg heller kunne ha brukt disse timene på å møte venner, gå en tur i skogen eller bare rydde opp i gamle bilder. Noe av det jeg husker best, er den irritasjonen jeg følte da jeg satt og prøvde å oppdatere meg på Twitter mens min egen far prøvde å snakke med meg. Sånn skal det ikke være.

Alle disse timene kunne jeg ha brukt til å danse mer, pleie mine bånd til venner og familien, lese en bok eller tre… Hvorfor ble det så viktig for meg å få med meg enhver oppdatering, hver lille tweet, de nye lolcats-bildene? Hva fikk jeg ut av det? Kanskje kom jeg over en bra lenke her eller en fin bloggpost der, som jeg faktisk lærte noe nyttig ut av eller som gledet meg, men dette var bare noen små plett i helheten.

Jeg vil anslå at minst 80% av den tiden jeg tilbrakte på nett, gikk til å trykke F5 for å se om det har kommet noen nye oppdateringer siden sist jeg sjekket for et par minutter siden.

De fleste normale mennesker klarer å kontrollere sin nettbruk. De holder seg oppdaterte, samtidig som de tar seg tid til å oppdatere seg i det virkelige livet. Men noen mennesker har ikke den samme kontrollen. Det er det samme som med alkohol eller narkotika: De fleste klarer fint å drikke alkohol til fest eller et glass vin i ny og ne. Men noen klarer ikke stoppe der, de må ha alkohol hele tiden. Det blir en avhengighet.

Jeg har omsider innsett at internett har blitt et problem for meg, og det er derfor jeg prøver å kutte ned på bruken av dette. Jeg har vært nettfri hjemme i nesten en uke nå. Kanskje ingen stor bragd for de fleste, men for meg er det en stor forskjell: Plutselig har jeg tid til å lese en bok. Plutselig hadde jeg tid til å rydde opp i gamle bilder. Plutselig hadde jeg tid til å være til stede i nuet og observere mine egne tanker og følelser og det som skjer rundt meg.

Ironisk nok har jeg blitt flinkere til å holde denne bloggen i live etter at jeg innså min avhengighet. Jeg har kunnet fokusere på de tingene som betyr noe for meg, fokusere på å ta vare på disse øyeblikkene, skrive dem ned og dele dem med andre. Bilder fra Australia-turen min for nesten tre år siden er omsider lagt ut på Fjesbok, bilder fra en morsom fadderdag for over et år siden er blitt delt med vennene mine. Og jeg føler meg mer hel enn jeg har gjort på veldig lenge.

(Dette innlegget hadde jeg kanskje ikke skrevet om det ikke var for Mikael Rønnes kronikk om Fjesbokavhengighet i Aftenposten. Hvilken rolle spiller det om kronikken er klisjéfylt når den formidler noe som er virkeligheten for noen av oss?)