Måned: mai 2008

[Søkeord]

3

Fordi jeg egentlig skulle legge meg nå:

  • Trekant på danskebåten: Danskebåten er harry. Trekant på danskebåten høres enda verre ut.
  • Hvordan åpne en tiff fil på mac Prøvd Photoshop?
  • Ikke innlevering av tomflasker på butikker på søndag Stikkordet er «søndag». Eventuelt «Bunnpris» hvis du absolutt er nødt.
  • Lespe vitser «Ibsens ripsbusk og andre buskvekster…» Jeg aner ikke, jeg har jo ikke peiling på hvordan man lesper.
  • Hvordan skifte sengetøy steg for steg Nå gjetter jeg vilt; er det noen som nettopp har flyttet hjemmefra?
  • Halsbetennelse blodsmak Legevakten. Nå. NÅ!
  • Big lespe En overvektig person med talefeil?
  • Sats yoga øvet Eventuelt «Kringlekurs: Kunsten å te seg som en kringle.»

Leggetid. God natt.

[Kommunikasjon]

0

Nytt bilde i galleriet mitt. Litt sånn «conceptual» og megadyyyyp, lizm. Loss of Communication

Jeg ble ferdig med temaoppgaven på fredag og innleveringen er imorgen, hujja! Belønningen ble prinsesseis da jeg traff Martine senere den dagen. Prinsesseis er altså kjeks med to jordbæriskuler og softis med rosa strøssel på toppen. Nam. Martine og jeg satt ved Stortinget og småpratet i et par timer. Deretter ble det en lang spaseretur mot Grünerløkka og oppover mot Torshov. Da jeg kom hjem den kvelden, hadde jeg gnagsår på hver lilletå.

Lørdag var lillebror og jeg på middagsbesøk hos pappa. Jeg stod for både mat og dessert (marsipankake!). Det ser forresten ut til at jeg takler nøtter likevel, for huden min har ikke slått seg vrang ennå. Takkogpris. Kvelden ble tilbrakt med nesa oppi fotoboka jeg ga til pappa i gave (Oslo 1945-1965). Det er vanskelig å forstå hvor mye Oslo har forandret seg siden krigen. Byen hadde til og med TROLLEYBUSS! Jeg vil ha en tidsmaskin! Akk.

Lørdag tilbrakte jeg halve dagen med laptopen i et forsøk på å rydde opp i harddisken og brenne temaoppgaven på DVD (hele temaoppgaven min fylte en 4,7GB DVD!). Den andre halvparten av dagen tilbrakte jeg med Em og Gull. Vi spiste lunsj/middag før jeg ble med dem på et par visninger. Jeg synes det er gøy å se hvordan andre mennesker bor. En av leilighetene vi var i, var helt fantastisk nydelig. Store luftige rom, høyt under taket, balkong med flott utsikt… Prislappen ligger sikkert et sted mellom 4 og 6 million. Akk.

Det er bare å begynne å spille Lotto.

Nå! Skal jeg skjerpe meg litt og jobbe videre med bilde-ting.

– Legning –

12

Jeg er jente. Jeg er litt feminin og litt guttete. Jeg er avholds og hverken røyker eller snuser. Jeg er ateist. Og jeg er homofil. Se der. Det var jo ingen stor sak. Det med å være homo har aldri vært til bry for meg. Jeg ble født homo og kommer til å være homo til jeg vandrer heden. Jeg kommer sikkert til å være homo når jeg blir gjenfødt, for det er helt ålreit å være homo.

Homo. Homo. Homo. Hvis du sier det ofte nok, mister ordet sin kraft. Jeg er homo, men jeg er akkurat som alle andre. Jeg består av 70% vann. Jeg har to øyne, to ører, en nese, en munn, to armer og to bein. Jeg stemmer sosialistisk. Jeg studerer fotografi. Jeg liker å gå tur. Jeg er glad i dyr. Jeg går ut på byen iblant.

Som alle andre ble jeg oppdratt i det heteronormative bildet. Jenter skulle ha rosa klær og leke rolig med dukker. Gutter skulle ha blå klær og være tøffe cowboys. En familie bestod av en mor, en far og 1.2 barn (og hus med hvitt stakittgjerde og Volvo i garasjen). Men allerede da jeg var liten, syntes jeg at jenter var mer spennende enn gutter.

Etterhvert som jeg nærmet meg puberten, la jeg merke til at jenter får pupper. Pupper! Dette syntes jeg var noe av det fineste som fantes, og jeg må innrømme at i løpet av oppveksten brukte jeg en del tid på å studere de fleste variantene av kvinnekroppen. Internett var en fin-fin ting til den slags.

Tidlig i tenårene meldte plutselig behovet seg. Hvem var jeg egentlig? Jeg visste at jeg likte jenter. Selvfølgelig. Men fordi jeg var oppdratt i det heteronormative bildet, gikk jeg ut fra at jeg kanskje likte gutter også. Antakelig. Så jeg definerte meg selv som bifil. Og alt var såre vel.

Noen år senere tok jeg opp saken til en ny vurdering. Hadde jeg blitt ordentlig og håpløst forelsket i en av det motsatte kjønn i løpet av tenårene? Nei. Hadde jeg på noe vis følt meg seksuelt tiltrukket av en av det motsatte kjønn i tenårene? Æsj, nei. Kunne jeg noensinne tenke meg å ha sex med en gutt? Neineinei. Absolutt ikke. Æsjæsjæsj. (Til heterofile som leser dette: Det er ikke dere, det er meg. Jeg er homo, vet dere.)

En vakker vårdag i 2005 fant jeg plutselig de rette ordene for meg. Lesbisk. Homofil. Lesbe. Homo. Flatbanker. Teppetygger. Det var puslespillbiten som gjenstod for at verdensbildet mitt skulle bli komplett. Offentligjørelsen av min skeive tilstand gikk meget udramatisk for seg.

«Jeg har noe å fortelle deg. Jeg liker jenter.» «Det er jo fint, jenta mi. Skal vi ha tomatsuppe til middag?» Sa mamma. Pappa sa at jeg gjerne måtte ta med meg jentekjæresten min på middagsbesøk. Og det var til og med før jeg hadde fått meg kjæreste! Da resten av familien ble varslet, var det foreldrene mine som slo på jungeltrommene. Jeg har verdens beste foreldre.

Jeg har en yngre bror og en sort katt. Jeg bor midt i Oslo. Jeg dagdrømmer mye. Jeg liker å lese. Jeg elsker å danse. Jeg synes frukt er godt, men sjokolade er enda bedre. Jeg liker tomatsuppe, men ikke spinat. Jeg er homo, og jeg er en normal person.

Kommentar til teksten:
Frøken VirrVarr spurte meg om jeg kanskje kunne skrive noe om legning. Tadaa!

Oppdatering 16.11.08: Teksten ble publisert i boken Jenter som kommer, skrevet av Ida Jackson og Maren Kristiane Solli. Yeeey!

[Prokrastinere]

2

Jeg gleder meg til å flytte. Jeg gleder meg til å få et litt større rom og mer «luksus». Oppvaskmaskin og stort kjøleskap! Oh, la la. Slippe å gå ut av leiligheten når jeg skal på toalett. Dusje på badet, ikke på kjøkkenet. Oh, la la.

En annen fin ting med å flytte er at det blir litt mer begrenset innsikt til meg og mitt. Akkurat nå måtte jeg stimulere krampe i armen fordi jeg tenkte høyt idet en overtidsarbeidende fyr i kontorbygningen på den andre siden av gata tittet i min retning.

Han så meg sikkert ikke, men man kan aldri vite.

Jeg er altfor flink til å tenke høyt. Noen ganger ser jeg ut som om jeg har Tourettes fordi jeg blir så engasjert i tankerekken min at jeg setter opp ulike ansiktsuttrykker eller gestikulerer uten å si noe. Hoho. Tics de luxe. Sånn er det å være en kreativ kunstnersjel.

Jeg bedriver passiv prokrastinering nå. Jeg skulle egentlig begynne med refleksjonsnotat. Men jeg har fått akutt vårslapphet. Og hovne lymfeknuter. Vi snakker NADA energi. Jeg tror jeg brukte opp all energien jeg hadde da jeg tvang meg selv ut av senga halv åtte idag morges. Og det var en time senere enn planlagt.

Energi, kom tilbake! Nå!

[Den engelske mafiaen]

2

Nytt bilde til galleriet mitt: The Boss
Jenter i drag, oh yeah.

For tiden består tankene mine av en pussig blanding av norsk og engelsk. Jeg har lest flere bøker på engelsk siden lesekoden ble brutt i desember og dette påvirker tydeligvis. Nå har jeg endelig snøring på hva som er forskjellen mellom «this» og «that», og jeg føler at det går mer flytende når jeg skriver på engelsk nå enn for tre år siden. Yay.

Nå som engelsken min er semi-ordentlig i boks, kan jeg kanskje begynne å fokusere på finpussing av tysken min? Eller kanskje begynne å lære fransk? Eller italiensk? Åh. Valgets kvaler.

Men først skal jeg lære bort et språk. Jeg husker ikke om jeg har nevnt det tidligere, men jeg er valgt til leder for tegnspråk-workshopen på årets Jafnadhr. Gurimalla. Jeg har skaffet meg sånt veiledningshefte og jeg har begynt å sette opp en arbeidsplan for hva mine elever skal lære seg. Cirka. Vanligvis er tegnspråkundervisning på rundt 25 timer fordelt over flere uker. Workshopen min varer i én uke. Stakkars elevene mine, de får kjørt seg skikkelig.

Nå skal jeg ut og sparke meg selv litt bak. Apatisk de luxe.

– Kroppen min –

11

”Would you fuck me? I’d fuck me. I’d fuck me hard.”

Jeg er en av få jenter som kan se sitt eget speilbilde i øynene og si «Jeg er fornøyd med hvordan jeg ser ut». Og mene det. Jeg elsker kroppen min. Kroppen min er ikke perfekt. Kroppen min har ikke store pupper. Kroppen min har noen små bulker her og noen nupper der og litt tørr hud hist og merkelige flekker dist og mange føflekker rundt omkring. I blant hender det at magen blåser seg opp og er ubehagelig. En sjelden gang får jeg et vondt sår ved munnen, akkurat der over- og underleppen møttes, slik at såret sprekker opp hver gang jeg åpner kjeften. Og så videre.

Men jeg elsker kroppen min likevel. Jeg føler meg heldig som klarer å se bort fra de ubetydelige småtingene som er «feil», i følge media. Jeg føler meg heldig som klarer å se de fine tingene jeg har, enten det skyldes gode gener eller trening. Jeg føler meg heldig som klarer å ignorere den lave stemmen i bakgrunnen, stemmen som forteller meg at jeg spiser for mye eller trener for lite. Alle har den stemmen, noen mer enn andre. Min stemme er så svak at den aldri har klart å overdøve de virkelige stemmene, stemmene som forteller meg at jeg er en vakker person, og det er jeg takknemlig for.

Hver gang jeg ser meg selv i speilet, uansett om jeg har en god eller dårlig dag, tenker jeg på hvor bra jeg ser ut. Jeg synes jeg ser fantastisk ut. Små, faste pupper. Verdens fineste mage. Fine linjer i musklene. Myk, glatt hud. Fyldig, mørkt hår. Jeg kan stå naken foran et speil og la hendene stryke over hver centimeter av kroppen min mens sitatet fra Nattsvermeren ligger ytterst på tunga og får meg til å smile til mitt eget speilbilde.

Kommentar til teksten:
Jeg skulle ønske at alle kunne se hvor vakre de er. Det er så trist med folk som svarer «Nei, jeg er ikke søt…» når de får en kompliment, fordi stemmen har fått overtaket. Det er trist med folk som kaster bort livet sitt fordi de har kjørt seg fast i «Jeg er ikke pen nok»-sporet.

Oppdatering 16.11.08: Publisert i boken Jenter som kommer, skrevet av Ida Jackson og Maren Kristiane Solli. Yeeey!

[Bilder og livstegn]

4

Jeg har bilde! Se! Se da! Sundown (Tatt av Mary-Lou. Men det er MOI på bildet, yey!)

Siden sist har jeg vært på visning på Grünerløkka. Visningen gikk ganske bra. Veldig bra, faktisk. Første juni blir det flyttings! Rommet er omtrent like stort som det jeg har nå, men jeg har sittet og sett for meg hvordan jeg skal innrede det slik at det virker luftigere enn mitt nåværende rom. Jeg trenger en 120×200 seng, en eller to oppbevaringskasser til å ha under senga og en sånn hylle som Gunhild har, med ditto bokser (mamma, pappa, resten av familien og alle vennene mine: kan dere ta med meg på IKEA-shopping i bursdagsforskudd, ja?)

Igår skulle jeg og hun som har rommet nå, ordne med depositumet. Lettere sagt enn gjort. Vi skulle til Handelsbanken, så vi trippet til Kirkegata. Der fant vi ut at Handelsbanken hadde flyttet. Det hang et kart der, heldigvis. Men de fleste som kjenner meg vet hvordan det er med meg og retning. Vi endte opp på Rådhusplassen, nærmere bestemt på et arkitektkontor (Hallo? Hva skal vi forvente når det står Handelsbanken med Hollywood-bokstaver, TO ganger, utenfor inngangen?) der en vennlig arkitekt loset oss til riktig sted.

Riktig, riktig, fru Blom. Det var hovedkontoret og de driver ikke med depositumkonti, vet dere. «Dere skal til filialen som ligger i Rådhuspassasjen» Så vi gikk dit og fant faktisk en Handelsbank der. Men stoppet eventyret der? Næh. De driver faktisk ikke med depositum der, de heller. Vi skulle til filialen som ligger nær Kirkegata. Altså det nye stedet nær Kirkegata.

På dette tidspunktet var det tjue minutter igjen til banken skulle stenge. Vi brukte ti minutter på å trave tilbake til Kirkegata og fortsette mot Myntgata. Passende gatenavn, for der fant vi Handelsbanken. Riktig Handelsbank til og med! Men vent! Willy, han som har ansvaret for depositumtingene, var ikke til stede.

Jeg skal prøve igjen neste uke, håper jeg. Og neste gang skal jeg klare det!

Etter Handelsbanken-koden (garantert Dan Brown-bestselger) ladet jeg opp hjemme med middag, jordbær og kjeks før jeg dro ut igjen. Målet for denne utfarten var Operaen. Vi har fått en oppgave på skolen: Lag et cover- og et introbilde til en serie som inkluderer Operabygget. Mary-Lou og jeg samarbeidet: Hun fotograferte og jeg var yndig ballerina (som vanlig, hihi).

Resultatet kan dere se i den øverste linken (Sundown). Det var en fantastisk solnedgang mens vi holdt på og jeg ble så inspirert at jeg begynte å improvisere litt. Jeg hadde ikke mye publikum, men jeg fikk velfortjent applause likevel. Og dere! På Fjesboka har jeg opprettet en gruppe som heter ImprOslo. Tanken med gruppa er at dansere (både proffe og amatører) skal møtes på ulike steder i Oslo for å improvisere sammen. Det er kult!

ImprOslos første arrangement blir herved på Operataket 21. juni klokka 21! Kom og se/dans!

Nå skal jeg prøve å gjøre et eller annet viktig før jeg blir kastet ut fra skolen.

Mitt Oslo

0


Stina liker å reise med trikken.


Martine er veldig glad i kaffe.


Marius er dronning i sitt eget rike.


Linn er kinodame og evig blid vertinne.


Kari Merete skal bli en stor skuespiller en dag.


Heidi er veldig klok og passer godt inn på universitetet.

[Kamera, amerikanere, Helene Uri]

0

I skrivende øyeblikk sitter jeg og nyter en saftig cookie mens jeg puster litt og holder stresstankene på avstand. Jeg vil bruke litt tid på en forhåpentligvis etterlengtet oppdatering. Den siste uken har jeg surret rundt stort sett hele tiden, med kamera, med amerikanere, med russ, med Helene Uri og så videre.

Torsdagskvelden ble tilbrakt i studio 9 på Bårdar. Jeg var der fra klokka 19 til 22-ish og i løpet av disse timene pådro jeg meg FEM brannsår på venstre fot, lettere whiplash og en mørbanket kropp. Men nå har jeg to videoklipp som er på vei til Riksteatern i Sverige. Kanskje jeg legger ut klippene på YouTube. Kanskje.

På fredag trasket jeg og en (u)heldig tolk oppover og nedover og oppover og nedover Karl Johans gate i nesten fire timer. Uten pause. Resultatet ble et stykke asfaltkne, to solide gnagsår på størrelse med Afrika og rundt 30 bilder av ukjente mennesker med kule klær. Annen del av temaoppgaven min er så å si i boks.

Første del av temaoppgaven ble jeg også ferdig med samme dag for jeg fikk besøk av Choco og vi fant Susanne utenfor Elsker. Knips, knips, knips og så var ble det grønnsakssuppe, godteri og film resten av kvelden.

Lørdag tok jeg årets første dukkert i Sognsvann. Dukkert, dere, ikke badetur. Jeg klarte å komme meg til det punktet der vannet nådde navlen før gåsa og reven måtte hjelpe til med å dytte meg under vannet. (Hoppe, sa gåsa. Danse, sa reven. Så hoppet de og så danset de og vi setter oss ned på huk på 1, 2, 3… Plask.) Fem pølser og åtte Oreo-kjeks senere pakket Choco og jeg veskene våre og dro tilbake til sentrum.

Vi tuslet litt rundt, gikk innom en kino (hei, hei, Foto-Linn!) og klatret litt på Akershus festning før vi fant flere russe-EDere og ble sittende med dem.

Resten av lørdagskvelden var like sosial. Jeg spiste middag med Foto-Linn og tre amerikanere, og jeg satt på Yatzi med Jenny og Daniel og skravlet om masse forskjellig mens en bedugget fyr prøvde å sjekke opp meg. Jeg gikk øvd masse på lyttingen min der. Vet dere hvor lett det er å forstå hva en full fyr snøvler til dere mens musikken dunker i bakgrunnen? Like lett som å plukke blåbær med boksehansker.

Søndag var daff. Mandag var også litt daff. Og nå tok jeg meg selv i å lure på hva jeg gjorde igår, altså tirsdag. Herlighet, det er jo ikke onsdag idag.

Idag er det tirsdag og idag har jeg endelig somlet meg til å sende søknaden til Riksteatern om den derre stillingen som døv danser. De skulle egentlig hatt den igår. Mandag altså. Skam på meg.

Og så har jeg minglet litt med to journaliststudenter og Helene Uri. Journalistene hadde desperat behov for en fotograf som kunne stille opp NÅ. Merkelig nok var jeg den eneste som valgte å stikke fra undervisningen for å fotografere frøken Uri. Det var interessant å høre på intervjuet. Og fotografere.

Nå må jeg finne en annen maskin så jeg kan sitte og redigere bilder til temaoppgaven. Og masse andre bilder. Hallo, stress.