[While my body gently weeps]

0

Igår fikk jeg en smart idé. Jeg hadde lyst til å trene idag morgen/formiddag for å føle meg skikkelig fresh på Intense ikveld. Problemet var bare at jeg allerede har gått gjennom mitt vanlige styrkeprogram igår. Ideen gikk altså ut på å melde meg på en saltime hos SATS. Dessverre var det ingen gule timer («moderat kondisjons- og/eller styrketrening med enkel koreografi»). Så jeg meldte meg på en blå time («enkel, men tøff trening»); HøyPuls uten hopp.

Da vekkerklokka ringte klokka sju idag, følte jeg at ideen min kanskje ikke var riktig så smart som jeg trodde. En time senere klarte jeg å kreke meg ut av senga for å få tak i noe frokost. Ytterligere en time senere var jeg påkledd og klar for treningsstudio. Jeg var på plass hos SATS nesten en halv time før timen startet, og jeg brukte ventetiden på å varme opp litt på tredemølle.

Klokka ti var det duket for HøyPuls. Min første tanke da oppvarmingen startet, var «Dette var jo ikke så ille?» Ti minutter senere lignet jeg mest av alt på en astmapasient. Kroppen min prøvde å tvinge meg til å ta drikkepause annenhvert minutt, men jeg klarte å holde ut i fem minutter på hvert forsøk. En stund lurte jeg på om jeg veivet med armene fordi det hørte til koreografien eller om jeg desperat prøvde å påkalle hjelp fra menneskene utenfor salen.

Femtifem minutter senere var timen ferdig. Svett dugget seg på brystekassen min som morgendugg på gress, jeg hadde dundrende hodepine på grunn av oksygenmangel, ansiktet var mer fiolett enn rosa og jeg kunne såvidt trekke pusten uten å høres ut som en dårlig skuespiller i visse tyske filmer. Hadde timen vært HøyPuls med hopp, hadde kneskålene mine garantert hoppet ut av ledd i streik.

Neste gang jeg skal være med på en saltime, holder jeg meg langt unna blå og røde timer.