[Tirsdagstrippel]

0

Jeg har vært sløv med å skrive her i det siste, så nå tenkte jeg at jeg skulle ta igjen det forsømte med å tipse dere om tre bøker jeg har lest i det siste.

Alltid Alice, Lisa Genova

Gårsdagene mine forsvinner, og morgendagene mine er uvisse, så hva lever jeg for? Jeg lever for hver dag. Jeg lever i øyeblikket.

Alice er en anerkjent professor innen lingvistikk, en veltrent og sunn femtiåring, gift med en forsker og mor til tre barn som nå er i gang med sine karriere. Alice har alltid hatt full kontroll over alt hun gjør. Men en dag glemmer hun et ord. En annen dag glemmer hun veien hjem. Noen tester hos nevrolog gir diagnosen tidlig Alzheimers sykdom. Til å begynne med fornekter Alice dette; at hun er blitt glemsk, skyldes bare alderen. Hun skriver hauger av huskelister, prøver å ta tilbake kontrollen over sin egen bevissthet, språk og identitet. Men sykdommen er ikke nådig.
Forfatteren Lisa Genova er selv forsker innen Alzheimers sykdom, og i denne romanen har hun gitt en sterk og rørende skildring av hvordan det er å være rammet av Alzheimer.

Overgrepet — Justismordene på Fritz Moen, Tore Sandberg

Jeg tenker på alle disse maktens mennesker som har vært så overbevist om systemets ufeilbarlighet, og som fikk en så dramatisk og avgjørende betydning for resten av livet ditt. Og på alle oss andre som til tross for vår tvil, ikke har våget å ta deg i forsvar. Din eneste «forbrytelse» var at du passet inn i vår oppfatning av en gjerningsmann. Vi ønsket ham tatt, og vi tok deg — kanskje mer enn noe fordi du var et lett bytte, lett å stemple som syndebukk med ditt utilpassede og ensomme liv.

I denne boken har Tore Sandberg skrevet om hvordan Fritz Moen, en døv og delvis handikappet mann, ble dømt til fengsel for to drap han aldri begikk. Boken handler også om Sandbergs etterforskning og kampen for å få sakene gjenopptatt og få Fritz frikjent for begge drapene. Sigrid og Torunn ble voldtatt og drept i Trondheim på 70-tallet. Den virkelige gjerningsmannen ble aldri tatt, for politiet mente de allerede hadde ham; Fritz Moen. Under avhør presset politiet ham til å forandre tilståelsen sin til den stemte med drapene, selv om en haug bevismateriale og flere vitneforklaringer ga Fritz alibi for begge drapene. Moen hadde dessuten et begrenset ordforråd og etter hvert ble «sannhet» for ham det «som politiet mener er sant», for de slo i bordet og anklaget ham for å lyve om han sa noe som ikke stemte med deres oppfatning av hans part i drapssakene. Selv i retten så ikke juryen eller dommeren alle feilene i prosessen før dommen; de var like overbevist om at Fritz Moen var drapsmannen, og dermed fratok de ham muligheten til å leve et normalt liv.

Hvis ingen snakker om utrolige ting, Jon McGregor

Det er den flyktigste av pauser, som ikke rommer nok tid selv til at du kan snu deg helt rundt og se på alle lysene som byen kaster ut mot himmelen, og det er en pause som lett kan ødelegges. En dør som smeller igjen, en bilalarm, svak musikk noen hundre meter unna, og byen er allerede i bevegelse igjen, i morgen er her allerede.

Dette er en stille og langsom roman. Ikke langsom som i kjedelig, men langsom som i at den nytes best når du har slått av mobilen, funnet et rolig hjørne, og du puster dypt og jevnt mens du går inn i dagene som skildres på en lyrisk måte, menneskene og omgivelsene som observeres, det forferdelige øyeblikket som kommer og går, men ikke uten å merke de tilstedeværende for alltid.

Likte du innlegget? Del gjerne :)
Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone