[Å synes godt om seg selv]

0

Når jeg leser om unge mennesker som sliter med dårlig selvbilde og som gjør alt de kan for å endre på seg selv, føler jeg meg svært heldig som har sluppet unna den samme oppveksten, den samme følelsen av press fra jevnaldrende, den samme opplevelsen av at man ikke er vellykket før man har «bikini gap», «thigh gap» eller silikon her og der, og en liten «nose job» og spiseforstyrrelse på kjøpet.

Jeg vet ikke hva det er som gjorde en forskjell, for jeg har kommet til utallige veiskiller i livet der utfallet lett kunne ha blitt et helt annet. Det har vært øyeblikk der jeg betraktet meg selv i speilet og fundert over appelsinhud; jeg endte opp med å ikke bry meg så mye om det. Det kunne ha blitt noe å være besatt av og pådra seg en spiseforstyrrelse av. (Ja, jeg vet at det kan være dypere, mer komplekse psykologiske problemer som fører til spiseforstyrrelse.) Det har vært episoder der jeg har fått kommentarer på den uvanlige klesstilen min (et eksempel på et antrekk jeg kunne finne på å vise meg i: rutete flanellskjorte i rosa, grønt og gult, oransje olabukser, hvite sokker og gull-sandaler. Fashionista!); kommentarene kunne ha fått meg til å bøye meg for «majoriteten» som mente at Miss Sixty-bukser og Buffalo-sko er det eneste rette.

Kanskje er det det at sosiale medier ikke eksisterte i oppveksten min, eller overfladiske materielle ting som merkeklær for småbarn. Kanskje det er det at jeg stort sett var omgitt av gode, jordnære familiemedlemmer som hadde god innflytelse på meg og dekket alle mine grunnleggende behov, og som så hvem jeg var som person og oppdro meg i lys av dette, ikke som en person jeg hadde potensiale til å bli hvis jeg bare ble dyttet i «riktig» retning. Uansett hva det var, er jeg glad for den oppveksten jeg fikk og for den jeg er.

I løpet av årene har jeg passet på å ta vare på komplimenter og positive tilbakemeldinger. Dette virker kanskje litt overfladisk, men å ta til seg dette og å tro på det er veldig bra for ens egen selvoppfatning og selvbilde. En person kan være så selvstendig som bare det, men alle søker bekreftelse fra sine medmennesker. Jeg tenker ikke på innholdsløse kommentarer gitt av en eller annen kåt fyr inne på Deiligst.no. Jeg tenker mer på det man får fra foreldre, familie, venner, lærere, og så videre. Folk som kjenner deg og ser hvem du er og hva du gjør. Jeg har lagret eller hengt opp noen av disse tilbakemeldingene, og det føles godt å lese gjennom disse en gang iblant. Meldingen fra en nær venninne: «Du er verdens snilleste!», tilbakemelding fra en danselærer: «God utvikling, jobber målrettet», e-post fra arbeidsgiver: «Redaktør ba spesielt om å få deg som korrekturleser på denne.»

Jeg har sett mange reagere med «Neeeei, det er ikke sant» når de får en hyggelig kompliment. Kanskje skyldes det naturlig beskjedenhet eller et veldig dårlig selvbilde, men det er utrolig hvor mye skade man kan påføre seg selv ved å mistro komplimenter eller svare med noe negativt. Det er mye bedre å svare «Tusen takk, så hyggelig at du synes det!» og prøve å åpne ens eget sinn for at komplimenten er oppriktig ment.

Vi mennesker er eksperter på å gruble på negative ting. Ting vi er misfornøyd med ved kroppen, ting vi har sagt eller gjort, ting andre har sagt eller gjort mot oss. Det er fort gjort å gå ned i en deprimerende spiral. Derfor er det viktig å jobbe med å fokusere på de positive tingene. Det kan være veldig hard jobbing iblant, men det er verdt det. Det er en god øvelse å stå foran speilet og finne ting du liker med kroppen din, eller reflektere over deg selv som person og finne egenskaper du er fornøyd med deg selv. Jeg tror at de fleste av oss er i stand til å løfte oss selv mentalt uten at det går fullstendig til hodet på oss.

Dette er ting jeg liker ved meg selv, basert på egne betraktninger og tilbakemelding fra andre:
★ Jeg er en god korrekturleser.
★ Jeg er en ganske god, og morsom, tegnspråklærer.
★ Jeg er flink til å se det positive ved ting. «Heisen virker ikke, så jeg må ta trappa. Gratis trim!» (Jeg var skikkelig flink på det tidlig i 20-årene, men så ble jeg litt mer kynisk og negativ. Nå prøver jeg å finne tilbake til den mer positive personen!)
★ Jeg er ganske god til å skrive.
★ Jeg smiler til fremmede på gata.
★ Jeg har fantastisk hår, og er veldig fornøyd med kroppen min.
★ Jeg er søt/pen/snill.
★ Jeg er ikke så verst til å tegne.
★ … eller danse og koreografere.
★ Jeg har god autoritet og er rolig når jeg underviser.
★ Jeg er god i norsk og engelsk.
★ Jeg jobber hardt og målrettet når jeg brenner for noe, f.eks. lyttetrening.
★ Jeg er god til å planlegge ting.
★ Jeg er selvstendig.
★ Jeg kan le av meg selv.
★ Jeg er blitt bedre på å gi slipp på dumme bagateller i fortiden.

Jeg merker at det er litt kleint å skrive disse tingene, for det virker så selvgod og selvskrytende å la andre lese listen. Men poenget er at vi trenger å være mindre redde for å gi oss selv skryt. Det er sunt for selvbildet. Vi har også godt av å bli flinkere til å gi andre komplimenter eller oppmerksomhet. Det trenger ikke være noe stort og alvorlig, men små ting som viser at du legger merke til og anerkjenner dine medmennesker. Eller kanskje du ser en person i butikken som har kjempefin frisyre eller skikkelig kult antrekk? Gå bort og fortell vedkommende det. Folk lyser opp når de får komplimenter helt ute av det blå.

Og nå! Nå vil jeg vite hva du setter pris på ved deg selv. Talent, egenskap, utseende. Kjør på med selvskrytet i kommentarfeltet :)

[Dagens sensasjon (ikke egentlig, meeen…)]

1

Jeg har kjøpt ny overmadrass fra IKEA. Ikke akkurat dagens sensasjon, tenker du vel. Men da jeg våknet morgenen etter den første natten, følte jeg at det var noe som ikke stemte. Jeg beveget kroppen litt i forskjellige retninger og prøvde å finne ut hva det var som manglet. Plutselig slo det meg: Det gjorde ikke vondt i ryggen! Jeg hadde blitt så vant til å våkne med stiv og vond rygg de siste månedene at det å våkne fullstendig avslappet og uthvilt var en helt annen verden.

Opprinnelig hadde jeg tenkt å bruke penger på en Tempur-overmadrass, men lommeboka hoppet omtrent ut av sekken av forskrekkelse da jeg så at prisen for en 7 cm høy 120×200 cm overmadrass fra Tempur kom på litt under 9000. Norske kroner, altså, ikke islandske krónur. Jada, som danser er det viktig å investere i en god madrass når man belaster kroppen hver dag og trenger å forebygge ryggskader, men nitusen er omtrent en månedslønn (eller to, hvis det er om sommeren) for meg. Heldigvis fikk jeg litt håp da Google kunne opplyse om at IKEA hadde en sånn fancy «memory foam»-overmadrass til litt under 2000.

And from my back it drew the Hallelujah.

[D-dagen]

3

I går var den store D-dagen. Et prosjekt som jeg ble med på for to år siden, hadde prøvestart i går. Min første store dansejobb, som jeg faktisk for ordentlig lønn for! (I motsetning til da NRK leide inn gratis arbeidskraft fra skolen jeg gikk på, da de trengte billig underholdning til Ski VM og Eurovision, noe som forøvrig er et veldig alvorlig problem for dansere og andre utøvere i Norge: Sosial dumping.) Det føles fantastisk å endelig være i gang med noe som har ligget langt borte i horisonten så lenge, og i tillegg føles det utrolig deilig å endelig få en så stor sjanse til å vise at ja, jeg kan jobbe som danser selv om jeg ikke hører. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til å vise frem resultatet på scene 2 i Operaen! Denne bloggen har hatt «I just wanna dance» som undertittel i gudene vet hvor mange år, men nå blir det endelig sving på sakene! Nå skal jeg bare danse, danse, trene og danse de neste 79 dagene ♥ (Og deretter flyr jeg til Island for å danse litt til der, i et annet prosjekt som er minst like spennende!)

Og nå, over til noe helt annet:


Jeg hadde venninnebesøk forleden, og hun hadde med seg bebisen sin, en skikkelig kosesyk chihuahuafrøken ved navn Hai.


Nevnte venninne var nylig i USA og tok med seg en flaske av Trader Joe’s bringebærvinaigrette til meg. Jeg konsumerte store mengder av denne da jeg bodde i NYC. Jeg er vanligvis ikke typen til å spise salat alene, kun som tilbehør. Men med bringebærvinaigrette kan jeg til og med jafse i meg ruccola som en Duracellkanin.


Fra lørdagens frivilligvakt på Kattehuset. En av de andre vaktene hadde med seg en veldig nysgjerrig chihuahua som hadde tunga konstant på utstilling. Jeg visste ikke hva «nistirring» var før jeg så kattenes reaksjon på vofsen. Som om en marsboer hadde landet på jorden.

[Vinterflytting]

0

Den første natten sov jeg på luftmadrass, klumpet sammen som en hutrende ball med krampe, i en tom og veldig kald leilighet mens oransje og rødt lys fra gaten utenfor skinte inn gjennom de to vinduene i stuen. Leiligheten holdt knappe fem grader gjennom mesteparten av natten fordi jeg ikke skjønte meg helt på varmeovnen, men til slutt løste jeg mysteriet og justerte varmeovnen opp til 35 grader for å sprengfyre litt.

Dagen etter tømte jeg det lille rommet i Bærum for esker, ting og tang, og bar ned en altfor tung og skrøpelig IKEA-kommode fra mormors loft. Da vi kom opp til leiligheten med de første eskene, hadde tropevarme omsider antatt stua og kjøkkenet, og tallet på varmeovnen ble nedjustert til et levelig og mer økonomisk nivå. I et par timer tråkket vi på oss bein av gelé og armer av stål der vi flyttet esker, ting og tang opp til fjerde etasje. Broren min imponerte med det kunststykket det er å bære en 120×200 seng – helt alene.


Sånn så det ut da vi var ferdige; en labyrint av esker som skulle pakkes opp, ting og tang som skulle sorteres og plasseres på sine rette plass. Noe jeg holdt på med resten av ettermiddagen. Jeg klarte å pakke to esker fulle av ting jeg ikke trenger (hva skal et avholdsmenneske med seks vinglass?), og da jeg fant en stige på loftet, fikk jeg også hengt opp de blå gardinene mine.

Utover kvelden var jeg dekket av støv, skitt og svette. Dusjforhenget som jeg var sikker på at lå i en av eskene, var ingensteds å se. Til alt hell var Oslo City åpent i én time til, så jeg kastet på meg jakka og sprang til trikken. Hos Lucky Duck fant jeg det perfekte dusjforheng: gjennomskinnelig hvit med fiolett mønster som ga meg assisoasjoner til barokktapet.

Den andre natten snek litt av vinterkulden utenfor seg inn i leiligheten, men den merket jeg ikke noe til der jeg lå nydusjet i min egen, varme seng.

[Yay!]

0


Nettopp fått nøkkel til leiligheten MIN! Se så fornøyd jeg er, da.
Åja, og så har jeg fått meg pannelugg siden forrige portrettbilde.

[Selleri, juicemaskinen og jeg]

0

Jeg husker ikke første gangen jeg ble introdusert for selleri, men ved det andre møtet visste jeg allerede at selleri ikke var noe for meg, hverken i rå form med peanøttsmør eller som en ubehagelig overraskelse oppi en ellers velsmakende gryte. Det var noe med smaken; enten gresselig og ekkel i rå form, eller søtlig og ekkel i kokt form.

Da jeg bodde i New York, ble jeg introdusert for en juicemaskin, menneskehetens største oppfinnelse siden hjulet. Jeg forelsket meg i maskinen som slukte alt av frukt og grønt, moste hardt og mykt til diverse velsmakende juicer mens rester ble skviset rett i avfallsbøtta. Så forelsket ble jeg i juicemaskinen at da moren min insisterte på å gi meg julegave (jeg feirer ikke jul), kom jeg på at det ville være en god idé å sette en juicemaskin på ønskelisten. For en uke siden ble mammas Visa dratt og jeg ble den lykkelige eieren av en juicemaskin.

Den første juicen jeg presset ut av min nye kjærlighet, var tomatjuice. Med selleri. Jeg var skeptisk som en ateist i Misjonssalen, men endte opp som en nyfrelst juicefrik. Tomatjuicen var egentlig ganske jomfruelig, tomatene var litt vinterbleke og det manglet litt tabasco (og, for ikke-avholdsmennesker, en dæsj vodka) for å løfte drikken til de store høyder, men jeg ble overrasket over hva sellerien gjorde for smaken. Den forhatte sellerien ga fra seg en saft som var alt annet enn gresselig og ekkel, smaken ga juicen en spennende snert som veide opp for den ellers bleke tomatsmaken. Noen juiceoppskrifter senere prøvde jeg følgende kombinasjon: En rød paprika, et grønt eple, tre gulrøtter… og en selleristang.

Dette var den beste juicen hittil. Og nå er jeg evig frelst på selleri som ingrediens i enhver grønnsaksjuice.

Hvis noen er nysgjerrige på hvilke andre kombinasjoner juicemaskinen min har most i det siste:
– Grønt eple, ingefær og lime. (Oldie, but goodie.)
– Pære, ingefær og lime. (Tja, eple er bedre.)
– Blå druer. (Mer «ekte, frisk og naturlig» enn druejuicen fra Tine.)
– Brokkoli, eple, lime. (Gresselig. Brokkoli egner seg best i fast, kokt form.)
– Grønt eple, gulrøtter og selleri. (Snadder, snadder.)
– Grønt eple, rød paprika, gulrøtter og selleri. (ELSK.)
– Mango, gulrøtter. (Helt ok. Mango er best i fast form.)

[Sånn går no dagan]

0

Jeg fant ut at siden jeg likevel sitter og er internettjunkie, kan jeg like godt oppdatere litt her med et knippe bilder fra mobilen.

Som vanlig er jeg å finne på Kattehuset av og til, gjerne oppe hos de søte små på kattungerommet.

Zorro hjelper meg med å lære fransk. Le chat est sous la table, liksom. Ifølge min audiopedagog, som har studert i Frankrike, har jeg veldig godt språkøre.

Liebling er min nye favorittkafé. Hvor ellers får man vel müsli og yoghurt laget med kjærlighet?

Dette er beina og føttene mine. Kunst.

Irsk setter ♥ Jeg er såååå valpesyk for tiden og har veldig, veldig lyst til å spontantadoptere en irsk setter. Heldigvis har jeg fornuft til å spare den planen til noen år frem i tiden.

«Lekebordet» hos Lab for fysisk musikk.

I laben hadde de satt opp et par beholdere med vann på to overheadprojekter slik at man kan se hvilken effekt vibrasjonene har på vannet. Mange spennende mønstre som dukker opp!

Og ellers, andre ting som fyller dagan: Korrekturlesing, aaaaaltfor mye internett (jeg sa jo at jeg var internettjunkie), undervise i tegnspråk, henge på SATS, forberede meg mentalt på at jeg snart-snart-snart skal flytte tilbake til Oslo.

Ja, kjære leser, denne Oslojenta har endelig fått en gyllen billett ut av ytre gokk (det regnes som ytre gokk hvis du må gå i femten minutter for å komme til t-banen, ikke sant?), og jeg gleder meg til å ha et sted som er mitt, mitt, helt mitt!

Planen min helt siden jeg returnerte fra USA har vært å flytte fra Bærum så fort som mulig, men jeg har drøyet husjakten helt til nå. Forleden søvnløse natt begynte jeg å titte på leiligheter på Finn.no og sendte avgårde et drøss meldinger på ledige leiligheter og fikk ett svar der jeg ble invitert på visning. Jeg kom, jeg så, jeg digget, jeg krysset fingrene. Og jeg fikk leiligheten, mindre enn seks timer etter visningen!

Gurimalla, som jeg gleder meg til å få litt bedre plass, mer privatliv og gangavstand til Liebling, kino, Proda, Teater Manu.

[Lab for fysisk musikk]

3

For noen dager siden fikk jeg en FB-invitasjon til et arrangement med tittelen Lab for fysisk musikk, eller som de også skrev: «Hvordan kan det gå når tilfeldig besøkende døve får frie hender på et 10.000W subbassanlegg?»

Jeg er veldig glad i å høre på musikk, og det er en stor sorg at jeg ikke er i stand til å oppfatte musikk når jeg danser, ettersom høreapparatet har en lei tendens til å falle av bare jeg rister litt på hodet. Hvis jeg skal danse solo, foretrekker jeg å danse uten musikk; hvis jeg skal ha med musikk til en koreografi, må jeg ha med en hørende danser. Så jeg ble naturlig nok veldig nysgjerrig på dette arrangementet.

Da jeg gikk ned til kjelleren hos Teater Manu torsdag kveld, ble jeg møtt av en tynn vegg av lyd. Lyd er, som kjent, vibrasjoner. Lyd er derfor ikke bare noe man hører, det er også noe man kan føle. Denne vibrerende veggen var bare en forsmak på hva som ventet meg. Utstyrt med hørselsbeskyttere fikk jeg komme inn på laben hvor det stor et bord med forskjellige duppedingser med masse knapper og spaker og greier. Omtrent som Tekniske Museum.

Jeg satte i gang et eksperiment: BWRRRROOOOOM! Luften ristet gjennom meg som en trommis i et jordskjelv! I løpet av den tiden jeg tilbrakte inne på laben, opplevde jeg en helt annen sanseopplevelse enn jeg var vant til. Jeg er vant til å kunne kjenne litt bass i gulvet, men ikke være i stand til å holde kontakt med denne følelsen hvis jeg beveger meg/danser, men nå var det plutselig mulig for meg å bli ett med lydene; selv om jeg beveget meg så raskt jeg kunne, var rytmene, vibrasjonene, bassen med meg hele tiden.

Jeg ser for meg at dette åpner for nye muligheter for meg som danser og koreograf. Jeg trenger ikke være avhengig av en som kan høre musikk for å kunne lage et dansestykke og fremføre dette. Det åpner også for at døve og hørselshemmede får tilført en ny dimensjon når de betrakter dans; de både ser og føler dansen.

Alle døve, hørselshemmede og hørende, alle som er interessert i lyd og eksperimentering, alle som er nysgjerrig på nye ting: Ta turen innom dette arrangementet. Du får en sanseopplevelse du sent vil glemme!

Teater Manu, Christies gate 9
16. nov kl 20.30-23
17. nov kl 15-18
18. nov kl 15-18
24. nov kl 15-18
25. nov kl 15-18

[Når det rykker i reisefoten]

0

Det å være på konstant reise og/eller bo i en annen by en periode gjør noe med deg. Selv om borte er bra og hjemme best, er det fortsatt en lengsel inni enhver eventyrlysten vandrer når hun vender tilbake til gamle, velkjente stier og hverdagen. Jeg har i flere uker hatt veldig lyst til å reise bort for å finne nye opplevelser, finne en kort og spennende avbrytelse fra hverdagen. Et togtur til Kristiansand forrige helg var hyggelig, men dekket ikke reisebehovet helt. En biltur over svenskegrensen ville fylt opp fryseren, men ikke behovet mitt for å se noe nytt, noe ukjent, noe eksotisk.

Da jeg tilfeldigvis fikk vite at Maeve, den fantastiske australieren jeg ble kjent med under Jafnadhr 2008 og som jeg fikk lov til å bo hos da jeg var i Australia i 2009, skal til Paris neste uke, begynte diskusjonen mellom fornuftige-meg og spontane-meg. Fornuftige-meg mente at det fornuftigste var å vente til summen på sparekontoen ble litt større, spontane-meg minnet om at i morgen kan det være for sent; hva er da poenget med å ha masse penger? Dessuten er det faktisk hele fire tomme dager på rad i kalenderen, og Maeve er jo i Paris i løpet av disse fire dagene!

Fornuftige-meg gikk med på å ta en titt på hva tur/retur Oslo—Paris koster og uffet seg over hvor dyrt det var (de billigste billettene kostet faktisk under totusen, men da må man belage seg på å bruke mangfoldige timer på mellomlanding), og spontane-meg lovet at neste gang skal vi være spontane litt tidligere, men det er jo NÅ det hadde vært bra å reise til Paris, og det er faktisk nok penger til flybillett og mat hvis fornuftige-meg passer på innkjøpene DER, i Paris!

Det er vel unødvendig å nevne at fornuftige-meg tapte diskusjonen. Je vais à Paris.