I går var den store D-dagen. Et prosjekt som jeg ble med på for to år siden, hadde prøvestart i går. Min første store dansejobb, som jeg faktisk for ordentlig lønn for! (I motsetning til da NRK leide inn gratis arbeidskraft fra skolen jeg gikk på, da de trengte billig underholdning til Ski VM og Eurovision, noe som forøvrig er et veldig alvorlig problem for dansere og andre utøvere i Norge: Sosial dumping.) Det føles fantastisk å endelig være i gang med noe som har ligget langt borte i horisonten så lenge, og i tillegg føles det utrolig deilig å endelig få en så stor sjanse til å vise at ja, jeg kan jobbe som danser selv om jeg ikke hører. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til å vise frem resultatet på scene 2 i Operaen! Denne bloggen har hatt «I just wanna dance» som undertittel i gudene vet hvor mange år, men nå blir det endelig sving på sakene! Nå skal jeg bare danse, danse, trene og danse de neste 79 dagene ♥ (Og deretter flyr jeg til Island for å danse litt til der, i et annet prosjekt som er minst like spennende!)

Og nå, over til noe helt annet:

Jeg hadde venninnebesøk forleden, og hun hadde med seg bebisen sin, en skikkelig kosesyk chihuahuafrøken ved navn Hai.

Nevnte venninne var nylig i USA og tok med seg en flaske av Trader Joe’s bringebærvinaigrette til meg. Jeg konsumerte store mengder av denne da jeg bodde i NYC. Jeg er vanligvis ikke typen til å spise salat alene, kun som tilbehør. Men med bringebærvinaigrette kan jeg til og med jafse i meg ruccola som en Duracellkanin.

Fra lørdagens frivilligvakt på Kattehuset. En av de andre vaktene hadde med seg en veldig nysgjerrig chihuahua som hadde tunga konstant på utstilling. Jeg visste ikke hva «nistirring» var før jeg så kattenes reaksjon på vofsen. Som om en marsboer hadde landet på jorden.

Det beste med å ha cochlea implantat er at jeg kan kalle meg selv en cyborg. Awesum.

Den første natten sov jeg på luftmadrass, klumpet sammen som en hutrende ball med krampe, i en tom og veldig kald leilighet mens oransje og rødt lys fra gaten utenfor skinte inn gjennom de to vinduene i stuen. Leiligheten holdt knappe fem grader gjennom mesteparten av natten fordi jeg ikke skjønte meg helt på varmeovnen, men til slutt løste jeg mysteriet og justerte varmeovnen opp til 35 grader for å sprengfyre litt.

Dagen etter tømte jeg det lille rommet i Bærum for esker, ting og tang, og bar ned en altfor tung og skrøpelig IKEA-kommode fra mormors loft. Da vi kom opp til leiligheten med de første eskene, hadde tropevarme omsider antatt stua og kjøkkenet, og tallet på varmeovnen ble nedjustert til et levelig og mer økonomisk nivå. I et par timer tråkket vi på oss bein av gelé og armer av stål der vi flyttet esker, ting og tang opp til fjerde etasje. Broren min imponerte med det kunststykket det er å bære en 120×200 seng – helt alene.

Sånn så det ut da vi var ferdige; en labyrint av esker som skulle pakkes opp, ting og tang som skulle sorteres og plasseres på sine rette plass. Noe jeg holdt på med resten av ettermiddagen. Jeg klarte å pakke to esker fulle av ting jeg ikke trenger (hva skal et avholdsmenneske med seks vinglass?), og da jeg fant en stige på loftet, fikk jeg også hengt opp de blå gardinene mine.

Utover kvelden var jeg dekket av støv, skitt og svette. Dusjforhenget som jeg var sikker på at lå i en av eskene, var ingensteds å se. Til alt hell var Oslo City åpent i én time til, så jeg kastet på meg jakka og sprang til trikken. Hos Lucky Duck fant jeg det perfekte dusjforheng: gjennomskinnelig hvit med fiolett mønster som ga meg assisoasjoner til barokktapet.

Den andre natten snek litt av vinterkulden utenfor seg inn i leiligheten, men den merket jeg ikke noe til der jeg lå nydusjet i min egen, varme seng.

Nettopp fått nøkkel til leiligheten MIN! Se så fornøyd jeg er, da.
Åja, og så har jeg fått meg pannelugg siden forrige portrettbilde.

Jeg husker ikke første gangen jeg ble introdusert for selleri, men ved det andre møtet visste jeg allerede at selleri ikke var noe for meg, hverken i rå form med peanøttsmør eller som en ubehagelig overraskelse oppi en ellers velsmakende gryte. Det var noe med smaken; enten gresselig og ekkel i rå form, eller søtlig og ekkel i kokt form.

Da jeg bodde i New York, ble jeg introdusert for en juicemaskin, menneskehetens største oppfinnelse siden hjulet. Jeg forelsket meg i maskinen som slukte alt av frukt og grønt, moste hardt og mykt til diverse velsmakende juicer mens rester ble skviset rett i avfallsbøtta. Så forelsket ble jeg i juicemaskinen at da moren min insisterte på å gi meg julegave (jeg feirer ikke jul), kom jeg på at det ville være en god idé å sette en juicemaskin på ønskelisten. For en uke siden ble mammas Visa dratt og jeg ble den lykkelige eieren av en juicemaskin.

Den første juicen jeg presset ut av min nye kjærlighet, var tomatjuice. Med selleri. Jeg var skeptisk som en ateist i Misjonssalen, men endte opp som en nyfrelst juicefrik. Tomatjuicen var egentlig ganske jomfruelig, tomatene var litt vinterbleke og det manglet litt tabasco (og, for ikke-avholdsmennesker, en dæsj vodka) for å løfte drikken til de store høyder, men jeg ble overrasket over hva sellerien gjorde for smaken. Den forhatte sellerien ga fra seg en saft som var alt annet enn gresselig og ekkel, smaken ga juicen en spennende snert som veide opp for den ellers bleke tomatsmaken. Noen juiceoppskrifter senere prøvde jeg følgende kombinasjon: En rød paprika, et grønt eple, tre gulrøtter… og en selleristang.

Dette var den beste juicen hittil. Og nå er jeg evig frelst på selleri som ingrediens i enhver grønnsaksjuice.

Hvis noen er nysgjerrige på hvilke andre kombinasjoner juicemaskinen min har most i det siste:
– Grønt eple, ingefær og lime. (Oldie, but goodie.)
– Pære, ingefær og lime. (Tja, eple er bedre.)
– Blå druer. (Mer «ekte, frisk og naturlig» enn druejuicen fra Tine.)
– Brokkoli, eple, lime. (Gresselig. Brokkoli egner seg best i fast, kokt form.)
– Grønt eple, gulrøtter og selleri. (Snadder, snadder.)
– Grønt eple, rød paprika, gulrøtter og selleri. (ELSK.)
– Mango, gulrøtter. (Helt ok. Mango er best i fast form.)

Jeg fant ut at siden jeg likevel sitter og er internettjunkie, kan jeg like godt oppdatere litt her med et knippe bilder fra mobilen.

Som vanlig er jeg å finne på Kattehuset av og til, gjerne oppe hos de søte små på kattungerommet.

Zorro hjelper meg med å lære fransk. Le chat est sous la table, liksom. Ifølge min audiopedagog, som har studert i Frankrike, har jeg veldig godt språkøre.

Liebling er min nye favorittkafé. Hvor ellers får man vel müsli og yoghurt laget med kjærlighet?

Dette er beina og føttene mine. Kunst.

Irsk setter ♥ Jeg er såååå valpesyk for tiden og har veldig, veldig lyst til å spontantadoptere en irsk setter. Heldigvis har jeg fornuft til å spare den planen til noen år frem i tiden.

«Lekebordet» hos Lab for fysisk musikk.

I laben hadde de satt opp et par beholdere med vann på to overheadprojekter slik at man kan se hvilken effekt vibrasjonene har på vannet. Mange spennende mønstre som dukker opp!

Og ellers, andre ting som fyller dagan: Korrekturlesing, aaaaaltfor mye internett (jeg sa jo at jeg var internettjunkie), undervise i tegnspråk, henge på SATS, forberede meg mentalt på at jeg snart-snart-snart skal flytte tilbake til Oslo.

Ja, kjære leser, denne Oslojenta har endelig fått en gyllen billett ut av ytre gokk (det regnes som ytre gokk hvis du må gå i femten minutter for å komme til t-banen, ikke sant?), og jeg gleder meg til å ha et sted som er mitt, mitt, helt mitt!

Planen min helt siden jeg returnerte fra USA har vært å flytte fra Bærum så fort som mulig, men jeg har drøyet husjakten helt til nå. Forleden søvnløse natt begynte jeg å titte på leiligheter på Finn.no og sendte avgårde et drøss meldinger på ledige leiligheter og fikk ett svar der jeg ble invitert på visning. Jeg kom, jeg så, jeg digget, jeg krysset fingrene. Og jeg fikk leiligheten, mindre enn seks timer etter visningen!

Gurimalla, som jeg gleder meg til å få litt bedre plass, mer privatliv og gangavstand til Liebling, kino, Proda, Teater Manu.

For noen dager siden fikk jeg en FB-invitasjon til et arrangement med tittelen Lab for fysisk musikk, eller som de også skrev: «Hvordan kan det gå når tilfeldig besøkende døve får frie hender på et 10.000W subbassanlegg?»

Jeg er veldig glad i å høre på musikk, og det er en stor sorg at jeg ikke er i stand til å oppfatte musikk når jeg danser, ettersom høreapparatet har en lei tendens til å falle av bare jeg rister litt på hodet. Hvis jeg skal danse solo, foretrekker jeg å danse uten musikk; hvis jeg skal ha med musikk til en koreografi, må jeg ha med en hørende danser. Så jeg ble naturlig nok veldig nysgjerrig på dette arrangementet.

Da jeg gikk ned til kjelleren hos Teater Manu torsdag kveld, ble jeg møtt av en tynn vegg av lyd. Lyd er, som kjent, vibrasjoner. Lyd er derfor ikke bare noe man hører, det er også noe man kan føle. Denne vibrerende veggen var bare en forsmak på hva som ventet meg. Utstyrt med hørselsbeskyttere fikk jeg komme inn på laben hvor det stor et bord med forskjellige duppedingser med masse knapper og spaker og greier. Omtrent som Tekniske Museum.

Jeg satte i gang et eksperiment: BWRRRROOOOOM! Luften ristet gjennom meg som en trommis i et jordskjelv! I løpet av den tiden jeg tilbrakte inne på laben, opplevde jeg en helt annen sanseopplevelse enn jeg var vant til. Jeg er vant til å kunne kjenne litt bass i gulvet, men ikke være i stand til å holde kontakt med denne følelsen hvis jeg beveger meg/danser, men nå var det plutselig mulig for meg å bli ett med lydene; selv om jeg beveget meg så raskt jeg kunne, var rytmene, vibrasjonene, bassen med meg hele tiden.

Jeg ser for meg at dette åpner for nye muligheter for meg som danser og koreograf. Jeg trenger ikke være avhengig av en som kan høre musikk for å kunne lage et dansestykke og fremføre dette. Det åpner også for at døve og hørselshemmede får tilført en ny dimensjon når de betrakter dans; de både ser og føler dansen.

Alle døve, hørselshemmede og hørende, alle som er interessert i lyd og eksperimentering, alle som er nysgjerrig på nye ting: Ta turen innom dette arrangementet. Du får en sanseopplevelse du sent vil glemme!

Teater Manu, Christies gate 9
16. nov kl 20.30-23
17. nov kl 15-18
18. nov kl 15-18
24. nov kl 15-18
25. nov kl 15-18

Det å være på konstant reise og/eller bo i en annen by en periode gjør noe med deg. Selv om borte er bra og hjemme best, er det fortsatt en lengsel inni enhver eventyrlysten vandrer når hun vender tilbake til gamle, velkjente stier og hverdagen. Jeg har i flere uker hatt veldig lyst til å reise bort for å finne nye opplevelser, finne en kort og spennende avbrytelse fra hverdagen. Et togtur til Kristiansand forrige helg var hyggelig, men dekket ikke reisebehovet helt. En biltur over svenskegrensen ville fylt opp fryseren, men ikke behovet mitt for å se noe nytt, noe ukjent, noe eksotisk.

Da jeg tilfeldigvis fikk vite at Maeve, den fantastiske australieren jeg ble kjent med under Jafnadhr 2008 og som jeg fikk lov til å bo hos da jeg var i Australia i 2009, skal til Paris neste uke, begynte diskusjonen mellom fornuftige-meg og spontane-meg. Fornuftige-meg mente at det fornuftigste var å vente til summen på sparekontoen ble litt større, spontane-meg minnet om at i morgen kan det være for sent; hva er da poenget med å ha masse penger? Dessuten er det faktisk hele fire tomme dager på rad i kalenderen, og Maeve er jo i Paris i løpet av disse fire dagene!

Fornuftige-meg gikk med på å ta en titt på hva tur/retur Oslo—Paris koster og uffet seg over hvor dyrt det var (de billigste billettene kostet faktisk under totusen, men da må man belage seg på å bruke mangfoldige timer på mellomlanding), og spontane-meg lovet at neste gang skal vi være spontane litt tidligere, men det er jo NÅ det hadde vært bra å reise til Paris, og det er faktisk nok penger til flybillett og mat hvis fornuftige-meg passer på innkjøpene DER, i Paris!

Det er vel unødvendig å nevne at fornuftige-meg tapte diskusjonen. Je vais à Paris.

Nå som jeg er ferdig med korrekturen jeg har holdt på med siden tirsdag, fikk jeg tid til å komme à jour med bloggen og alle bildene jeg har tatt i det siste. Dette innlegget er om turen jeg tok ut til Dry Tortugas, en liten øy rundt 112 kilometer fra Key West. Øya ble kalt opp etter alle skilpaddene som levde her på den tiden, og etterhvert la de til «Dry» foran for å fortelle reisende at dette er en veldig tørr øy; man bør helst ha med seg masse vann fra fastland om man skal begi seg hit.

Jeg måtte stå forferdelig tidlig opp for å komme meg til båten i god tid før avreise, men jeg fikk med meg soloppgangen, så det var ikke så ille. Mens alle passasjerene stod på brygga og ventet på ombordstigning, fikk jeg meg to nye venner i et eldre ektepar som har vært gift i femti år. Koselige mennesker. Det ble til at jeg satt med dem på båten frem og tilbake på turen, selv om jeg mesteparten av tiden satt og leste korrektur. (Prøv å gjør korrektur på en laptop mens du prøver å ikke svaie for mye frem og tilbake over tastaturet! Veldig humpete båttur.)

Etter rundt to timer på båten kom vi omsider frem til Fort Jefferson på Dry Tortugas.

Ankomstområdet sett fra innsiden av fortet.

Jeg har visst lagt til meg en vane med å fotografere folk som fotograferer.

Ruiner fra en bygning som skulle huse soldater, men den ble aldri fullført. I likhet med Fort East Martello hadde Fort Jefferson en spennende historie.

Dette stedet er rene drømmen for enhver fotograf! Så mange motiver!

Jeg brukte i grunn ikke så veldig lang tid på å tråkke rundt på fortet; etter at jeg hadde fulgt skiltene rundt omkring fortet, gikk jeg tilbake til båten for å få i meg lunsj og låne snorkleutstyr. De neste timene før tilbakereisen tilbrakte jeg i horisontalen, enten ute i vannet med svømmeføtter eller på håndkleet i sola. Vannet var fantastisk. Helt perfekt. Og selv om jeg ikke fikk se skilpadder eller delfiner, så jeg likevel en del artige ting. Forskjellige fisk, vakre koraller og hvit sand som lå i bølger på bunnen.

Neste gang jeg reiser til Key West, skal jeg overnatte på Dry Tortugas! Jeg tror det må være fantastisk å tilbringe et par netter langt ute i havet, under stjernene ♥

Da jeg var på bikram-yoga forrige uke, viste det seg at en av de andre deltakerne driver med tropisk sykkeltur, Lloyd’s Tropical Bike Tour, der turister får bli med på en spennende sykkeltur i smågater fulle av blomster og eksotiske frukter. Lloyd var så vennlig at han ga meg en gratis tur, så sist mandag troppet jeg opp på møtestedet for å få med meg dette. Det viste seg å være en veldig morsom og spennende tur på rundt to timer. Lloyd var veldig flink til å skrive ned en del av det han fortalte om, så jeg gikk ikke glipp av mye selv om jeg ikke kunne høre.

Først ble vi tatt med til det som er det høyeste punktet i Key West; hele 5 (og nesten et halvt) meter over havet!

Vi ble med til Nancys hemmelige hage, en skikkelig tropisk regnskog midt i byen.

I den hemmelige hagen var det også et slags hjelpesenter for hjemløse papegøyer som blir tatt vare på av frivillige mens de venter på å bli adoptert av snille mennesker.

Jeg fikk selvfølgelig lyst til å adoptere alle papegøyene ♥

Meg ved røttene til et afrikansk kapok tre. Før i tiden ble redningsvest fylt med materiale fra slike trær.

Jeg fotograferer Lloyd som fotograferer familien som også var med på sykkelturen. Meta.

Her er folk ikke redde for å stikke seg ut i mengden.

Vi ble servert fersk kokosnøtter, med deilig kokosvann tilsatt juice fra veldig modne key-lime. Veldig forfriskende og velsmakende! Vi fikk også smake andre delikatesser på turen, blant annet barbadoskirsebær, som smakte som godteri, og carissaplomme. Det var dessverre ikke sesong for mango og vi fant ikke papaya, men dette blir også serverert på på turen hvis det er tilgjengelig.

Her tok vi en pause på AIDS Memorial Pier ved Higgs Beach.

Det blåste veldig, som dere kan se. Meg og Lloyd på moloen.

Et annet sted vi besøkte på turen var Key West Wildlife Center, hvor de hadde mange slags fugler.