[På løpende bånd]

2

Det verste med å la det gå lang tid mellom hva som helst (bloggoppdatering, backup av mobilbilder, trening, gjøre endringer i selvangivelsen…), er at det alltid blir så mye arbeid når man først somler seg til å sette i gang. Nå har jeg tatt backup av mobilbildene og ryddet i disse på den eksterne harddisken, og nå er det på tide å gjøre litt livreddende behandling på bloggen. Selvangivelsen leverte jeg heldigvis på papir i god tid før den forlenget fristen, og treningen har jeg omsider fått litt dreisen på etter all reisingen, sykdom og språkvask i det siste.

Før jeg dro til USA, var jeg veldig effektiv og flink til å rydde. Det ble en stor pose med stæsj som jeg bar til Sofienberg miljøstasjon. Siden forrige ryddeøkt har de fått seg en ny container på området, for ting som fremdeles er i brukbar stand og som folk kan forsyne seg av. Gjenbruk ftw! De hadde også bøker. Mange bøker. Tenk seg til, stabelen med bøker tilhøyre på bildet plukket jeg med meg fra gratis-biblioteket!

Forberedelser backstage i Ford-teateret.

Joe fikk ofte besøk av oss i Sjalusi-teamet. Veldig gode falafel, store og saftige!

En av tingene jeg hadde satt meg fore å gjennomføre mens jeg var i USA, var å bestille en haug nye t-skjorter fra Threadless. Billigere og raskere frakt, sjø. Dessuten var det på høy tid med noen nye plagg, nesten alle mine gamle t-skjorter begynner å bli hullete her og der. Jeg må innrømme det å pakke ut disse fantastiske t-skjortene gjorde meg litt rørt. De var jo så FINE, damnit!

Panoramafoto fra Griffith-observatoriet. Det var nesten umulig å se noen stjerner på grunn av alt lyset fra byen. Lurer på om LA noensinne har deltatt på Earth Hour?

Jeg fant en veldig hyggelig kafé en dag etter at jeg hadde danset litt hos Edge. De hadde noen anti-Starbucks-ting, som denne t-skjorta. Jeg er delvis enig, Starbucks er veldig oppskrytt (men den «iced caramel macchiato» deres er ganske forfriskende på varme dager), og jeg synes det er mer hyggelig med kafeer som har et personlig preg, god serivce og høy kvalitet.

Litt kult å tenke på at flere hundre kjørte forbi dette skiltet hver dag!

Turist på Hollywood Boulevard.

Som jeg nevnte i forrige innlegg, så jeg American Horror Story mens jeg lå til sengs med en lei forkjølelse. Jeg klarte å sluke de to første sesongene i løpet av en uke. Den siste dagen vår i LA, skulle Agata, Evelina og jeg til Santa Monica på dagstur før vi dro til flyplassen. Jeg fikk med meg dem på en kjapp pilegrimstur til huset fra sesong 1. Vi så ingen spøkelser.

Den første delen av hjemturen gikk veldig greit, jeg hadde litt overvekt i bagasjen, men klarte å trylle ting rundt slik at begge koffertene mine kom under grensen; jeg satt bak en filmstjerne; maten var grei (noen hadde krysset av for «vegan» for meg, så jeg måtte trygle flyvertinnen om å få sitronkake istedenfor tørket frukt). Den andre delen av hjemturen var veldig actionfylt. Flyet fra USA lander på en terminal og flyet videre til Norge på en annen terminal. Normalt bruker folk rundt 60 minutter på å komme seg mellom disse terminalene. Vi hadde under 30 minutter da vi endelig kunne gå ut av flyet. Jeg løp som om jeg hadde styggen sjøl  etter meg. Heldigvis rakk de fleste av oss flyet, mens fem stykker ble nødt til å vinke farvel og vente på neste fly.

Fremme på Gardermoen var det utrolig nok bare jeg som kunne plukke med meg all bagasjen og reise hjem. Deilig å ha oddsene på min side.

Det ble en hel fridag hjemme i gode, gamle, våte og veldig kalde Oslo før det var videre til Spania. Vi bodde på et hotell i Villajoyosa, med stranda rett utenfor døra. Yessss. Det ble et lite sjokk å skulle spille på norsk tegnspråk igjen, men vi kom oss gjennom det. Og jeg overlevde å besøke Spania uten å sulte i hjel, utvalget av vegetarmat i Villajoyosa var så dårlig at jeg vurderte å be om å få reise hjem en dag tidligere. Makan. Heldigvis fant jeg en indisk restaurant rett ved hotellet som hadde helt ok daal makhni, så da tilbrakte jeg lørdagskvelden med indisk og Eurovision. (Heia, Conchita! Føkk Putin!)

Mandagen etter Spania var jeg på opptaksprøve hos KHiO til ettårig praktisk pedagogisk utdanning for dans. Oooooog… JEG KOM INN! Veldig deilig å vite hva jeg skal gjøre til høst, og skikkelig digg å få lov til å være student hos en så flott skole som KHiO.

Forestillingene i Oslo gikk stort sett smerte- og sykdomsfritt, om enn litt redusert etter all reisingen og jobbingen de siste månedene.

Andre morsomme ting jeg har gjort:
– Vært statist i Lilyhammer. Episoden dukker opp en eller annen gang i sesong 3 til høst/vinter.
– Vært statist i Okkupert, den nye TV2-serien som er basert på en idé av Jo Nesbø. Jeg tror episoden kommer til vinter eller vår.
– Lest språkvask på en veldig, veldig hemmelig bok som blir utgitt over hele verden i oktober. Jeg måtte underskrive en avtale om hemmeligholdelse og greier.
– Vært i Sverige og harryhandlet. Jeg kjøpte meg noen flasker alkoholfritt på Systembolaget, fint å finne noen «voksne» alternativer til brus.
– Begynt å intensivere løpingen min. Jeg vil bli en bedre løper (jeg er ganske god på sprint, men suger på langdistanseløping), og jeg må jo rettferdiggjøre mitt innkjøp av joggesko til over 1000 kroner, så jeg har lastet ned Runkeeper og kommet meg ut av huset annenhver dag for å jogge litt. Jeg øsnker meg forresten denne klokken til bursdag: Timex Run Trainer 2.0
– Re-dyrket selleri. Disse greiene vokser lik fort som bambus!

Morsomme ting jeg skal gjøre fremover:
– Reise til London! Danse på Pineapple og møte Maeve!
– Se Alvin Ailey-kompaniet i Operaen.
– Øve inn et nummer til en forestilling på Scene 2 i Operaen.
– Øve inn en forestilling og show til en festival i sommer.
– Løpe mer.

[Land of the brave vegans]

2

Hva er verre enn å være forkjølet, mangle smakssans og energi? Å være forkjølet, mangle smakssans og energi i en by der det bugner av vegetarmat og danseklasser. Jeg hadde liksom tenkt å spise på meg de kiloene jeg spydde av meg i Trondheim, samt danse til føttene faller av, men så BAM! forkjølet. I det minste har jeg Netflix, og amerikanske Netflix har American Horror Story og et solid knippe lesbefilmer. Litt trøst skal man ha her man ligger i en kingsize-seng i englenes by med rennende nese og klamme føtter. Heldigvis er jeg på bedringens vei etter at jeg stakk innom Whole Foods i går og hamstret ting som ville vært reseptbelagt i Norge. God bless America.

Flyturen fra Gardermoen til LAX via Heathrow (hei, hei, Pret A Manger, jeg har savnet deg!) gikk knirkefritt, spesielt takket være underholdningen de hadde på flyet; The Butler og den andre Hobbit-filmen. Køen etter at vi gikk av flyet, varte bare et par århundrer, men vi alle slapp inn i landet etter at de tok fra meg en banan. Frukt er farlige greier.

Vi bor i et digert og fantastisk leilighetskompleks der man trenger kart og kompass for å finne frem. Senga mi og dyna er faktisk så digre at jeg nesten trenger kart og kompass her også. Første gang jeg skulle på tur alene, ble jeg først kjørt til Trader Joe’s. Jeg hadde gardert meg med GPS på mobilen og veianvisning fra TJ til «hjemme». Men etter at jeg var ferdig med å plyndre butikken, oppdaget jeg at det var en helt annen TJ jeg ble kjørt til. Litt Lars Monsen-øyeblikk der da jeg prøvde å lokalisere hvor jeg egentlig befant meg og hvordan jeg skulle komme meg hjem. Det ble til at jeg drasset med meg all maten via en diger omvei fra Universal Studios ned til Hollywood Boulevard for å ta buss oppover til Burham Boulevard. Tok meg bare litt over en time, den delen av hjemreisen. Så gikk jeg meg vill inne på komplekset. Heldigvis fant jeg to søte jenter som viste meg veien gjennom labyrinten!

Søndag gikk vi turistberserk. Vi startet dagen med frokost på Mel’s Diner, en herlig 50-talls restaurant. Så gikk vi tur langs Hollywood Boulevard. Jeg fant Backstreet Boys!

Det er ikke bare jeg som mangler retningssans, vi brukte en del tid på å finne frem til utsikten til Hollywood-skiltet. Selfies, seff. De fine brillene måtte jeg låne av den ene tolken vår, slik at jeg ikke skulle se så sint ut på bildet på grunn av sola, haha.

Til slutt reiste vi ut til Santa Monica og shoppet litt. Jeg fant en vegansk restaurant som hadde den beste jordbærmilkshaken jeg noensinne har smakt. Menyen gjorde øynene mine store og våte. Jeg kunne flyttet hit bare for maten. Og jentene. Jentene her er veldig pene, har jeg oppdaget etter å ha lekt meg litt med Tinder. Fin-fin app, dere!

Bildet over viser bare en brøkdel av det jeg drasset med meg fra Trader Joe’s. Jeg hjerte Trader Joe’s.

Jeg hjerte Whole Foods også. Dette er bare ett av mange kjøleskap proppet fullt med vegetariske produkter. Hvorfor har vi ikke Whole Foods i Norge, nærmere bestemt i mitt nabolag? Hmf.

Nå skal jeg se et par episoder av American Horror Story mens jeg snyter bort en middels stor regnskog (neida, dette tørkepapiret er laget av resirkulert papir) og forkjølelsespillen utretter mirakler.

[I’m a slave 4 u]

0

Jeg som har klart meg fint uten TV i flere år og har et internett-fritt hjem. Så møtte jeg Netflix. Netflix var min beste venn da jeg lå medtatt på en hotellseng i Trondheim og spydde i timevis, og nå som jeg har oppdaget at jeg kan strømme Doctor Who, Buffy og Friends, er det så jeg vurdere å skaffe meg internett hjemme. Kanskje.

Siden sist:
– Vi bodde på Rock City-hotellet i Namsos. Rommet var flott og senga den beste jeg har ligget i på hele turneen. Og så badekar da.

– Etter Namsos hadde vi frihelg. Jeg tilbrakte den hos faren min i Lierne. Fikk endelig lest ut Anna Karenina og kost masse med både katt og hunder.

– På veien til Trondheim etter frihelgen begynte magen å gjøre opprør. Det endte med at jeg lå til sengs og spydde hele mandag. Tirsdag dyttet jeg i meg næring så best som jeg kunne slik at jeg skulle komme meg gjennom kveldens forestilling i Olavshallen uten å besvime. Mission: Complete. Så var det bare å sjekke inn på nattoget til Oslo (sovekupé! ♥♥♥). Jeg sov så godt at konduktøren måtte vekke meg, et kvarter etter at vi ankom Oslo. Heretter skal jeg alltid ha sovekupé hvis jeg skal reise med nattog.

– Mitt første ordentlige måltid siden mandag morgen inntok jeg hos Godt Brød. Cirka det beste jeg har spist noensinne. Matvrak som jeg er synes jeg det er helt tragisk at jeg var i Trondheim i hele to dager uten å ha appetitt til å stikke innom Persilleriet, Sjokoladebutikken eller frokostsalen på hotellet… Meh.

– Jeg var i Operaen og så Alveberg på drømt hav. Fantastisk forestilling!

– Etter forestillingen i Larvik fant jeg en kebabsjappe som hadde vegetarkebab. Det viste seg å være pitabrød fylt med hundre opphakket kinakål, toppet med et par skiver agurk, en tomat i båt, mais og et tjukt lag majones. Vurderer å sende dem noen falafel-oppskrifter.

– Denne uken har jeg vært hjemme i gode, gamle Oslo, og jobbet med å oversette Sjalusi til amerikansk tegnspråk og gjort klar til avreise. Forhåpentlig skuffer ikke LA oss værmessig, jeg er veldig klar for sommertemperatur og sol!

– Jeg har endelig lært meg hvordan jeg fikser dette med skatt for enkeltpersonforetak. Litt, i hvert fall. Nok til å døyve den verste skjemaskrekken og komme meg over min barndomsangst for voksenlivet.

[Byjenta som la ut på fjelltur med Converse]

0

Det var en gang ei byjente som var i rockebyen ganske langt nord i Norge. Hun hadde sittet mange timer på buss og reist lengre enn langt vestafor sola og østafor månen. Hun hadde altså et stort behov for å ta strekke litt på beina, stramme opp den lekre baken og gå av seg litt kink i ryggen. Like inntil rockebyen lå det et fjell som raget hele 114 meter over havet, nemlig Klompen. Byjenta anså dette fjellet som en passe enkel utfordring og la i vei, iført byklær og et par Converse siden det tross alt var veldig solrikt og varmt i rockebyen, med tørre gater så langt øynene rekker.

De tørre gatene rakk bare frem til bommen som skilte sivilisasjonen fra villmarka. I villmarka var det fremdeles mye snø.

Siden byjenta allerede var nesten halvveis til toppen og hun ikke er av typen som gir opp så lett, fortsatte hun ferden oppover mens hun krysset fingrene for å komme tørrskodd fra eventyret.

Mission complete. Og siden det er så trendy med selfies og yoga og sånn, tok byjenta  selvportrett i en yogastilling. Strike a natarajasana, liksom.

Selfie #2.

Det rocka hotellet i rockebyen. Hvis dere ser nøye etter, kan dere se at dette faktisk er selfie #3! Turnébussen med tapetsert med byjentas tryne befinner seg cirka midt i bildet. Meta-selfie.

Conversene holdt seg tørre og varme hele veien opp og ned.

Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute.

Her er forresten et par bilder fra da byjenta var på tur i Bergen og litt mer fornuftig kledd siden været i Bergen var så schizofrent.

[Une nuit à Bergen]

1

Jeg har bare vært i Bergen noen få timer nå, men kan allerede avlegge rapport:

– Jeg er glad dette hotellet bare har noen få etasjer. Hotellheisen var nemlig ganske humørsyk når det gjaldt å lese av nøkkelkortet. I det minste kan jeg tråkke opp de få trappene opp til min etasje, og få litt gratis trim på kjøpet. Det hadde vært verre hvis dette skjedde på hotellet i Stavanger og jeg bodde i 20. etasje.

– Da jeg så ut av hotellvinduet mitt, tenkte jeg at jeg måtte få tak i et kjempedigert regnbueflagg. For på den andre siden av gata lyste ordet «Exodus» i neonblått. Min eneste assosiasjon til det ordet er Exodus International, som vår kjære pastor Torp tidligere var styremedlem i, en organisasjon som har som mål å «kurere» homofili. Takk og pris for Google, som kunne opplyse meg om at det heller var snakk om Bergens eldste utested. Jeg trenger altså ikke regnbueflagget likevel, og kan heller glede meg over at jeg ikke hører, så jeg slipper å ligge våken natten lang på grunn av fulle tjueåringer soon-to-be-russ-ungdommer i gata utenfor.

– Bergen viste seg fra sin velkjente side. Vertikalt regn. Jeg har sett flere vrengte paraply enn jeg kan telle på to hender og to føtter. Selv holdt jeg på å blåse bort på veien tilbake til hotellet, men jeg klarte å unngå de verste vannpyttene. Converserne mine ble bare litt fuktige. Det kaller jeg en bragd.

– Jeg googlet vegetarmat og fant frem til Pygmalion, som har vegetarburger. Det var cirka den beste vegetarburgeren jeg har smakt på lenge. (Dette er ikke en betalt reklame, jeg kjøpte maten min selv.)

– Frokost er veldig viktig, nærmest hellig, for meg. Derfor måtte jeg finne ut hvor spisesalen ligger, slik at jeg ikke trenger kaste bort verdifull tid på å lete i morgen. På veien fant jeg dette skiltet:


«Bibliotek?! Dette hotellet ble plutselig nummer 1 i boka mi!» tenkte jeg.

Jeg fulgte skiltene og ventet på at underet skulle åpenbare seg.

Skuffelse åpenbarte seg. «Dette ser ikke ut som et bibliotek…» Et veldig stort rom som for det meste er fylt opp med atomer. På høyre side var det et par bord med kaffe- og tevannautomat, men ingen bøker var å se.

Så snudde jeg meg. Der var bøkene, gjemt bak et digert skilt. Hyllen var ikke engang halvfull. Bibliotek, liksom. Der falt hotellet ned fra førsteplassen. Ettersom hotellrommet mitt har badekar, får stedet foreløpig klamre seg fast til en andreplass inntil jeg finner ut hvordan kvaliteten på frokosten er.

Nå skal jeg gå og plaske litt i badekaret. God natt.

[Å, Vestlandet, Vestlandet!]

0

For øyeblikket ligger jeg i en hotellseng et sted i Stavanger (slapp av, kjære siddiser, jeg skal ut og tusle rundt i den pene byen deres når jeg er ferdig med dette innlegget) og lader opp batteriene etter min første ordentlig treningsøkt siden forrige tirsdag. Å, så mye jeg har vært gjennom siden kvinnedagen.

Jeg var på Backstreet boys-konsert i Oslo Spektrum forrige søndag. Det var skikkelig stas. Jeg kjøpte til og med en ny t-skjorte, som det står «I still <3 BSB» på. Helt ironisk ment, altså. Litt.

Tirsdag var fridag for oss skuespillere. Jeg brukte dagen på å chille, ordne noen ærender, trene litt og avsluttet det hele med film og overnatting. Litt søvnløs overnatting, det er ikke lett å sove med to middels store vofser oppå seg. Men de er så veldig søte da at det får gå.

Onsdag pakket jeg kofferten og gjorde meg klar for et par uker på veien. Utenfor Teater Manu stod turnébussen vår med flunkende nytt utseende: To DIGRE plakater for Sjalusi! Vet dere hvor kult det er å ha trynet sitt tapetsert på en buss? Jeg føler meg som Carrie Bradshaw. Litt sjøldigging måtte til:

Onsdag kveld tilbrakte vi med mini-spa hos Romett i. Det var så deilig å bli vartet opp med massasje, smoothie, ost og kjeks.

Torsdag våknet jeg med en lei forkjølelse. Gah. Bra timing, immunforsvaret. Heldigvis hadde hotellet en fantastisk frokostbuffé med masse grønnsaker og frukt, så jeg gomlet grapefrukt og blomkål til den store gullmedaljen for å hjelpe immunforsvaret med å gi viruset juling. (Det fungerte, nå er jeg helt frisk igjen, på rekordtid!)

Generalprøven på torsdag var litt meh, men det er visstnok alltid et godt tegn i teaterverden. Heldigvis, for premieren på fredag gikk som smurt! Publikum lo mye og gjennom hele forestillingen. Etterpå var det bare å klappe oss selv på skuldrene, trekke på oss finstas og feire. Jeg dollet meg opp ekstra med kjole, høye hæler, sminke (takk til Hanna for sminkehjelp, hun utretter mirakler!) og helt ny leppestift, siden jeg hadde besøk fra Oslo. Det ble en veldig lang, men veldig hyggelig kveld, og neste dag kunne vi bare koble av med en hel fridag.

Søndag reiste vi videre i den fine turnébussen til Stavanger. For meg som er lesehest er det veldig deilig å være på turné; bare sitte i en buss i timevis og lese en bok eller ti. Det har blitt litt dårlig med lesing i det siste, blant annet på grunn av jobb, trening og mange avtaler, men de neste ukene kan jeg stort sett bare koble av og lese. Forhåpentligvis kommer jeg meg gjennom Anna Karenina før turneen er over.

Turnébussen vår sett fra det veldig høye hotellet vårt.

Nå skal jeg ta meg en tur til Stavanger sentrum og finne meg noe mat. I morgen er det forestilling igjen, i Rogaland Teater! Løp og kjøp billett, siddiser!

[Mobilknipseri]

0


Litt kunst. Tittelen på dette verket er «Regnvær sett fra busskuret ved Bislett rundt midnatt etter en lang kveld på Litteraturhuset.»


Et par tilfeldige stikkord fra tegnspråkkurset. Vi øvde på avlesning av Tegnspråknytt, og disse var omtrent de eneste ordene JEG, læreren, greide å få ut av tegnstrømmen nyhetsoppleseren kom med.


Muffins. Noen med både rips og bringebær, noen med bare det ene eller det andre. Så himla godt at jeg plutselig spiste opp alt. Og der har dere den ene ulempen med å bo alene; ingen å umiddelbart dele godsakene med hvis man baker.

Stillerommet hos Kattehuset har blitt pusset opp. Så mye finere enn de triste hyllene vi hadde før!


Jeg var i Trondheim sist helg. På flyet oppdaget jeg at en eller annen tåpelig belieber hadde skriblet «Justin <3» på flysetet foran og over hele flymagasinet. Tenker vi skal være glade for at de små bøllefrøene ikke har tilgang til spraymaling.

Det var forresten sinnsykt lange kø inn til sikkerhetskontrollen på Gardermoen. Og vi fant ut at man er helt nødt til å være i følge med barn under 12 år hvis man skal slippe gjennom Familieslusen. Mental alder på 9 år teller ikke. Jaja, Sara skal ha for forsøket.


Det første jeg gjorde da jeg kom til Trondheim, var å finne veien til Persilleriet for å nyte et godt vegetarmåltid. Mhm <3

Jeg sov over hos Thomas og Lasse. Lørdag morgen dro Thomas og jeg til døveforeningen for å levere en kake som Lasse hadde bakt. Før jeg visste ordet av det, stod plutselig en tidligere skolevenninne fra Bårdar foran meg og KUNNE TEGNSPRÅK! Jeg ble så overrasket, og veldig glad, for det er jo kult når folk lærer seg tegnspråk. Det sparer oss for mye papir og blekk, så det er også miljøvennlig.

Apropos gjensyn, hele helgen ble en eneste lang gjenforening med cirka hvert eneste menneske jeg har kjent i løpet av de siste 24 årene. Det var Døves Kulturdager, så naturlig nok traff jeg en del kjentfolk fra døvemiljøet, barnehagen og grunnskolen. Men tilfeldigvis dukket det opp folk fra Rud vgs, Skeiv Ungdom, KGB og Bårdar rundt omkring i Trondheim. Bartebyen har pokker meg større tiltrekningskraft enn Bermuda-trianglet.


Lørdag kveld, sliten i hodet og hendene etter timevis med teater, stand up-show, sosialisering, pizza og tegnspråk, okkuperte jeg sofaen hos Thomas og Lasse, og spiste konfekt fra Sjokoladebutikken mens jeg mimret til gamle musikkvideoer til klokka var mange timer etter leggetid. Jeg lagde til og med en nostalgisk spilleliste! OBS: Mye Backstreet Boys, Spice Girls og Britney Spears. Min indre fjortis koste seg som DJ.


Søndag morgen var det lenge å vente på buss og trikk til Rockheim, så jeg brukte en halv time på å spasere til Rockheim. Temperaturen lå såvidt over minus og jeg hadde Converse. Da er det deilig åfå låne ullsokker å tusle rundt i resten av dagen.


Det var gøy, men også slitsomt, på Rockheim med Lab for fysisk musikk. Fem timer med «eksperimentell musikk» (les: støy fra 60 000W anlegg). Ikke rart det ble både blåmerker (!!)og hodepine etter hvert. Men jeg fikk gratis middag og fant på et tegn for Rockheim. Yay.

Her kan dere forresten se en video av trøkket i Lab for fysisk musikk:

[24/30]

3

Ja, jeg vet at jeg hoppet glatt over 22/30, men den var litt vrien og kanskje litt for personlig. «Hvordan har du forandret deg de siste to årene?» Den er jeg nødt til å fundere mer på. Imens har jeg et knippe bilder som brenner etter å bli eksponert.

24/30
Et bilde hver time av dagen din
Dagen dere får se her, er forrige fredag, dagen da jeg tok en liten svipptur innom sørlandsperlen Kristiansand for å shoppe sokker for de neste ti årene og se klassekamerat danse i Kilden.

Vaffelfrokost! Ikke tro at jeg er helt usunn nå, dere. Vaflene inneholdt grovt mel og havregryn. (Ok, dette bildet er egentlig fra lørdag morgen, jeg var nemlig for trøtt til å håndtere et mobilkamera fredag morgen.)

Beste plassen i bussen; rett over sjåføren!

På veien sørover hadde jeg korrektur og gratisprøve på A-Magasinet til å holde meg med selskap. Og en innmari innpåsliten Jon Blund.

Kanskje like greit for dere at jeg sov mesteparten av turen og ikke fikk knipset veiskilt eller motorvei eller tunnel hver eneste time?

Jeg var skrubbsulten da jeg ankom Kristiansand, så første stopp ble på et bakeri for et rundstykke og det som viste seg å være den beste marsipankaken jeg har smakt.

Sokker, sokker, sokker, belte, sokker. Og ullsokker. Plukket med meg en ulltights til 30 kroner også, men så forsvant den et sted mellom undertøysavdelingen og kassen, noe jeg ikke oppdaget før i skrivende stund. Hmf.

Kunst. Eller bare litt sjøvann og noen visne blader og retrofilter.

Kilden!

Slo i hjel noen timer før forestillingen med korrektur og mobillading. (Og ja, det er meg dere ser i det fjerne der.)

Ved et lykketreff dukket Madde fra Jafnadhr plutselig opp. Jeg hadde fullstendig glemt at hun faktisk bodde i Kristiansand, ellers hadde jeg selvfølgelig spurt henne om hun ville bli meg på sokkeinnkjøp eller forestilling! Hun var ikke den eneste kjenningen i Kilden, et par tidligere Bårdar-studenter dukket også opp. Norge er et lite land.

Jeg hadde egentlig planlagt å se denne forestillingen i Bærum Kulturhus, men da jeg skulle kjøpe billett, viste det seg at forestillingen var dagen FØR. Så ja, tur til Kristiansand. Heldigvis var det verdt bryet; forestillingen var skikkelig bra og danserne så flinke!

Etterpå skyndet jeg meg til David Wok i Dronningens gate for å nyte Norges beste wok. Jeg spiser ALLTID her når jeg er i Kristiansand. Som vanlig rakk jeg ikke å fiske opp mobilen for å knipse middagen før halvparten var oppspist, i motsetning til de fleste Instagrammeres «Skyt først, spis etterpå»-mentalitet.

Toget tilbake til Oslo gikk ikke før klokka 2, så jeg bestemte meg for å gå til et hotell og sjarmere meg til en sofaplass i loungen. Jeg valgte Rica, fordi lojalitet liksom, jeg er jo medlem av fordelsprogrammet deres og greier. En plate utrolig god hvit sjokolade med bringebærsmak og den ufyselige Holden Caulfield holdt meg med selskap i de små timene.

Lykketreff nr. 2: Av alle de tjue-ish hotellene i Kristiansand sentrum viste det seg at akkurat dette hotellet var der danserne bodde. Så da fikk jeg kommet med en muntlig lovprisning av forestillingen istedenfor å poste på Fjesboka.

Klar for fem timer i ukomfortable sovestillinger. (En gang burde jeg virkelig vurdere sovekupé.)

[Turné-dagbok fra august]

2

Nå som jeg har overlevd forrige ukes hjernetrim (pugge seks enaktere på fem dager og deretter spille for publikum), har jeg endelig tid og ork til å ta opp bloggetråden der den glapp en gang for hundre år siden, eller en gang i begynnelsen av august. Det er en del som har skjedd, så len dere tilbake med litt popkorn. (Dette innlegget skulle egentlig ha noen illustrasjoner, men jeg hadde ikke med meg kameraet og det eneste jeg tok bilde av med mobilkameraet, var en rosa bil på Færøyene. Ja, det var den fotografutdanningen, dere.)

Torsdagen før turneen startet fikk jeg gleden av å være modell i en designerkonkurranse i Norsk Moteforum. Dagens overraskelse var at en av sminkørene var en klassevenninne fra barneskolen! Veldig hyggelig å ha noen å skravle med, siden slike motearrangementer ofte innebærer mye venting.

Selve turneen
Turneen fikk en veldig spennende start: Jeg skulle nemlig fly til Færøyene fra Kastrup ukristelig tidlig fredag morgen, og det gikk ingen fly fra Oslo torsdag kveld eller natt til fredag. Så etter modelljobben var lillebroren min sjåfør og fikk meg hjem, jeg tok en kjapp dusj, pakket ferdig bagen (jeg ville ikke ta sjansen på å bli forsinket i bagasjeinnsjekking, så jeg gikk for håndbagasje. Tror jeg til og med satte ny personlig rekord i å pakke lett, jeg som alltid har med meg tusen ting i en diger koffert, og jeg hadde ikke engang med meg laptop denne gangen!), og slengte meg på første trikk til bussterminalen.

Jeg kom meg på bussen og så var det bare å krysse fingrene for at de åtte timene til København ville gå problemfritt. Åtte timer senere vinglet jeg overtrøtt og støl inn på Kastrup og fant Bo, Thomas, Silva og Inuuteq i bagasjekøen. Takk og pris.

Vi var så heldige å få sitte på første rad i flyet. Skikkelig stas, jeg presterte til og med å være første person ut av flyet da vi landet på Færøyene! Vanligvis er jeg sistemann ut fordi jeg ikke gidder stå i midtgangen og stampe med alle idiotene som på liv og død skal albue seg ut.

Da vi endelig tråkket ut på færøysk jord, måtte vi vente en god stund på en taxi inn til Tórshavn (sånn cirka halvannen time), men kjøreturen til hovedstaden var veldig fin takket være den utrolig flotte naturen. Jeg må innrømme at jeg på forhånd ikke helt skjønte folks begeistring for Færøyene, til tross for at jeg har sett Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?, men etter den kjøreturen er jeg bitte litt frelst selv.

I Tórshavn bodde vi på Deyvahúsið, døvehuset eller den lokale døveforeningen, og spilte på Nordic House. Vi gikk rundt i byen den første dagen, hadde litt øving på Nordic House den første kvelden. Lørdag morgen jogget Silva og jeg til Nordic House i lett regn, som utover dagen ble til veldig tungt regn, noe vi merket da vi skulle til butikken for å kjøpe lunsj; så våt har jeg ikke vært siden den temmelig fuktige og tragiske teltturen i niende klasse. Vi pusset og finpusset og flikket enda litt til på stykket hele dagen, og vel tilbake i døvehuset (Silva og jeg tok taxi, vi nektet å drukne for tredje gang den dagen) ble vi belønnet med en storslagen tacomiddag.

Kvelden gikk til med prating (gurimalla, for en drøy humor vi har, og de latterkrampene…Noen av temaene vi harslerte med i løpet av turneen: Lesbeporno, sex, avføring, parodi av en dårlig person vi alle kjenner til, parodi av hverandres roller i forestillingen, improvisasjon osv…) og spilling av Jungle Speed (se eget avsnitt).

Lørdag kom vi oss til Nordic House med alt av bagasje og stæsj, virret rundt hele dagen før det var tid for sminke og klargjøring. Forestillingen gikk bra, flere fortalte at det var første gang noensinne de hadde sett tegnspråkteater, vi pakket sammen kostymene og scenen, kom oss avsted til havnen hvor vi ventet i evigheter på skipet til Danmark.

Mens vi ventet, skravlet vi mye ─ som vanlig. En av mine medskuespillere (ingen navn nevnt) sjokkerte meg ved å si at hin ikke var sikker på hvordan verden ble skapt eller hvor menneskene kommer fra, at hin hadde hørt at menneskene kanskje stammet fra apene, men at hin ikke hadde sett bevis for dette. Deretter sjokkerte hin meg ved å svare «Charles who? Never heard of him» da jeg begynte å fortelle om Big Bang, evolusjonsteorien og Darwin.

Litt senere kom jeg i en opphetet diskusjon om hvorvidt USA har 50 stater og om Alaska og Hawaii er del av USA. Silva og Corinna mente at Alaska og Hawaii ikke egentlig var amerikanske stater, bare «områder okkupert av USA». Bo var på mitt parti og han googlet svaret. Vi vant. Jeg liker å ha rett. (Men for all del, Alaska burde heller tilhørt Canada, det er geografisk logisk. Grådige amerikanere.)

Det var så sent på kvelden da vi endelig fikk installert oss i lugarene på skipet, at da jeg gikk for å finne mat, føltes det som om jeg hadde styrtet en flaske vodka. Svimmel og med kroppskontroll som et dovendyr på marihuana. Jeg fant mat (nåja, mat og mat… Slike cruiseskip er ikke særlig vegetarvennlige, det eneste spiselig jeg fant så sent på kvelden, var kake og potetgull. Jeg er fremdeles overrasket over at jeg ikke ble overvektig eller utviklet sukkersyke etter den turneen.)

Foran oss var to døgn på sjøen. Uten internett, til Thomas’ store fortvilelse. For min del var det faktisk veldig deilig å ikke ha mulighet til å logge meg på nett. Silva og jeg, treningsfrik som vi er, tok oss en god økt i skipets treningsrom den første morgenen. Nokså uvanlig å trene mens rommet liksom gynger, men vi overlevde. Jeg lærte henne mageprogrammet mitt, noe som nesten tok knekken på de stakkars magemusklene hennes.

Dagen var avlappende og fylt av lesing og skravling. På kvelden spiste vi felles middag i en av restaurantene. Det ble en veldig uforglemmelig middag, for vi pratet så mye tull og to ganger begynte Thomas og jeg å le så hardt at tårene spratt og luftrøret nesten snøret seg sammen. Intern humor er farlige greier. Det manglet ikke akkurat på oppmerksomhet fra våre medpassasjere i restauranten, men til slutt hadde vi spist oss stappmette på mat og dessert og kom oss ut før vi ble kastet ut.

Vi ankom Danmark, tråkket rundt havna til vi kom til skipet til Larvik og ventet noen timer til før avgang. På ettermiddagen ankom vi Larvik og vi rakk akkurat toget til Oslo. Tilfeldigvis var en bekjent fra videregående på det samme toget. Hyggelig gjensyn.

Omsider kunne jeg snuble inn døra til leiligheten min, med Gunnar på slep. Han overnattet  hos meg mens vi var i Oslo, og godt var det, for før jeg dro på turné, trengte leiligheten så sårt å bli vasket ordentlig. På skipet til Danmark fikk Gunnar vite at jeg ikke har internett hjemme. «Jeg skal drepe deg,» sa han da. Heldigvis for ham er det gratis internett på kinoen i nærheten. I løpet av Oslooppholdet fikk jeg dessuten vite at jeg sover som et slangemenneske.

Onsdag var det dansing, hente korrektur, noen timer på teateret og veldig, veldig koselig gjensynsmiddag med Heidi. Til min store sorg befant jeg meg midt ute i Nordsjøen to av de tre dagene Jana Hicks underviste på PRODA, men heldigvis rakk jeg tilbake til den siste klassen og det ble et hyggelig gjensyn ikke bare med Jana, men også Marjike! Jeg tok mange klasser med begge da jeg var i New York, og det var nesten som å være tilbake i metropolen. Det ble også gjensyn med to av jentene som jeg gikk i klasse med på videregående, Stina og Marthe.

Torsdag ble det veldig mange timer på teateret. På et tidspunkt fikk vi beskjed om å gå gjennom forestillingen ─ baklengs. Seriøst. Etter det kunne vi faktisk påstå at vi kan stykket utenat, i søvne, forlengs og baklengs. Vi kom oss gjennom kveldens forestilling, pakket ned alt i en varebil og fikk Bo og Margrét avgårde til København (long story made short: De ble forhindret på grensen til Sverige og kom til København nesten et døgn forsinket, noe som ga oss en hel fridag i København. Takk og pris.)

Fredag fløy vi til Kasturp, fikk beskjed om at det ble fridag (velfortjent!) og dermed tilbrakte vi hele dagen på Tivoliet. Jeg hadde ikke vært der på over ti år, så jeg hadde det skikkelig gøy. Vi prøvde de mest spennende attraksjonene og spiste churros og stod på hendene i Skjærsilden. Ingen fikk hjernerystelse, utrolig nok.

Thomas og jeg bodde hos en meget sød pige i Valby. Lørdag morgen skulle vi til teatret og jeg hadde sjekket adresse på Google Maps, funnet ut hvilken buss vi skulle ta til spillestedet og vi var på god vei. Da vi nesten var framme, fikk vi beskjed om at Kronprinsessens gade var feil adresse og at vi skulle til Kronprinsens gade. «LØB!» Gurimalla. Vi fant utrolig nok frem til slutt.

Det ble en veldig lang og uvanlig stille dag i teateret fordi folk var slitne og måtte ha ekstraøving fordi den ene instruktøren måtte steppe inn for en av skuespillerne. Men vi kom oss gjennom dagen og forestillingen, og midt på natten var alt pakket inn i varebilen og vi kunne finne veien hjem til sengene våre.

Søndag kunne Thomas og jeg sove til vi våknet, siden vi alle skulle møtes i Valby før avreisen til Castberggård. Vi spiste frokost og lunsj, puslet med hvert vårt, pakket ferdig kofferten og gikk til togstasjonen. På veien stakk jeg innom en godteributikk og fant ut at de hadde en del vegetarisk godteri. Igjen, jeg fatter ikke at jeg ikke har fått sukkersyke etter turneen. Reisen til Castberggård var lang, men avslappende, og det ble frikveld da vi omsider kom frem.

Mandag morgen tok jeg meg en joggetur rundt Castberggård. Veldig fin joggetur, helt til jeg bestemte meg for å jobbe forbi et åker og ble forfulgt av en million feite svarte fluer. Resten av dagen ble det mye venting, litt mer venting og enda mer venting. Sent på kvelden var alt endelig klart til en teknisk gjennomgang, og hadde det ikke vært for at teknikeren krevde å få sove, hadde vi vel holdt på til langt på natten.

Tirsdag var det tidlig opp for gjennomgang før selve forestillingen, vi overlevde begge deler, og omsider var jeg på vei til Billund for å fly hjem. Dagen etter kunne jeg konstantere at jeg hadde pådratt meg influensa. Yay.

Jungle Speed
I løpet av turneen spilte folk ofte Jungle Speed, et slags hjernespill som går ut på å gripe tak i en trepinne hvis man snur et kort og får samme symbol eller farge som en annen av motspillerne. Sosialantropologisk og nevrologisk spennende å betrakte, men et helvete å spille. Da turneen var over, hadde de fleste av oss blåmerker på grunn av dette spillet. Inuuteq klarte nesten å knuse tåen min og et par av Elsas fingre.

To av de mest nervepirrende omgangene jeg deltok i, var da Corinna og jeg var de siste i spillet. Hun snudde kort etter kort i veldig høyt tempo, og et øyeblikk var det som om jeg så alt i Matrix-sakte film; kortet med de blå pilene som peker innover (dette kortet betyr «Førstemann til mølla, uansett») dukket opp og hånden min skjøt frem og grep tak rundt pinnen. Imens hadde Corinna allerede bladd frem to nye kort og skjønte ikke hvilken sjanse hun akkurat lot glippe.

Den andre var da Elsa og jeg, de verste taperne dere kan forestille dere, var igjen etter runden. Min kortbunke var skikkelig tykk, så jeg bladde frem kort etter kort. Vi var begge fullstendig mentalt tilstede og klare til å gripe pinnen. Kort etter kort etter kort, bunken minket, spenningen steg, hjernene friterte i sine egne saft. Til slutt var det bare ett kort igjen, jeg snudde det, hendene våre skalv på hver sin side av den fordømte pinnen av tilbakeholdt energi, og ─ uavgjort.

Så, ja, veldig uforglemmelig.

Jeg tenker det holder for denne gangen. Takk for tålmodigheten.