Den siste uken er blitt tilbrakt i horisontalen, enten snytende og snufsende på grunn av forkjølelse eller snorkende på grunn av tidenes jetlag (Notat til selv: Ikke gå ut på byen to netter på rad før du skal ut på transatlantisk flytur, du våkner aldri). Jeg har også vært litt opptatt med en korrektur; Cappelen Damm savnet meg så veldig at jeg fikk et oppdrag allerede to dager før jeg plasserte føttene på norsk jord, så det er ikke blitt mye tid eller ork til å oppdatere her. Så jeg poster dette innlegget som har ligget under Kladd i noen uker nå.

Jeg er veldig glad i mat, og i New York kan du spise ute hver dag resten av livet uten noensinne å slippe opp for alternativer, det være seg soul food, kosher, vegansk, thai, meksikansk-italiensk fusion og så videre… Denne lille guiden er basert på min personlige smak (jeg spiser alt så lenge det smaker godt, er vegetarisk og ikke inneholder BBQ-saus eller rosenkål.) og jeg laget denne for å huske disse stedene til neste gang jeg skal til New York. (Ok, det er ikke så mange spisesteder i denne listen, men de har SÅ INNMARI GOD mat.)

Foodswings
Hva: Vegansk mat.
Hvorfor: De har fantastiske drumsticks og gode hot dogs.
Jeg fikk tips fra @ostepop om dette stedet, og har allerede rukket å stikke innom fire ganger for å teste ut nye ting fra menyen.

Doughnut Plant
Hva: Kvalitetssmultringer.
Hvorfor: Byens beste smultringer.
Doughnut Plant bruker kun naturlige ingredienser av høy kvalitet til smultringene sine, noe man kan merke av den fantastiske smaken. Så dropp Dunkin’ Donuts og ta turen innom Doughnut Plant!

Pie Face
Hva: Søte, små pai fylt med alskens godsaker.
Hvorfor: Søte, små pai med smilefjes. Velsmakende også!
Foreløpig har jeg bare testet ut vegetarcurry- og kirsebærpaien deres, men begge paiene var så gode at jeg ikke tviler på at resten av utvalget har samme kvalitet!

La Flaca
Hva: Meksikansk.
Hvorfor: Velsmakende, bra utvalg, det meste kan gjøres vegetarisk.
Jeg var egentlig på vei til Doughnut Plant da jeg snublet over dette spisestedet. Magen min knurret «MAT!», så jeg tok en titt på menyen og bestemte meg for å gi stedet en sjanse. Maten var veldig god og porsjonen passe stor, dvs. ikke for smått slik at jeg ble sulten igjen etter en time, men heller ikke av amerikansk proposjoner.

Chipotle
Hva: Meksikansk hurtigmat.
Hvorfor: Billig og velsmakende. Velg hvilken rett du vil ha, plukk ut de ingrediensene du vil ha, betal og nyt! Du er mett i mange timer etterpå.

OBS: Dette innlegget inneholder fryktelig mange bilder, og kan føre til akutt reiselyst.

Det var med tungt hjerte og enda tyngre bagasje (minst ti kilo overvekt i kofferten og jeg tør ikke tenke på hva sekken min veide, med de ti mer eller mindre mursteinsaktige bøkene oppi) da jeg stod på Flushing Avenue og ventet på banen til flyplassen. Om det ikke var nok, ble jeg i tillegg overlistet av løkhakkende ninjaer på banen. Frekke små snik. Det er en stund siden jeg oppdaterte bloggen, det ble så mye å gjøre den siste uken. Så nå følger de siste bildene fra det store eplet:

Torsdag forrige uke dro jeg omsider til Frihetsstatuen. Jeg hadde kjøpt billett på forhånd, noe som viste seg å være en veldig god idé, for da slapp jeg å stampe i en eviglang kø midt i solsteken.

Veldig morsomt å se Lady Liberty på nær hold! Jeg skulle gjerne ha gått opp i kronen også, men det var ikke mulig denne gangen på grunn av innvendig oppussing.

Selvfølgelig, kan jo ikke ha et bildeinnlegg om New York uten skylinen, liksom?

Jeg stakk innom Ellis Island en tur også. Mye interessant å se der.

I tillegg til utstilling om hvordan prosessen med å komme seg gjennom Ellis Island til Det Lovede Landet, hadde de også utstilling med gjenstander folk hadde med seg i bagasjen da de immigrerte til USA og en fotoutstilling som viste hvordan Ellis Island hadde forfalt etter at øya ble stengt på 50-tallet. Hovedbygningen, der alle innvandrerne måtte gjennom grense- og helsekontroll, er restaurert til slik den så ut på 20-tallet. Hospitalet er foreløpig stengt for besøk for først må penger til restaurasjon samles inn.

Jeg fant tilfeldigvis familie på Ellis Island! Eller, jeg tror kanskje de kan være familie. Vi har tross alt samme etternavn, men jeg har ennå ikke funnet ut om farfar vet noe om dem.

Lørdag var jeg på takfest hos en av CS-jentene jeg traff før Dyke March. Hun hadde to katter! Den grå katten heter Oslo.

Og dette er Bergen. Ja, de er oppkalt etter norske byer! ♥

Gruppebilde. Sånn så det ut på den andre siden.

Det ble servert kake. MYE kake. Og skikkelig gode peanøttsmørkjeks.

Søndag kveld var jeg på Ballet Arts for å se på en dansevisning. Det var så inspirerende at jeg bestemte meg for å kjøpe et videokamera slik at jeg kan begynne å koreografere mer. Har egentlig aldri vært så glad i å koreografere, men jeg merker at jeg er blitt så motivert og inspirert av å være i New York. Jeg føler jeg lærte mer i de to siste månedene enn jeg gjorde i løpet av tre år mens jeg studerte dans.

Onsdag ble den store sightseeingdagen for både Em og meg. Først dro vi til Rockefeller Center. Bildet over er fra innsiden av heisen til toppen.

Helt normalt å gjøre dette på toppen av Rockefeller Center, sjø.

Her klarte jeg å slenge inn en danseklasse. Jeg hadde én masterklasse igjen på kortet og følte jeg måtte benytte meg av sjansen. Jeg overvurderte kanskje formen min litt, kvelden før var jeg jo ute på byen og kom meg ikke hjem før halv seks om morgen fordi det plutselig var lørdagsrute på undergrunnen på grunn av fjerde juli. Danseklassen var veldig interessant, men jeg var så trøtt at jeg nesten sovnet under oppvarmingen.

På kvelden rakk vi å stikke innom 9/11 Memorial, til tross for at vi tok noen gale valg med tanke på undergrunnen. Lørdagsruter, gitt… Heldigvis var det ikke så mye folk, så vi slapp inn selv om vi egentlig var forsinket.

Fra undergrunnen på Wall Street, om jeg ikke husker feil. Også et bilde av hva jeg føler angående det å skulle reise tilbake til Norge etter en fantastisk tid i New York. Le sigh.

Em og jeg rakk å ta oss en svingom onsdag kveld, og jeg endte opp med bare et par timers søvn da jeg kom meg opp torsdag morgen for å begynne å pakke kofferten. To sene netter på rad er tydeligvis ikke bra for meg: Da jeg kom meg på flyet, forsvant jeg til drømmelandet og merket ikke engang at vi tok av. Jeg var våken bare når det ble servert mat/snacks, så det ble den mest  behagelige flyturen jeg noensinne har vært med på.

Hvordan er det så å komme tilbake til Norge? La oss se: Det er iskaldt, det regner, jeg er forkjølet og laptopen min er ødelagt. Tja.

I skrivende stund er det 9 dager og fem timer igjen til jeg setter meg på flyet tilbake til den norske hverdagen. Da jeg kom hit, var det fire måneder og ni dager, og på et eller annet merkelig vis har de fire første månedene liksom bare forsvunnet i løse luften, og dagene som gjenstår, må planlegges godt.

Jeg har laget en fænsi oversikt over danseklassene jeg skal ta de neste dagene. Fire–fem klasser daglig for å rekke å bruke opp de gjenværende klippene jeg har hos Steps. I tillegg skal jeg også rekke å være sosial, se danseforestilling og smyge inn en et stevnemøte eller to med den heite jenta.

I tillegg føler jeg også en trang til å bruke opp skattepengene mine på ting jeg vil ha med meg tilbake til Norge. Først og fremst bøker. Men det er nok ingen god idé, ettersom jeg liksom trenger penger der hjemme også. Til mat og sånn. (Hvis noen har en deltidsjobb til en søt og hyggelig danser, gi meg en pip! Jeg kan gjøre det meste.)

Siden NYC Prides motto later til å være «Share the love», er det bare passende at jeg deler litt av mine Pride-opplevelser med dere:

Tre måneder reiste jeg gjennom hele USA uten å møte en eneste lesbe, og lørdag fikk jeg plutselig i pose og sekk og mer til! Jeg hadde det som en unge i godteributikk under lørdagens Dyke March.

Flatbankere så langt øyet rekker. Najs.

Ingen homoparade uten de sedvanlige Jesus-folka som er overbevist om at vi vil få et bedre liv som streite husmødre. Hvis jeg havner i helvete fordi jeg hadde et lykkelig liv, så får det bare bli sånn. Det er verdt det.

Noen av CouchSurfing-jentene jeg gikk i lesbeparaden med. Veldig søte og hyggelige!

I løpet av paraden traff jeg en veldig heit jente, og i beste «Carpe Diem»-ånd bestemte jeg meg for å gi henne nummeret mitt. Problem: Etter at jeg ga henne lappen, kom jeg på at jeg kanskje hadde skrevet de fire siste sifrene i det amerikanske nummeret mitt feil. F A I L. I en by med rundt åtte millioner mennesker må det et mirakel til for å finne noen man traff én gang. Heldigvis dukket Fru Fortuna opp dagen ettar i form av den reddende engelen Tessa som faktisk hadde jentas nummer. Hallelujah.

Søndag våknet jeg uvanlig grytidlig, og med bare fire timer på øyet. Hva gjør man vel ikke for Pride?

Jeg hadde lyst til å både se og gå i paraden. Men det var en ting jeg lærte om homoparade i New York: Med mindre du er en del av paraden, kan du bare være tilskuer. Det var satt opp sperring på alle fortauene fra 36th til et eller annet sted sør for 14th. Umulig å snike seg inn i paraden og nesten umulig å se selve paraden for alle turistene som også ville få med seg synet. Så mitt tips for et bra Pride-helg er å delta i lesbeparaden, droppe homoparaden og heller gå på gatefesten.

Vi elsker politikere som viser sin støtte ved å delta i homoparader ♥

GEORGE TAKEI!

Hun her var en del av Dykes on BiCycles. Måtte ha med meg et minne, liksom…

Søte danseguttene ♥

Dette er Mike, en av mine mange nye venner, som tar bilde av meg mens jeg tar bilde av ham.

Hun er er visst kjent. (OK, tulla, det er Sara fra duoen Tegan & Sara. Alle lesbene digger musikken deres, meg inkludert.)

Fru Fortuna var snill mot meg enda en gang til: Av alle festene i New York dukket den heite jenta opp på samme fest som jeg var på, uten at noen av oss hadde avtalt å møtes den kvelden. Stedet var tettpakket med jenter, det var mørkt, klamt og helt fabulous.

Nå er det på tide å komme i gang med en ny uke. Yay!

Hver morgen (les: langt ut på dagen) og hver kveld tar jeg banen over Williamsburg Bridge til og fra Manhattan. Forleden bestemte jeg meg for å ta en spasertur slik at jeg kunne beundre utsikten bedre og se hva for slags spennende ting man finner på en bro i New York. Dette var hva jeg fant:

De har malt begge gangbroene rosa. Elsk.

Signerer den. En ting jeg liker med å bo i dette kollektivet, er at vi alle er halv-nudister. Det er liksom helt greit å tusle rundt i bare truse og t-skjorte.

En annen dag skal jeg sjekke ut den andre siden av broen.

Kanskje det er på tide med en liten oppdatering igjen, før jeg ender opp med en million bilder jeg ikke gidder redigere før om noen år (som da jeg var i Australia). Dette er noe av det jeg har bedrevet i det siste:

Sunny Sue og Kirk, som jeg bodde hos i Seattle, kom til New York en tur fordi et av deres mange barnebarn hadde sin «graduation day». De tok meg med på lunsj med to andre barnebarn og etterpå satt vi en stund i leiligheten til det ene barnebarnet. Se på den utsikten!

Trader Joe’s er en matbutikk som spesialiserer seg på kvalitetsmat til en billig penge. De har så mye spennende i hyllene og siden jeg har så lite viljestyrke, fyller jeg ofte opp vogna med masse stæsj bare for å kunne teste ut dem. Heldigvis er det meste godt!

Norske dansere invaderer New York for tiden. Noen av oss gikk ut og spiste middag et par ganger, veldig hyggelig :)

Toalettet på en av restaurantene vi var på. Altså… Når jeg sitter og gjør «business», foretrekker jeg å gjøre det alene. Tross alt ble utedasskultur utdatert en gang på 1800-tallet.

Et tannlegekontor vi gikk forbi en sen kveld.

Jeg har stort sett fått kontroll på eksemet i ansiktet. Eksemet på håndleddet er en helt annen historie; jeg klarte omsider det jeg håpet jeg aldri skulle klare: å klø meg selv til blods… Så nå må jeg forklare alle jeg møter at «nei, det er ikke noe alvorlig, det er bare bad rash gone wild.» Og hvis jeg spør etter noe for atopisk eksem på apoteket, sier de bare «Hydrokortison.» Yay.

Jeg tok meg en dagstur til Coney Island! Temmelig lang reisevei (en time på subway), men jeg er jo så smart at jeg alltid har med en bok eller to i veska.

Mhm, strand… Bra.

Mhm, hav… Enda bedre.

Jeg spaserte rundt i bydelen Kips Bay da jeg fant denne bygningen.

Ikke bare fant jeg ut hvor jeg kan ta Cunningham-klasser, jeg fant også øvingsstudioet til verdens morsomste ballettkompani! Les Ballets Trockadero de Monte Carlo består av mannlige dansere som trakterer de klassiske kvinnerollene fra kjente balletter!

I går fikk jeg omsider somlet meg til å ta Staten Island Ferry. Med tanke på at den er gratis å reise med ville det vært dumt å reise fra New York uten en tur over Upper Bay.

Snart skal jeg besøke denne frøkenen. Snart.

Jeg er selvfølgelig her i New York først og fremst for å danse, danse og danse mer. Og danse enda litt til. Men når jeg ikke sliter ut parketten hos Steps eller løfter vekter hos Gold’s Gym (Hurra for en måneds medlemskap til kun $19!), er det vel naturlig å leke turist? Ved en tilfeldighet oppdaget jeg at MoMA (Museum of Modern Art) har en utstilling med Cindy Sherman, hun er en av mine favorittfotografere! MoMA har dessuten gratis inngang hver fredag ettermiddag/kveld, så forrige fredag dro jeg for å få litt kunstnerisk inspirasjon. Jeg fikk blant annet gleden av å se den komplette «Untitled Film Stills» og flere av seriene Sherman har jobbet med opp gjennom årene. Jeg liker hvordan hun bruker seg selv som modell, utkledd som forskjellige karakterer for å vise hvordan kvinnerollen skildres i media og på film. Fantastisk!

Untitled Film Still #14, Cindy Sherman 1978.

Untitled #408, Cindy Sherman 2008.
Se flere bilder fra utstillingen.

I dag stod Museum of the Moving Images for tur, også gratis inngang på ettermiddag/kveld hver fredag. I tillegg til å være en stor bokelsker er jeg også veldig glad i film, så det faller seg naturlig at jeg tar turen innom filmmuseet, et sted som viste seg å være veldig artig og interessant!

Noe av det første som møtte meg, var en lang vegg prydet med filmstjerneportretter helt fra filmens barndom. Dagens Hollywood-stjerner har liksom ikke den samme glamouren som de behersket til spissen av lillefingeren før i tiden ♥

Forskjellige avdelinger innen filmbransjen: Sminke, parykk, musikk, manus… De hadde forskjellige gjenstander fra forskjellige filmer, så det var veldig kult å se disse på nært hold! Det er ikke hver dag man får se Chewbacca i øynene, liksom.

Eller treffe på gullfisklignende romvesener. De hadde masse saker fra den nyeste Men in Black-filmen, små ting som intergalaktisk pass, middels store ting som de utrolig kule våpnene og større ting som gullfisken over.

Muppets! I virkeligheten er disse dukkene såvidt større enn lillefingeren min.

Star Wars-dukker!

De hadde en mini-kino inspirert av Egypts oldtidskultur, Tut’s Fever Movie Palace.

YODA! Yo, da man!

Trappa mellom annen og tredje etasje. Alt var så hvitt at jeg følte at jeg var i kulissene til en eller annen absurd film.

Note to self: Se den nye MIB-filmen. Fortell alle at de må besøke Museum of the Moving Images.

Ettersom jeg betaler for danseklassene mine med stipendet jeg fikk av Norges Døveforbunds Felleslegat, i tillegg til at Døves Tidsskrift sponser litt av turen min mot et par reisebrev fra denne siden av Atlanteren, faller det seg naturlig at jeg bruker litt av turen min på opplevelser av mer sosialantropologisk karakter, av typen «møte innfødte døve» og lære meg ASL (amerikansk tegnspråk). Jeg begynte å lære meg noen gloser og korte setninger før jeg forlot Oslo, men disse må jo vedlikeholdes hvis man skal huske dem. Så følte meg som en nordmann i Kina da jeg omsider traff noen døve i Seattle. Språkbarrieren kom jeg meg over først da jeg ankom LA og fikk mye språklig hjelp fra Ipek og Maleni.

For ikke så lenge siden fikk jeg tips fra Jeff om gruppen NYC ASL Meetup, ukentlige sosiale møter for folk som vil lære/praktisere tegnspråk. Og derfra fikk jeg vite at det var ASL Slam 1. juni. Jeg hadde hørt litt om ASL Slam fra før og hadde selvfølgelig veldig lyst til å få med meg dette.

Mike Canfield fortalte om oppveksten sin som døv, og serverte oss eventyrene om Askepott og Froskeprinsen i en ny, hysterisk morsom versjon. Han fortalte også om da han var liten og fikk sitt første høreapparat. Før i tiden var det sånn at man hadde en propp i øret (evt. en propp i hvert øre) med en ledning som gikk til selve apparatet (Bilde). For barn er det upraktisk å ha apparatet oppi lommen, så det fantes en slags høreapparat-BH som gjorde at de kunne ha apparatet foran brystet. (Jeg hadde også dette, blomstermønstret sydd av moren min). Hvilken lykke det var da han senere fikk et nytt høreapparat av den moderne typen: Han tok sporenstreks av seg «BH»-en og brant den!

Jesse Thomas fortalte noen historier han har skrevet. Hans fremføring var «straight forward» skildring, i motsetning til Mike Canfields mer visuelle mimikk og skuespill, så jeg fikk egentlig ikke med meg så veldig mye av innholdet i historiene hans ettersom jeg fremdeles befinner meg på nivå null i ASL. Den ene historien var noe med en løve som ble plaget av en ape, den andre var veldig lang og endte med en bil som kjørte av veien og de som var i bilen, måtte få hjelp av noen leende Amish-menn til å dytte bilen på rett kjøl igjen. Noe sånt.

Jeg har også vært på et par ASL-meetup og det var veldig hyggelig å møte så mange forskjellige mennesker. På oppmøtet i går ble det til at vi gjorde en variant av hermeleken: En person forteller en kort historie, så skal neste person gjenfortelle denne til den tredje osv. Det er veldig morsomt, for man ser hvor mye en historie endrer seg på grunn av hvert individs måte å huske detaljer på og gjenfortelle dem. En historie om hvordan en sjåfør ble blendet av sola og kjørte i et tre slik at han måtte på sykehus ble etterhvert til en sjåfør som ble blendet av sola og stupbombet av en fugl, kjørte i et tre, havnet på sykehus, spiste fuglen og døde. Noe sånt.

Jeg danser og trener og spiser godt når jeg ikke tråkker rundt i byen. Hetebølgen i det siste tvang meg til å stikke innom H&M på kjolejakt. Nå må jeg bare passe på at jeg kneler når jeg skal plukke opp noe så ikke hele verden får se hva slags farge det er på trusene mine. Kall meg gammeldags, men jeg foretrekker kjoler med fornuftig lengde, dvs. til UNDER knærne.

Utsikt over New York fra The Markle, kvinnehotellet som Stina bor på.

The Markle er et hotell for kvinner. Det er forresten veldig… kristent. Det hang «visdomsord» fra bibelen overalt og ifølge Stina er det enkelte som ber bordbønn i matsalen. Ikke helt min kopp te, slike steder.

En gruppe drev og danset på undergrunnsbanen. Bra måte å tjene noen raske lapper på.

Irish Hunger Memorial. På de lyse stripene på veggene er det skrevet forskjellige setninger om den irske hungersnøden og fra høyttalerne i taket kan man høre forskjellige mennesker lese opp setningene. Selve monumentet er også veldig fint å spasere på, som en bitte liten park.

Se, gakk-gakk! (Som om vi ikke har sett stokkender før, liksom.)

Jeg fant en kafé som heter Oslo da jeg spaserte hjem en dag!

I går var jeg i Bellport og så Cats! Til min store glede var det den gode, gamle versjonen som jeg kjenner så godt fra filmen ♥ Til tross for at jeg ikke har sett filmen på flere år, kom alle sangtekstene og koreografien frem i hukommelsen da jeg satt og så på kattene. Jeg måtte virkelig, virkelig styre meg for å ikke hoppe opp på scenen selv.

Selve turen til og fra Gateway Playhouse tok meg rundt fem timer. No kidding. Først måtte jeg ta undergrunnen fra Williamsburg til Jamaica. Så kjøre tog en time til Babylon, deretter et nytt tog til Patchogue enda en halv time til. Der måtte jeg finne riktig buss, så legg på 15 minutter til. Så var det å ta hele turen tilbake igjen, inkludert ventetid. Men det var verdt det. CATS ♥ (Og heldigvis hadde jeg med meg et par morsomme bøker: Me Talk Pretty One Day av David Sedaris og Seriously… I’m Kidding av Ellen Degeneres. Jeg satt og snøftet av tilbakeholdt latter hele tiden.)

Nå må jeg gå og vaske tøy.

Havregrøt med tre spiseskjeer kokosnøttolje og granateplefrø. Kokosnøttolje gir litt grøten litt mer smak, i tillegg til å smøre huden innenfra (hevder en fyr i Fjesbok-gruppen til Atopikerutvalget, så det er jo verdt et forsøk). Og ja, det er en plastbeholder jeg bruker som skål her. Kjøkkenskapet er ikke så godt utstyrt, men vi klarer oss. Det viktigste er at alle trives med å bo her og er i godt selskap!

Joe og Lex, som jeg deler denne ettroms med, er veldig hyggelige mennesker. Denne lørdagsmorgenen har jeg brukt på å lære Lex om europeisk kultur. Eller «Eurovision» som vi kaller det nå om dagen. Dagens leksjon var «Eurovision – Song contest or freak show?» Hun lo godt av eksemplene jeg fant på Youtube.

Jeg ønsker meg litt jetlag, forresten. Døgnrytmen min har omsider gått tilbake til det normale, dvs. jeg sover bort alle tidlige, duggfriske morgener og misbruker slumreknappen til den store gullmedaljen. Og litt viljestyrke også, når jeg tenker på det. Jeg har et reisebrev å skrive for et tidsskrift innen mandag kveld. Hejdå!