Denne uken har jeg vært veldig flink. Jeg har kommet meg på Proda for å danse hver morgen, og tatt minst tre økter hos Sats. Eller, egentlig to og 1/3, siden den første økten etter at jeg var syk forrige uke, bestod av en halvdårlig runde i styrkerommet og vedlikehold av brekningsrefleksene på toalettet. Hovedsaken er at jeg løftet på stumpen, trosset minusgradene og spaserte de få minuttene til nærmeste SATS-senter eller forlot den varme senga for å ta en mer eller mindre godt gjennomført svingom i dansesalen. En stor forskjell sammenlignet med tiden da jeg fremdeles bodde ute i gokk og måtte belage meg på minst en halvtime på buss til nærmeste SATS eller over en times reisetid til Proda. Ikke rart det ble så fryktelig lett å droppe treningen når det tar en evighet å komme seg til senteret, og det er en av grunnene til at jeg var så oppsatt på å komme meg tilbake til Oslo. Nå kan jeg trippe bort til SATS hver bidige dag, eller flere ganger om dagen om jeg ikke har noe bedre å ta meg til! ♥

Ettersom det er fredag og jeg har vært en flink mosjonist/danser, er det bare på sin plass at jeg tillater meg en liten vegetarisk godteribonaza. Dessuten trenger jeg å legge på meg de fire kiloene jeg mistet forrige uke. Dumme spysyken.

Ikke fnugg av gelatin fra svin eller fargestoff fra knuste insekter. Så mye godteri har jeg ikke stappet i meg siden før jeg ble hardcore vegetarianer. I bildet ser dere Milky Way, Peanøttkubber, Kinder Maxi, Cherry Cherries, Summer Peaches og Scoox, samt et glass brun sesongbrus fra Hamar Bryggeri. Nam.

I dag var jeg såååå nær ved å droppe løpetreningen jeg hadde meldt meg på hos SATS. Jeg satt hjemme, smått døsig etter middagen, og vurderte frem og tilbake om jeg skulle kle på meg og begi meg på den nesten timelange bussturen til riktig senter. Jeg kastet et blikk ut av vinduet, og se! det var sol og nesten blå himmel. Med tanke på hvor lite velsignet vi har vært med pent vær denne sommeren, ville det vært dumt å kaste bort en solskinnskveld på å sitte inne. Jeg dro, jeg løp, jeg ble rødfiolett i trynet, jeg fikk sting i begge sidene, jeg var stort sett sistekvinne i den løpende flokken, men du verden så bra løpeturen rundt St. Hanshaugen Park ble likevel!

Nå kan jeg også spise sjokolade med ekstra god samvittighet ♥

Det har alltid vært utfordrende for meg å vedlikeholde treningsflyten min i perioder når jeg er utenlands og langt borte fra min kjære SATS. Nå skal jeg, som kjent, tilbringe fire måneder og ni dager i et land der de har «kjøreavstand» istedenfor «gangavstand» og gjerne friterer alt. Med et så langt SATS-fravær blir det desto viktigere for meg å passe på at jeg fortsetter å opprettholde et visst nivå på treningen min, i tillegg til å danse. For meg er dans alene ikke nok trening, jeg trenger styrketrening som supplement for å bli en sterkere danser.

Jeg har allerede skaffet meg joggesko med mål om å forbedre kondisen min (til vanlig jogger jeg bare ti minutter for å varme opp før trening), og jeg har laget et lite, men relativt effektivt treningsprogram som dekker de viktigste musklene. I sekken har jeg dessuten med meg gummibånd som er veldig nyttig til styrketrening. Og kostholdet mitt består fremdeles av en del fiber, frukt og grønnsaker; sunne og mettende måltider, som jeg spiser til jeg føler meg litt mett, ikke stappmett, pluss nøttemiks mellom måltidene. Søte fristelser sparer jeg til helgene.

Målet mitt er altså å holde formen ved like, eller i det minste ikke forfalle helt og ende opp med å rulle ned fra flyet i beste Barbapappa-stil når jeg returnerer til Norge. En god motivasjon for å holde dette målet er olabuksene jeg har i bagasjen; et gammelt par fra H&M, et par nye Levi’s og en shorts. Felles for disse er at de er akkurat passe. Akkurat. Motivasjonen min er at jeg gjennom hele USA-oppholdet skal være i stand til å få disse på meg uten problem.

Apropos trening; i dag skal jeg endelig somle meg til den lokale danseskolen (det er bare én danseskole her på Key West!) for å kjøpe ti klipp. Yay!

Jeg har faktisk et stikkord som heter Treningsflyt her i bloggen, men man kan ikke akkurat si at det har vært så mye flyt av treningsinnlegg fra meg, til tross for at jeg elsker å trene og til tider nærmest bor på SATS. (En ting dere ikke visste om meg og trening: Jeg har vurdert tanken på å ta et år i Bali for å bli PT eller noe annet kult idrettsmessig. Kanskje jeg gjør det en dag, men først må jeg bare få nyte tilværelsen som ikke-student.)

Avsporing. I dette innlegget skal jeg fortelle litt om kinesis, en treningsform som jeg har drevet med siden januar og som jeg bare er blitt større fan av etter hver time.

Flere treningssentre har installert en kinesis-vegg til fri bruk, men for meg er det mest motiverende å være med på lukkede kinesis-timer, der vi består av en mindre gruppe på 2-6 personer og en instruktør. Det lave antallet deltakere gjør at vi får større utbytte av treningen fordi instruktøren kan vise oss individuelt hvordan vi kan gjøre hver øvelse bedre. I tillegg motiverer vi hverandre, noe som selvfølgelig gir bedre trening enn hvis man skal gjennomføre et program alene og kanskje ikke gir maks. Noen ganger er det nesten som å ha personlig trener uten at jeg må betale ekstra.

En time går ut på at vi utfører tre sett per apparat (Alpha, Beta, Gamma og Delta som apparatene så fiffig heter), ved å gjøre et sett på et apparat, gå videre til neste apparat for neste sett osv. Så gjentas runden til vi har gjort alle øvelsene tre ganger hver. Det er ikke en fast antall repetisjoner, vi gjør øvelsen uten stopp i to–tre minutter. Så en runde tar vanligvis et kvarter, og til sammen trener vi i 45 minutter. Programmet varierer fra uke til uke, enda en pluss hvis man har lett for å kjede seg ved gjentagende rutiner.

Det fine med kinesis er at apparatene har ubegrensede muligheter, og istedenfor å sitte stille og trene én muskelgruppe om gangen, blir man her nødt til å bruke flere muskelgrupper for å gjennomføre en øvelse, spesielt kjernemuskulaturen, som er viktig for best mulig treningsutbytte. La dere ikke lure av hvor idyllisk og behagelig kinesis ser ut i bildet over. Gjør man det riktig, får man pulsen godt opp og går ut fra timen med et lettere rødfiolett tryne.

Når jeg endelig finner en variant av knebøy jeg faktisk har sansen for, er det litt dumt å oppdage at det gir meg så kompakte lårmuskler at det blir omtrent umulig å løfte benet høyere enn 90 grader når jeg gjør développé.

Min variant av squat går ut på å stå på to benker mens jeg holder i en 8 kilos kettlebell. Først går jeg ned i knebøy-stilling med armene mellom beina. Når jeg går opp i stående stilling, løfter jeg kettlebell. På denne måten trener jeg både lår, rumpe, øvre del av ryggen og skuldrene i én øvelse. Jeg er fan av øvelser der man trener flere enn én muskelgruppe på samme tid.

Jeg får fortsette med denne formen for knebøy en stund til, og kanskje legge til développé til styrketreningsprogrammet mitt, slik at jeg kan se om det blir bedre eller fortsetter å være like tungt.

Forrige gang skrev jeg om hvordan jeg såvidt klarte å knipe fast storetåen mellom tommel og pekefinger mens jeg satt i spagat med det bakerste beinet bøyd mot ryggen min. Siden den gangen har jeg deltatt på flere yogaklasser og vært flink til å tøye godt og grundig.

I dag prøvde jeg den avanserte spagaten igjen, og denne gangen klarte jeg å få et godt gammeldags yoga-grep om storetåen (med litt dyttehjelp av læreren min som STORKOSTE seg, den «sadisten») og ble sittende i denne stillingen, på begge sider, ganske lenge.

Neste gang skal jeg klare å få fatt i fotsålen under tærne. Deretter midten av foten. Og så skal jeg klare å tråkke meg selv i trynet. Yay!

Jeg må ha vært overtrøtt i siste time på fredag. Hva kan ellers være grunnen til at jeg fikk tidenes ukontrollerte latteranfall mens jeg prøvde å tøye i en ekstra avansert spagatstilling? Vi gikk to og to sammen, hun jeg hjalp med å tøye viste seg å være superfleksibel: Ned i spagat, bakerste bein bøyes mot ryggen, hodet bakover og fotsålen på ansiktet. Helt sant! Og dette gjorde hun like ubesværlig som en fugl vindsurfer.

Naturligvis virket dette veldig motiverende på meg, og etterpå ville jeg prøve å tøye i samme stilling. Eller nesten da, jeg er jo ikke så myk ENNÅ. Spagaten var ingen problem, den har jeg klart i mange år. Så var det å bøye det bakerste beinet, heller ingen stor problem, selv om det er noe jeg nylig har begynt med. Nå gjenstod bare å dytte hodet bakover og få fatt i foten. Og det var her jeg begynte å le på meg brokk.

Vet dere hvor vanskelig det er å holde en slik stilling samtidig som man ler hysterisk? Veldig, veldig vanskelig. Partneren min dyttet beinet mot ryggen min og presset den ene armen nedover mot foten – «Litt til, kom igjen du er nesten der, bare grip tak i tåen nå!» – og til slutt klarte jeg holde tilbake latteren lenge nok til å kjenne pekefinger og tommel knipe fast storetåen.

Snakk om å gripe etter halmstrå. Men jeg greide det! På begge sidene! Og nå har jeg planer om å bedrive litt ashtanga-yoga. Innen skoleavslutning skal jeg pinadø meg klare å dytte fotsålen min mot trynet.

I dag fikk jeg gleden av å sparre mot en jente som absolutt ikke leker boksing, og dermed fikk jeg trim også når jeg ikke bokset selv. For å si det sånt; denne jenta trenger ikke være redd for å gå mutters alene hjem fra byen midt på natten.

Jeg merker at kondisjonen min er i bedre stand nå enn for knappe tre uker siden. For tre uker siden var jeg svimmel av oksygenmangel mesteparten av timen, middagen truet med å komme i retur og jeg kunne ikke løfte armene på fem dager. Nå blir jeg ganske svett og litt andpusten, men jeg ser ikke lysende prikker eller hører susingen fra mitt eget blod som pumpes rundt i kroppen min.

Et veldig godt tegn. Jeg er kanskje ikke Million Dollar Baby ennå, men jeg er blitt oppgradert fra En Neve Dollar Baby til Noen Få Dollar Mer Baby (tre Eastwood-referanser på rad, hihi), ingen tvil om det.

I dag prøvde jeg å bokse for første gangen. Jeg har lenge hatt lyst til å prøve boksing, spesielt etter å ha sett filmen Million Dollar Baby. Ettersom Bårdar har tatt sommerferie nå, benyttet jeg meg av sjansen til å prøve SatsBox. Jeg hadde ikke med egen sparringpartner, så jeg var så heldig at jeg fikk gjøre doble øvelser med instruktøren som partner.

Til å begynne med følte jeg meg veldig som Million Dollar Baby, og for å få litt ekstra futt i slagene, forestilte jeg meg at jeg sloss mot Nina Karin Monsen og pastor Torp. Samtidig. Jeg kan trygt si at de to imaginære personene fikk grundig deng, spesielt sistnevnte som irriterte meg fra vettet da jeg så filmen BE – Skitne, syndige meg i går kveld.

Etter en halv time med harde slag, intenst pusting (pust er veldig, veldig, veldig viktig) og svettedråper som regnet over meg i beste «slow motion boxing»-stil, begynte jeg å føle meg litt mindre som Million Dollar Baby. Ytterligere et kvarter senere følte jeg meg mer som En Neve Dollar Baby (Nå forventer jeg at alle Clint Eastwood-nerdene fniser godt. Hahaha.)

Alle som kjenner meg, vet at jeg har naturlig lavt blodtrykk. Kombinér dette med relativt dårlig oksygentilførsel som konsekvens av relativt dårlig kondis, og jeg begynner å se blinkende farger rundt meg. Jeg måtte kjempe tappert mot trangen til å svime av og spy, men jeg holdt ut og omsider var timen slutt.

Konklusjonen er at dette var en veldig bra time. Ikke bare ble jeg kvitt litt aggressivitet, jeg fikk også trent kondisen på en tøffere måte enn jogging. Bare innrøm det; jogging er kjedelig, boksing er tøft.

Mens jeg varmet opp på løpebånd hos SATS idag, viste de åpningsløpet fra verdenscupen i ski, 10 kilometer fri teknikk for kvinner. Marit Bjørgen var naturligvis med, og alle som kjenner meg vet at hun er den eneste damen som kanskje kunne klart å få meg til å begynne å gå på ski igjen.

Jeg har tegnet en tegning for å vise dere cirka hvordan jeg så ut mens jeg holdt på med oppvarmingen samtidig som frøken Bjørgen gikk på ski:

(Bare ignorer proposjonale ukorrektheter, det er en grunn til at jeg er fotograf, ikke maler. Og ignorer at teksten i snakkeboblen ikke samsvarer med virkeligheten, jeg hørte nemlig ikke etter.)