[Smakebit på søndag – Inner Rhythm]

17

"Inner Rhythm: Dance Training for the Deaf", Naomi Benari (1995, Harwood Academic Publishers)

By learning to dance in silence, by becoming aware of Inner Rhythm, children learn to think about and explore movement, to become aware of its own pulse, meter, rhythm and breath. By learning to create movement sequences with attention to music – its tempi, meters, dynamics, melodic movements and moods – young people enrich their dance ability and creativity. They learn to hear with their bodies. Inner Rhythm can be for everyone.

Dagens smakebit kommer fra boken Inner Rhythm: Dance Training for the Deaf av Naomi Benari, som er en av bøkene jeg har plukket ut til å lese i forbindelse med eksamensoppgaven min. Jeg fant tilfeldigvis boken tidlig i høst og tenkte å bruke den som utgangspunkt for praksis på kulturskole ettersom jeg skulle undervise døve/tunghørte barn, men den ble liggende i hyllen frem til nå. På en måte var det bra at jeg ikke leste den tidligere, for nå som jeg har vært gjennom læringsteorier, Piaget, Vygotsky, samt de to siste praksisperiodene, er det mange ting i denne boken jeg kjenner igjen og kan relatere til på en annen måte enn da jeg først begynte på PPU (praktisk pedagogisk utdanning).

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Smakebit på søndag – Pedagogisk psykologi]

6

"Pedagogisk psykologi", Anita Woolfolk

Det er ingen kognitiv byrde å lære og å snakke to språk. Det er faktisk fordeler med det. Tospråklighet er forbundet med større kognitive evner når det gjelder begrepsdannelse, kreativitet og kognitiv fleksibilitet. I tilleg har disse elevene en mer avansert metaspråklig bevissthet; det er for eksempel mer sannsynlig at de vil oppdage grammatiske feil.

Herlighet, jeg glemte faktisk helt at det var søndag i dag! Merker at formen og hodet ikke er helt på topp, jeg brygger visst på noe og i tillegg er jeg pumpa etter helgens tre hip hop-klasser med min favorittlærer. Så dere får servert en smakebit fra skolepensum. Heldigvis er Pedagogisk psykologi av Anita Woolfolk en av de mest interessante bøkene på litteraturlisten (det er forresten godt mulig det er andre bøker som er enda mer interessante, men jeg har ikke rukket å pløye meg gjennom alle 2500-ish sidene ennå…). Jeg driver og forbereder meg til å bli spurt ut om læringsteorier, den didaktiske relasjonsmodellen, den didaktiske praksistrekant og så videre på tirsdag.

Smakebiten valgte jeg fordi jeg synes den er veldig relevant for meg som CI-bruker og for barn som får CI (cochlea-implantasjon), fordi det har eksistert en myte om at fagpersonell aktivt fraråder å la CI-barn lære tegnspråk fordi det visstnok skal være skadelig for talespråk. I søppelbøtten med den myten; det oppfordres til så mye audiovisuell stimulering som mulig for å sikre en best mulig utvikling av barns evne til å oppfatte lyder med CI, men det betyr ikke at man ikke kan lære dem tegnspråk. Selv vokste jeg opp som tospråklig (skoleundervisning på tegnspråk og individuell oppfølging av audiopedagog og logoped for talespråket), og for meg har det ført til at jeg kan kommunisere med både døve/tegnspråklige og med hørende som ikke er tegnspråklige. Jeg sier som Ole Brumm: «Ja takk, begge deler!»

Mens jeg likevel er inne på temaet: dere vet disse videoene som viser barn, ungdom og voksne som får satt på lyden for første gang etter en CI-operasjon? Det er jævlig mye «Hallelujah»-stemning i kommentarfeltet. «Nå kan de høre igjen! Det er et mirakel!» Nei. Det er ikke et mirakel. Det er vitenskap, bitches. Og nei, de kan ikke høre. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg avskyr slike videoer for deres bidrag til illusjonen om at døve kan gjøres hørende igjen bare de får en bitte liten operasjon. Så enkelt er det ikke. CI-brukere er fremdeles døve som en stokk, spesielt hvis de tar av det ytre apparatet. CI er ikke det samme som normal hørsel, og det kreves årevis med lyttetrening for at CI skal fungere. I beste fall kan en CI-bruker regnes som lettere tunghørt, i verste fall har CI overhodet ingen nytte.

For de uinnvidde: Cochlea-implantasjon er en operasjon som går ut på å plassere et implantat under huden bak øret og en kabel med elektroder i det indre øret. Et ytre apparat oppfatter lydbølger og omformer dem til elektriske signaler som går inn i det indre øret via elektrodene, som stimulerer hørselsnerven. Dette oppfattes av hjernen som lyd. Men det er fortsatt ikke det samme som normal hørsel. Mange beskriver lydene de hører med CI som «metalliske» og «ubehagelige». Hvis det er mange lydkilder/mye støy, oppfattes det hele som en eneste kakofonisk grøt. Lyttetrening hos audiopedagog kan trene opp evnen til å gjenkjenne forskjellige lyder, og oppfatte tale, men som sagt er dette noe som krever mye tid, energi og konsentrasjon over flere år.

Dette ble plutselig et veldig langt innlegg! Jaja. Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

[Smakebit på søndag – Metro 2033]

22

"Metro 2033", Dmitry Glukhovsky

‘It’s the voices of the dead,’ Khan said quietly after Artyom had competed his narrative.
‘What?’ Artyom asked, surprised.
‘You heard the voices of the dead. You were saying that at the beginning it sounded like a whisper or a rustle? Yes, that’s then.’
‘Which dead?’ Artyom didn’t quite understand.

Denne boken lenket meg fast til sofaen de siste 250-ish sidene, og hadde det ikke vært for at jeg er nødt til å gjøre research til eksamensoppgaven min de neste ukene, så hadde jeg begynt rett på oppfølgeren! De neste ukene kan det hende jeg kommer til å poste smakebiter fra faglitteratur istedenfor skjønnlitteratur, men jeg skal gjøre mitt beste for å finne interessante smakebiter fra litteraturlisten min.

Flere litterære smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

[Smakebit på søndag – Utilslørt]

34

"Utilslørt. Muslimske RÅtekster", Nazeen Khan-Østrem og Mahmona Khan, red. (Omslag fra Aschehoug.)

Gratulerer med kvinnedagen til alle som tror på frihet, likestilling, likeverd og like rettigheter for alle uansett kjønn, legning, livssyn, hudfarge og politisk overbevisning! I anledning kvinnedagen tenkte jeg at det ville passet bra med en smakebit fra den veldig interessante tekstsamlingen Utilslørt. Muslimske RÅtekster som består av personlige tekster skrevet av 19 norsk-muslimske kvinner, satt sammen av redaktørene Nazneen Khan-Østrem og Mahmona Khan. Smakebiten er hentet fra «En skeiv muslims bekjennelser» av Dua:

Jeg fortalte Samina om samtalen med rektor, og lurte på om det var noe annet enn vennskap mellom oss. Og det var da jeg fikk mitt første kyss. Vi hadde alltid hatt følelser for hverandre, men jeg tror vi trengte et slikt dytt for å innse det og snakke om det. Og denne dytten fikk vi fra apaen. Måtte Allah velsigne henne.

I det vestlige samfunnet blir det stadig lettere for homofile, lesbiske, bifile og transpersoner å leve det livet de selv har valgt, men for dem med minoritetsbakgrunn oppleves det dessverre fremdeles som tryggest å holde seg skjult i skapet. For ikke så lenge siden kunne vi se video av en homofil mann som ble kastet til døden fra et høyt tårn av IS. I sju land praktiseres dødsstraff for homofili, blant annet Saudi Arabia, mens i mange andre land straffes «homoseksuelle handlinger» med bøter eller fengsel (Amnesty International: Verdens verste steder å være homo). Flere steder opplever lesbiske å bli utsatt for voldtekt som skal korrigere den «uønskede» adferden deres og gjøre dem heterofile, og transpersoner blir forfulgt, trakassert og i verste fall drept. Selv her i Norge frykter denne gruppen diskriminering fra familien eller minoritetsmiljøet de har sin bakgrunn fra. Heldigvis kan de finne trygghet og støtte i organisasjoner som Skeiv Verden og LLH/Skeiv Ungdom.

For meg handler feminisme ikke bare om likestilling mellom menn og kvinner i yrkesliv eller degraderende seksualisering i media, jeg mener at feminisme handler om at alle mennesker er likeverdige og at ingen skal oppleve at de blir fratatt rettigheter bare fordi de ikke passer inn i malen som majoriteten i samfunnet har satt.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

[Smakebit på søndag – Digital demens]

32

"Digital demens", Manfred Spitzer (Forsidebilde hentet fra Pantagruel Forlag.)

Undersøkelsene som faktisk foreligger om virkningen av skjermmedier har i årevis talt med stadig økende tydelighet om de negative konsekvensene. Den som har ansvar for de minste og svakeste medlemmene av samfunnet (eller kjenner noen som har det), må altså ha det klart for seg at en skjerm ikke er noen god barnevakt – og i hvert fall ikke noen god lærer!

For et par uker siden lot jeg meg oppsluke av boken Digital demens, som på en måte var mer skremmende enn hundre Stephen King-historier, og som nesten ga meg lyst til å hive mobilen og datamaskinen ut av vinduet. Det har vært debatt i Norge i forbindelse med utgivelsen av denne boken, og jeg regner med at det har vært debatt flere steder om hvorvidt bruken av skjermmedier er skadelig for oss, både psykisk og fysisk. Jeg synes at Spitzer legger frem veldig gode argumenter og han viser til forskjellige forskninger som blant annet har tatt for seg hvordan barn, ungdom, voksne og eldre bruker og reagerer på digitale medier. Det er ikke til å nekte at verden er veldig annerledes i dagens teknologiinfiserte samfunn enn for bare 30–40 år siden, og det er mye bra i all denne teknologien, men hva er egentlig langtidsvirkningen av å la mobilen/datamaskinen overta alt tankearbeid for deg? Kanskje det viser seg at Spitzer har rett i sine spådommer om at vi blir tjukkere og dummere, eller kanskje det er et bomskudd, men uansett tenker jeg at vi alle har godt av å legge fra oss mobilen litt oftere og se våre medmennesker i øynene når vi snakker med dem.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Smakebit på søndag – Det kvite skipet og andre noveller]

29

Saaremaa har eit hjarte av stein, vårflaumen og regnet flår snøgt landet, og kvitgrøn kalkstein kjem til syne, som var jorda skamfaren heilt inn til beinet. Det er ryggraden åt Saaremaa.
Det er mange soger frå farne tider på Saaremaa, men ikkje ei einaste so rettvis som soga åt naturen. Naturen på Saaremaa skriv soga om sju hundre års trældom.
Heile landskapet er nedtrykt og medgjerleg, som om det i lange tider var trakka på av ein jarnskodd hæl. Det er trælen sitt magre, klagande andlet som syner seg allstad i det hardturka, skrinne beitelandet – for den som har augo å sjå med.

Dagens smakebit kommer fra novellesamlingen Det kvite skipet og andre noveller av den finske forfatteren Aino Kallas, oversatt til nynorsk av Liv Hatle. Det er ikke ofte jeg leser på nynorsk, men språket i denne novellesamlingen er poetisk. Jeg begynte med novellesamlingen for nesten en måned siden og det går sakte fremover med lesingen, men dette er en bok jeg vil komme meg gjennom, for jeg liker hvordan Kallas skildrer naturen, følelser og mennesker på.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

[Smakebit på søndag – Allah skylder ingen noe]

40

"Allah skylder ingen noe", Ahmadou Kourouma (Cappelen Damm)

Det er synd at en ikke veit hvordan verden var før en sjøl blei født. Noen morgener prøver jeg å tenke meg hvordan mora mi var før hun blei omskåret; hvordan hun sang, dansa og gikk før hun blei omskåret, den gangen hun var ei lita jomfrujente. Bestemor og Balla har fortalt meg at hun var vakker som en gasell, som ei gurumaske. Jeg har alltid bare sett henne ligge ned eller gå på rumpeballene, aldri på beina. Men det er sikkert at hun må ha vært opphissende og uimotståelig. For etter tretti år i dritten og luktene sine, og røyken og smertene og tårene, hadde hun ennå noe selsomt og makeløst over ansiktet sitt. Når ikke trekkene blei viska ut av tårer, kunne de lyse opp i et glimt. Det var som ei perle som var gått tapt, som det var gått skår av (å gå skår av betyr å få hakk, bli skada i kanten). En slags råtten skjønnhet, liksom såret på høyrebeinet hennes; et lysglimt som det var lettere å få øye på der i røyken og luktene i hytta. Faforo! Walahé!

Allah skylder ingen noe av Ahmadou Kourouma er en roman fra Elfenbenskysten, og handler om Birahima, en gutt som reiser for å finne sin tante i Sierra Leone, men ender opp med å bli barnesoldat i en flokk som ledes av karismatiske ledere. Boken er skrevet i en muntlig stil, Birahima forteller historien sin ved hjelp av noen ordbøker. Så langt er historien interessant, synes jeg. Fortellerstemmen er litt typisk for en brautende guttunge som kanskje ikke er like tøff på innsiden.

Det var en tilfeldighet at jeg snublet over denne, jeg var på leting etter forfattere med samme initialer som meg (til leseutfordringen av Popsugar, antar at flere av dere har fått med dere den?), og syntes denne virket veldig interessant. Jeg har en annen bok av samme forfatter liggende, Uavhengighetens soler. Det er det fine med å delta på leseutfordringer, man må nesten anstrenge seg litt for å finne frem til bøker som oppfyller kriteriene i Popsugar-listen, og da kan man snuble over bøker eller forfattere man kanskje aldri ville tenkt på å lese.

Deltar eller vurderer dere å delta i «Reading Challenge 2015»?

Flere litterære smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

[Smakebit på søndag – Logg av!]

19

"Logg av! Hvordan finne balansen i din digitale hverdag", Thomas Moen og Lars Bratsberg (Omslag hentet fra Cappelen Damm.)

Plutselig rykker sidemannen til og hyler «JAAAAAAA», de andre foreldrene følger på mens potetgull og colaflasker fyker veggimellom. Jeg ser ivrig opp og møter brått øynene til Sebastian, som stirrer rett på meg. Jeg ser skuffelsen i øynene hans, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Jeg ser rundt meg etter ledetråder, og idet jeg ser kameratene hans storme mot ham med gledesskrik og åpne armer, stikker den dårlige samvittigheten min meg dypt i hjertet. Jeg har klart å gå glipp av målet hans. Sesongens aller første mål. På grunn av at jeg heller prioriterte noe så uviktig som mobilen min isteden.

Jeg har lest denne boken av Thomas Moen og Lars Bratsberg hele denne uken og blitt veldig inspirert. I vår digitale hverdag er en trikk full av skjermfjerne mennesker som stirrer ned på små skjermer, et vanlig syn. Folk har samme forhold til mobilen og internett som en alkoholiker har til flaska, og vi bruker masse tid på å sjekke alt av sosiale medier, selv om det ikke har skjedd noe nytt siden forrige gang vi sjekket for et par minutter siden.

Denne boken er en innføring i hvordan man kan balansere det å leve i virkeligheten og å bruke sosiale medier, hvordan man kan lære seg å slå av mobilen av og til (spesielt de som har barn, tenk på hva det gjør med barn når foreldrene er mer opptatte av mobilen enn sine egne unger!) og hva slags grep man kan gjøre for å redusere mengden av distraksjoner på sosiale medier.

Jeg tilbrakte hele natt til lørdag med å rydde i vennelisten min på Fjesboka, sjekket nesten hver eneste av de omlag 690-ish personene og bestemte meg for om de var nære venner jeg ville følge med på, interessante bekjente eller veldig perifere bekjente som jeg har på vennelisten bare fordi vi tilfeldigvis deltok på samme arrangement for fem år siden. Jeg endte opp med å slette rundt 90 veldig perifere bekjente, og når jeg fremover er innom Fjesboka, kommer jeg til å sjekke hvem som dukker opp i nyhetsstrømmen, så jeg kan putte dem i «riktig» kategori og gjøre et bevisst valg om å følge eller ikke følge dem.

Og jeg skal prøve å unngå mobilen om morgener og før leggetid. Det føles faktisk veldig deilig å sitte med en bok mens man spiser frokost og være tilstede her og nå, istedenfor å bare surfe gjennom ting og tang på mobilen.

Flere litterære smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

[Smakebit på søndag – Å mestre øyeblikket]

16

"Å mestre øyeblikket – meditasjon på sekundet", Martin Boroson (Omslag hentet fra Cappelen Damm.)

I dag har jeg hele tre smakebiter til dere! En smakebit fra en av bøkene jeg holder på med, en smakebit på noe jeg skal lage i nær fremtid og en smakebit fra en fantastisk opplevelse jeg hadde i går kveld!

Den litterære smakebiten kommer fra boken Å mestre øyeblikket – meditasjon på sekundet av Martin Boroson. Forskning har vist at meditasjon er veldig bra for kroppen og sinnet, men folk flest har en forestilling om at meditasjon går ut på å sitte stille så lenge som mulig mens man chanter på kryptiske buddhistiske tekster. Denne ideen gjør at meditasjon blir noe man er nødt til å finne tid til i den travle timeplanen, og da er det egentlig lettere å bare droppe hele greia. I denne boken viser forfatteren oss at meditasjon kan være så kort som ett minutt eller til og med noen sekunder. Hele poenget er å VÆRE til stede i øyeblikket, akkurat her og nå, uansett hvor du befinner deg.

Tenk på alle øyeblikkene vi «mister» når vi sitter i en trafikkork, står i kø eller sitter i et kjedelig møte. Tenk på alle øyeblikkene vi «kaster bort» – når vi går i selskaper der vi kjeder oss, jobber når vi ikke er konsentrert, eller ser enda et TV-program før vi går til sengs. Tenk på de «stjålne øyeblikkene», dem vi lurer oss til når ingen ser oss – for å se i butikkvinduer, surfe å nettet eller leke med telefonen. Og tenk på alle de andre øyeblikkene – øyeblikkene mellom andre øyeblikk. Hva om hvert av disse øyeblikkene bød på en fantastisk mulighet?

Boken er veldig lettfattelig og godt skrevet. Det er ikke noe åndelig svada om «visualisere et rosa, helbredende lys» eller «komme på bølgelengde med en høyere kraft», det er øyeblikket i sin enkleste, reneste form.

Den neste smakebiten er fra hovedproduksjonen da jeg gikk siste året på Bårdar. Jeg skal sette sammen en «showreel» med ting jeg har gjort de siste årene. Smakebiten er fra koreografien «Sextet» av Paul Henry:

Den tredje og siste smakebiten er fra operan Les Contes d’Hoffmann, oppført i Metropolitan. I går kveld var jeg på Gimle kino med cirka hundre Frognerfruer i pels og tung parfyme for å se live-sendingen fra New York. For en opplevelse! Jeg var statist i samme opera da den ble oppført i Oslo i 2013 og 2014, regissert av Calixto Bieito. Den versjonen jeg var med i, kan beskrives som vulgær og drøy. Den versjonen som jeg så på kino i går, var glamorøst sexy. Kostymene, scenografi, dansere og sangere, alt var perfekt. Les Contes d’Hoffmann blir sendt live igjen på forskjellige kinoer i hele verden i mars, så hvis din lokale kino sender denne, løp og kjøp billett! Smakebiten er ariaen «Vois sous l’archet fremissant» fra akt 2, sunget av den nydelige Kate Lindsey (som jeg har et godt gammeldags fjortiscrush på).

Flere litterære smakebiter finner dere hos Flukten fra virkeligheten.

[Smakebit på søndag – Speilet i speilet]

18

"Speilet i speilet – en labyrint", Michael Ende. (Omslagsbilde: Edgar Ende)

Dagens smakebit er fra boken Speilet i speilet – En labyrint av Michael Ende, som dere sikkert kjenner som forfatteren av utallige nydelige bøker som Den Uendelige Historien, Momo – Eller kampen om tiden og så videre.

Og når alt er blitt goldt og øde, vil også menneskeslekten forsvinne. Kanskje vil det bli et siste menneske tilbake, kanskje vil det tilmed bli svært gammelt, og kanskje blir det akkurat dette mennesket som endelig oppdager kilden til evig liv på jorden. Det kommer til å gå der helt alene og rope etter døden som ikke kommer mer. Og det vil skrive det siste kapitlet i menneskehetens historie, som vil lyde slik: Til slutt utslettet mennesket himmel og jord. Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp. Og det siste mennesket ropte: Bli lys! Men det ble mørke. Og det ble aften, men ikke morgen den siste natt.

Smakebiten er min absolutte favoritt fra denne boken, hentet fra teksten «Bordellpalasset oppe på klippen strålte i en iskald glans den natten», men det er mange andre tekster som kommer under huden på meg hver gang jeg leser boken. For eksempel danseren som står klar på scenen i mørket, ventende på at sceneteppet skal gå opp, venter, venter. Eller brudgommen som brukte år på å vandre gjennom en ørken fra den ene siden av et værelse til den annen, for å komme sin brud i møte.

Faren til Michael var kunstner, og hvis dere søker på Edgar Ende, vil dere få opp bilder med svært surrealistiske, drømmeaktige motiver. Disse bildene var til inspirasjon da Michael Ende skrev de like surrealistiske tekstene.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.