[Singel og lesbisk | Game of Thrones-edition]

0

Jeg fikk lyst til å skrive et blogginnlegg om en situasjon jeg ofte finner meg selv i som singel og lesbisk, illustrert med gifs fra Game of Thrones. Faktisk så sent som for en time siden, noe som er grunnen til at jeg fikk ideen til å begynne med. Og fordi jeg nettopp ble ferdig med sesong 4 av GoT.
I wanted to write a blog entry about a situation I often find myself in as a single lesbian, illustrated with gifs from Game of Thrones. As recently as one hour ago, which is how I got the idea in the first place. And because I just finished watching season 4 of GoT.

Når menn spør om jeg har kjæreste (som i «guttekjæreste») og jeg svarer «Nei»:
When men ask me if I have a boyfriend and I answer «No»:

Deretter:
Then:

Og:
And:

Så jeg forteller dem høflig at takk, men nei takk, jeg er kun interessert i kvinner:
So I tell them politely that thanks, but no thanks, I’m only interested in women:

Og så sniker jeg meg vekk:
And so I sneak away:

[Når danselyst trumfer kleint]

1

English translation below.

Jeg er veldig selvstendig og har ingen problem med å gjøre ting alene. Jeg reiste gjennom USA i en måned, jeg går på kafé eller kino, jeg gjør mange forskjellige ting, alt i mitt eget selskap. Men det har alltid vært en grense for meg: Å gå ut på byen alene. Det å gå ut på byen er liksom noe man gjør i festlig lag med venner for å være sosial og danse.

Så hva gjør man når det rykker krampaktig i dansefoten en fredagskveld og man ikke vet om noen som har planer om å male byen rød? Man 1) tar på seg sminke og pentøy, 2) går ut og 3) sprenger den siste grensen.

Først dro jeg til SO. Det var litt etter midnatt, så jeg regnet med at de fleste var ferdige på vorspiel. Å nei, ikke i kveld, nei. Det var temmelig dødt der. Så jeg stod ved veggen og blomstret mens jeg nippet til min alkoholfrie drink og tekstet med en venninne på Fjesbok (hei, Angelica!). Plutselig dukket det opp et kjent ansikt (hei, Alice!) og i omtrent et kvarter var jeg befridd for min veggprydtilstand.

Men jeg gikk ut på byen fordi jeg ville danse, så jeg takket for samtalen og beveget meg ut på det knøttlille, temmelig skrinne dansegulvet. Jeg prøvde å fokusere på musikken og gå inn i min egen verden, men det eneste jeg klarte å tenke var at dette var kleinere enn kleinest. Det var to grupper à 4–5 personer på gulvet, og det var veldig tydelig at de var der sammen med hverandre. Og så var det meg. Hvis det hadde vært mer folk der, på grensen til fullstappet, ville det ikke spilt noen rolle. Tror jeg. Jeg holdt ut i kanskje fem minutter før jeg måtte kvitte meg med den klamme følelsen av kleinhet, og da tenkte jeg at det kanskje var litt mer liv på Elsker.

Ja! JA, takk og pris. Der fant jeg ikke bare et ganske fullt dansegulv, men også flere bekjente/venner. (Hei, Rozi! Hei, Martin! Hei, Christer! Hei, Olav!) Jeg fikk også en ny venn (hei, Eirik, kule moves!). Og jeg fikk danset til morgengry.

Konklusjon: Å gå ut på byen alene dreper deg ikke, det gjør deg sterkere, mer selvstendig, og innmari trøtt dagen etter. Men så lenge du har en flokk med dansende homser, er kvelden reddet. Ville jeg gjort det igjen? Å ja, i hvert fall når det gjelder Elsker, som er et ganske sikkert kort stort sett hver helg. Men jeg ville nok vurdert SO bare hvis det er et eller annet ekstraordinært arrangement som trekker litt flere folk enn en helt vanlig kveld.


I am very independent and have no problem doing stuff alone. I travelled through the United States in one month; I go to café or cinema, I do a lot of things, all in my company. But I always have drawn the line at one thing: Going out on the town alone. Going out is something one do in company with friends to socialise and dance.

So, what to do a Friday night when your feet are doing the jitterbug, and you don’t know anyone who is planning to paint the town red? You 1) put on make-up and a nice suit, 2) go out, and 3) blow up the last line.

At first, I went to SO (a lesbian bar). It was a little past midnight, so I expected there would be a crowd, as most people usually head out around this time. Oh no, not tonight, no. The place was pretty dead. So I stood by the wall, flowering, sipping my non-alcoholic drink while messaging with a friend on Facebook (Hi, Angelica!). Suddenly a familiar face turned up (Hi, Alice!) and for 15 minutes I was freed from my wallflower state.

But I went out because I wanted to dance, so I thanked Alice for the chat and moved out on the tiny, barren dance floor. I tried focusing on the music and enter my own world, but the only thing I could think was that this was more klein than kleinest. (Klein: Norwegian slang word for that feeling when something makes you cringe from embarrassment-ish, like watching Donald Trump talking about the size of his… hands.) There were two groups of 4–5 people, very obvious being there together. And then there was me. If there were more people there, on the edge of bursting, I wouldn’t mind so much. I think. I endured for about five minutes before I had to get rid of the sticky feeling of klein-ness, and I thought maybe there would be more life at Elsker (a gay bar).

Yes! YES, thank goodness. Not only did I find a relatively bursting dance floor, but also several acquaintances/friends. (Hi, Rozi! Hi, Martin! Hi, Christer! Hi, Olav!) I also made a new friend (Hi, Eirik, rad moves!). And so I got to dance until dawn.

Conclusion: Going out on the town alone won’t kill you, it will make you stronger, more independent, and so tired the day after. But as long as you have a flock of dancing gays, the night is saved. Would I do it again? Oh yes, at least when it comes to Elsker, which is a safe bet most weekends. But I would consider SO only if something extraordinary were going on there to draw more people than a regular night.

[Jafnadhr: Seven years have gone so fast]

0

Mitt første Jafnadhr var i 2007 på Sund FHS. Mitt siste var på Skjeberg FHS i år. Teknisk sett er det åtte år, ikke sju, men i 2013 dro jeg hjem dagen etter åpningsshowet, så la oss kalle det sju år (og to dager) for at det skal passe til tittelen som jeg skamløst lånte fra Green Days «Wake Me Up When September Ends».

Jafnadhr har for meg alltid vært forbundet med mye moro, latter og sosialisering med koselige mennesker, men for mange andre har Jafnadhr også fungert som et fristed der de kan ta en ukes ferie fra det kvelende skapet de vanligvis gjemmer seg i hjemme i den sterkt heteronormative hverdagen. Ikke alle har vært så heldige som meg når det gjelder familie, venner og nærmiljø, og for disse menneskene er Jafnadhr et ekstra viktig arrangement. Her kan alle være seg selv og oppleve aksept for hvem de er og bli kjent med andre som har de samme tankene, følelsene eller bakgrunn. Et annet viktig aspekt ved Jafnadhr er at det er et rusfritt arrangement. Med tanke på at det skeive miljøet ofte innbefatter høyt alkoholkonsum og alvorlige rusproblemer, er det desto viktigere med et rusfritt alternativ for unge skeive.

Jeg har så mange minner fra Jafnadhr. Som for eksempel:
★ «Får vi dessert? Hvorfor får vi ikke dessert? Vi vil ha dessert!» Thea og meg hvert bidig år etter at vi ble bortskjemt med dessert hver dag på Sund FHS.
★ Den fantastiske maten på Sund FHS i 2007 og 2008.
★ Den ikke fullt så fantastiske maten på Malungen i 2009.
★ «Du er en kattebæsj.» Peter lærte seg noen nyttige tegn.
★ Jeg fikk rollen som Sally Bowles i et utdrag fra Cabaret og fikk synge «Mein Herr» på tegnspråk på avslutningsshowet i 2009.
★ Katinkas dikt til knotten på Malungen. Det regnet fælt, men ikke fælt nok til å holde den «jævla fitteknotten» på avstand:

Myggspray funka jo godt
Hør ironien i mitt not

Fitteknott

Å ja det er godt
Spiser opp min tommeltott

Jævla fitteknott

De liker meg a lot
Spise meg er deres plot

Jævla, jævla fitteknott

★ Jaffis-smoothien, tilberedt av det trofaste kafécrewet 24/7 en uke i strekk. Nesten.
★ Den fargerike personligheten Kate Bornstein.
★ Spisekonkurransene på Sund FHS og Malungen med Thea, Marina, Lena, Martine og meg.
★ Det ene året jeg faktisk klarte å overtale en annen døv person til å bli med på Jafnadhr, for første og siste gang. (Jeg prøvde hardt hvert år, men ga til slutt opp.)
★ BDSM-workshopene der jeg stilte frivillig opp til å bli bundet fast i umulige stillinger for moro skyld.
★ Teatersport-workshopens oppvisning i 2008. Jeg har fremdeles sixpack etter «galehus»-scenen.
★ Den gangen Jafnadhr hadde selvforsvarsworkshop ledet av en sint liten asiat som måtte holdes fast av sikkerhetssjefen da en naiv person fra den kristne naboleiren fikk det for seg at hin skulle misjonere litt.
★ … og resten av uka tullet vi med at Hyperion, som hadde leir mellom oss og de kristne, bygde katapult for å forsvare oss fra flere misjonerende.
★ Show-gruppen i 2010 som rundet av avslutningsshowet i øspøsregn mens de smurte seg sexy inn med ketchup, makrell i tomat og gudene vet hva det var som stinket så fælt.
★ Trash Girls, Teater Jafnadhr og andre mennesker i drag.
★ Den gangen vi hadde en gjest som kom helt fra Australia, Maeve, og vi klikket så godt at vi gjorde «Sweet Transvestite» omtrent fra første øyeblikk vi kom i snakk.
★ Den fantastiske badeplassen på Knattholmen i 2014. Og det deilige sommerværet som plaget oss skuespillere i Teater Jafnadhr der vi prøvde å sette opp og gjennomføre to forskjellige show uten å smelte bort.
★ Den årlige tradisjonen med Rocky Horror Picture Show, som startet i 2011 med full pakke (kostymer, ris, avispapir, Time Warp, høylytte kommentarer og så videre) og som jeg var en av initiativtakerne til.
★ Medleyene. Ingen Jafnadhr uten medley, hundre kostymeskifter og glitter.
★ Havfruer og brekende sauer på Tjellholmen i 2013.
★ Diskotek den siste kvelden alle årene. Det største beviset for at man ikke trenger alkohol for å slå seg løs på dansegulvet.
★ Alle de flotte, søte, snille, gode menneskene jeg har skravlet med på Jafnadhr opp gjennom årene.
★ Alle de flinke tegnspråktolkene som har tolket alt mulig rart (…mHMMmmmm!) på sparket. Spesielt Martine, Ellen og Linn, som holdt det gående noen år hver.
★ Sist, men ikke minst: Alle de fantastiske menneskene som har gjort Jafnadhr mulig hvert eneste år siden den spede starten med Homoøya i 2000, og alle de fantastiske menneskene som kommer til å videreføre tradisjonen i årene fremover.

Fy farao, som jeg kommer til å savne dere gale, regnbueglitrende enhjørninger.

Hvis det er noen Jaffis-pensjonister som har lyst til å mimre litt over et stykke fyrstekake og en kopp kaffi, så hyl ut. Sjekk også gjerne ut stikkordet Jafnadhr 4ever for blogginnlegg fra tidligere år.

Takk for meg.

[Uke 31, Jafnadhr edition]

4

Jeg var på Jafnadhr denne uken! Så temaet for denne ukesoppsummeringen er deretter:

Hendelser:
★ Det første som møtte meg da Jaffis-uken startet på Oslo bussterminal, var en veldig sprudlende og fargerik Christine Koht som intervjuet flere av deltakerne. Så når serien hennes kommer på TVNorge, se etter meg et sted i bakgrunnen der jeg prøver å snike meg bort eller gjøre meg mest mulig usynlig. Forhåpentligvis klipper de bort den delen der jeg prøvde å rope etter den ene tolken.
★ Ettersom det er mitt siste år med Jafnadhr i år, ville jeg bare slappe av, kose meg og gjøre minst mulig fysisk krevende ting. Så jeg var med på tegneworkshopen og tegnet hele uken. Staffeli, levende modeller og greier. Læreren, Ida, kom så å si rett fra studioet til Odd Nerdrum, og lærte oss masse fænsi tegneteknikker. Tirsdag tegnet vi et papirrør, onsdag helfigur, torsdag og fredag portretter av modell og hverandre, og lørdag var det fritt valg:


(Tegningen i midten er med meg som modell, tegnet av Ida.)


Fra venstre øverst: David Bowie som goblinkongen, et glass melk i A Clockwork Orange, en regnbue inspirert av Pink Floyds Dark Side of the Moon og en ikke ferdig bløtkake fra Tornerose. Veldig fornøyd med at jeg kjøpte boken 642 Things to Draw forrige uke, men trenger masse øvelse når det gjelder proporsjoner og perspektiv. Og tegning av lepper/munn. Gah.

★ Jeg fikk gleden av å bli introdusert for kortspillet Cards Against Humanity, som jeg har vært nysgjerrig på lenge. Milde makrell, så drøy humor. Dette spillet sparker i alle retninger, og er herved ført opp på ønskelisten min.
★ Årets første bad! En veldig grøssende opplevelse. Blir nesten nødt til å ta meg en Sydentur for å veie opp for forsinkelsen og kuldesjokket.
★ Pratet med omtrent hundre millioner mennesker. Neida, bare rundt hundre og femti mennesker.
★ Gleden da det endelig ble blå himmel og sol etter et par dager med kjølig og grått regnvær.
★ Klarte å tryne to ganger på under 10 timer på grunn av kombinasjonen dårlig beinløft-koordinasjon og helsefarlige sandaler. Det første fallet skjedde litt før klokka 2 på natten lørdag og jeg endte opp med et lettere forslått håndledd og skrubbsår flere steder på venstre arm. Rundt klokka 10 lørdag trynet jeg i trappa da et trappetrinn kjørte seg fast mellom fot og sandal på venstre bein. Heldigvis fikk jeg gleden av å bli lappet sammen av Matilde, og sandalene ligger nå i søppelbøtta.
★ Lørdag kveld var det diskotek, men jeg fikk dessverre ikke danset så heftig som jeg vanligvis ville ha gjort på grunn av foten, men det stoppet meg ikke fra å gjøre koreografien til La La LoveHello Hi og en tredje gjenganger sittende på en stol.

Omgivelser:
★ Skjeberg Folkehøgskole. Nyoppusset og greier!
★ Det pastellgrønne og -rosa iskremhuset nær Høysand.
★ Nordby Shoppingcenter, som lå knappe 15 minutter unna.
★ Antikk Karlsen, som var akkurat som mormors leilighet, bare litt lavere under taket og litt større i areal. Jeg fant 12 ting som var maken/ganske lik ting fra mormors leilighet og siklet litt på noen nydelige rosa og blå taklamper og speil med overdådige gullrammer.

Trening:
★ Teller det som trening å stå og tegne nesten fire timer sammenhengende fire dager i strekk?

Kos:
★ Tegning hele uken, spesielt da det var fritt valg på lørdag og vi alle satt i sofa, oppslukt av hver vår tegning.
★ Jaffis-kos, kan ikke beskrives, må oppleves.

Innkjøp:
★ Kjøpte meg nytt belte da det gamle truet med å ryke. Utrolig spennende.
★ Godteri, sjokolade og litt brus.

Nye oppskrifter/matopplevelser:
★ Det ble mange nye matopplevelser i kantina denne uken. Noen bra, men også en del «Tja». Seige maiskobler, for eksempel. Men potet- og purresuppen, samt grønnsakssuppen (selleribiter til tross), var god. Det dukket også opp litt hummus en morgen som falt veldig i smak.

Kultur:
★ Åpningsshow ved stand up av Christine Koht og Teater Jafnadhr med Når et eple faller, som blir satt opp i Oslo til høst. Gå og trykk «Like»!

Hvis dere ser nærmere etter, kan dere se en mugge og diverse porselensgreier på bordet. Disse donerte jeg fra mormors leilighet.

★ Draglaboratorium ved Princessilicious, med gjesteopptreden av The Polly Pockets og Teater Jafnadhr, der de viste bl.a. den tradisjonelle Eurovision-medleyen:

★ Avslutningsshow ved show-, danse- og musikkworkshopen. Som alltid et imponerende godt stykke arbeid med tanke på at de satte sammen hele greia på bare fem dager!
★ Det var nattkino hele uken, men jeg fikk bare med meg tre hele filmer fordi jeg duppet av da jeg prøvde å se to av de tre andre filmene som ble vist. Pride, et fantastisk stykke britisk film som er basert på en sann historie; Moulin Rouge, som alltid er like fantastisk uansett hvor mange ganger jeg ser den; sist, men ikke minst: THE ROCKY HORROR PICTURE SHOW! Komplett med «Time Warp»-dansen, sing-a-long, applaus og greier. Denne filmen trakk mest publikum, og med tanke på at jeg var en av de som startet tradisjonen med å vise RHPS på Jafnadhr, varmer det mitt hjerte å tenke på den gleden fremtidige Jaffisere kommer til å få av filmen.

[Smakebit på søndag – Utilslørt]

34

"Utilslørt. Muslimske RÅtekster", Nazeen Khan-Østrem og Mahmona Khan, red. (Omslag fra Aschehoug.)

Gratulerer med kvinnedagen til alle som tror på frihet, likestilling, likeverd og like rettigheter for alle uansett kjønn, legning, livssyn, hudfarge og politisk overbevisning! I anledning kvinnedagen tenkte jeg at det ville passet bra med en smakebit fra den veldig interessante tekstsamlingen Utilslørt. Muslimske RÅtekster som består av personlige tekster skrevet av 19 norsk-muslimske kvinner, satt sammen av redaktørene Nazneen Khan-Østrem og Mahmona Khan. Smakebiten er hentet fra «En skeiv muslims bekjennelser» av Dua:

Jeg fortalte Samina om samtalen med rektor, og lurte på om det var noe annet enn vennskap mellom oss. Og det var da jeg fikk mitt første kyss. Vi hadde alltid hatt følelser for hverandre, men jeg tror vi trengte et slikt dytt for å innse det og snakke om det. Og denne dytten fikk vi fra apaen. Måtte Allah velsigne henne.

I det vestlige samfunnet blir det stadig lettere for homofile, lesbiske, bifile og transpersoner å leve det livet de selv har valgt, men for dem med minoritetsbakgrunn oppleves det dessverre fremdeles som tryggest å holde seg skjult i skapet. For ikke så lenge siden kunne vi se video av en homofil mann som ble kastet til døden fra et høyt tårn av IS. I sju land praktiseres dødsstraff for homofili, blant annet Saudi Arabia, mens i mange andre land straffes «homoseksuelle handlinger» med bøter eller fengsel (Amnesty International: Verdens verste steder å være homo). Flere steder opplever lesbiske å bli utsatt for voldtekt som skal korrigere den «uønskede» adferden deres og gjøre dem heterofile, og transpersoner blir forfulgt, trakassert og i verste fall drept. Selv her i Norge frykter denne gruppen diskriminering fra familien eller minoritetsmiljøet de har sin bakgrunn fra. Heldigvis kan de finne trygghet og støtte i organisasjoner som Skeiv Verden og LLH/Skeiv Ungdom.

For meg handler feminisme ikke bare om likestilling mellom menn og kvinner i yrkesliv eller degraderende seksualisering i media, jeg mener at feminisme handler om at alle mennesker er likeverdige og at ingen skal oppleve at de blir fratatt rettigheter bare fordi de ikke passer inn i malen som majoriteten i samfunnet har satt.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

[I just wanna dance]

2

Bloggtittelen min har vært «I just wanna dance» helt siden 2006 eller 2007. Dere som er innom, tenker kanskje at det ligger en skikkelig dyp mening eller god historie bak tittelen. På sett og vis, ja. Jeg har kjempelyst til å danse og jobbe med dans, det er jo derfor jeg led meg gjennom tre år på Bårdar og et år PPU med masse intensivt akademisk hjerneføde. Men ideen til tittelen kom fra en veldig spesiell musikal/opera. Jerry Springer – The Opera. Nærmere bestemt fra dette nummeret:

Det er noe i den sangen som passer til meg (bortsett fra den delen om å bli sett på som prostituert, da). Dere burde forresten sjekke ut filmen (hele filmen ligger på YouTube, takk til Karoline for tipset!), den er helt absurd og hysterisk og de synger «Dip me in honey and throw me to the lesbians» i et sett. For en perle. Dette kan dere ikke gå glipp av.

Undertittelen «Hverdagen sett fra et skeivt synspunkt i konstant bevegelse» oppsummerer egentlig bloggen min på en enkel måte:
1) Jeg skriver om hverdagen min.
2) Jeg er lesbisk, så mine betraktninger kan være litt regnbuefarget iblant.
3) Jeg er danser, så jeg er i mer eller mindre konstant bevegelse.

Nå som jeg driver og plukker ut skriveoppgaver fra 365 Days of Writing Prompts blir det enda mer variasjon i hva jeg skriver om her på bloggen, så å si at «I just wanna dance» blir egentlig litt misvisende når det er så mye forskjellig her. En gang i løpet av juleferien følte jeg at jeg hadde lyst til å bli mer flittig med bloggingen min, og jeg lette etter inspirasjon. Jeg fant denne 365 Days-listen og likte mange av øvelsene i denne, og som nevnt i et tidligere innlegg, fant jeg en liste over lister jeg kunne lage. Det er derfor det plutselig har vært så mye aktivitet her siden årsskiftet, men jeg håper at dere som leser her, både gamle og nye lesere, finner innlegg og tekster som faller i smak!

12. februar i 365 Days of Writing Prompts.

[YouTube-kjærleik]

4

Jeg er forelsket. Her om dagen snublet jeg over YouTube-kanalen til det som antakelig er verdens snilleste, søteste, positivest (ja, det er et norsk ord, jeg sjekket ordboka!) og morsomste person i verden: Tyler Oakley. Bare se på dette:

Vanligvis når jeg er betatt av noen, vil jeg ha personen for meg selv. Men nå er jeg bare nødt til å dele med dere. This must be love.

Denne fyren er ikke bare YouTubes søteste homo, han jobber med flere prosjekter for LGBT-ungdom i USA og engasjerer seg i andre samfunnsnyttige formål. Alt dette ga ham en invitasjon til Det hvite hus. Her forteller han om opplevelsen:

Hvis jeg hadde trodd på en gud eller julenissen, ville jeg bedt om å få Tyler som min nye bestevenn. Får vel heller ønske meg en projektor, så jeg kan arrangere Tyler Oakley-kvelder der gjestene mine og jeg ser alle videoene hans i kronologisk rekkefølge mens vi ler oss tvekroket eller griner en skvett. Uansett, det er veldig inspirerende å se videoene hans.

En annen ting, bloggen min har hatt undertittelen «Hverdagen sett fra et skeivt synspunkt i konstant bevegelse» i hundre år, og jeg har et stikkord som heter Skeiv & skakk. Og så skriver jeg om skeive ting bare cirka én gang i året! I fjor skrev jeg ikke en gang ett ord om det, bortsett fra et kort avsnitt om Jafnadhr i august. Så fremover skal jeg prøve å bli litt flinkere til å ta opp skeive ting. Tross alt har jeg jo vært på seminar for skeive bloggere hos Helseutvalget i… 2011. Med tanke på hvordan ståa er i det østlige nabolaget her i Europa når det kommer til LGBT-temaet og menneskerettigheter, så er det et stort behov for mennesker som skriver om LGBT-tematikken og støtter opp om LGBT-miljøet. At lille, lesbiske meg skriver noen innlegg om dette, er kanskje bare en dråpe i havet, men med mange nok dråper blir det et helt hav. Oj, så dyp jeg er.

[Share the love]

4

Siden NYC Prides motto later til å være «Share the love», er det bare passende at jeg deler litt av mine Pride-opplevelser med dere:

Tre måneder reiste jeg gjennom hele USA uten å møte en eneste lesbe, og lørdag fikk jeg plutselig i pose og sekk og mer til! Jeg hadde det som en unge i godteributikk under lørdagens Dyke March.

Flatbankere så langt øyet rekker. Najs.

Ingen homoparade uten de sedvanlige Jesus-folka som er overbevist om at vi vil få et bedre liv som streite husmødre. Hvis jeg havner i helvete fordi jeg hadde et lykkelig liv, så får det bare bli sånn. Det er verdt det.

Noen av CouchSurfing-jentene jeg gikk i lesbeparaden med. Veldig søte og hyggelige!

I løpet av paraden traff jeg en veldig heit jente, og i beste «Carpe Diem»-ånd bestemte jeg meg for å gi henne nummeret mitt. Problem: Etter at jeg ga henne lappen, kom jeg på at jeg kanskje hadde skrevet de fire siste sifrene i det amerikanske nummeret mitt feil. F A I L. I en by med rundt åtte millioner mennesker må det et mirakel til for å finne noen man traff én gang. Heldigvis dukket Fru Fortuna opp dagen ettar i form av den reddende engelen Tessa som faktisk hadde jentas nummer. Hallelujah.

Søndag våknet jeg uvanlig grytidlig, og med bare fire timer på øyet. Hva gjør man vel ikke for Pride?

Jeg hadde lyst til å både se og gå i paraden. Men det var en ting jeg lærte om homoparade i New York: Med mindre du er en del av paraden, kan du bare være tilskuer. Det var satt opp sperring på alle fortauene fra 36th til et eller annet sted sør for 14th. Umulig å snike seg inn i paraden og nesten umulig å se selve paraden for alle turistene som også ville få med seg synet. Så mitt tips for et bra Pride-helg er å delta i lesbeparaden, droppe homoparaden og heller gå på gatefesten.

Vi elsker politikere som viser sin støtte ved å delta i homoparader ♥

GEORGE TAKEI!

Hun her var en del av Dykes on BiCycles. Måtte ha med meg et minne, liksom…

Søte danseguttene ♥

Dette er Mike, en av mine mange nye venner, som tar bilde av meg mens jeg tar bilde av ham.

Hun er er visst kjent. (OK, tulla, det er Sara fra duoen Tegan & Sara. Alle lesbene digger musikken deres, meg inkludert.)

Fru Fortuna var snill mot meg enda en gang til: Av alle festene i New York dukket den heite jenta opp på samme fest som jeg var på, uten at noen av oss hadde avtalt å møtes den kvelden. Stedet var tettpakket med jenter, det var mørkt, klamt og helt fabulous.

Nå er det på tide å komme i gang med en ny uke. Yay!

[Skeiv blogg-seminar]

0

Jeg hadde tenkt å skrive dette innlegget for minst to uker siden, aller helst umiddelbart etter 5. og 6. november. Men jeg har druknet litt i ymse jobboppdrag og vært opptatt med manusanalyse og teater. Men bedre sent enn aldri og hele den visa der.

5. og 6. november var jeg på besøk i Helseutvalgets lokaler for å delta på et seminar om skeive bloggere. Tittelen på seminaret var «Bygg en blogger», noe som egentlig er litt misvisende ettersom det ikke handlet så veldig mye om hvordan man bygger en suksessfull blogger som man kan leve av. Det var dog ikke derfor jeg deltok, jeg har ingen ambisjoner om å tjene penger på denne bloggen (men jeg tar gjerne imot «gaver»). Jeg deltok fordi dette er et seminar som aldri er blitt arrangert før, programmet virket veldig interessant, og jeg ønsket å treffe andre bloggere som jeg ikke kjenner fra den berømte Bloggerbyen.

Som nevnt, det var mye interessant på programmet. Blant annet ble det holdt foredrag av Andreas Drakenberg (daskadasenibordet, Sveriges mest leste skeive blogger) og Rafiq Charania, gründer bak blogg.no. Det jeg syntes var mest interessant, var hvordan skeive bloggere kan bruke stemmen sin til å spre nyttig informasjon om Helseutvalgets tilbud og «reklamere» for Youchat, som er et flott chattetilbud for lhbt-personer som kanskje ikke har andre å snakke med eller som lurer på ting som de kan få svar på hos Youchat.

Det ble også noen korte foredrag om sårbarhet og skjevfordeling blant lhbt-personer. Forbruk av alkohol eller andre rusmidler er større blant lhbt-personer enn hos heterofile, og selvmordstall blant lhbt-personer er større. Å være homofil, bifil eller transperson er fortsatt belastende for mange mennesker i dagens samfunn, men ved å gjøre skeive bloggere bevisste på dette, kan vi bidra til å redusere lhbt-personers sårbarhet ved å skrive åpent om det å være skeiv, og vise at det er mulig å leve et godt og trygt liv selv om du er homofil eller transkjønnet.

Jeg er selv åpen lesbisk og har aldri opplevd noen problem med min legning, så jeg håper at ved å skrive positivt om det å leve som åpent lesbisk, kan en usikker skap-lesbe som tilfeldigvis kommer over denne bloggen, finne den tryggheten hun trenger for å være seg selv fullt og helt uten å frykte andres fordommer.

Et annet interessant punkt på programmet som jeg likte ekstra godt, var foredraget om hvordan NRK bruker sosiale medier, med bokbloggen som eksempel. Er det rart jeg ble begeistrert? Bøker! Og jeg har jo fulgt NRKs bokblogg en stund fra før, så det var ekstra artig å høre Ana Leticia Sigvartsen fortelle om bokbloggen og den oppmerksomheten de fikk ved å benytte seg av sosiale medier som Twitter, Flickr osv. Denne kombinasjonen av skeiv og bøker ga meg en idé om å skrive litt mer om skeiv litteratur her på bloggen, f.eks. i forbindelse med smakebit på søndag eller litteraturkjærleik/skeiv & skakk.

Det siste punktet på programmet på søndag var hvordan Helseutvalget kan bli bedre til å bruke sosiale medier. Jeg sjekket litt rundt på de vanligste sosiale mediene og oppdaget at de ikke var på Twitter, Fjesbok-siden var en profil som man må legge til som venn osv… Mye som kan gjøres her, kanskje en jobb for Thomas Moen? Helseutvalget kan også rekruttere frivillige bloggere til å skrive litt om enkelte tjenester de tilbyr, f.eks. et innlegg om Youchat, om ulike arrangementer/seminarer, brosjyrer som Helseutvalget deler ut. Det er mange muligheter.

Alt i alt syntes jeg det var et veldig spennende og lærerikt seminar, men foredragsholderne kunne med fordel fått litt mer taletid. Det var veldig høy hastighet for å få sagt mest mulig på kortest mulig tid, og da er det fort gjort å falle av lasset, spesielt for meg som hadde med tegnspråktolker som både skal oppfatte og oversette det som ble sagt.

Jeg fikk lenker til bloggene til noen av de andre deltakerne:
LezGirls
Lesbisk OnScreen
Amir Holmeslet
Mitt liv som homofil
Press2replayit

[Jafnadhr – en konklusjon]

0


Jeg kom hjem fra årets Jafnadhr i går, og vi kan ikke annet enn å konkludere med at det var like bra i år som i fjor og året før det og året før det igjen og det første året jeg ble Jaffis-deltaker. Som vanlig vanket det både gamle og nye venner, mye kos og klem og kyss, underholdning ved den fabelaktige draggruppen Trash Girls med showet The importance of being trashy, for å nevne noe. Jeg ble smått fan av fri kjærlighet og å dele godene. Årets mest brukte ord var ish (som i vi sees om ti minutter-ish og det var ganske kult-ish), bitch og mhmm (som ga den ene tolken min latterkrampe). Årets tabbe stod en «Jesus er veien»-fyr for: Han fant ut at han skulle misjonere litt på området vårt. Dessverre valgte han å oppsøke selvforsvarsworkshopen, som ledes av en sint liten asiat. Sikkerhetssjefen måtte tilkalles for å redde ham.


Det var en Jesus-leir i nabolaget, og de kom med denne traileren. Heldigvis opplevde vi ikke noe pes fra dem. Kanskje det var fordi Hyperion holdt leir mellom oss og dem, og hadde en katapult klar til bruk?


Det var mange svalereir rundtomkring, og svaleforeldrene nølte ikke med å stupbombe deg om du stod for nær reiret.


Vi dro til sommerfuglparken, og så sommerfugler…


… skilpadder…


… slanger, øgler, bittesmå fugler og frosker. Og heldigvis ingen edderkopp!


Vi lekte med tau og lærte noen nyttige tautriks.


Det var allsang i matsalen en dag, en Berit Bislett-klassiker: Ja til livet, selv om du er lesbisk.


Vi satt på stranden en kveld og snakket mens sola forsvant bak horisonten.


Folk ofret nattesøvnen for å spille Munchkin. Hvorfor sove når du kan være sosial, det er jo Jafnadhr!


Ingen Jafnadhr uten Trash Girls-show. Årets show var det beste jeg har sett hittil!


Regunbuen kom innom på en lynvisitt. <3


Jeg løp etter «mannfolka» den dagen det var drag king-workshop. Jenter i drag er som bursdagsgaver: flott innpakning, enda bedre innhold.

Nå kan alle dere som ikke ble med, bare sitte og gremmes over all moroa dere gikk glipp av.