Personlig – Side 3 – I just wanna dance

[Planer]

Planer for denne uken
★ Overleve den første nesten fulle skoleuken siden høst.
★ Lære barna på praksisen viktigheten av knær over tær.
★ Gjøre et godt førsteinntrykk for deltakerne på nivå 0, og glede meg over gjensyn med deltakerne på nivå 1 når tegnspråkkursene starter.
★ Lese ferdig korrektur.
★ Få tid til å løpe litt.
★ Få tid til hyggelig selskap.
★ Se Les Contes d’Hoffmann med den fantastiske Kate Lindsey som Musen/Niklaussen på Gimle kino.

Planer for denne måneden
★ Overleve den siste måneden med vanlig skole før praksis.
★ Nyte vinterferie.
★ Ta maks to blodprøver (forhåpentligvis).
★ Re-vaksinere meg mot kikhoste og polio.
★ Skrive praksisrapport og undervisningsplan for praksis på VGS.
★ Planlegge undervisningsopplegget til praksis på VGS.
★ Fullføre løpeskjemaet og løpe fem kilometer i strekk uten stans.
★ Få tid til hyggelig selskap.

Planer for dette året
★ Besøke pappa, Lillian og dyrehagen deres i påsken.
★ Løpe 10 km i Wings For Life, og sette ny personlig tidsrekord i Oslo Pride Run 2015.
★ Skrive og levere en akademisk eksamensoppgave.
★ Overleve muntlig eksamen.
★ Bli ferdig med å rydde ut av mormors leilighet.
★ Pusse opp mormors leilighet.
★ Delta på min siste Jafnadhr som vanlig deltaker.
★ Reise til London eller Bournemouth for å jobbe med et dansekompani. (Håper jeg!)
★ Bli kvitt Graves. Evt. bli kvitt skjoldbruskkjertelen. Helst unngå radioaktiv jod.
★ Jobbe.
★ Blogge jevnlig.
★ Kanskje «pusse opp» bloggen.

Planer for de neste fem årene
★ Jobbe som danser/koreograf/skuespiller/korrekturleser.
★ Reise masse.
★ Bli blodgiver, evt. benmargsgiver også.
★ Fortsette å blogge.

[Ting jeg er redd for]

I et forsøk på å holde liv i bloggen prøver jeg poste oftere enn tidligere. Skrivelysten har tatt seg opp den siste måneden, så det er ingen fare for at bloggen skal krepere som følge av skrivetørke, men noen dager skofter det kanskje på ideer eller det passer med noe mer lettvint, som lister. Hvem liker ikke lister? Lister er genialt å ha, uansett om det er handleliste, to-do liste eller liste over ting fra A til Å. Jeg fant en liste over potensielle lister (meta-lister?) hos Art Journalist, og brukte Random til å generere en rekke med tilfeldig tall fra 1 til 100 som jeg bruker til å plukke ut den neste listen jeg skal skrive. Tadaa, 102 potensielle blogginnlegg!

Dagens liste er: «Ting jeg er redd for»:

★ Edderkopper. Hvorfor kan ikke edderkopper se ut som mikroskopiske kattunger med bløt kattepels og åtte mikroskopiske kattebein?
★ Å bli så fysisk ufør at jeg ikke kan ta vare på meg selv eller bo for meg selv. Eller danse.
★ Å bli dement og havne på pleiehjem. Jeg skal tilbringe mine gylne år på et luksuriøst verdenscruise.
★ Menneskeheten. Vi er i stand til så mye fantastisk, men gjør så mye jævlig mot hverandre, mot dyrene og mot Moder Jord.
★ A4-livet med hus i forstadsstrøk, stakittgjerde, 1,88 barn, og Volvo i garasjen.
★ Fødsel. Takk og pris for at jeg aldri skal gjøre det. Jeg ville heller flyttet inn i et hus fullt av edderkopper som ikke ser ut som mikroskopiske kattunger.

Hva er du redd for?

[Dette er ditt liv]

Hvis du kunne lese en bok som inneholder alt som har skjedd og kommer til å skje i livet ditt, ville du lest den? Hvis du velger å lese den, er du nødt til å lese den fra perm til perm.

Det første jeg tenker på når jeg leser skriveøvelsen over, er dette:

Hentet fra nettsiden http://www.quickmeme.com — Hentet fra nettsiden quickmeme.com. Bilde opprinnelig fra **Doctor Who**.

Jeg vet allerede hva som har skjedd i livet mitt, og jeg har en slags oversikt over hvordan jeg har lyst til at livet mitt skal se ut de neste årene. Det hadde vært litt spennende å vite om ting går som planlagt, eller om noe fullstendig uventede skjer som snur fremtiden min opp ned. Men samtidig; hvor er moroa i å vite på forhånd hva som kommer til å skje? Det er noe i det å bli overrasket når alt plutselig tar en ny vending, kanskje ryster litt eller mye i grunnvollene, og etterlater deg bitte litt forandret. Dessuten, det å ha en bok som forteller deg alt som har med livet ditt å gjøre, blir som å si at alt allerede er fastlagt av skjebnen og ikke kan endres. Jeg tror ikke på skjebnen, jeg tror på fri vilje og at fremtiden er som en vei som blir til mens vi går.

Hva med deg; ville du lest boken om ditt liv eller la livet overraske deg underveis?

11. januar i 365 Days of Writing Prompts.

[Koreografi]

I ferien så jeg hele tredje sesong av American Horror Story. I serien brukte de noen av sangene til Stevie Nicks, og jeg ble såpass betatt av dem at jeg bestemte meg for å lage en koreografi som jeg kunne bruke til undervisningslaben på skolen. Jeg har lyst til å bli en bedre koreograf, men er fremdeles såpass fersk på det området at det føles ~~ganske~~ veldig skummelt å skulle lage noe som skal læres bort til andre, spesielt erfarne dansere, og attpåtil vise det frem for andre. Men man kommer seg ingen sted hvis man ikke hopper i det, så her er filmen fra undervisningslaben i går, med sangen «Has Anyone Ever Written Anything For You» av Stevie Nicks:

[Bøtteliste]

«To kick the bucket is an Englishidiom, considered a euphemistic, informal, or slang term meaning ‘to die’.» – «Kick the bucket», Wikipedia.

Jeg har ikke en bøtteliste, jeg har en imaginær bøtte fylt med ting jeg vil gjøre i løpet av livet. Ettersom jeg ikke har organisert alle tingene, er det litt vanskelig å ramse opp hva jeg vil gjennomføre mens jeg fremdeles har en puls, men en ting har jeg hatt i bakhodet helt siden jeg besøkte Grand Canyon i 2012:

Jeg vil rafte gjennom hele Grand Canyon på Colorado River.

Det er bare å sette i gang med å spare med en gang jeg er ferdig som student.

Har du noe du vil/skal/må gjennomføre i løpet av livet?

3. januar i 365 Days of Writing Prompts.

[Bekjennelser fra en Whovian]

I løpet av 2014 har jeg sett sporadiske episoder av Doctor Who, men da juleferien var i gang, begynte jeg å konsumere forskjellige serier på Netflix, ikke i episoder, men i sesonger. Har jeg forresten nevnt at når jeg først setter i gang med noe, så grenser det til besettelse? Nå vet dere det. Jeg har i hvert fall nå sett såpass mye av den nye Doctor Who-serien at jeg kanskje snart kan kalle meg Whovian.

Min favorittdoktor er den tiende doktoren, spilt av David Tennant, men det er mulig jeg kommer til å få sansen for den 11. doktoren (Matt Smith) også, bare jeg får sett mer av sesong 5. De mest skumle episodene jeg har sett hittil, er «The Empty Child» (sesong 1), «Blink» (sesong 3, og nå har jeg en irrasjonell frykt for statuer formet som engler…), «Midnight» (sesong 4), «Silence in the Library» (sesong 4), og «The Girl in the Fireplace» (sesong 2). Og disse to episodene skrudde tårekanalene på maks: «Doomsday» (sesong 2) og «Journey’s End» (sesong 4). Sniff. Og den morsomste scenen må dere bare få med dere! Hopp frem til 1.30:

Så ja, litt oppslukt har jeg vært. Og veldig inspirert. Doctor Who er en så fantastisk serie, med så mye variasjon i handlingen fra episode til episode, men jeg elsker tanken på å kunne gå inn i en telefonboks og reise hvor som helst og når som helst i hele universet. Hvis Doktoren skulle dukke opp i bakgården min en vakker dag, ville jeg sluppet alt og blitt med ut i universet. Aller helst skulle jeg gjerne vært en Time Lord selv, med min egen Tardis, men det får vel være måte å være realistisk på. Tross alt er jeg ikke fra Gallifrey eller har to hjerter. Sniff. (Men min egen sonic screwdriver kan jeg skaffe meg, yaaay!)

For hundre år siden, da internett ikke eksisterte, tegnet jeg mye. Og malte litt. Jeg hadde en bok som jeg ofte drodlet i, og jeg var faktisk ikke så verst til å tegne. Så kom internett. Og dansen, da. Dansen tok en del tid, sånn blir det når man har en drøm om å være med i Cats, men internettet tok mye tid. De siste årene har jeg nesten ikke tegnet og i hvert fall ikke malt. Jeg har riktignok fotografert en del, men når enhver med speilreflekskamera og Deviantart-konto eller mobilkamera og Instagram-konto tar cirka en million bilder hver pr. døgn, så føler jeg liksom at det ikke er noe igjen å ta bilde av.

På slutten av 2013 begynte jeg å lese i Å tegne er å se av Betty Edwards, og jeg ble litt inspirert til å finne frem tegnesakene mine. Som med alt annet gikk det en veldig ~~besettende~~ intensiv periode før jeg la fargeblyantene til side, og det dukker fremdeles opp korte og intensive perioder som starter med at jeg ser en tegning, et maleri eller en «speed painting»-video på Youtube og blir kjempeinspirert, så jeg bestemmer meg for å bli verdensmester i å tegne. Jeg har ambisjoner, det kan man ikke nekte for. Men motivasjon er en annen sak. All utvikling begynner med små steg, bitte små babysteg. Og det er selvfølgelig kjeeeeedelig. Jeg får egentlig bare slå meg til ro med at det ikke er så farlig om jeg ikke blir verdens beste til å tegne, male, danse, koreografere, fotografere, løpe, holde liv i en blogg eller kunne mer enn 10 språk flytende. Det viktigste er at jeg gjør noe. «Do. Or do not. There is no try,» som Yoda sier.

Poenget mitt med dette innlegget var at jeg er ~~besatt~~ veldig fascinert av Doctor Who og Tardis’en, og nå for tiden er jeg inne i en veldig kreativ periode. Jeg satt og drodlet en natt – det var så lenge siden jeg hadde en blyant i hånden at det føltes som noe fra verktøyskassen til en marsboer. Et par dager etter satt jeg og MALTE. Med vannfarger. Det har jeg ikke gjort på minst 9–10 år! Slik ble resultatet, forresten:

Da jeg ble ferdig med dette maleriet, begynte jeg å fundere på å kanskje male en skikkelig kul akvarell av Tardis’en? Selv om det kan se ut til at jeg er et naturtalent med pensel (det er i hvert fall det foreldrene mine påstår, kvar synest best om sine barn), visste jeg at det er fryktelig lenge til den vakre dagen da jeg kan male en Tardis i verdensrommet med vannfarger. Men ved hjelp av Photoshop og noen gode referansebilder, derimot. Og så har me juksa litt.

Som noen kommenterte på Instagram: «What a dope pic!» Det betyr visstnok noe i retningen «For et jævlig kult bilde!» Jeg er ganske fornøyd selv.

[Snarlig avskjed med 2014]

Jeg skrev meg ganske tom for ord da jeg holdt på med mappeoppgaven for et par uker siden, men nå begynner de å komme tilbake til meg, så jeg får bare benytte meg av anledningen til å ta en kjapp oppsummering av 2014.

Hva gjorde du i 2014 som du aldri har gjort før?
Jobbet i USA, wohoo! Jobbet i Spania, wohoo! Løp gjennom halve Heathrow på 20 minutter og rakk flyet (den strekningen tar vanligvis 40 til 60 minutter). Pådro meg Graves sykdom, skjoldbruskkjertelen min tålte visst ikke alt stresset 2013 og første halvdel av 2014 ga meg. Skaffet Netflix-konto og vinket farvel til alt av sosialt liv… Neida. Hadde en helt utrolig teateropplevelse i London. Underviste barnehagebarn i dans. Skrev en akademisk oppgave. Stelte en død slektning og var kistebærer. Meldte meg ut av Buddhistforbundet og inn i Human-Etisk Forbund.

Hvilke land har du besøkt det siste året?
USA, Spania, Storbritannia, Sverige.

Hva ønsker du deg neste år som du har savnet?
Mer dans, mer trening, mer løping, bedre økonomi, frilanstilværelsen, mer reising, mer tid til å gjøre ting jeg synes er gøy. Mindre stillesitting.

Hvilke datoer i 2014 vil du aldri glemme, og hvorfor?
17. mai, på grunn av en heidundrendes 40-årsfest for en venninne og kollega med gjester fra hele Europa og USA.
17. november, da mormor døde.

Ble du forelsket i 2014?
Nei. Men ble veldig betatt av mezzosopranen Kate Lindsey da jeg fant en nydelig duett på YouTube. Og skuespillerinnen Pamela Rabe.

Hva var ditt favorittprogram på TV?
Jeg skaffet meg Netflix-konto, så det ble mye fråtsing. Blant annet Orange is the new Black, Wentworth, Doctor Who, American Horror Story, Friends, Ghost Whisperer, United States of Tara, Dexter.

Hvilken bok er den beste du har lest i år?
På grunn av jobb, skole og Netflix rakk jeg bare lese 105 bøker i år, men det var mange fine bøker. Som vanlig skal jeg lage en egen oppsummering av bøkene jeg leste dette året.

Hva var årets beste musikalske oppdagelse?
Fleetwood Mac. Spotify. Kate Lindsey. Operaen La Clemenza di Tito, eller nærmere bestemt duetten Ah, perdona al primo affetto. Jeg håper Den Norske Opera & Ballett en dag kommer til å sette opp La Clemenza di Tito med Kate Lindsey som Annio og Elīna Garanča som Sesto.

Hva ønsket du deg? Og fikk?
Jeg fikk skoleplass på Kunsthøgskolen i Oslo. Jeg ønsket meg tre uker med dansing da jeg var i LA, men fikk bare fire dager på grunn av forkjølelse.

Hva gjorde du på bursdagen din?
Jeg husker faktisk ikke. Spiste kanskje et kakestykke eller vasket badet og toalettet.

Hva har holdt deg i mental balanse?
Netflix. Men det regnes kanskje ikke lenger som mental balanse når jeg begynner å tenke «JEG VIL VÆRE DOKTOREN!» eller «Fy farao, guvernør Ferguson er kanskje sosiopat, men hun er heit.»

Hvem var den beste nye personen som kom inn i livet ditt?
Det har ikke vært noen nye personer som har hatt en grensesprengende innflytelse på livet mitt, men det har kommet mange hyggelige og interessante mennesker innom bekjentskapskretsen.

Ønsker og planer for det nye året:
En inspirerende praksisperiode. En vellykket eksamen. Mange dansejobber. En fantastisk siste gang på Jafnadhr. En skjoldbruskkjertel som enten roer seg ned eller forsvinner. En natt på Grand Hotel. Min helt egen TARDIS.

[Livet og døden og alt imellom]

Så var det igjen dags for et blogginnlegg. Mye har skjedd siden sist. Det viktigste var at mormor døde. Det var egentlig ikke overraskende, men samtidig var det likevel plutselig.

Fremover blir det en del rydding i leiligheten hennes. Mange gamle mennesker er veldig flinke til å ta vare på ting, uansett hvor unyttig eller ubrukelig, for «man skal ikke kaste ting, det kan komme til nytte en dag». Mormor var intet unntak. På den ene siden er det kjedelig at det er så mye å rydde og få oversikt over, men på den andre siden viste det seg smått at det er rene skattekammeret for kitsch-elskere hos henne. Bare se på disse lysene!

Forrige gang jeg postet her, var før Døves Kulturdager i Bergen. Det ble en veldig gøy helg, med altfor lite søvn. Danseworkshopen gikk veldig bra, det var veldig gøy å undervise i dans og se folk danse koreografiene mine!

Post by Døves kulturdager i Bergen 2014.

Som vanlig var kulturdagene en kavalkade av venner og bekjente fra barnehagen, skolen og andre tegnspråk-relaterte steder. Fredag kveld var det standup med John Smith, lørdagen bestod workshop, forskjellige oppvisninger, Teater Manus festmeny, middag på Pygmalion med Pernille, Signe, Adam og Leszek, så ute på byen natten lang. Søndagen var veldig slakk, med lunsj/middag på Pastasentralen og avkobling på hotellet hele dagen til jeg skulle reise hjem.

Stort sett har det vært skole, skole og skole dagen lang i det siste. Men innimellom dukker det opp gøyale ting, som å være lysstatist på Operaen! Ok, det er ikke sååå gøy å stå stille på en scene i flere timer om gangen, men jeg liker å være i Operaen. De to neste bildene er fra lysprøvene til Peer Gynt.

Litt av kulissene sett fra innsiden av en kaninmaske.

Jeg fikk med meg generalprøven til Peer Gynt. Jeg er egentlig ikke helt sikker på hva jeg synes om innholdet. Scenografien, kostymene og iscenesettingen generelt var veldig stilig, og alle sang pent. Men jeg føler at teksten var veldig tilfeldig og ulogisk mye av tiden. I tillegg satt jeg så langt bak i salen under første akt at jeg ikke klarte se hvem som sang når, så hele første akt ble bare ertesuppe for denne nærsynte muldvarpen. Andre akt satt jeg nærmere scenen, og da fikk jeg med meg mer. Spesielt den delen i slakterhuset der doktoren synger om jenta som hadde alt, men likevel ville dø. Den delen syntes jeg var fin.

Som dere ser, gikk jeg omsider lei av de lange lokkene mine. Det var veldig deilig å få klippet av så mye hår!

Ellers har jeg omsider latt meg lokke inn på Instagram: ithildancer, selv om jeg egentlig vurderer digital detox fordi jeg er tytende døtte lei sosiale medier og Fjesbok. Det hadde egentlig passet bra med litt detox, siden laptopen min ble litt most her en dag:

Takk og pris for forsikring og reserve-datamaskin, for jeg har en mappeoppgave å skrive. Jeg får heller kjøre på med digital detox når oppgaven er levert.

[Dag 14 – Hva skal jeg bli når jeg blir stor]

Da jeg var liten, ville jeg gifte meg med en veldig rik person så jeg kunne slippe å bekymre meg over økonomien.

Da jeg var fjortis, ville jeg bli sanger i et band. La ut annonse i et eller annet ungdomsblad, til og med. Det ble ingen sangerkarriere, men jeg fikk en brevvenninne. Sikkert like greit, tonedøv som jeg antakelig er.

Da jeg var på ungdomsskolen, ville jeg bli psykolog eller gymlærer. Noen bekjente så for seg at jeg kom til å bli forfatter. Jeg skjønner fremdeles ikke hvor de har den elleville ideen fra.

Da jeg begynte på min første jazzdans-klasse, ville jeg bli katt. Sterkt påvirket av musikalen Cats. Jeg har fremdeles lyst til å danse i London eller New York iført kattekostyme mens jeg mimer «Jellicle songs for Jellicle cats.»

Da jeg gikk første året på Bårdar, vurderte jeg å bli begravelsesagent. Eller «gravferdskonsulent» som de så fint kaller det. Pappa foreslo at jeg skulle begynne å jobbe hos Telenor.

Da jeg studerte fotografi, tenkte jeg at jeg skulle bli dansefotograf. De skrå breddene kalte, men ikke på kameraet mitt. Kroppen og sinnet, derimot. Tilbake til Bårdar bar det for å bli danser igjen, og på veien ble jeg plutselig korrekturleser for Cappelen Damm. En av de beste de har, faktisk.

Og nå da? Nå prøver jeg å bli danselærer, med mål om å bli en omreisende, internasjonalt anerkjent danselærer/koreograf for døve. Samtidig som jeg forsvarer tittelen som Cappelen Damms beste korrekturleser, skriver artikler og tar bilder. Ambisiøs much?

Når jeg blir litt større, vil jeg redde liv. Forhåpentligvis neste år en gang når jeg er kurert for blodprøveskrekken min. Kanskje.

Når jeg blir steingammel og ikke kan danse lenger, skal jeg dra ut på verdenscruise istedenfor å sjekke inn på pleiehjem. Helt til slutt skal jeg bli korallrev. Eller diamant. Eller stjernestøv. Eller bare bli kompost for et kirebærtre.

Del 14 av listen Dag for dag.

[Hyper, hyper, hyper… Mageplask]

I forrige innlegg nevnte jeg at jeg taklet sommervarmen dårlig, mistet mye vekt og var sliten og trøtt mesteparten av tiden. Jeg tenkte at det sikkert bare ville gå over av seg selv, men da jeg var på ballettklasse forrige mandag, var jeg svimmel hele tiden og hadde bare så vidt energi til å holde meg stående. «Jeg mangler sikkert bare et eller annet superviktig vitamin,» tenkte jeg, «best jeg bestiller en legetime for å få sjekket det.»

Torsdag var jeg hos legen, forklarte problemet, og først fikk jeg i svar at jeg må spise mer og helst mat med mye energi. Så tok jeg en blodprøve og regnet med at jeg kanskje kom til å få vite etter et par uker at jeg trenger en vitaminsprøyte eller to.

Dagen etter kom en sms fra legen: «Du har høyt stoffskifte [hypertyreose]. Kom deg til apoteket og hent medisin, og gi oss beskjed om du opplever hjertebank eller uro, så vi kan skrive ut medisin for det også. Du har fått ny time, vi må undersøke dette så vi kan gi deg riktig behandling.»

Jaja, skjoldbruskkjertelen, et organ jeg aldri har skjenket en tanke i løpet av de 29 årene jeg har levd med det, har tydeligvis slått seg vrang og fått kroppen til å jobbe på firdobbel gir. Ikke rart jeg har rast ned i vekt, fått en hvilepuls på over 100 slag i minuttet (det vanlige ligger mellom 60–70 eller under 60 hvis man er godt trent) og har konstant skjelving i kroppen.

Det føles selvfølgelig veldig greit å få vite hvorfor jeg har vært i så elendig form de siste månedene (det var mange «Aha, det forklarer alt!»-øyeblikk da jeg googlet «høyt stoffskifte symptomer»), men samtidig er det litt sånn: «Hva hvis jeg får hjertesvikt? Hva hvis jeg må behandles med radioaktiv jod? Hva hvis jeg får utestående øyne eller struma? Hva hvis det skyldes svulst?» Takk, Google. Jeg foretrekker en vitaminsprøyte i rompa hvilken dag som helst, fremfor dette:

Eller dette:

En annen ting er at jeg helst ikke skal trene. Og jeg som trodde jeg ble ferdig med treningsforbud etter kyssesyken i 2007. Nå har jeg selvfølgelig lyst til å trene til OL i alle gren. Sukk. Enda bra at PPU Dans på Kunsthøgskolen består av mer teori enn dansing.

« Eldre innlegg Nyere innlegg »