I går kveld lagde og spiste jeg risotto, skrev et manus, funderte over et par-tre fremtidige koreografier, tegnet en haug med både morsomme karikaturer og mer seriøse tegninger, leste litt i et par bøker, leste korrektur, nøt en kopp te, og pinadø meg fikk jeg også tid til å skrive dette innlegget! Hvordan er det mulig, spør du?

For å begynne med begynnelsen: helt siden internett ble mer enn bare e-post, dvs. blogger, sosiale medier og lolcats, har jeg vært nettavhengig. Ikke av den morsomme typen der man finner masse artig på nett, blir kjent med nye mennesker og lar seg inspirere. Heller av typen «kronisk misbruk av f5-knappen for å se om det har kommet noen nye oppdateringer siden sist jeg sjekket for ti sekunder siden og plutselig er klokka to om natten og jeg har ikke dusjet eller laget middag eller lært noe nytt i løpet av de X timene som er gått siden jeg logget på og døgnrytmen min er føkket opp igjen».

Da jeg flyttet i vinter, bestemte jeg meg for en prøveperiode uten internett hjemme. Til å begynne med var abstinensen kraftig og viljestyrken svak, laptopen var min faste følgesvenn hver gang jeg beveget meg ut av huset, og jeg «måtte» stadig sjekke ting på mobilen. Ting tar tid, men etter hvert klarte jeg å overbevise meg selv om at det ikke er nødvendig å sjekke hvert eneste nettsted og lese hvert eneste blogginnlegg hver eneste dag, og jeg prøvde meg på en «hvit uke»; en hel uke uten laptop og kun e-post på mobilen hvis jeg hadde tilgang til et åpent nettverk på kafé eller jobb.

Det var faktisk en veldig deilig uke, sånn bortsett fra at jeg hadde omtrent en million uleste blogginnlegg da jeg endelig fant frem laptopen igjen. Det er både fordeler og ulemper med å leve uten internett, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke savner å ha internett hjemme. De siste fire månedene har jeg storkost meg med ordentlig matlaging, strikking, kreative puslerier, bøker, filmer og følelsen av å ha et hav av tid.

Jeg sitter her og nyter duften av det nyvaskede håret mitt mens jeg gleder meg over at noe så fantastisk som Body Shop finnes. Jeg nyter også det faktum at vi nå befinner oss langt inne i den norske høsten/i begynnelsen av en lang vinter uten at det har oppstått supertørre, kløende katastrofeområder på huden min. Jo, huden min er fortsatt litt tørr og jeg må være påpasselig med å smøre meg inn og ta en antihistaminpille hver morgen, men jeg har atopien under kontroll. Helt uten bruk av reseptbelagt kortisonkremer som etser vekk utslett (og et tynt lag av normal hud) eller produkter fra apoteket.

I lang tid trodde jeg at det kun var parfyme jeg reagerte på, så jeg brukte kun parfymefrie produkter for sensitiv hud, uten at det egentlig hjalp. Jeg hadde fremdeles synlig, rødt utslett som klødde og det ble alltid mye verre om vinteren. Da jeg var i USA, hadde jeg perioder hvor jeg nesten klødde meg til blods, så jeg begynte å «studere» hud, pleie og kremer. Flere blogger jeg fant om atopisk eksem og utslett skrev om mineralolje og parabener, to av de største syndebukkene innen kosmetikk. Jeg fant ingredienslisten til nesten alle produktene jeg hadde brukt, og jo da, de fleste inneholdt disse stoffene, til og med en del produkter fra LUSH inneholder parabener (why oh why?). Ikke rart ting bare «fungerte» en kort stund før huden ble enda mer føkka enn før.

Jeg bestemte meg for å skifte ut alt jeg hadde, til produkter som var garantert frie for mineralolje (parafin, petroleum, vaselin, for å nevne noen) og parabener. Jeg startet forsiktig med Almond Hand & Nail fra Body Shop, etter anbefaling fra en venninne. Et par dager senere var huden allerede mye bedre, og jeg gikk nærmest amok i Body Shop-butikken i New York, siden jeg ville finne ut om det var flere ting jeg kunne bruke og ting var så billige der. Nå bruker jeg følgende produkter på fast basis:

- Almond Hand & Nail Cream (til ansikt og hender på dagtid)
- Coconut Body Butter
- Aloe Calming Toner (etter dusj)
- Aloe Soothing Night Cream
- Olive Shower Gel
- Rainforest Shine Shampoo
- Vitamin E Gentle Facial Wash (den eneste av Vitamin E-produktene som er parabenfri)
- DeoDry Fresh & Floral

Jeg har også White Musk Libertine Body Butter og Japanese Cherry Blossom Body Lotion for anledninger der jeg vil dufte ekstra godt. Og huden min har ikke vært så fantastisk siden jeg var 20 år ♥

Og nå: Hva er mineralolje og hva er parabener?

Mineralolje utvinnes fra råolje, dvs. det samme som vi får bensin fra. Ville du drukket parafin? Neppe, så hvorfor smøre det på huden? Det mineralolje gjør er å få huden til å fremstå som glatt og mykere, men i praksis legger disse stoffene seg som et lokk over huden og tilfører ingen fuktighet eller næring. Huden blir dermed tørrere, du smører deg med mer mineralolje, huden blir mer føkka. Dette skriver HelseNorge om symptomer ved kontakt med «oljebaserte produkter», dvs. destillater utvunnet fra råolje:

Hud:
Kortvarig hudkontakt med petroleumsdestillater gir sjelden skade.
Produktene er avfettende og tørrer lett ut huden.
Ved mer langvarig hudkontakt kan det utvikle seg utslett, blemmer og sår i huden.

Velkommen inn i den onde sirkelen.

Parabener er enda verre: Hormonforstyrrende kjemikalier som brukes for å konservere kremer og kosmetikk. Klippet fra Grønn Hverdags nettside:

Hormonforstyrrende stoffer mistenkes bl.a for å kunne påvirke fruktbarhet, kjønnsutvikling og læringsevne. Hormonforstyrrende stoffer er også satt i sammenheng med enkelte former for kreft.

Dette smører altså de fleste på huden flere ganger om dagen, hver dag, i flere år… Jeg skal gi et eksempel på hvor ille parabener er: Da jeg gikk tom for Cocnut Body Butter, kjøpte jeg en ny boks. Jeg glemte hvilken jeg skulle ha, så jeg plukket opp en Body Butter-boks som jeg syntes lignet den jeg hadde hjemme. Det viste seg å være Cocoa Butter Body Butter. Som inneholder parabener. To dager senere hadde jeg hissige røde flekker, både på steder jeg vanligvis har utslett og flere nye steder. Jeg så ut som om jeg var blitt brennmerket av Djevelen sjøl, det er nøyaktig så ille parabener er for huden! Flekkene forsvant nesten med en gang jeg fikk tak i riktig og velsignet parabenfritt Body Butter.

Løsningen for min hud ble altså å kutte ut mineralolje og parabener, samt være nøye med å smøre huden ofte. De gangene jeg gikk til hudlege eller til apoteket med eksemet mitt, ble jeg fortalt at «hydrokortison er det eneste som hjelper». Hydrokortison inneholder parafin og voks (mineralolje) og i tillegg etser det praktisk talt vekk huden. I pakningsvedlegget står følgende:

Mindre vanlige/sjeldne bivirkninger er irritasjon av huden og kontaktallergi (hydrokortison) i form av økt kløe, rødhet og irritasjon.

Det høres ikke ut som noe som hjelper særlig mye hvis du allerede er plaget av kløe, rødhet og irritasjon, gjør det vel? I en periode på et halvt år brukte jeg reseptbelagt hydrokortison fordi hudlegen påstod at det ville hjelpe meg. Huden ble bare bedre i korte perioder, før alt blusset opp igjen. Man kan fremdeles se resultatet av hydrokortisonbruken i form av en flekk av lysere hud der jeg påførte kremen. Denne flekken er heldigvis i ferd med å forsvinne. Selv om det vil ta lang tid før den er helt borte, så vil den forsvinne. Og forhåpentligvis tar kosmetikkbransjen snart til vettet og sørge for at også mineraloljer og parabener i kremer og sminke blir en saga blott.

De som kjenner meg, vet at jeg er meget svak for en viss musikal. Jeg så denne musikalen for første gang da jeg var 14 år og fremdeles ikke hadde slitt ut mitt første par jazzsko. Å se musikalen på TV ble et vendepunkt for meg, fra da av visste jeg at jeg skulle bli danser. Det er fremdeles min aller største drøm å få stå på scenen, som Etcetera, i Cats. Jeg så filmen omtrent en milliard ganger, kunne alle sangene og koreografien utenat, visste navnet på hver eneste katt, og så stykket på scenen hver gang sjansen bød seg. Aller best var selvfølgelig originalversjonene, men tivoli-versjonen i GøteborgsOperan og lekebutikk-versjonen i Chat Noir var ikke så ille heller.

Da jeg var i Seattle, oppdaget jeg at Cats‘ USA-turné skulle innom – én uke ETTER at jeg skulle til San Francisco. Jeg har fortsatt ikke kommet meg over den skuffelsen, men jeg jobber med det. Trøsten er at her i New York får jeg ta klasser i teaterdans med selveste Mr. Mistoffelees (ok, han heter egentlig Jacob Brent). Skikkelig stas! Han pratet med meg i dag, yay!

Mens jeg satt og gjenopplevde min fjortislykke, stakk jeg innom den offisielle nettsiden til kattemusikalen. Og hva så jeg der? Jacob Brent og Ken Page (den originale Old Deuteronomy!) i  Cats fra 16. mai til 1. juni i Gateway Playhouse, «bare» to timer herfra. H Y L.

Blås i Broadway, neste onsdag skal jeg ta toget to timer østover og se CATS!

(Kjære Sir Andrew Lloyd Webber, hvis du leser dette ved hjelp av Google Translate: Værsåsnill, la meg få danse i Cats. Jeg gjør deg til min personlige Gud hvis du kan fikse biffen. Alternativet er å selge sjelen min til en viss mørkets fyrste. På forhånd takk. Din hengivne pus.)

Jeg er danser. Jeg er en reisende. Jeg er korrekturleser. Jeg er skribent (eller later som og får betalt for det). Jeg jobber og betaler skatt. Jeg er en ansvarlig voksen. Jeg er selvstendig. Jeg er så mange ting. Men med Greyhound opplever jeg noen ganger at jeg blir redusert til en handikappet, hjelpeløs person som ikke kan reise alene uten assistanse. Misforstå meg rett, det er veldig fint at de er serviceinnstilt og hjelpsomme, men når jeg blir bedt om å sitte foran ved sjåføren, når de tar meg i hånden for å lede meg hit og dit, når de lurer på om jeg har et sted å bo og nøyaktig hvor jeg skal bo, alt dette bare fordi jeg ikke hører, så føler jeg at de trekker mine åndsevner som selvstendig menneske i tvil. Det er fint å få hjelp når jeg ber om hjelp, men jeg trenger ikke puter under armene, eller å bli «mollycoddled» med.

I 1990 ble Americans With Disabilities Act satt i virkning av kongressen. Loven sikrer at funksjonshemmede mennesker ikke skal bli diskriminert på grunn av deres funksjonshemninger, uansett om det dreier seg om å få en jobb eller mulighet til å komme seg inn i en butikk eller benytte seg av et toalett. Det er en selvfølgelighet at alle skal være likestilte, at alle skal ha like muligheter og rettigheter, og at de som trenger tilrettelegging for å kunne fungere på lik linje som alle andre, skal få det. Men å få hjelp til hver eneste fordømte filleting når man stort sett er selvstendig, er ikke å bli behandlet likeverdig. Det er å bli degradert til «en handikappet person som trenger hjelp».

Det eneste jeg trenger er å få viktig informasjon skriftlig, men ellers er jeg i utmerket stand til å velge sete på bussen selv, bestille motellrom og gå på toalett alene.

Det har alltid vært utfordrende for meg å vedlikeholde treningsflyten min i perioder når jeg er utenlands og langt borte fra min kjære SATS. Nå skal jeg, som kjent, tilbringe fire måneder og ni dager i et land der de har «kjøreavstand» istedenfor «gangavstand» og gjerne friterer alt. Med et så langt SATS-fravær blir det desto viktigere for meg å passe på at jeg fortsetter å opprettholde et visst nivå på treningen min, i tillegg til å danse. For meg er dans alene ikke nok trening, jeg trenger styrketrening som supplement for å bli en sterkere danser.

Jeg har allerede skaffet meg joggesko med mål om å forbedre kondisen min (til vanlig jogger jeg bare ti minutter for å varme opp før trening), og jeg har laget et lite, men relativt effektivt treningsprogram som dekker de viktigste musklene. I sekken har jeg dessuten med meg gummibånd som er veldig nyttig til styrketrening. Og kostholdet mitt består fremdeles av en del fiber, frukt og grønnsaker; sunne og mettende måltider, som jeg spiser til jeg føler meg litt mett, ikke stappmett, pluss nøttemiks mellom måltidene. Søte fristelser sparer jeg til helgene.

Målet mitt er altså å holde formen ved like, eller i det minste ikke forfalle helt og ende opp med å rulle ned fra flyet i beste Barbapappa-stil når jeg returnerer til Norge. En god motivasjon for å holde dette målet er olabuksene jeg har i bagasjen; et gammelt par fra H&M, et par nye Levi’s og en shorts. Felles for disse er at de er akkurat passe. Akkurat. Motivasjonen min er at jeg gjennom hele USA-oppholdet skal være i stand til å få disse på meg uten problem.

Apropos trening; i dag skal jeg endelig somle meg til den lokale danseskolen (det er bare én danseskole her på Key West!) for å kjøpe ti klipp. Yay!

Så var visdomstann nummer to ut av kjeften min. Den måtte opereres ut, i motsetning til den første, som det bare var å trekke. Jeg grudde meg overhodet ikke til operasjonen. Faktisk syntes jeg det var litt mer skummelt med premedisineringen. Mamma, som jobbet på tannlegekontoret, fotalte om et par tilfeller der den ene pasienten fniste og lo av alt som ble sagt til henne, og andre som ble helt rusa og fjern. Jeg er ikke så glad i å ta medisin, jeg prøver helst å holde kroppen så ren fra kjemikalier som mulig, men må man, så må man.

Jeg fikk servert en uskyldig liten pille som ble skylt ned med litt vann. Jeg hadde med meg en tegnspråktolk, så vi satt i venteværelset og småpratet. Jeg pratet livlig, helt som normalt, men moren min sa etter hvert at hun kunne se på øynene mine at jeg begynner å bli litt «fjern». Så måtte jeg gå en tur på toalettet, og det var da jeg merket effekten. Smått svimmel og sjanglende gange. Etter operasjonen var halve trynet mitt lammet, så snøvlingen fulgte med på lasset. «Hadde jeg ikke kjent deg, ville jeg trodd du var full,» sa moren min. Jeg for min del var bare glad for at jeg er avholds når det gjelder alkohol, tenk å være så ustødig hver eneste helg! Uff.

I tannlegestolen var det litt informasjon om hva slags bragder tannlegen skulle utføre, og tre «små» sprøyter senere var høyre kjeveområde og halve tungen kriblende nummen. Artig følelse. Jeg gikk inn i en meditativt tilstand mens tannlegen skar litt, boret litt, assistenten sugde vekk væske, tannlegen rugget litt, assistenten sugde vekk mer væske, litt mer boring, suging og rugging, og så var tanna ut i flere deler og pene sting ble sydd. Jeg skal legge tanndelene på sprit en stund, så prøver jeg å sette dem sammen igjen med superlim, slik at de kan pryde halskjedet mitt i selskap med alle fire visdomstennene i sølv en vakker dag. (Tannlegen fortalte at en pasient hadde fått laget øredobber av visdomstennene sine. Godt å vite at det ikke bare er jeg som er sær.)

Moralen i denne historien er: Ta alle skrekkhistoriene om visdomstenner med en klype salt. Jeg koste meg sånn i stolen at jeg nesten sovnet mens arbeidet pågikk.

Jeg er en atopiker. Det har jeg vært siden jeg var 20 år, og jeg er misunnelig på alle småbarn som hadde atopisk eksem og vokste det av seg, for hvis du har atopisk eksem i voksen alder, er det stor sannsynlighet for at du må leve med det resten av livet. Yay.

Det som kjennetegner atopikere er at vi har veldig fin hud, som dessverre er tørrere enn det som er normalt. Denne hudtypen krever et stort forbruk av fuktighetskrem, ellers oppstår det kløe. Og hvis det først begynner å klø, må du ha stor selvkontroll (og gjerne reseptbelagt antihistamin) for å holde deg fra å klø. Dessverre varer viljestyrken bare frem til en viss grense, og plutselig sitter du midt oppi en herlig, søt kløtirade. Svien etterpå er ikke fullt så søt; atopisk hud tåler mindre enn normal hud, så hvis det oppstår rifter i huden, blir det lettere infisert, og plutselig ser du ut som et flekktroll med eksem her og der. Hvis du er riktig uheldig, ender du opp med brennkopper eller andre hyggelige infeksjoner også. For noen år siden var jeg i Brasil. Der pådro jeg meg en ekstra gjenstridig variant av brennkopper, forårsaket av en bakteriestamme som finnes i tropiske strøk, på ØYELOKKENE i et halvt år. Det forsvant først da jeg gjorde noe som klassifiseres som et Jackass-stunt: vaske sårene med Vademecum. Oh. The. Pain. Men det funket bedre enn noen antibiotika-kur, og siden har jeg ikke vært plaget med så alvorlige infeksjoner.

I tillegg til å være tørr, er atopisk hud ofte sensitiv overfor det ene og det andre. Dette er veldig individuelt fra atopiker til atopiker. Jeg reagerer på parfyme — stort sett bare hvis jeg får parfyme direkte på huden, men hvis du har på deg en veldig sterk parfyme, kan jeg reagere av å stå ved deg— og jeg reagerer på en del kosmetikk, såpe, krem, forurensning (røyking, kjemikalier, parafin, ju neim it). En del kosmetikk og såpe inneholder parfyme, men også parabener og masse annet som er gift for huden min (og egentlig for miljøet også). For en atopiker kan det ta flere år å finne produkter som passer hans/hennes behov, for det er ikke en selvfølge at et produkt tåles like godt av alle. Noen atopikerer bruker kun produkter fra Lush, mens andre reagerer på ingredienser i disse, for å nevne et eksempel.

Jeg er fremdeles på forsøksstadiet, men A-Dermas Exomega-serie har hatt ganske god effekt for meg. Det viktigste er å holde det så enkelt som mulig; ikke ha masse forskjellige produkter å bombardere huden med, for da blir huden lett stresset. Akkurat nå holder jeg meg til A-Derma Exomega dusjolje for å tilføre fuktighet til kroppen når jeg dusjer, slik at jeg ikke vasker vekk det beskyttende fettlaget fra huden, slik vanlig såpe gjør. Håret vasker jeg med en parfyme- og parabenfri shampo. Etter dusjen smører jeg inn kroppen med en fet, parfymefri krem, for eksempel Canoderm 5% eller A-Derma Exomega Balm (som inneholder nesten 50% fett).

For atopikere er det viktig å tilføre huden fuktighet hele tiden, på denne måten oppstår ikke kløe som fører til eksem og videre inn i en ond sirkel. Spesielt om vinteren merker jeg at det tørre klimaet forverrer atopien; jeg har allerede vært gjennom en runde med antibiotika og hydrokortison for å dempe symptomene, og nylig måtte jeg starte en ny runde fordi huden gradvis ble så tørr at jeg holdt på å klø trynet av meg. Jeg pleier å si at jeg er allergisk mot vinteren, fin unnskyldning for å holde meg inne. Om sommeren har mange atopikere det mye bedre: Solen og bading i havet hjelper mot problemhud. Noen kan dog også være plaget om sommeren; økt svetting fører til forverring. Så det er ikke bare-bare å være atopiker. Heldigvis for meg er sommeren stort sett bare fryd og gammen når det gjelder huden min, men jeg ennå til gode å finne en solkrem som huden min tåler 100%. I fjor brukte jeg solkrem fra La Roche-Posay og den tålte jeg relativt bra. Mange produkter tilpasset sensitiv/atopisk hud er veldig dyre, men heldigvis kan man søke om refusjon av utlegg for fuktighetskremer og andre behandlinger (§ 5-22 i Lov om Folketrygd).

Atopisk eksem er en kombinasjon av arv og miljø. Antallet atopikere har økt de siste 30 årene, trolig på grunn av den utstrakte bruken av kjemikalier i diverse produkter og forurensning. Atopisk eksem henger sammen med astma og allergisk snue; min mor har pollenallergi, så det er nokså sannsynlig at jeg arvet genet for atopi fra henne og at dette hos meg ga utslag i form av eksem. Mange som har atopisk eksem, sliter ofte med luftveisproblemer om vinteren. Det påvirker også humøret og hverdagen når man har eksem; det er ikke hyggelig å se seg i speilet når man er full av røde, irriterte flekker, eller kanskje har så kraftig kløe at man klør seg til blods. Jeg er heldigvis ikke så alvorlig rammet av atopisk eksem som enkelte andre, men det er ikke alltid lett å se ting i perspektiv når man har skjellet hud som flasser når man klør og lyser som en brannbil. Trøsten er iallfall at når vi atopikere er symptomfrie og nøye med vedlikehold, er vi velsignet med nydelig, glatt hud.

Jeg er ferdig med å studere (endelig!) og har ikke en fast jobb, men jeg jobber frilans og tar de oppdragene jeg får. Nylig har jeg fått adgang hos Proda, noe som vil si at jeg kan danse/trene gratis åtte ganger i uken. Men selv om jeg er i full stand til å stå opp klokka 6 for å dra på ballettklasse, er hverdagen min fremdeles nokså ustrukturert. Jeg lar tiden fly avgårde mens jeg sitter på nett uten egentlig å gjøre noe fornuftig; jeg har lyst til å friske opp fransken min, men får ikke til å sette meg ned for å pugge gloser og bøye verb; jeg vil henge på Sats oftere; jeg er avhengig av å meditere… Den siste måneden har jeg også hatt en temmelig forstyrret døgnrytme, noe som fører til at jeg altfor ofte faller i søvn på t-banen midt på dagen.

Hva gjør man når man vil utnytte dagene mest mulig og stille inn døgnrytmen på norsk tid? Man tar en rosapille og setter opp en timeplan. En god, gammeldags timeplan som vi hadde på grunnskolen. Klokka 8-9: Norsk, 9-10: Matte, 10-11: Gym osv.

Tadaa! Jeg har latt feltene mellom klokka 12 og 20 stå tomme ettersom ingen av dagene mine er like fra uke til uke. I stedet kan jeg laminere denne timeplanen, henge opp og så bruker jeg disse bittesmå gule Post It-lapper til å skrive opp ting jeg skal gjøre, med dato og klokkeslett. Eventuelt bruke tusj som kan tørkes vekk etterhvert. Så flink og strukturert jeg er, ikke sant?

Folk sier at jeg er flink til å tenke positivt. Ikke på en «Smil eller dø!»-måte, men jeg ser lyspunktene i en situasjon mens de fleste andre lufter sitt forråd av mindre pene ord.
En normal person som er sliten etter en lang dag, og som drasser på en tung veske og en tung bærepose, tenker kanskje: «Faen, gikk banen min for ett minutt siden?! Nå kommer jeg enda senere hjem… Helvete, så typisk!»
Jeg, som er sliten etter en lang dag og drasser på en tung veske og en tung bærepose, tenker: «Oj, gikk banen nettopp? Jaja, det var da dumt, men nå har jeg femten minutter ekstra til å lese i boka mi.»

Eller som da jeg hadde dårlig hårdag fordi jeg i et ubetenksomt øyeblikk bestemte meg for å stusse panneluggen litt. Istedenfor å låse meg inn til panneluggen så normal ut igjen, tullet jeg med at jeg så ut som en skamfert Amélie fra Montmartre med den. Alle liker Amélie.

Jeg har heldigvis mange positive mennesker i livet mitt, men jeg kjenner noen pessimister også. Og for å være helt ærlig: Hvordan orker de å stresse over ingenting, bekymre seg over ting som ikke har skjedd, kverulere på alt mulig negativt? Snakk om å sløse energien, det er vel ikke rart folk blir fort sliten etter en lang dag om de bare fokuserer på det som er dårlig? Hvorfor ikke bare være til stede i livet, observere det som skjer uten å analysere det i hjel?

En gang jobbet jeg i en gruppe som skulle vise et dansenummer. Koreografien var krevende og koreografen var bortreist mesteparten av tiden vi øvde inn koreografien, så vi måtte lære oss dansen ved å se på et gammelt opptak. Jeg følte meg ikke stresset, for vi øvde faktisk en del og fikk mye hjelp fra de opprinnelige danserne. Jeg var fullstendig trygg på at det kom til å gå bra. Men en av de andre klarte ikke slutte å snakke om hvor stressende det var, at det var bedre å droppe hele nummeret, at vi ikke hadde nok tid osv… Hvordan gikk det? Helt strålende. Ingen grunn til bekymring. Så innmari mye bortkastet energi det var å stresse.

Selv om jeg er en positiv person, er jeg ingen «Det du tenker, får du»-person som mener at alle som havner i en bilulykke, ønsket at det skulle skje, eller at jeg kan skaffe meg ti millioner på konto og veteranbil med privatsjåfør. Jeg har selvfølgelig også dårlige dager innimellom. Spesielt det siste halvåret på skolen. Jeg hadde heller lyst til å leke i trafikken enn å være på det møkkastedet et eneste sekund til. Men jeg prøver å ikke la dårlige dager bli altoppslukende: «Greit, denne dagen suger hardt og jeg er sur og lei.» Deretter retter jeg oppmerksomheten min på de bedre sidene av dagen, ispedd litt galgenhumor. Sarkastisk, upolitisk korrekt galgenhumor er alltid bra for å dytte en dag fra «Jævla møkkadag» til «Det var ikke så ille» på skalaen. Litt sjokolade hjelper også. I hvert fall for meg.

Poenget mitt var iallfall: Folk må bli flinkere til å chille og å trekke på smilebåndene over alt og ingenting. Fokusere på løsningene istedenfor problemene.

Jeg merker at kulden begynner å sette seg under huden på meg. Jeg liker å sove med vinduet åpent, for da er luften fremdeles frisk når jeg våkner, ikke innestengt og full av rare lukter. De siste nettene har jeg merket at det snart er på tide å enten lukke vinduet eller finne frem stillongs, til tross for en tjukk dyne og, nå og da, en varm kropp.

Jeg trasker gjennom regnvåte gater i Oslo iført langbukser og jakke mens jeg lengter etter dager med de tre S’ene: sol, shorts og strand, og planlegger den overskuelige fremtiden, som inkluderer flytting, litt dans, litt foto, litt korrektur og veldig mye uvisst. I slutten av februar skal jeg til New York i fire måneder, har jeg bestemt, og innen den tid skal jeg ha klart å spare 60.000-ish kroner, noe som hadde vært enklere å få til om jeg kunne få tak i en deltidsjobb med relativt fast månedsinntekt, men foreløpig er planen min bare «flytte hjem til farfar for å spare husleie, strøjobb og Legathåndboka». Jeg trenger definitivt en bedre plan.

Sommeren føles altfor kort, og jeg har ikke rukket å gjøre en brøkdel av alt det jeg hadde planlagt for denne sommeren: lære meg mer fransk, lese masse bøker, gå på kino, sole meg masse og lade opp D-vitaminlageret, henge på SATS nesten daglig, ha grillet grønnsaker og norske jordbær som en stor del av mitt sommerkosthold, ligge på gress eller sand og se ting i skyene, være økonomisk og sparsommelig…

Jeg har bare grillet i parken én gang og vært på stranda tre-fire ganger og syklet et par ganger (ikke til stranda engang!), og det er altfor lite for en god, gammeldags Oslo-sommer. Jeg har rukket å være med på Jafnadhr (♥) og Jaffis-reunion, delta på Oslo Dance Seminar, møte ei som plukker blomster til meg til frokost, være med på Gaga-kurs, gjøre to korrekturoppdrag, passe på Zorropusen min «uti gokk», dra på gratis-konsert i Operaen, se en flott jadestatue av Buddha, svi av den rosa grillbøtte min første gangen jeg skulle bruke den, få en ny rosa grillbøtte som forhåpentligvis vil overleve neste grilleforsøk, fotografere uvanlig mye til meg å være… Men mye vil som kjent mer.

Jeg får trøste meg med at det kommer en ny sommer om 242 dager, og at ting har en tendens til å ordne seg for snille piker.