[«Hvorfor gjorde du det?»]

1

English version below.

Det er ikke noe annet spørsmål jeg har blitt spurt så ofte i det siste som «Hvorfor gjorde du det?» Derfor tenkte jeg at jeg like godt kan lage et blogginnlegg ut av det. Det jeg gjorde, var altså å snaue hodet. Hvorfor? For å svare på det må vi tilbake til da jeg satt i frisørstolen som 17-åring og ba frisøren om en 3 millimeters sveis og ble spurt om jeg var helt sikker. «Det er jo fryktelig kort.» No shit, Sherlock. Uansett, på den tiden hadde jeg mine grunner til å ønske meg en så snau sveis, men frisørens holdning smittet over på meg og fikk meg til å tvile på avgjørelsen. Hva om jeg ikke likte resultatet? Hva om jeg syntes jeg så teit ut? For meg spilte det ingen rolle hva andre syntes, men for meg var det ganske viktig at jeg selv likte hvordan jeg ser ut. Så jeg feiget ut og klippet håret «normalt» kort.

Opp gjennom årene siden den gangen har jeg følt på trangen til å snaue hodet, bli kvitt alt håret. Noen ganger endte disse periodene med at jeg gikk løs på noen lokker med en sløv kjøkkensaks eller dro til frisøren for å få en ordentlig frisyre. Men det siste året har trangen bare blitt verre og verre, i tillegg til at jeg følte meg mer og mer som en fotballmamma med null motesans enn som… MEG, som den personen jeg egentlig hadde lyst til å være. I juni i fjor klippet jeg meg klassisk kort og selv om det var digg å bli kvitt noe av lengden, merket jeg at det ikke var nok. Trangen var fortsatt der, og jeg nevnte ofte for folk hvor lyst jeg hadde til å snaue hodet. Tre ting skjedde på slutten av høsten. For det første: En venninne gjorde det. For det andre: Jeg så bilder og videoopptak fra da jeg jobbet med Elements i 2013. Jeg hadde hår til langt nedover ryggen, og selv om jeg kunne se at det var meg, føltes det likevel ikke som meg. Bitte litt identitetskrise der, kan man si. For det tredje: Jeg så denne videoen.

Dette ble vendepunktet for meg. Jeg gjennomførte det, og det føltes som en «forløsning, som å bli født på ny», som Ragna så fint beskrev det i går. Det var så deilig, og om jeg skulle angre på noe, skulle det vært for å ikke ha gjort dette tidligere.

Som tidligere nevnt, bryr jeg meg ikke så mye om hva andre synes om utseendet mitt (I’m sexy and I know it), men jeg fikk ingenting annet enn positiv tilbakemelding på den nye frisyren min og det er jo et hyggelig bonus. Jeg er sikker på at det er noen få av mine venner/bekjente som ikke synes noe om det, men heldigvis er de så fantastisk veloppdragne at de holder kjeft om det. ♥ til dem. En venninne kommenterte at hun «får en sånn rar følelse av at du alltid har hatt det sånn», og jeg forstår godt hva hun mener. Det er nesten som om personen som har sittet inni meg og ventet siden jeg var 17 år, endelig har fått kommet ut.


There is no other question I have been asked as frequently as «Why did you do it?» recently. That’s why I decided to make a blog entry out of it. What I did, was shaving my head. Why? To answer that question, we have to go back to when I was 17 years old, sitting in the hairdresser’s chair, and asked for a 3 millimetres buzz cut. The hairdresser asked me if I was absolutely sure. «It’s awfully short.» No shit, Sherlock. Anyway, at the time I had my reasons for wanting a buzz cut, but the hairdresser’s attitude affected me and made me doubt my decision. What if I didn’t like the result? What if I thought I looked stupid? To me, it didn’t matter much what other people think, but it was important that I liked how I looked. So I chickened out and cut my hair «normal» short.

Through the years since then, I have felt the urge to shave my head, get rid of all the hair. Sometimes the urge made me hack away at a few hair locks with a dull kitchen scissor, or go to the hairdresser to get a proper cut. But the last year the urge has only become worse, in addition to me feeling like a soccer mum with no sense of fashion instead of MYSELF, like the person I really wanted to be. In June last year, I had my hair cut in a classic short style, and although it was nice getting rid of the length, I felt it was not enough. The urge was still there, and I often mentioned for people how much I wanted to shave my head. Three things happened at the end of last autumn. Firstly: One of my friends did it. Secondly: I saw some photos and videos from when I worked with Elements in 2013. I had hair all the way down my back, and even though I could see that it was me, it didn’t feel like me. Teensy-weensy identity crisis, you could say. Thirdly: I watched a YouTube video (see video above).

It became the turning point for me. I did it, and it felt like a «redemption, being reborn», as Ragna described so nicely yesterday. It was great, and if I were to regret anything, it would be not doing this sooner.

As mentioned, I don’t care much about what other people think of how I look (I’m sexy and I know it), but I received nothing but positive feedback on my new hairdo, and that is a lovely bonus. I am sure a few of my friends/acquaintances didn’t like it, but luckily they’re so wonderfully well-behaved they just kept quiet about it. ♥ to them. A friend commented that she gets «a weird feeling that you have always had your hair like that», and I understand well what she means. It is almost like the person who has been waiting inside me since I was 17 years old, finally got to come out.

[Nye vaner i hverdagen]

0

English version below.

Nå for tiden holder jeg på å innføre noen nye vaner i hverdagen min. Jeg har følt de siste månedene at jeg har hatt behov for strammere rammer, spesielt siden jeg jobber en del hjemme som frilanser. Døgnrytmen blir også påvirket av mørketiden og av at jeg har en jobb som gjør at jeg ikke må gå ut av huset hver dag eller følge samfunnets A-menneskeregime. Dette er noen av de punktene jeg har innført for å gjøre hverdagen litt mer normal:

  • Med en gang jeg har stått opp om morgen, kan jeg ikke legge meg igjen.
    Jeg er veldig glad i senga mi og å spise frokost på senga, men det kan bli for behagelig på en ikke helt positiv måte. Det er greit å ligge lenge i senga en gang iblant eller hvis man er syk, men hvis man har arbeid å gjøre, er det best å gjøre det ved et skrivebord.
  • Soverommet er no-go sone for mobilen.
    Internett og sosiale medier er avhengighetsskapende tidstyver. Hvis jeg har mobilen ved senga, blir jeg liggende unødvendig lenge. Derfor ligger mobilen avslått i stua om natten, og hvis jeg vil sjekke dagens nyheter om morgen, må jeg stå opp.
  •  Mindre tid med mobilen.
    Som sagt, internett er en tidstyv. Spesielt hvis det inkluderer kattunger, valper og kaniner på Instagram Discovery. Jeg blir glad av å se lykkelige kaniner floppe over på siden, men jeg trenger ikke se hundre forskjellige kaniner floppe over på siden på én gang. Derfor prøver jeg å sjekke sosiale medier og maks én nettavis helst bare to–tre ganger om dagen, og når jeg er ferdig, skal jeg legge fra meg mobilen. Dette punktet er litt vanskelig, fordi jeg må jevnlig sjekke om jeg har fått nye oppdrag på e-post fra arbeidsgiver eller statistjobber, og veien derfra til floppende kaniner er kort. Maks viljestyrke.
  • Pysj i senga, klær utenfor senga.
    Med hjemmekontor kan man kle seg som man vil; Pysj hele dagen. Den beryktede kosebuksen. Undertøy. Fødselsdrakten. Jeg føler at det å ha på meg kosebukse blir litt for slækk, så nå kler jeg på meg med en gang jeg står opp, enten treningstøy hvis jeg skal på morgenklasse på Proda eller trene, eller vanlig tøy. På kvelden skifter jeg til kosebukser. Dette gjør at det blir lettere å skille mellom våken dag, avslappet fritid og leggetid. Det gjør også terskelen for å gå ut lavere; jeg er allerede påkledd og trenger ikke skifte, så hvorfor ikke ta med manuset ut på kafé eller biblioteket og jobbe der som en avveksling?
  • Lage ordentlig middag.
    Jeg har så utrolig fint kjøkken og er så glad i å spise god mat. Jeg har vurdert å gjøre som Eva og planlegge middager for en måned om gangen. Bare se på hvordan hun gjør det, jeg er imponert! Det er ingenting i veien for at jeg som frilanser med hjemmekontor ikke skal ta meg en kjapp tur i butikken for å handle akkurat det jeg trenger til dagens middag. Men det tar tid å etablere nye vaner, så foreløpig nøyer jeg meg med å ha en kokebok stående oppslått på en oppskrift jeg har lyst til å prøve, så lager jeg den oppskriften og finner en ny oppskrift å prøve neste gang. Vanligvis blir det mye mat, så jeg spiser rester istedenfor å lage ny middag hver dag.

Det er en stund siden jeg begynte med disse punktene, og enn så lenge går det relativt greit å følge dem, og etter hvert satser jeg på å få tilføyd et par nye punkter til listen: Lære fransk. Tegne daglig. Blogge oftere.

Forresten, her er en kanin som flopper over på siden hundre ganger:


Currently, I am introducing a few new habits in my daily life. I’ve felt the last few months that I need different conditions, especially since I work at home as a freelancer. My circadian rhythm is also affected by the dark winter days and by me having a job that doesn’t require me to leave my house every day to follow the clock regime of the society. The following are some of the routines I’ve introduced to make my everyday a tad more regular:

  • Once I’ve risen in the morning, I cannot go back to bed.
    I love my bed and having breakfast in bed, but it can become too comfortable in a not very positive way. It’s okay to stay in bed for a little longer once in a while or if I’m sick, but if I have work to do, it is better done sitting at a desk.
  • The bedroom is a no-go zone for the smartphone.
    The Internet and SoMe are addictive time thieves. If I have my smartphone next to my bed, I stay unnecessarily long in bed. Therefore, in the night, the phone is shut off and left in the living room, and if I want to check the news in the morning, I have to get out of bed.
  • Less time with the smartphone.
    As mentioned, the smartphone is a time thief. Especially when it includes kittens, puppies, and bunnies on Instagram Discovery. Watching happy bunnies flop over on their sides makes me happy, but I don’t need to watch a hundred different bunnies flop over at once. Therefore I’m trying to restrict checking SoMe and maximum one newspaper to 23 times daily, and then I put away the phone. This routine is a little harder because I need to check my e-mail and a couple of Facebook groups regularly because of work, and this can be a gateway to flopping bunnies. Pure willpower.
  • Jammies in bed, clothes outside of bed.
    When you’re working at home, you can dress in whatever you want: Jammies all day long. The infamous sweatpants. Lingerie. Your birth suit. I feel wearing sweatpants is a bit too slack, so now I get dressed once I get up in the morning, either sportswear if I’m going to ballet class or the gym, or regular clothes. In the evening I change into sweatpants. It becomes easier to distinguish between awake, relaxed, and asleep. It also becomes easier to go out; I’m already dressed and don’t have to change clothes, so I could bring the book manuscript and work at a café or the library.
  • Make real dinner.
    My kitchen is nice, and I enjoy eating delicious food. I’ve considered doing like Eva and plan dinner for an entire month. I’m impressed with how she does it. There’s no reason I shouldn’t pop into the grocery store to buy what I need for today’s dinner. But getting used to a new habit takes time, so currently, I stick to having a cookbook open on the recipe I want to try. Usually, I make a lot of food, so I eat leftovers instead of making dinner every day.

It’s been a while since I started doing these routines, and so far they’re fairly easy to . Eventually, I hope to add a few more daily routines: Learn French. Draw daily. Blog more often.

By the way, here’s a bunny flopping over a hundred times:

[Når danselyst trumfer kleint]

1

English translation below.

Jeg er veldig selvstendig og har ingen problem med å gjøre ting alene. Jeg reiste gjennom USA i en måned, jeg går på kafé eller kino, jeg gjør mange forskjellige ting, alt i mitt eget selskap. Men det har alltid vært en grense for meg: Å gå ut på byen alene. Det å gå ut på byen er liksom noe man gjør i festlig lag med venner for å være sosial og danse.

Så hva gjør man når det rykker krampaktig i dansefoten en fredagskveld og man ikke vet om noen som har planer om å male byen rød? Man 1) tar på seg sminke og pentøy, 2) går ut og 3) sprenger den siste grensen.

Først dro jeg til SO. Det var litt etter midnatt, så jeg regnet med at de fleste var ferdige på vorspiel. Å nei, ikke i kveld, nei. Det var temmelig dødt der. Så jeg stod ved veggen og blomstret mens jeg nippet til min alkoholfrie drink og tekstet med en venninne på Fjesbok (hei, Angelica!). Plutselig dukket det opp et kjent ansikt (hei, Alice!) og i omtrent et kvarter var jeg befridd for min veggprydtilstand.

Men jeg gikk ut på byen fordi jeg ville danse, så jeg takket for samtalen og beveget meg ut på det knøttlille, temmelig skrinne dansegulvet. Jeg prøvde å fokusere på musikken og gå inn i min egen verden, men det eneste jeg klarte å tenke var at dette var kleinere enn kleinest. Det var to grupper à 4–5 personer på gulvet, og det var veldig tydelig at de var der sammen med hverandre. Og så var det meg. Hvis det hadde vært mer folk der, på grensen til fullstappet, ville det ikke spilt noen rolle. Tror jeg. Jeg holdt ut i kanskje fem minutter før jeg måtte kvitte meg med den klamme følelsen av kleinhet, og da tenkte jeg at det kanskje var litt mer liv på Elsker.

Ja! JA, takk og pris. Der fant jeg ikke bare et ganske fullt dansegulv, men også flere bekjente/venner. (Hei, Rozi! Hei, Martin! Hei, Christer! Hei, Olav!) Jeg fikk også en ny venn (hei, Eirik, kule moves!). Og jeg fikk danset til morgengry.

Konklusjon: Å gå ut på byen alene dreper deg ikke, det gjør deg sterkere, mer selvstendig, og innmari trøtt dagen etter. Men så lenge du har en flokk med dansende homser, er kvelden reddet. Ville jeg gjort det igjen? Å ja, i hvert fall når det gjelder Elsker, som er et ganske sikkert kort stort sett hver helg. Men jeg ville nok vurdert SO bare hvis det er et eller annet ekstraordinært arrangement som trekker litt flere folk enn en helt vanlig kveld.


I am very independent and have no problem doing stuff alone. I travelled through the United States in one month; I go to café or cinema, I do a lot of things, all in my company. But I always have drawn the line at one thing: Going out on the town alone. Going out is something one do in company with friends to socialise and dance.

So, what to do a Friday night when your feet are doing the jitterbug, and you don’t know anyone who is planning to paint the town red? You 1) put on make-up and a nice suit, 2) go out, and 3) blow up the last line.

At first, I went to SO (a lesbian bar). It was a little past midnight, so I expected there would be a crowd, as most people usually head out around this time. Oh no, not tonight, no. The place was pretty dead. So I stood by the wall, flowering, sipping my non-alcoholic drink while messaging with a friend on Facebook (Hi, Angelica!). Suddenly a familiar face turned up (Hi, Alice!) and for 15 minutes I was freed from my wallflower state.

But I went out because I wanted to dance, so I thanked Alice for the chat and moved out on the tiny, barren dance floor. I tried focusing on the music and enter my own world, but the only thing I could think was that this was more klein than kleinest. (Klein: Norwegian slang word for that feeling when something makes you cringe from embarrassment-ish, like watching Donald Trump talking about the size of his… hands.) There were two groups of 4–5 people, very obvious being there together. And then there was me. If there were more people there, on the edge of bursting, I wouldn’t mind so much. I think. I endured for about five minutes before I had to get rid of the sticky feeling of klein-ness, and I thought maybe there would be more life at Elsker (a gay bar).

Yes! YES, thank goodness. Not only did I find a relatively bursting dance floor, but also several acquaintances/friends. (Hi, Rozi! Hi, Martin! Hi, Christer! Hi, Olav!) I also made a new friend (Hi, Eirik, rad moves!). And so I got to dance until dawn.

Conclusion: Going out on the town alone won’t kill you, it will make you stronger, more independent, and so tired the day after. But as long as you have a flock of dancing gays, the night is saved. Would I do it again? Oh yes, at least when it comes to Elsker, which is a safe bet most weekends. But I would consider SO only if something extraordinary were going on there to draw more people than a regular night.

[Some Like It Calm]

5

Jeg fikk ideen til dette innlegget da jeg lå til sengs i går ettermiddag og kjente på det med å være utadvendt introvert. Jeg hadde en følelse av å ha borderline ME etter to uker med tre til seks timers arbeidsdager som inkluderer konstant sosial interaksjon. Det har vært to gøyale, interessante og lærerike uker som vikarlærer i praktisk tegnspråk på HiOA. Neste uke er det tilbake til den hverdagen jeg trives aller best med, en stille hverdag der flerfoldige timer eller dager kan gå med minimal menneskelig kontakt.

Jeg setter utrolig stor pris på at jeg har mulighet til å styre hverdagen min akkurat slik jeg vil, med mye variasjon, perioder med intens jobbing og perioder med mye fritid. Jeg har ikke behov for å tjene masse penger; så lenge mine få utgifter dekkes og jeg fortsatt har litt til overs å sette til side, er jeg fornøyd. Jeg har heldigvis ingen andre å forsørge enn meg selv, eller dyre hobbyer, så jeg slipper å ta en fulltidsjobb jeg ikke trives 100% med og jobbe meg i hjel for å få endene til å møtes og ende opp med å aldri ha energi til å gjøre ting jeg virkelig har lyst til å gjøre.

Som utadvendt introvert, der den introverte siden er mest dominerende, kan jeg være veldig imøtekommende når jeg er blant venner eller mennesker jeg trives med. I forskjellige sosiale situasjoner, spesielt undervisning, kan jeg gi mye av meg selv, og jeg kan sikkert fremstå som veldig energisk, nesten hyperaktiv. Ulempen med dette er at jeg ofte ender opp med å slepe meg over dørstokken hjemme som en vridd vaskefille, fullstendig tappet for energi, med en følelse av at hjernen er som en kjele spaghetti som har kokt så lenge at spaghettien har svellet opp, til slutt gått i oppløsning og blitt en grøtete suppe. Da har jeg intet annet valg enn å legge meg, uansett om klokka er 15 eller 02, og gå rett i en komaliknende tilstand som bare så vidt lader batteriene.

Det som virkelig lader batteriene mine, er alenetid. Masse alenetid, korrekturjobb, bøker, stille filosofering, spaserturer, trening. Jeg trives veldig godt i mitt eget selskap, så de gangene hjernen er blitt spaghettigrøt, kan det ta lang tid før jeg føler behov for å være sosial. De siste årene har jeg dessuten merket at mitt behov for å være sosial går mer på kvalitet enn kvantitet. Det er veldig hyggelig og gøy å være med på store arrangementer, fester eller dra ut på byen med venner, men det aller beste er en god samtale over en kopp te eller et stykke måltid med én eller to personer som jeg føler at jeg har god kommunikasjon med. Denne typen sosialisering passer for både min utadvendte og introverte side.

Nå skal jeg gi ordet til Marilyn Monroe i en serie med gifs som beskriver hvordan livet som utadvendt introvert er:


«Hei, nye person! Så hyggelig å møtes og å prate med deg! Fortell meg alt om deg selv!»


«Nå har vi det gøy, dere! Kom, la oss slå oss løs på dansegulvet!»


«Ok, nå er det litt flere mennesker her enn jeg har kapasitet til å takle.»


«Og der er kvoten min brukt opp. Time out. Nå.»


Åtte timer senere: «Sliten… Orker ikke…»


Tilbake i koma noen timer til.


«Mitt eget selskap er verdens beste selskap! Hashtagg hjerte-hjerte-hjerte!»

«Bøker er også bra selskap. Jeg elsker bøker. Hashtagg hjerte-bøker-hjerte.»

*) Alle gifs er fra forskjellige filmer Marilyn Monroe medvirket i, og selve gifs’ene er hentet fra Giphy.

[30/30]

0

Endelig nådde jeg siste punkt i 30-dagerslisten! Tok meg bare nesten tre år å fullføre den, så nå er det på tide å sette seg nye mål. «Målet for de neste 30 dagene» er som følger:

  • Bli ferdig med puslespillet jeg har holdt på med siden slutten av desember.
  • Venne meg av med å pirke på fingrene.
  • Kanskje starte med en ny 30-dagersliste? Og/eller avslutte den andre listen.
  • Lage masse god mat når benkeplatene er på plass i kjøkkenet.
  • Delta på minst tre danseklasser hos Proda ukentlig.
  • Løptrening og trene med kettlebells minst to ganger ukentlig.

[28/30]

1

Dagens punkt fra 30-dagerslisten er «Et sitat du prøver å leve etter».

Det finnes mange sitater/mottoer jeg synes er veldig bra å ha som veiviser for livet, men det sitatet jeg synes er det viktigste er «Vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg». Dette er en gyllen regel som vi kan finne i alle religioner og livssyn og i Kardemommebyen, og den er en så enkel, men likevel vanskelig regel å følge. Jeg prøver å gjøre min beste for å behandle alle mennesker jeg møter med respekt og vennlighet, for det er sånn jeg ønsker å bli møtt av andre. Jeg har møtt folk som har krevd å bli respektert, men ikke gjort en dritt for å utvise den samme respekten for andre selv først eller de har behandlet andre som mindreverdige vesener fordi de tror de er så mye bedre enn alle andre. I utgangspunktet behandler jeg alle jeg møter med den samme respekten, uansett om det gjelder tiggeren på fortauet, kasseren på Rema 1000, nære venner, perifere bekjente, folk av et annet kulturell opphav eller mennesker som har en høy posisjon i samfunnet, for alle fortjener å bli behandlet likt uansett hvem de er. Heldigvis har jeg stort sett bare opplevd å få gjengjeldt min holdning, med noen få unntak. Fordelen med disse unntakene er at de viser meg at jeg ikke trenger å ha dem i livet mitt.

[26/30]

0

Tema for punkt nummer 26 i 30 dager-listen er egentlig «En sang som beskriver hvordan du føler deg i dag». Men isteden vil jeg dele tre David Bowie-sanger som jeg ble kjent med gjennom TV/film. Beskjeden om Bowies død kom som et sjokk og hele mandag hadde jeg akkurat disse tre sangene på repeat i hodet.


«Life on Mars?» fra American Horror Story
Now she walks through her sunken dream
To the seat with the clearest view
And she’s hooked to the silver screen
But the film is a saddening bore


«Space Oddity» fra Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?»
This is Major Tom to Ground Control
I’m stepping through the door
And I’m floating in the most peculiar way
And the stars look very different today


«As the world falls down» fra Labyrinth
I’ll paint you mornings of gold.
I’ll spin you Valentine evenings.
Though we’re strangers ’til now,
We’re choosing the path
Between the stars.
I’ll leave my love
Between the stars.

[23/30]

0

Det er sikkert på høy tid å fullføre 30 dager-listen, selv om det bare to og et halvt år siden jeg begynte med den. Hele listen ligger her. Temaet for dette innlegget er «Hvordan har du forandret deg de siste to årene?»

Hva er forskjellen på Anne-Line anno januar 2014 og Anne-Line nå? Jeg synes egentlig det er litt vanskelig å si noe om hvor mye jeg har forandret meg på to år, for to år er en veldig kort periode og jeg har egentlig ikke opplevd noe jeg føler har hatt en veldig stor innvirkning på livet mitt og personligheten min disse to årene, bortsett fra stoffskiftesykdom, litt akademisk utdanning og oppryddingen etter mormor. Sistnevnte har riktignok ført til at jeg er blitt mer bevisst på hva jeg har av materielle ting, og jeg er blitt flinkere til å gi slipp på eller forholde meg rasjonelt til ting.

Jeg merker at jeg er blitt litt bedre på å være sosial, jeg har funnet en grei balanse mellom alenetid og sosialisering. Jeg er blitt litt flinkere til å lytte til kroppen min når det gjelder å være sosial eller å være aktiv, og vite når jeg trenger alenetid eller en fridag/-uke fra treningen.

Jeg prøver også så godt jeg kan å bli flinkere til å lytte til andre, men merker at jeg fremdeles prater for mye om meg selv, selv om jeg jobber hardt med å bite meg i tunga og telle til ti mens jeg vurderer om det jeg tenker å si er noe som er givende for samtalen. Det er greit å være ego her i min egen blogg, men jeg trenger ikke være like navlebeskuende overfor andre mennesker IRL, liksom. Isteden prøver jeg å øve meg på å lytte til den jeg snakker med og å snakke om de større tingene her i livet.

Jeg øver meg også i å være mer ærlig, i hvert fall når det gjelder å fortelle andre hva jeg føler om dem/hva de betyr for meg. Foreløpig går det ganske greit å fortelle noen at jeg liker dem, men jeg må bli flinkere til å være ærlig om mer ubehagelige ting også. Tørre å avvise noen eller be respektløse drittsekker dra dit pepperen gror. Livet er for kort til å gå rundt grøten eller tilbringe tid med folk jeg ikke trives med. Nære venner er også bedre selskap enn utallige perifere bekjente.

Kort sagt, dette er de viktigste punktene for forandringen min de siste to årene:

  • Ikke la ting eie deg.
  • Ta deg en bolle.
  • Vær mot andre som du vil andre skal være mot deg.
  • Ærlighet varer lengst.

[25/30]

6

I 2011 og 2013 startet jeg å svare på to forskjellige 30-dagerslister, men prokrastinerte dem begge ut i sanden. Gitte utfordret meg til å fullføre dem, så jeg begynner med den nyeste listen, som dere kan se i sin helhet nederst i innlegget. Jeg kommer ikke til å poste hver dag, dere skal slippe spamming ;)
Temaet for dette innlegget er «Noe du er stolt av».

Jeg er stolt av meg selv, av mange grunner. Blant annet for hvem jeg er nå, en person som er trygg på seg selv og selvstendig og får til ting hun går inn for å klare. Jeg er stolt over å være meg selv, at jeg ikke lar meg påvirke av hva andre synes og mener, men at jeg klarer å tenke selv. Jeg er blitt en sånn person jeg aldri trodde jeg kunne bli da jeg lå søvnløs som fjortenåring og var livredd for å bli voksen. Og jeg er stolt over at jeg har så mange evner; jeg kan danse, jeg kan tegne, jeg er en av Cappelen Damms favorittkorrekturlesere, jeg er en god tegnspråklærer, blant annet. Det høres kanskje pretensiøst ut å skryte så innmari av seg selv, men alle de overnevnte tingene har blitt fortalt meg av både partiske og upartiske mennesker, og jeg velger å tro på at det er sant og jeg velger å huske på det de gangene jeg trenger å minne meg selv på at jeg har mye å være stolt over.

Og så er jeg skikkelig, skikkelig stolt over ryddeinnsatsen min i mormors leilighet. Dét kommer jeg til å leve lenge på.

Resten av listen, i tilfelle dere har veldig lyst til å lese hva jeg skrev på de første 24 punktene i listen (og først nå, to år etterpå, oppdaget jeg at denne listen bare har 29 punkter, ikke 30, haha!):

[Mormors skattkammer]

0

«Have nothing in your homes that you do not know to be useful or believe to be beautiful.» – William Morris, 1834.

Det er underlig hvor stor makt materielle ting får over oss bare på grunn av det vi projiserer på dem av følelser, minner og sjel. Det er bare ting, men det er ting som har tilhørt familien i generasjoner; ting vi har vokst opp med; ting som har stor affeksjonsverdi for oss, selv om de egentlig er verdiløse og ubrukelige eller unyttige for oss selv. Likevel tviholder vi på dem som om de er det mest dyrebare som finnes, nesten som om livet mister all mening om vi gir slipp på dem.

Gjennom hele våren og sommeren, mens jeg ryddet i mormors leilighet og kjeller, følte jeg mye på dette med å gi slipp på ting. Mange av mormors ting har alltid stått synlig på hyllene i stuen, på kjøkkenet, badet, gangen og soverommet, de er nærmest preget inn i hukommelsen. Og så er det alle tingene jeg aldri så før de dukket opp fra lukkede skap, kofferter, poser og avispapir. Ingen av disse tingene har jeg noe som helst personlig forhold til, disse tingene har aldri fått sin egen plass i hukommelsen min. Like fullt føles begge deler nesten umulig å gi slipp på, bare fordi de tilhørte mormor, morfar, «tante» Edith og Karin, og oldeforeldre.

Jeg misliker sterkt å ha for mange ting, spesielt ting som ikke har noen nytteverdi. Likevel merket jeg at mye av det jeg fant i leiligheten, kjent eller ukjent, fikk grep om meg og gjorde det vanskelig å tenke rasjonelt. Det var verst i begynnelsen; tanken på å skulle kvitte oss med alt på Finn.no fikk det til å vri seg i hjerterota. Det var derfor jeg lagde Facebook-gruppen «Mormors skattkammer»: Hvis vi skulle gi bort ting, skulle det være til folk vi kjenner. På den måten forblir tingene i «nærheten» samtidig som de ikke tar opp plass i mormors leilighet, frosset fast i en evig museumsutstilling.

Etter hvert ble det lettere å gi slipp, det ble lettere å tenke rasjonelt, og til slutt åpnet jeg til og med for å selge ting til vilt fremmede som kom innom mini-loppemarkedet jeg arrangerte etter å ha sett annonsen min på Finn.no eller i lassevis til bruktbutikkeiere som kommer til å selge tingene videre, spre dem for alle vinder. Med en gang tingene var ute av huset, kjente jeg på følelsen av lettelse. Lettelse over at jeg har klart å gi slipp, lettelse over at det blir bedre plass i leiligheten, lettelse over at disse for meg unyttige ting får et hjem der de blir satt pris på. (Som om ting har følelser! Sånn er det med projisering). Minnene av disse tingene har jeg fremdeles, både i hukommelsen og i form av digitale bilder.

Veldig mange ting har blitt gitt bort eller solgt fra mormors leilighet, men ganske mange har blitt lagt til side av oss i familien. Mamma har tatt noen ting og lillebror har tatt noen ting, mens jeg har fylt kanskje 24 banankasser med ting, i tillegg til møbler. Til høsten blir det spennende å se om jeg har klart å være rasjonell nok til å velge meg ting som jeg kommer til å ha bruk for og glede av. Og så sverger jeg på at jeg skal bruke denne erfaringen som inspirasjon til å leve et mest mulig minimalistisk, ikke-materialistisk liv slik at min niese skal slippe å bruke over et halvt år på å rydde opp etter meg når jeg er borte.