[Nye vaner i hverdagen]

0

English version below.

Nå for tiden holder jeg på å innføre noen nye vaner i hverdagen min. Jeg har følt de siste månedene at jeg har hatt behov for strammere rammer, spesielt siden jeg jobber en del hjemme som frilanser. Døgnrytmen blir også påvirket av mørketiden og av at jeg har en jobb som gjør at jeg ikke må gå ut av huset hver dag eller følge samfunnets A-menneskeregime. Dette er noen av de punktene jeg har innført for å gjøre hverdagen litt mer normal:

  • Med en gang jeg har stått opp om morgen, kan jeg ikke legge meg igjen.
    Jeg er veldig glad i senga mi og å spise frokost på senga, men det kan bli for behagelig på en ikke helt positiv måte. Det er greit å ligge lenge i senga en gang iblant eller hvis man er syk, men hvis man har arbeid å gjøre, er det best å gjøre det ved et skrivebord.
  • Soverommet er no-go sone for mobilen.
    Internett og sosiale medier er avhengighetsskapende tidstyver. Hvis jeg har mobilen ved senga, blir jeg liggende unødvendig lenge. Derfor ligger mobilen avslått i stua om natten, og hvis jeg vil sjekke dagens nyheter om morgen, må jeg stå opp.
  •  Mindre tid med mobilen.
    Som sagt, internett er en tidstyv. Spesielt hvis det inkluderer kattunger, valper og kaniner på Instagram Discovery. Jeg blir glad av å se lykkelige kaniner floppe over på siden, men jeg trenger ikke se hundre forskjellige kaniner floppe over på siden på én gang. Derfor prøver jeg å sjekke sosiale medier og maks én nettavis helst bare to–tre ganger om dagen, og når jeg er ferdig, skal jeg legge fra meg mobilen. Dette punktet er litt vanskelig, fordi jeg må jevnlig sjekke om jeg har fått nye oppdrag på e-post fra arbeidsgiver eller statistjobber, og veien derfra til floppende kaniner er kort. Maks viljestyrke.
  • Pysj i senga, klær utenfor senga.
    Med hjemmekontor kan man kle seg som man vil; Pysj hele dagen. Den beryktede kosebuksen. Undertøy. Fødselsdrakten. Jeg føler at det å ha på meg kosebukse blir litt for slækk, så nå kler jeg på meg med en gang jeg står opp, enten treningstøy hvis jeg skal på morgenklasse på Proda eller trene, eller vanlig tøy. På kvelden skifter jeg til kosebukser. Dette gjør at det blir lettere å skille mellom våken dag, avslappet fritid og leggetid. Det gjør også terskelen for å gå ut lavere; jeg er allerede påkledd og trenger ikke skifte, så hvorfor ikke ta med manuset ut på kafé eller biblioteket og jobbe der som en avveksling?
  • Lage ordentlig middag.
    Jeg har så utrolig fint kjøkken og er så glad i å spise god mat. Jeg har vurdert å gjøre som Eva og planlegge middager for en måned om gangen. Bare se på hvordan hun gjør det, jeg er imponert! Det er ingenting i veien for at jeg som frilanser med hjemmekontor ikke skal ta meg en kjapp tur i butikken for å handle akkurat det jeg trenger til dagens middag. Men det tar tid å etablere nye vaner, så foreløpig nøyer jeg meg med å ha en kokebok stående oppslått på en oppskrift jeg har lyst til å prøve, så lager jeg den oppskriften og finner en ny oppskrift å prøve neste gang. Vanligvis blir det mye mat, så jeg spiser rester istedenfor å lage ny middag hver dag.

Det er en stund siden jeg begynte med disse punktene, og enn så lenge går det relativt greit å følge dem, og etter hvert satser jeg på å få tilføyd et par nye punkter til listen: Lære fransk. Tegne daglig. Blogge oftere.

Forresten, her er en kanin som flopper over på siden hundre ganger:


Currently, I am introducing a few new habits in my daily life. I’ve felt the last few months that I need different conditions, especially since I work at home as a freelancer. My circadian rhythm is also affected by the dark winter days and by me having a job that doesn’t require me to leave my house every day to follow the clock regime of the society. The following are some of the routines I’ve introduced to make my everyday a tad more regular:

  • Once I’ve risen in the morning, I cannot go back to bed.
    I love my bed and having breakfast in bed, but it can become too comfortable in a not very positive way. It’s okay to stay in bed for a little longer once in a while or if I’m sick, but if I have work to do, it is better done sitting at a desk.
  • The bedroom is a no-go zone for the smartphone.
    The Internet and SoMe are addictive time thieves. If I have my smartphone next to my bed, I stay unnecessarily long in bed. Therefore, in the night, the phone is shut off and left in the living room, and if I want to check the news in the morning, I have to get out of bed.
  • Less time with the smartphone.
    As mentioned, the smartphone is a time thief. Especially when it includes kittens, puppies, and bunnies on Instagram Discovery. Watching happy bunnies flop over on their sides makes me happy, but I don’t need to watch a hundred different bunnies flop over at once. Therefore I’m trying to restrict checking SoMe and maximum one newspaper to 23 times daily, and then I put away the phone. This routine is a little harder because I need to check my e-mail and a couple of Facebook groups regularly because of work, and this can be a gateway to flopping bunnies. Pure willpower.
  • Jammies in bed, clothes outside of bed.
    When you’re working at home, you can dress in whatever you want: Jammies all day long. The infamous sweatpants. Lingerie. Your birth suit. I feel wearing sweatpants is a bit too slack, so now I get dressed once I get up in the morning, either sportswear if I’m going to ballet class or the gym, or regular clothes. In the evening I change into sweatpants. It becomes easier to distinguish between awake, relaxed, and asleep. It also becomes easier to go out; I’m already dressed and don’t have to change clothes, so I could bring the book manuscript and work at a café or the library.
  • Make real dinner.
    My kitchen is nice, and I enjoy eating delicious food. I’ve considered doing like Eva and plan dinner for an entire month. I’m impressed with how she does it. There’s no reason I shouldn’t pop into the grocery store to buy what I need for today’s dinner. But getting used to a new habit takes time, so currently, I stick to having a cookbook open on the recipe I want to try. Usually, I make a lot of food, so I eat leftovers instead of making dinner every day.

It’s been a while since I started doing these routines, and so far they’re fairly easy to . Eventually, I hope to add a few more daily routines: Learn French. Draw daily. Blog more often.

By the way, here’s a bunny flopping over a hundred times:

[Når danselyst trumfer kleint]

1

English translation below.

Jeg er veldig selvstendig og har ingen problem med å gjøre ting alene. Jeg reiste gjennom USA i en måned, jeg går på kafé eller kino, jeg gjør mange forskjellige ting, alt i mitt eget selskap. Men det har alltid vært en grense for meg: Å gå ut på byen alene. Det å gå ut på byen er liksom noe man gjør i festlig lag med venner for å være sosial og danse.

Så hva gjør man når det rykker krampaktig i dansefoten en fredagskveld og man ikke vet om noen som har planer om å male byen rød? Man 1) tar på seg sminke og pentøy, 2) går ut og 3) sprenger den siste grensen.

Først dro jeg til SO. Det var litt etter midnatt, så jeg regnet med at de fleste var ferdige på vorspiel. Å nei, ikke i kveld, nei. Det var temmelig dødt der. Så jeg stod ved veggen og blomstret mens jeg nippet til min alkoholfrie drink og tekstet med en venninne på Fjesbok (hei, Angelica!). Plutselig dukket det opp et kjent ansikt (hei, Alice!) og i omtrent et kvarter var jeg befridd for min veggprydtilstand.

Men jeg gikk ut på byen fordi jeg ville danse, så jeg takket for samtalen og beveget meg ut på det knøttlille, temmelig skrinne dansegulvet. Jeg prøvde å fokusere på musikken og gå inn i min egen verden, men det eneste jeg klarte å tenke var at dette var kleinere enn kleinest. Det var to grupper à 4–5 personer på gulvet, og det var veldig tydelig at de var der sammen med hverandre. Og så var det meg. Hvis det hadde vært mer folk der, på grensen til fullstappet, ville det ikke spilt noen rolle. Tror jeg. Jeg holdt ut i kanskje fem minutter før jeg måtte kvitte meg med den klamme følelsen av kleinhet, og da tenkte jeg at det kanskje var litt mer liv på Elsker.

Ja! JA, takk og pris. Der fant jeg ikke bare et ganske fullt dansegulv, men også flere bekjente/venner. (Hei, Rozi! Hei, Martin! Hei, Christer! Hei, Olav!) Jeg fikk også en ny venn (hei, Eirik, kule moves!). Og jeg fikk danset til morgengry.

Konklusjon: Å gå ut på byen alene dreper deg ikke, det gjør deg sterkere, mer selvstendig, og innmari trøtt dagen etter. Men så lenge du har en flokk med dansende homser, er kvelden reddet. Ville jeg gjort det igjen? Å ja, i hvert fall når det gjelder Elsker, som er et ganske sikkert kort stort sett hver helg. Men jeg ville nok vurdert SO bare hvis det er et eller annet ekstraordinært arrangement som trekker litt flere folk enn en helt vanlig kveld.


I am very independent and have no problem doing stuff alone. I travelled through the United States in one month; I go to café or cinema, I do a lot of things, all in my company. But I always have drawn the line at one thing: Going out on the town alone. Going out is something one do in company with friends to socialise and dance.

So, what to do a Friday night when your feet are doing the jitterbug, and you don’t know anyone who is planning to paint the town red? You 1) put on make-up and a nice suit, 2) go out, and 3) blow up the last line.

At first, I went to SO (a lesbian bar). It was a little past midnight, so I expected there would be a crowd, as most people usually head out around this time. Oh no, not tonight, no. The place was pretty dead. So I stood by the wall, flowering, sipping my non-alcoholic drink while messaging with a friend on Facebook (Hi, Angelica!). Suddenly a familiar face turned up (Hi, Alice!) and for 15 minutes I was freed from my wallflower state.

But I went out because I wanted to dance, so I thanked Alice for the chat and moved out on the tiny, barren dance floor. I tried focusing on the music and enter my own world, but the only thing I could think was that this was more klein than kleinest. (Klein: Norwegian slang word for that feeling when something makes you cringe from embarrassment-ish, like watching Donald Trump talking about the size of his… hands.) There were two groups of 4–5 people, very obvious being there together. And then there was me. If there were more people there, on the edge of bursting, I wouldn’t mind so much. I think. I endured for about five minutes before I had to get rid of the sticky feeling of klein-ness, and I thought maybe there would be more life at Elsker (a gay bar).

Yes! YES, thank goodness. Not only did I find a relatively bursting dance floor, but also several acquaintances/friends. (Hi, Rozi! Hi, Martin! Hi, Christer! Hi, Olav!) I also made a new friend (Hi, Eirik, rad moves!). And so I got to dance until dawn.

Conclusion: Going out on the town alone won’t kill you, it will make you stronger, more independent, and so tired the day after. But as long as you have a flock of dancing gays, the night is saved. Would I do it again? Oh yes, at least when it comes to Elsker, which is a safe bet most weekends. But I would consider SO only if something extraordinary were going on there to draw more people than a regular night.

[30/30]

0

Endelig nådde jeg siste punkt i 30-dagerslisten! Tok meg bare nesten tre år å fullføre den, så nå er det på tide å sette seg nye mål. «Målet for de neste 30 dagene» er som følger:

  • Bli ferdig med puslespillet jeg har holdt på med siden slutten av desember.
  • Venne meg av med å pirke på fingrene.
  • Kanskje starte med en ny 30-dagersliste? Og/eller avslutte den andre listen.
  • Lage masse god mat når benkeplatene er på plass i kjøkkenet.
  • Delta på minst tre danseklasser hos Proda ukentlig.
  • Løptrening og trene med kettlebells minst to ganger ukentlig.

[Flytteforsetter]

2

Snart skal jeg flytte, snart skal jeg flytte, snart skal jeg flytte! Det er fremdeles ikke til å fatte at leiligheten nesten er innflyttingsklar, de siste ukene har det føltes som om hele livet mitt bare har stått på pause. Jeg har ikke oversikt over hvor mange millioner fliser eller kjøkkener jeg har sett på, eller hvor mange netter jeg har mistet nattesøvnen fordi jeg er en kontrollfrik som vil ha full styring over hvem som gjør hva i leiligheten (spesielt etter fadesen med piperøret*), eller hvor mye jeg gleder meg til å begynne å bære ned alle bøkene mine fra loftet og pakke dem ut for godt.

Følelsen av at livet mitt har stått på pause håper jeg vil gå over med en gang jeg kan begynne å gjøre noe nevenyttig. Bære ting, pakke ut, rydde, vaske og sånn. Det er litt sånn «hvis bare sånn og sånn skjer, så vil hele resten livet mitt bli perfekt». Og ja, jeg vet at det absolutt ikke er tilfelle. Men samtidig er det noe med tanken på at fra 1. desember har jeg en fast base. Jeg kan reise bort, lenge om jeg vil, men jeg vil alltid ha denne faste basen min å komme tilbake til. Ikke noe styr med å si opp en leiekontrakt, pakke ting, flytte og all jazzen. Mitt sted, mitt for evig og alltid. (Teknisk sett er det mammas leilighet, og jeg kommer ikke til å leve for evig, men detaljer altså…)

Og jeg kommer til å ha OPPVASKMASKIN. Det er det viktigste av alt. Livet mitt kommer til å bli tusen ganger bedre med oppvaskmaskin. En ting mindre å prokrastinere. Aldri mer bestige en Mount Everest av skitne tallerkener og bestikk. Hallelujah, blessed be Bosch.

Uansett, jeg tenkte jeg skulle liste opp noen av mine flytteforsetter, gode vaner jeg vil prøve min beste å iverksette i livet mitt i den nye leiligheten. Nesten som nyttårsforsetter, bare bedre.

  • Innføre gode daglige/ukentlige/månedlige rutiner for husarbeid: holde det relativt ryddig og pent til daglig; støvsuge, vaske toalett og bad, tørke støv og skifte sengetøy ukentlig; vaske kjøleskapet og ta backup av bilder ol. en gang i måneden.
  • Lage middagsplaner for kommende uke, med liste over hva jeg har av ingredienser og hva jeg trenger å kjøpe inn. Lage ordentlig mat og spise mer grønnsaker. (LETT! Jeg kommer til å ha oppvaskmaskin!)
  • Prioritere lesing, tegning og tøying fremfor internett.
  • Gå tur i Frognerparken eller Sognsvann.
  • Løpe på Bislett stadion.
  • Holde te- eller middagsselskap med gode venner iblant. Evt. holde spillekveld.
  • Fortsette med spareregimet mitt.
  • Fortsette med arkiveringsregimet mitt.
  • Unngå å ha ting jeg ikke trenger. (En lærdom jeg fikk etter å ha brukt hele våren og sommeren på å rydde etter mormor. Ting hoper seg fort opp når man bor på samme sted i 50+ år.)
  • Jobbe mer aktivt mot en karriere som danser/danselærer.

Ti punkter, tre av dem har jeg allerede på plass fra før. Vi får se hvordan det går.

*) Pipefadesen: Lang historie, moralen er at man alltid bør dobbeltsjekke og trippelsjekke. Ovnen i stuen var på verksted for restaureringsarbeid. Et pipefirma var innom alle leilighetene i bygården for å fornye alle piperørene. Den ikke-norskspråklige arbeideren derfra ringte moren min i et stresset øyeblikk og jeg vet ikke hva som egentlig ble sagt, men plutselig var hullet til piperøret tettet fullstendig igjen, ikke plugget igjen for fremtidig tilkobling av ovnen. Helt ubrukelig. Facepalm. Og plutselig hadde arbeiderne fra entreprenørfirmaet lagt gipsplater over hele brannveggen og malt over. Dobbel-facepalm. Etter mye frem og tilbake ble en norskspråklig arbeider fra pipefirmaet sendt for å lage nytt hull til pipeløpet, og han ga beskjed om at gipsplatene måtte fjernes på grunn av brannsikkerheten. Det siste jeg har fått med meg, er at mesteparten av brannveggen er avdekket, bortsett fra den delen som omgir selve piperøret og det er fortsatt gulvliste på den ene siden. Så nå er jeg veldig kontrollfrik for å være sikker på at det ikke blir mer tull i Sagaen om det tildekkede piperøret.

[Tall som varmer hjertet]

0

Jeg skriver egentlig blogg først og fremst for moro skyld, men jeg må innrømme at det varmer hjertet mitt når jeg ser at besøkstallene holder seg relativt stabilt hver eneste dag, til tross for minimalt blogging her den siste tiden. Fortvil ei, kjære lesere, jeg har mange emner jeg har planer om å blogge om i nær fremtid. Jeg må bare finne et ledig friminutt her og der til å sette meg ned og knatre i vei.

[Den lyse vinteren]

0

Denne vinteren har hittil vært den beste vinteren jeg noensinne har opplevd. Vanligvis skyr jeg vinter, kulde, snø og mørke. Men denne vinteren har vært deilig mild og lys. Faktisk så mild og lys at jeg fikk sommerstemning av det varmoransje sollyset som spredde seg over Oslofjorden da jeg var på vei til Kattehuset for et par dager siden. Og i natt var det 12 plussgrader ute. Når man blir skjemt bort med sol og tindrende blå himmel nesten hver eneste dag, glemmer man at dagene fremdeles er korte, at det fremdeles er en stund til mørketiden slipper taket.

God hjelp til sommerstemning om vinteren: Å få vårkatalogen fra H&M i posten.

Dette bildet viser «bare» 9 grader, men temperaturstokken steg faktisk til 12. Global oppvarming, yay.

Mobilen min har ikke blitt tømt på et par uker, så her følger et knippe bilder av hva jeg har bedrevet i det siste:

Jeg har hengt på Kattehuset et par ganger siden forrige bilde-innlegg.

We <3 catnip.

Jeg var i Nord-Trøndelag og besøkte faren min. Han har kaniner, hester, noen sauer, to hunder og en katt.

Elektra.

På vei hjem fra Nord-Trøndelag benyttet jeg tiden til å være effektiv skribent. Har skrevet en anmeldelse av forestillingen Jeg var Fritz Moen. Kommer nok til å legge ut anmeldelsen her etter hvert.

Kattehuset igjen; Her ser vi Dana, som er gretten fordi hun vil at jeg skal kose henne istedenfor å fotografere henne. Hun er definisjonen av «kosesyk».

På lørdag var jeg og E på Jaipur og spiste god, indisk mat.

Utsikten fra verdens mykeste hotellseng <3 Etter E og jeg hadde vært på Jaipur, tuslet vi rundt på jakt etter en 7-11 som solgte Ferrero Rocher-sjokolade. Den på Karl Johans gate hadde ikke disse, så jeg foreslo den på Holbergs plass, og der hadde jeg også en overraskelse til E. På veien gikk vi forbi Bristol hotell, og E tullet med at vi kunne sjekke inn der. Jeg fnyste til svar og vi gikk videre. Etter å ha sikret oss sjokolade på Holbergs plass, gikk vi forbi Rica-hotellet og da gikk jeg til inngangen og sa: «La oss gå inn.» Uttrykket hennes da jeg trakk opp nøkkelkortet fra jakkelomma og hun skjønte at jeg faktisk ikke tullet, var ubetalelig. Suite i toppetasjen, myyyk madrass, romslig bad, upåklagelig utsikt, god frokost… Definitivt verdt det.

[Timeplanens diskré stabilitet]

2

Jeg er ferdig med å studere (endelig!) og har ikke en fast jobb, men jeg jobber frilans og tar de oppdragene jeg får. Nylig har jeg fått adgang hos Proda, noe som vil si at jeg kan danse/trene gratis åtte ganger i uken. Men selv om jeg er i full stand til å stå opp klokka 6 for å dra på ballettklasse, er hverdagen min fremdeles nokså ustrukturert. Jeg lar tiden fly avgårde mens jeg sitter på nett uten egentlig å gjøre noe fornuftig; jeg har lyst til å friske opp fransken min, men får ikke til å sette meg ned for å pugge gloser og bøye verb; jeg vil henge på Sats oftere; jeg er avhengig av å meditere… Den siste måneden har jeg også hatt en temmelig forstyrret døgnrytme, noe som fører til at jeg altfor ofte faller i søvn på t-banen midt på dagen.

Hva gjør man når man vil utnytte dagene mest mulig og stille inn døgnrytmen på norsk tid? Man tar en rosapille og setter opp en timeplan. En god, gammeldags timeplan som vi hadde på grunnskolen. Klokka 8-9: Norsk, 9-10: Matte, 10-11: Gym osv.

Tadaa! Jeg har latt feltene mellom klokka 12 og 20 stå tomme ettersom ingen av dagene mine er like fra uke til uke. I stedet kan jeg laminere denne timeplanen, henge opp og så bruker jeg disse bittesmå gule Post It-lapper til å skrive opp ting jeg skal gjøre, med dato og klokkeslett. Eventuelt bruke tusj som kan tørkes vekk etterhvert. Så flink og strukturert jeg er, ikke sant?

[Når jeg er i California…]

2

Jeg vet at det er en stor verden der ute, med milliarder på milliarder av mennesker. Men hittil har jeg ikke klart å finne en eneste person som er hørselshemmet og profesjonell danser. Som lever av å danse, akkurat som jeg har så lyst til å gjøre. Via en video på Fjesbok fant jeg ut om D-PAN, Deaf Professional Arts Network, hvor jeg igjen fant Antoine Hunter, en døv danser og koreograf som grunnla Urban Jazz Dance Company. Når jeg er i California, skal jeg besøke kompaniet og forhåpentlig begynne å bygge opp min karriere som danser ved hjelp av mennesker med samme utgangspunkt som meg.

Jeg kan ikke forklare hvor glad jeg ble for å oppdage dette. Det er ingen hemmelighet at det er hardt å være danser, og hvis du er hørselshemmet i tillegg, må du også kjempe mot fordommer fordi folk tror at det er umulig å bli profesjonell danser hvis du ikke kan høre musikken. Jeg vet at jeg kan danse, jeg har utdannelse som danser, dans er min lidenskap, så hvorfor skulle det at jeg ikke hører bety mer enn at jeg brenner for dansen? Men nå vet jeg at de tblir andre boller! Jeg skal vise verden at ingenting kan hindre meg, for jeg er ikke alene.

To andre dansenyheter:
– Jeg er med på et spennende prosjekt med bl.a. koreograf Sølvi Edvardsen. Målet er forestilling i 2013. Les mer om forprosjektet.
– Jeg har fått adgang til PRODA, så nå blir det litt mer dans om dagen!

[En krone her, en krone der]

8

Har du en drøm som du må spare opp en liten formue for å oppfylle?
Synes du det er vanskelig å spare?

Jeg får ofte høre fra folk at det er sååå vanskelig å spare, alle pengene går jo til husleie og kjedelige regninger. Men det betyr ikke at det er umulig å spare. Alle elver små gjør en stor å, vet du. Jeg har noen metoder som jeg er svært glad i, spesielt nå som jeg holder på å spare til USA-turen. De to første tipsene fikk jeg fra en australsk venninne som sparte penger for å kunne dra på interrail i Europa i et halvt år.

– Rund av oppover på sparekontoen din. Hvis du f.eks. har 1234 kr på sparekonto, overfør 66 kroner, så har du 1300 kr, et fint og rundt tall. Eller 166. Jo mer jo bedre. Runde tall er fine tall. Vi elsker runde tall. R-r-r-r-runde tall!

– Hvis du har lyst på en ting som du ikke MÅ ha, f.eks. konsertbillett, et nytt plagg (eller tre), skal du sette inn tilsvarende beløp på sparekonto. Hvis du ikke har råd til å sette inn like mye penger på sparekonto som du ville brukt på konsertbilletten, så skal du ikke kjøpe billetten.

– Finn ut hva du kan kutte ned på i hverdagen. Trenger du virkelig dobbel-lattatamoccafrappicano med pisket krem og sjokoladestrø eller en pakke sigarett hver eneste dag? Nei. Kjøp en termoskopp og kaffepulver, og spar den fancy (og overpriset) kaffen til lørdagskosen. Midjen din vil elske deg for det. Kutt ut røyken, lungene dine vil elske deg for det. Og sparekontoen din vil elske deg fordi du prioriterer den.

– Finn ut hva du har talent for: Maling, smykkelaging, trolldeigfigurer. Selg det på Etsy.

– Hvis du er kunde hos Nordea, har de en fiffig tjeneste som kalles Mikrospar. Du kan bestemme et beløp som automatisk blir overført til sparekontoen din hver gang du bruker VISA’n som betalingsmiddel. Fem kroner høres kanskje ikke så mye ut, men elver og åer. Og du får etterhvert et ujevnt beløp som du kan runde av oppover. Runde tall, yay!

– Hvis du er en av disse heldige menneskene som har fast inntekt hver måned: Sett til side penger til kjedelige utgifter. Det resterende beløpet deler du på fire. Summen av denne divideringen er det du kan bruke i løpet av en uke. Hvis du har penger til overs når uken er over, setter du dem inn på sparekonto. Gjenta. Du trenger ikke Nobelpris Abelpris i matematikk for å utføre denne bedriften. (Og når du får lønn igjen, husk: RUNDE TALL!)

– For meg hjelper det å ha flere kontoer. En konto som du har et Visa-kort for. En konto til regninger og husleie. Et par sparekontoer. Sparekontoer har inntil 12 gebyrfrie uttak i året, og selv om man helst ikke skal røre de hellige sparepengene, kan det likevel hende at det dukker opp en ekstra kjip regning fra Hafslund i februar/mars eller lignende. Eller nada lønn en måned hvis du er frilanser. Ved slike kriser er det lov å ta ut litt fra en av sparekontoene for å overleve inntil neste lønnsutbetaling.

– Logg inn på nettbanken nå og da bare for å nyte tallene du ser på sparekontoen. De runde, fine tallene som vokser og vokser til en snarlig luksusferie eller jordomseiling.

[Tomorrow, tomorrow]

2

Jeg har visst lagt til meg en uvane med å gjenta et ord to ganger i overskriften. Men iallfall: I M O R G E N. Da skal jeg kjøpe flybilletter, tur/retur USA. Kan like godt få ordnet den delen av reiseprosjektet mitt så fort som mulig, så har jeg en ordentlig dato å glede meg til. Neste uke tenkte jeg å gå innom Kilroy for å få tips til hvordan jeg kommer meg fra A til B til C til D til E til F til G på rimeligst mulig måte, og eventuelt kjøpe de billettene som trengs. Kilroy, den reisendes beste venn. Jeg må også campe utenfor den amerikanske ambassaden en dag, veldig praktisk å ha alle nødvendige papirer i orden i god tid i forveien.

Jeg har også bestemt meg for å reise hjem fra USA 5. juli. Siden jeg likevel skal få med meg homoparaden siste helg i juni, så kan jeg like godt bli lenge nok til å få meg meg litt fyrverkeri 4. juli, og fremdeles komme hjem tidlig nok til å rekke Jafnadhr 2012.

Wohoo!

Kan jo ikke ha et blogginnlegg med denne overskriften uten å legge ved denne videoen! Tomorrow, tomorrow, I love ya, tomorrow!