[Uke 53, siste ukesoppsummering!]

0

Jeg føler meg ganske flink som har klart å poste i hvert fall ett ukentlig innlegg hele dette året. Noe helt annet enn de sporadiske og til tider lange tørkeperiodene jeg hadde i 2014 og årene før. Jeg synes det har vært greit å skrive ukesoppsummeringer, for på en måte føles det som om jeg husker ting som har skjedd bedre, og det føles som om året ikke har gått så fort. Det å skrive dagbok skal visstnok ha mange fordeler, og jeg føler absolutt at det har vært verdt å holde på med dette i hele 2015, selv om det i perioder ikke har vært så mye gøy å skrive om eller når jeg tok meg selv i å skrive statiske oppramsinger. Derfor har jeg bestemt meg for at i 2016 skal jeg prøve meg på månedsoppsummeringer, og heller prøve å blogge litt om mer aktuelle eller interessante ting mellom hver oppsummering. Krig, fred, miljø og sånn, liksom. Men først skal dere få uke 53 i kortfattet versjon!

  • På mandag fikk jeg besøk av Therese, som hadde med seg en mini-sypress i innflyttingsgave! Te, kjeks og skravling, spesielt om tegning. Det var jo hun som fikk meg til å begynne med 642 tegninger, selv om vi begge nå for tiden ikke har fått mulighet til å tegne så mye som vi helst vil.
  • Den nye, kule Kaptein Jack Harkness-kåpen min er litt for tynn til å gi god beskyttelse mot vinterkulden, så jeg kjøpte en fiolett (ok, plommefarget) mellomlagskåpe. Den var egentlig ikke til salgs, men takket være G-Sports Prismatch fikk jeg 550 kroner i avslag på den! Sparte også til sammen 800 kroner på et par hodeputer. Det er ikke ofte jeg shopper seriøst, men det er utrolig digg å gjøre et godt kupp når jeg først skal bruke penger på kvalitet!
  • Av en eller annen grunn trodde jeg at nyttårsaften var på onsdag, så jeg prøvde å sprenglese Stephen Kings The Stand i et forsøk på å bli ferdig innen 2015 tok slutt. Heldigvis fikk jeg en ekstra dag til å komme i mål. Noen ganger er det faktisk helt ok å være kronisk døgnvill.
  • Det ble enda mer shopping på tirsdag, kjøpte ting og tang til leiligheten. Jeg begynte nemlig å bli så rastløs av at det fremdeles ser bombet ut hos meg, så nå prøver jeg å være mer effektiv med å få alt på plass, selv om jeg må ta det litt etter litt. Jeg kjøpte blant annet et stuebord som var helt perfekt som nattbord, en passe stor kommode til å ha undertøy, sokker og treningstøy i, slik at jeg kan bruke plassen under senga til ting jeg ikke bruker så ofte, en magnetliste til å henge kniver på, en trappestige, tilbehør til rundovnen i stua og en ekstra panelovn til kjøkkenet. Fikk god hjelp av Mille til å få fraktet alt hjem fra IKEA/Alna Senter.
  • Hadde et lite mareritt onsdag morgen, så jeg var lys våken i 5-tiden. Meh, teite mareritt. Men fikk kommet meg tidlig opp for å løpe rundt på Majorstua i ærender før UPS-mannen kom med bokpakke fra Amazon og pappa på middagsbesøk.
  • Lagde improvisert fløtegratinerte poteter, med tomater, rødløk og Quorn-farse i tillegg til de vanlige ingrediensene. Ble faktisk veldig godt, til tross for at jeg aldri hadde laget det før eller fulgte noen oppskrift!
  • Tok en te med Allison, hyggelig gjensyn og god ASL-trening.
  • Monterte til sammen seks forskjellige ting på to dager. Og produserte sykt mye pappavfall. Nyttårsforsettet mitt for 2016 burde kanskje være å slutte å kjøpe ting som er pakket inn i hundre lag papp?

  • Ble invitert på nyttårsfest hos noen nye venner med noen gamle venner. Veldig koselig og jeg klarte å holde det gående helt til 2-tiden. Da merket jeg at energikvoten min var brukt opp og det var for mye folk rundt meg. Heldigvis fikk jeg overnattet og fikk faktisk en ganske god natts søvn, til tross for en sovende blekksprut som hadde armer og bein overalt, haha. Slapp energi, hundekos, lange samtaler, pizza og spill dagen etter ble også hyggelig.

  • Lørdag ryddet og styret jeg i stuen, flyttet masse ting fra det ene hjørnet til det andre og omvendt, men nå har jeg i hvert fall en ordentlig arbeidsplass. Tok meg også litt tid til å vaske rundt 30 sider av ungdomsromanen jeg fikk før ferien, samt klær og annet tøy.
  • Søndag morgen hadde jeg skikkelig lyst til å løpe litt og ta en kjapp runde med styrketrening. Da jeg plutselig fikk kink i nakken rett etter at jeg stod opp, ble jeg litt sur. Men problemet fikset jeg med litt Ibux gel, varmesalve og Ibumetin rett før jeg dro til treningssenteret, så da ble det trim likevel.
  • Sushimiddag og fritert iskrem (første gang, og så utrolig godt!) med moren min i Sandvika, litt kompensasjon for at jeg fikk så sunn middag forrige helg da alle andre fikk pizza.

[Uke 45, kortfattet]

0

Notat til meg selv: Mer bilder, mer bilder.

  • Hvitevarer levert! Kjøkken nesten ferdig montert! Snart flytting!

  • Fikk endelig oppfylt min livslange drøm om krystallysekrone. En liten en, altså.
  • Ferdig med begge tegnspråkkurs for høsten. Fortsetter med de samme gruppene på nye nivåer i januar, og håper egentlig på å få en nivå 1-gruppe også.
  • Hadde en skikkelig bra ballettklasse på onsdag, maks mestringsfølelse! Men da jeg skulle prøve å få til et ganske utfordrende hoppetrinn, holdt jeg på å få kneet ut av ledd, brekke leggbeinet og forstue ankelen samtidig. Heldigvis slapp jeg unna med litt skrekk i livet og et par hakk i stoltheten. Puh.
  • Torsdag var jeg supereffektiv! Hentet ned de få tingene mine fra loftet her jeg bor; dro til Sofienberg minigjenbruksstasjon med ting som har ligget og hopet seg opp i over et år; blodprøve; IKEA-tur for å kjøpe dusjhylle, men da jeg gikk ut etter en times tid, hadde jeg masse ting og tang, unntatt dusjhylle… Fikk kjøpt den likevel; innom mormors leilighet for å putte lyspærer i alle lampene (Gjett om det er lyst der nå!); danset vogue og waacking; flyttet alle klærne mine fra kommoden til oppbevaringskasser til å ha under senga, slik at jeg kan gi bort kommoden før jeg flytter; og helt til slutt, språkvasket litt.
  • På IKEA impulskjøpte jeg en liten duftlys. Hvis jeg ikke kan få idiotnaboen til å slutte å røyke inne, kan jeg i hvert fall overdøve (overlukte? overdufte?) ham med den liflige duften av røde bær.
  • Hang opp krystaller i lysekronen i stuen og taklampen på badet. Tok meg bare et par–tre timer, men ah! så nydelig det ble!

  • Lørdag kveld ble jeg med Ingrid i Operaen for å se Back to the future. Vi var begge et par trøtte strømper, men etter forestillingen danset vi nærmest hele veien til Jernbanetorget. Det er sånn som skjer når man ser fine danseforestillinger.

  • Jeg stikker innom leiligheten rett som det er bare for å se meg rundt. Seriøst, jeg blir mer og mer forelsket for hver gang jeg er der, og jeg storgleder meg til å flytte inn!

  • Var innom antikvitetsbutikken i Sannergata en tur for å se om de hadde en stumtjener. Fant en nesten perfekt stumtjener i helt riktig stil og størrelse. Den er dessverre trefarget, men jeg fikk femti kroner i avslag for den, så jeg får bare trå til med sandpapir og svart maling.
  • Ble ferdig med språkvask på en oversatt ungdomsroman. Veldig spennende bok, men litt slitsomt å sitte stille og lese på dataskjerm, selv om det egentlig ikke var så mange sider pr. dag.

[Mormors skattkammer]

0

«Have nothing in your homes that you do not know to be useful or believe to be beautiful.» – William Morris, 1834.

Det er underlig hvor stor makt materielle ting får over oss bare på grunn av det vi projiserer på dem av følelser, minner og sjel. Det er bare ting, men det er ting som har tilhørt familien i generasjoner; ting vi har vokst opp med; ting som har stor affeksjonsverdi for oss, selv om de egentlig er verdiløse og ubrukelige eller unyttige for oss selv. Likevel tviholder vi på dem som om de er det mest dyrebare som finnes, nesten som om livet mister all mening om vi gir slipp på dem.

Gjennom hele våren og sommeren, mens jeg ryddet i mormors leilighet og kjeller, følte jeg mye på dette med å gi slipp på ting. Mange av mormors ting har alltid stått synlig på hyllene i stuen, på kjøkkenet, badet, gangen og soverommet, de er nærmest preget inn i hukommelsen. Og så er det alle tingene jeg aldri så før de dukket opp fra lukkede skap, kofferter, poser og avispapir. Ingen av disse tingene har jeg noe som helst personlig forhold til, disse tingene har aldri fått sin egen plass i hukommelsen min. Like fullt føles begge deler nesten umulig å gi slipp på, bare fordi de tilhørte mormor, morfar, «tante» Edith og Karin, og oldeforeldre.

Jeg misliker sterkt å ha for mange ting, spesielt ting som ikke har noen nytteverdi. Likevel merket jeg at mye av det jeg fant i leiligheten, kjent eller ukjent, fikk grep om meg og gjorde det vanskelig å tenke rasjonelt. Det var verst i begynnelsen; tanken på å skulle kvitte oss med alt på Finn.no fikk det til å vri seg i hjerterota. Det var derfor jeg lagde Facebook-gruppen «Mormors skattkammer»: Hvis vi skulle gi bort ting, skulle det være til folk vi kjenner. På den måten forblir tingene i «nærheten» samtidig som de ikke tar opp plass i mormors leilighet, frosset fast i en evig museumsutstilling.

Etter hvert ble det lettere å gi slipp, det ble lettere å tenke rasjonelt, og til slutt åpnet jeg til og med for å selge ting til vilt fremmede som kom innom mini-loppemarkedet jeg arrangerte etter å ha sett annonsen min på Finn.no eller i lassevis til bruktbutikkeiere som kommer til å selge tingene videre, spre dem for alle vinder. Med en gang tingene var ute av huset, kjente jeg på følelsen av lettelse. Lettelse over at jeg har klart å gi slipp, lettelse over at det blir bedre plass i leiligheten, lettelse over at disse for meg unyttige ting får et hjem der de blir satt pris på. (Som om ting har følelser! Sånn er det med projisering). Minnene av disse tingene har jeg fremdeles, både i hukommelsen og i form av digitale bilder.

Veldig mange ting har blitt gitt bort eller solgt fra mormors leilighet, men ganske mange har blitt lagt til side av oss i familien. Mamma har tatt noen ting og lillebror har tatt noen ting, mens jeg har fylt kanskje 24 banankasser med ting, i tillegg til møbler. Til høsten blir det spennende å se om jeg har klart å være rasjonell nok til å velge meg ting som jeg kommer til å ha bruk for og glede av. Og så sverger jeg på at jeg skal bruke denne erfaringen som inspirasjon til å leve et mest mulig minimalistisk, ikke-materialistisk liv slik at min niese skal slippe å bruke over et halvt år på å rydde opp etter meg når jeg er borte.

[Spillekveld]

2

Da jeg var i Los Angeles i 2012, bodde jeg hos verdens beste Couchsurfing-vert. En gang i måneden har han spillekveld med to–tre nære venner og takeaway, og jeg var så heldig at jeg fikk være med på en spillekveld mens jeg bodde hos ham. Den siste tiden har jeg fundert på at dette er noe jeg veldig gjerne kunne tenke meg å starte med. Finne to–fire venner jeg kan invitere hjem til meg hver måned for litt god mat og gøyal spilling! I skrivende stund har jeg bare det sinnsykt livsfarlige spillet Jungle Speed her (se denne videoen, så skjønner du hvorfor spillet er farlig), samt en liten plastboks med Trivial Pursuit-kort liggende i en eller annen kasse oppe på loftet hos mormor, så det sier seg selv at jeg trenger flere spill! Dette er spill jeg kunne tenke meg å gå til innkjøp av:

Trivial Pursuit Master Edition
Cards Against Humanity
Norsk galskap
Kokkelimonke Dobbel
Fantasi
Kortskalle
Terapi
Voksenpoeng
Idiotkunnskap
Jentekveld
Kortslutning
Det burde man jo vite!
Barbarossa

Har du noen brett- eller kortspill du vil anbefale?

[Samlemani]

0

Ting jeg har samlet på:
★ Frimerker. Antakelig sterkt influert av min farfar.
★ Servietter. Jeg endte sikkert opp med rundt hundre servietter før jeg kom frem til at det var en meningsløs hobby for meg.
★ Kosedyr. Jeg hadde senga full av kosedyr i alle størrelser, fasonger og farger. Det er utrolig det var plass til meg. Noen av disse ligger nå i en søppelsekk oppe på loftet hos farfar. En vakker dag skal jeg hente ned alle tingene jeg har liggende der og gi bort mesteparten til loppemarked.
★ Donald-blader og -pocketer. Jeg hadde en kasse full av blader, men etter ørten flyttelasser fikk jeg overtalt mitt indre barn til å gi slipp på den.
★ Kyllinger. Ikke kyllingbilder eller -figurer. Ikke levende kyllinger. Men kyllingtagging:

Jeg bodde på Gjettum i noen år mens jeg gikk på videregående og første året på Bårdar. I området var det noen kyllingtagginger av typen dere ser i bildene over. Jeg så dem hver eneste dag, og av en eller annen grunn fikk jeg det for meg at jeg skulle finne og fotografere hver eneste av dem. Det var ingen enkel bragd, for de var spredt over hele Bærum og Oslo, men jeg utviklet etter hvert en god intuisjon for hvor jeg kunne finne dem. Jeg endte opp med rundt 88 bildet fordelt på fire–fem år, fra vest i Kolsås til øst på Oppsal, samt gjorde observasjoner av noen kyllinger det ikke var mulig å fotografere, bl.a. fordi de var tagget på varebil eller lastebil som var i full fart bort fra meg. Så fant jeg ikke flere kyllinger. Like greit, for da var det egentlig på tide å få seg et sosialt liv.

Jeg antok at personen bak dem hadde flyttet. Spol frem til 2013 i København. Thomas og jeg satt på et tog på vei til Valby. Jeg så ut av vinduet og plutselig føk et velkjent syn forbi utenfor! Jeg satte et støkk i Thomas der jeg nærmest hoppet hysterisk i setet og sa «Kylling! Kylling! Jeg så en kylling!» Valby togstasjon var full av kyllingtagginger, og jeg skal ikke nekte for at jeg følte et snev av trang til å flytte til København bare for å kunne gjenoppta samlingen min. Heldigvis har jeg for mye sosialt liv til det nå.

Jeg er fremdeles svært nysgjerrig på hvem som kan ha stått bak disse kyllingene. Det eneste jeg vet om vedkommende er at hin kanskje kaller seg «Le Bird», ettersom denne signaturen har vært i nærheten av flere av kyllingene. Jeg har en veldig artig anekdote om denne signaturen: Jeg var på hovedbiblioteket en dag i 2007 for å låne noen bøker. Jeg gikk og tittet i hyllene og plukket ut tilfeldige bøker. En av disse bøkene var av Jonas Gardell. Jeg dro hjem og begynte å lese i denne. Jeg bladde om og… Der var signaturen. Hva er oddsene, liksom? Det er nesten så en kunne begynne å tro på skjebnen.

Ting jeg fremdeles samler på:
★ Tenner. Mine egne tenner, vel å merke. Jeg har en spritfylt filmrullbeholder full av melketenner liggende et eller annet sted, men disse har jeg tenkt å hive så snart jeg finner dem. Tre av visdomstennene mine ligger i en liten pappeske på kommoden min. En vakker dag skal jeg kanskje få dem forsølvet og gjort om til smykkeanheng. (Jeg er kanskje litt rar?)
★ Bøker. Jeg har minst et par hundre bøker, men mesteparten ligger på mormors loft. Jeg ser ikke for meg at jeg skal ta vare på hver eneste bok jeg noensinne kjøper eller får, men jeg ønsker å ta vare på de bøkene som betyr noe for meg. Jeg kommer antakelig ikke til å begynne å samle på skikkelig gamle bøker, men jeg har tre bøker som er henholdsvis 114 og 89 år gamle. Disse kommer jeg til å beholde resten av livet.
★ Gode matopplevelser.

Ting jeg aldri kommer til å samle på:
★ Cirka alt som ikke har annen funksjon enn å stå på en hylle og se pent ut mens det støver ned.
★ Avklipte negler, snørrklyser, hudflak. Alt som kommer fra kroppen som ikke er visdomstenner, egentlig.

[Call me, maybe]

2

Advarsel: Dette innlegget handler IKKE om sangen «Call me, maybe». Hvis du er blodfan, ikke les videre. Du blir bare skuffet.

Dette innlegget skal ta for seg mitt forhold til det jeg regner for å være historiens beste oppfinnelse, nest etter seng og dyne: Mobilen. Følgende er et illustrasjonsbilde som viser hvordan mobilen min kommer til å se ut når det får nytt cover:Illustrasjonsbilde fra Orzly.com.

 

Litt mobilhistorikk: Min første mobil var en Motorola. Selve telefonen var en diger, svart kloss med store, myke knapper, mens skjermen var så liten at det bare var plass til én linje med tekst. Og jeg måtte pugge mobilnumre for å kunne sende en tekstmelding. Heldigvis var det bare mamma og 2-3 venner som hadde mobil på den tiden. Deretter kjøpte jeg en Nokia 3210 som hadde T9-ordbok og batteritid på et par hundre år. Noen år senere ble den byttet ut med en fænsi Samsung med flipplokk og fargeskjerm. Den neste mobilen, en Sony Ericsson, hadde ikke flipplokk, men joystick og innebygd kamera! Riktignok med en oppløsning på bare en brøkdel av en megapiksel, så alle bildene var knøttsmå og kornete som fullkornsbrød, men jeg knipset i vei for det. Etter hvert ble joysticken så slapp i fisken at jeg nesten brakk tommelen på den hver gang jeg skulle skrolle, så det ble en ny, ROSA Sony Ericsson-mobil med flipplokk og litt mindre grusom bildeoppløsning. Denne varte et par år, til jeg omsider lot meg overtale til å følge resten av saueflokken og gikk til innkjøp av min første smarttelefon, også denne en Sony Ericsson. Helt grei mobil, helt greit kamera. Men etter et par år ble den stadig mer treg og ga meg lyst til å hive den hardt i veggen. Før den rakk å sette inn med dødsrallingen, ble den byttet ut med verdens beste mobil. Trommevirvel!

Nexus 5

En tvers gjennom ekte Android-mobil. Tusen ganger bedre enn alle iPhone-versjonene som eksisterer. Den har alt jeg trenger. Kameraet er perfekt, til å ikke være speilreflekskamera.

Så hvordan er mitt forhold til mobilen min? Det er et litt avhengighetsskapende kjærlighetsforhold. Først og fremst anser jeg mobilen for å være svært nyttig for å få tak i folk. Bare skriv en tekstmelding og trykk Send. Det er noe helt annet enn på den tiden da jeg enten måtte ringe via teksttelefon hjemme eller få fremmede til å ringe for meg. Det er også veldig fint for meg med den overprisede fotografutdannelsen min fra Norges Kreative Fagskole å alltid ha med meg et utmerket kamera. Jeg har en fantastisk kalenderapp og notatapp som hjelper meg med å huske avtaler og handlelisten. Jeg hadde vært fullstendig fortapt uten kartappen og GPS, og med et tastetrykk har jeg gyldig billett til hvor det skal være. Og så er det mange andre apper som kanskje ikke er helt nødvendige, men som er veldig fine å ha fordi de gir meg mye underholdning.

På den andre siden tror jeg at alle kjærlighetsforhold har godt av en liten pause i blant. Litt pusterom og avstand. Jeg merker at det er veldig lett å bli opphengt i alt det fantastiske mobilen min er i stand til å vise meg, og ganske ofte tar det mye tid. Jeg drømmer om å tilbringe noen mobilfrie dager eller uker på en øde øy, eller en hytte nær en idyllisk innsjø på fjellet, kanskje med en snerten liten dum-telefon med T9-ordbok og slangespill, men aller helst med en haug bøker og ingen bekymringer i livet.

5. februar i 365 Days of Writing Prompts.

[Fem ting reddet fra brann]

0

Fem ting jeg ville ha tatt med meg om det brant hjemme hos meg (etter at alle levende vesener er i trygghet, selvfølgelig):
★ Den eksterne harddisken, proppet fullt av både private bilder og fotografier relatert til skole/jobb/kunst, og andre filer.
★ Passet.
★ Tøyhunden min, som jeg har hatt i sikkert hundre år.
★ Dyna, så jeg holder meg varm mens jeg venter på brannbilen.
★ Mobilen.

Det var ikke lett å tenke på hva jeg ville tatt meg med ut av en brann. Pass, mobil og dyne er veldig praktiske å ha, mens harddisken og tøyhunden er av personlig og/eller nostalgisk betydning. Alt annet av ting og tang kan lett erstattes. Dagens tips: Forsikring. Alltid ha forsikring. Better safe than sorry. Hvis det først begynner å brenne, tar det utrolig kort tid før alt er overtent.

Hvilke fem ting ville du ha tatt med deg hvis det begynte å brenne hos deg?

30. januar i 365 Days of Writing Prompts.

Redigert: Brannalarm! Ikke glem brannalarm. Det er ingen vits i å ha innboforsikring hvis du dør i brannen fordi du ikke har brannalarm. Tegn heller livsforsikring i så fall.

[TomTom]

2

Dere vet den følelsen av at hvis man bare har ditt eller datt, så blir livet mye bedre? Som vi kunne slå fast i innlegget om å ha så mange ting at de eier en, tror jeg ikke på å fylle tomrom i livet med materielle ting. Men jeg må innrømme at det er veldig gøy og motiverende å ha en treningsklokke. Da jeg begynte å løpe – eller i det minste gjorde et forsøk på å starte en karriere som løpende mosjonist – en gang i fjor vår, gikk jeg til innkjøp av en Timex Ironman Run Trainer. Den er en dugelig klokke, både til løping og annen trening, men føltes ikke 100% perfekt for meg.

I desember gjorde jeg et nytt forsøk på å komme i gang med litt seriøs løping, og jeg merket etter hvert at klokken jeg hadde ikke fungerte for meg. Så jeg begynte å google, lese, sammenligne, vurdere, alt det man gjør når man vil gjøre et godt kjøp. Til slutt fant jeg det, treningsklokkeverdens hellige gral: TomTom Multisport Cardio.

Jeg har brukt denne klokken i en uke nå, både til løping, litt styrketrening og dansing. Jeg blir bare mer og mer glad i denne tingesten. Det jeg liker med klokken, er at den har innebygd pulsmåler. Tidligere brukte jeg pulsbelte, noe jeg mislikte like dypt og intenst som de damene som brant BH-ene sine på 70-tallet mislikte BH-ene sine. For meg er det veldig nyttig å kunne følge med på pulsen, ettersom pulsen min fort går opp til 200 slag per minutt på grunn av stoffskiftet og det er belastende for hjertet å arbeide så unødvendig hardt over tid. Klokka har GPS, men kan også brukes til innendørs løping ved hjelp av akselerometer, så jeg slipper å telle hvor mange runder jeg har løpt. Klokka kan brukes til all slags trening, og man kan sette seg tids- eller lengdemål, løpe intervaller og så videre og så videre. Men det beste av alt: Klokkealarmen har slumrefunksjon! It’s a match made in Heaven.

Det eneste aberet jeg har, er at det burde vært mulig å slå av GPS-funksjonen i Freestyle-modus. Jeg trenger ikke GPS når jeg danser, for eksempel (Jeg danser forresten mellom 3 og 4 kilometer hver gang jeg er på Proda), eller når jeg trener styrke. Enn så lenge bruker jeg Treadmill istedenfor Freestyle i danseklassen eller styrkerommet.

Dette innlegget er ikke sponset på noe vis. TomTom-klokken ble kjøpt for mine egne sparepenger. Men hvis noen fra TomTom kommer over dette innlegget og vil takke meg for mine fagre ord, så ønsker jeg meg denne klokkereimen i mørk rosa. Kthxbai.

[Om å eies av mange ting]

1

Min mormor gikk bort i høst, 83 år gammel. Som de fleste på hennes alder som har tilbrakt mesteparten av alderdommen boende hjemme i egen leilighet, etterlot hun seg ting. Mange ting. Veldig mange ting. Dette er bare en brøkdel av hva vi har gravd frem hittil, mange av disse har broren min og jeg aldri sett, og moren min ikke sett på flere år:

★ En boks rødbeter som gikk ut på dato i 2006
★ Diverse matvarer og tørrvarer som gikk ut på dato en eller annen gang de siste 20 årene
★ Sminke og parfyme fra 70- og 80-tallet, ubrukt og i originalemballasjen
★ Et stearinlys formet som en diger iskremdessert, fra 50-tallet
★ Røde stearinlys formet som krepser
★ Bærbar platespiller fra 60-tallet
★ Utallige LP-er med gresk musikk fra 50- og 60-tallet
★ Diverse kassetter, plater og ubrukte VHS-kassetter
★ En søppelsekk full av kongler, antakelig før 90-tallet
★ Hete kioskromaner, 70–90-tallet, nok til å fylle to banankasser
★ Kvitteringer for alt mulig, fra de siste tiårene
★ Ubrukte videokassetter
★ To souvenir-dukker, «Calypso Queens», i originalemballasje, fra 60-tallet
★ Utallige sett med sengetøy, gardiner og stoff
★ Klær fra 80- og 90-tallet, fremdeles med prislappen på
★ Souvenirskjeer fra hvert krik og krok i hele verden, til og med fra Irak
★ Påskeegg fra 80-tallet eller tidligere, fremdeles fylt med godteri (forhåpentlig «bare» fra 90-tallet)

På en måte er mormor til inspirasjon for meg nå. Når jeg ser på mengden av unyttige ting som ble kjøpt en eller annen gang fordi det kanskje kunne komme til nytte, men som endte opp bortgjemt i skap og skuffer i tiår, blir jeg inspirert til å være mer bevisst på ting jeg allerede har og hvordan jeg forholder meg til ting jeg får lyst på. Det er veldig fort gjort å gi etter for impulskjøp, man er i klesbutikken, en søt butikk, TGR, og man ser en ting som bare er sååå søt/kul/fin, eller kanskje det er noe som inspirerer en der og da, kaller frem tanker om at dette kan jeg bruke til noe en dag. Dagens samfunn er veldig materialistisk. De fleste av oss har nok penger til å dekke alle de grunnleggende behovene våre og mer til, og det er som om pengene brenner hull i lommene på oss. Hele tiden blir det lansert nytt ditt eller datt (*host*APPLE*host*) og vi tanketomme forbrukere blir overbevist om at akkurat DETTE er livsnødvendig. Til slutt har vi så mange ting at det ikke lenger er vi som eier tingene, det er tingene som eier oss.

Jeg har flyttet noen ganger i livet mitt, og selv om det er innmari gørr å pakke inn alt i avispapir og bære kasser etter kasser opp og ned, så har flyttingen gitt meg mulighet til å få en oversikt over alle mine eiendeler og rydde vekk det jeg ikke trenger. Ingenting får meg til å grøsse mer enn tanken på å ha så mange ting at jeg ikke vet hva jeg har, og å ha ting som ikke har noe annen funksjon enn å stå på en hylle og samle støv mens de ser pene ut. En venninne av meg jobber i utlandet og endte opp med å kvitte seg med alt hun eier. På den måten er hun fri til å flytte når som helst og hvor som helst (den ene dagen bor hun i Paris, neste dag i Berlin og neste måned i Tokyo), for hun har ikke et digert flyttelass å organisere. Høres ikke det utrolig deilig ut?

Jeg skjønner at det ikke er bare-bare å gi slipp på alt man eier og har sånn med en gang, men det er mange tiltak man kan gjøre for å redusere unødvendige ting. For eksempel: Låne bøker på bibliotek eller gå til innkjøp av en Kindle. Da har man tilgang til milliarder av bøker uten at stuen blir en labyrint av bokstabler. Med tanke på at jeg har noen lesere som er sanne bokelskere, i likhet med meg, så er det litt blasfemisk å si at man skal kvitte seg med papirbøker. Man kan heller beholde de bøkene man virkelig ELSKER og ikke kan leve uten, og gi bort alle de mindre diggbare bøkene. (Og bare så dere vet det: det er turn off hvis jeg blir med en date hjem og hun ikke har en eneste bok i leiligheten sin.) Eller dvder. I vår høyteknologiske samfunn har vi tilgang til millioner av filmtitler med bare et tastetrykk. Så lenge man har Netflix (og MediaHint), trenger man ikke fysiske filmer.

[22/30]

1

22/30
Dine 5 yndlingsvesker
Fem yndlingsvesker? FEM? Hvem er det som trenger så mange vesker at man kan plukke ut fem favoritter? Før i tiden kunne jeg kanskje vært såpass materialistisk, men nå får tanken på å eie altfor mange ting jeg ikke trenger, meg til å grøsse. Jeg har en stor, fiolett sekk til hverdags, en svart H&M-veske når jeg ikke trenger å drasse med meg masse bøker og ting, og en liten selskapsveske til de få gangene jeg skal ut på byen og ikke har på meg guttebukser med romslige lommer. Mer enn nok for meg.