Stikkord: Litt på snurr

For noen dager siden gjorde jeg noe jeg aldri skal gjenta: Å gå hjemmefra tidlig på morgen uten å tilføre magesekken litt fast føde. Jeg kjenner mange som dropper frokost hver eneste dag og holder seg gående frem til lunsj uten problem. Det var derfor jeg tenkte at jeg kunne klare å holde meg til jeg kom til Rica på Holbergs plass (hvor jeg skulle spise frokost. Hotellfrokost, omnomnom!), en spaseretur på knappe 15 minutter fra der jeg bor.

Magen min holdt kjeft frem til den amerikanske ambassaden. Da ville den ikke være med på notene mer og begynte å murre litt. Mens jeg gikk videre, formanet jeg magen til å holde ut bare litt til. Det hjalp ikke: Over Slottsplassen måtte jeg stoppe hvert femte meter fordi det var umulig å bevege seg av sultesmerte. Jeg vurderte å legge meg ned, men tanken på å bli tatt for å være ruset og satt i arrest uten mulighet for å få mat før etter XX antall timer, fikk meg fra det.

Jeg kom frem, magen fikk mat, og etter en halvtimes tid sluttet magen å murre såpass at jeg faktisk kunne nyte den litt dyre hotellfrokosten min.

Jeg skal aldri, aldri, aldri gå hjemmefra uten å spise frokost. Det er en grunn til at det er dagens viktigste måltid.

Folk (les: Gietlitevink-Maren) har en pussig oppfatning om at jeg er et ordensmenneske med stålkontroll over alt og ingenting. Ja, det er nok ikke helt feilaktig at jeg har et snev av OCD når det gjelder å alfabetisere bøker, filmer og cder, eller dekke på bordet. Men nå skal jeg gi dere et utmerket og blodferskt (dette skjedde i går kveld) eksempel på hvor vimsete jeg faktisk kan være.

Premieren på Chat Noir var vel overstått, og jeg var i den deilige, klamme garderoben hvor jeg ryddet i kostymene mine, hang opp dem på hengere og pakket bagen for hjemreisen. Før jeg gikk, tok jeg et siste overblikk for å være sikker på at alle kostymene hang der de skulle og at det ikke lå igjen noe viktig på sminkebordet mitt.

Deretter stod jeg utenfor Chat Noir i en liten evighet og småpratet om hvor superoptikjempefantafenomenalistisk forestillingen var (hallo, premiereadrenalinrus) før jeg tok trikken hjem. Vel framme skulle jeg finne nøklene mine i den digre bagen min. Jeg lette gjennom en gang. Deretter en gang til, litt grundigere. Fortsatt ingen nøkler. Jeg gikk til etasjen min og lette enda en gang uten hell.

Heldigvis kom jeg meg inn i gangen min ved å trikse litt (les: bryte meg inn hos naboen), og utenfor den siste døren følte jeg meg som en spillkarakter i et pek-og-klikk-spill som har glemt å plukke opp en viktig nøkkel et eller annet sted. Bagen ble gjennomsøkt for fjerde gang, alt innhold tømt ut på gulvet, og jeg begynte å innse at jeg kanskje hadde latt nøklene mine ligge igjen på Chat Noir, og at det trolig ikke var noen der nå.

Å rote bort nøkler ville vanligvis ikke vært så ille, jeg kunne sikkert overnattet hos noen. Men stakkars vesle Rogerkaninpusen, som jeg passer på for Dyrebeskyttelsen, satt helt alene i buret sitt bak den siste døren og ventet på at jeg skulle komme hjem med kos og gulrøtter, så jeg måtte finne nøklene slik at knøttet skulle slippe å være alene hele natten.

En rask gange (og ny personlig tid på strekningen Frogner-Nationaltheater) senere var jeg utenfor Chat Noir igjen. Fru Fortuna smilte heldigvis til meg; flere fra Chat Noir-personalet satt på en av barene i samme gate for en liten etter-jobben-pils, så jeg kom meg inn på det stengte teateret. Fant jeg nøklene i garderoben?

Nei.

Det var da jeg kom på at nøklene kanskje lå oppi denne lille Gina Tricot-plastposen oppi bagen, for jeg hadde med meg nøklene da jeg skulle kjøpe nettingstrømper tidligere samme dag, og dem puttet jeg oppi posen som jeg puttet oppi bagen som lå trygt hjemme mens jeg surret rundt i mørket på Chat Noir.

Jeg kom meg inn til slutt, og Roger fikk hoppe fornøyd rundt resten av natten. Og dette er altså den brutale sannheten om det såkalte ordensmennesket.

Jeg er overtrøtt, beklager den tørre humoren i overskriften. Ha ha.

I skrivende stund sitter jeg og koser meg på Skriveloftet mens høy salsamusikk dunker gjennom gulvet fra et par etasjer under meg. Jeg holder på med en korrektur som skal leveres på mandag, og jeg har ett døgn på meg til å lese de siste 135 sidene. «Jeg skal bare lese frem til side 200, så går jeg hjem og legger meg og tar resten i morgen,» tenkte jeg istad. Så kom jeg over følgende setning i romanen: Hun iakttok det med halve oppmerksomheten, iakttok seg selv iaktta det, iakttok seg selv iaktta at hun iakttok det, usikker på hvordan hun skulle tenke på de enkleste ting.

Da falt jeg litt av lasset, gitt.

Del 7 av 30 i listen Dag for dag.

De fleste opplever øyeblikk der alt annet enn deres beste side kommer frem, øyeblikk som setter spor i hukommelsen og kaller frem rødme og latter når anekdoter skal fortelles. Men hvis du er en sånn person som ler av deg selv i akkurat det øyeblikket, klenger episoden seg ikke like fast til hukommelsen som den ville ha gjort hvis du er en som blir tomatrød i trynet mens du forgjeves prøver å fremkalle et bunnløst hull under deg.

Jeg beklager at jeg ikke er i stand til å servere dere et skikkelig saftig, innmari pinlig øyeblikk; for jeg har ledd bort alle disse øyeblikkene, kvalt øyeblikkenes tilblivelse i latter. Men jeg kan fortelle om den gangen en venninne, L, lurte en annen, M, til å smøre bedøvende krem på tungespissen. Dette skjedde i Kondomeriet på Karl Johans gate, og effekten av kremen var både rask og virkningsfullt. For M var det pinlig å tråkke nedover Karl Johans gate med halve tunga ut av munnen fordi hun ikke hadde følelser i den, mens vi andre holdt på å falle sammen av latterkrampe hver gang hun prøvde å si noe.

Jeg klarte faktisk å møte opp på SATS nøyaktig fire på halv sju, som dagens tredje eller fjerde kunde.Og jeg klarte faktisk å gjennomføre en vanlig treningsøkt på halvannen time, uten å svime av. Treningsøkten min pleier å se slik ut:
-10-20 minutter oppvarming på løpebånd.
-Rumpe- og lårøvelser (med hhv. bosuball og strikk).
-30 minutter tøying av beinmusklene (det er ikke uten grunn at jeg er blant de fem mykeste SATS-medlemmene).
-Bakside av leggene.
-Bryst.
-Skulder/øvre del av ryggen.
-Biceps.
-Tøye armene og skuldrene.
-Mageøvelser.
-Ryggøvelser.
-Tøye rygg og nakke.

Jeg tok meg i å gjespe ganske så saftig noen ganger mens jeg trente, men ellers gikk det greit å gjennomføre. Det var egentlig litt fint å trene så tidlig på dagen, det var nesten ingen andre der, alle tok seg god tid med de ulike øvelsene og stemningen var avslappende.

Da jeg kom meg hjem og fikk i meg noen brødskiver og en kopp te, merket jeg at jeg måtte ta en blund før jeg dro ut igjen for å handle litt. Denne lille power nap’en var egentlig ment å vare i 30 minutter, men slumreknappen og jeg er litt for gode venner. Tre timer senere sparket jeg meg selv ut av senga og dro til Oslo City.

Da jeg kom dit, skjønte jeg at det var en god idé å få en blund på øynene, for det var litt mer folk der enn forventet. Døgning + masse folk = psykedelisk. Men jeg overlevde denne delen også! Dessverre må jeg tilbake en tur imorgen, da det viste seg at den ene tingen jeg kjøpte er full av stygge riper. Akk. Da har jeg forhåpentligvis fått meg en god natts søvn først.

En annen bivirkning med å døgne, er at du ofte får ideer som virker fantastisk geniale i akkurat det øyeblikket de unnfanges oppi den overtrøtte knollen din. Ved et par anledninger har tanken «jeg trenger å stusse håret litt» og delvis manglende impulskontroll (som er en konsekvens av overtrøtthet) ført til at jeg lignet på en lettere skamfert Posh Beckham- eller Bettie Page-kopi.

Nå har jeg heldigvis åndsnærværelse nok til å ikke begynne å leke med saksa. Jeg har derimot en annen idé. Jeg vet ikke om den er genial eller bra eller dårlig eller katastrofal. I skrivende stund er det 12 minutter til SATS åpner dørene, og jeg vurderer faktisk om jeg skal dra dit. Å trene i halvannen time på null søvn klokka seks om morgen høres virkelig ikke ut som noe en normal Anne-Line ville gjort til vanlig.

Ai, ai.

En av bivirkningene med å døgne, er radikale personlighetsforandringer. Dette kommer spesielt godt frem hvis du har Fjesbok- eller Twitter-konto. Ikke bare oppdaterer du statusen din med sære meldinger hvert femte minutt, men i tillegg blir folk utsatt for «Anne-Line wrote on your wall/commented on your status/on your picture/on your notes/Anne-Line is a maniac»-spamming.

Jeg oppfordrer alle som er på vennelista mi om å vente med å logge på Fjesboka til dere har døgnet selv. Da blir det kanskje morsomt å lese spammen min. Eller ikke.

På tide å finne flere som trenger litt spam.

Døgnrytmen min er rimelig forstyrret, så jeg har bestemt meg for å døgne i natt. Føreløpig surret jeg rundt på nettet, på jakt etter noen å chatte med. Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at jeg vil chatte med noen som har engelsk som sitt morsmål. Fin-fin trening for å vedlikeholde engelsken min. Men min letning bar ikke de største fruktene, så jeg tittet innom Sol.no for å se om noen kanskje kunne tipse meg om et greit chattested der jeg finner folk fra Storbritannia, Amerika eller Australia.

Av ren vane logget jeg meg på det lesbiske rommet (som trolig er fullt av middelaldrende menn som later som om de er kåte små lesber, som prøver å overtale hverandre til å slå på cam). Uansett; jeg ble huket opp til en privat samtale av en jente (eller en middelaldrende mann som håper på litt ferskt og lettlurt lammekjøtt). Hun (eller han) spurte meg hva jeg var ute etter, og jeg la frem mitt ønske. Etter å ha forklart hva jeg mente med det, tilbød hun seg å snakke engelsk med meg.

Noe jeg fant temmelig merkelig. Frøkna (eller mannsgrisen) skriver nemlig «æ å søstra mi dro fårr og bada serr lizm»-norsk. Hvis du ikke klarer skrive ordentlig norsk når det er morsmålet ditt, så tviler jeg på at du behersker et fremmedspråk bedre.

Er det noen som kan tipse meg om et bra chattested der det faktisk finnes oppegående britiske/amerikanske/australske jenter som det er mulig å prate med? Eller er alle stedene fulle av middelaldrende mannfolk med IQ på under 90 og kallenavn som «sara er kåt», «BogBoobs» og «kåt j 18»?