La oss si to ting: 1) Det er ikke spesielt lurt å gå fra tredemøllen uten å slå av den først. 2) Det er ikke spesielt lurt å ha tankene andre steder mens du leter etter en ledig tredemølle. Den ene personens forglemmelse (eller latskap?) og min hang til dagdrømmeri ble til knall og fall og fire pene skrubbsår fordelt på venstre kne, skulder og arm. Og en veldig morsom anekdote. Nå kan dere se denne videoen og le med meg.

Dette innlegget skriver jeg for alle dem som skal følge i mine fotspor, men som ikke nødvendigvis er mindre distré. Ved å lese denne instruksjonen for hvordan du skal gå frem når du skal søke om forlenget turistvisum før du reiser til USA, slipper du kanskje det stresset jeg led meg gjennom fordi jeg har akkurat litt for mye luft i hodet til å gjøre ting helt etter boka. Vær så god.

De fleste som har skaffet seg pass i løpet av de siste ti årene, har maskinlesbar pass. Fra oktober 2005 ble biometrisk pass standard, fordi det kan leses elektronisk og er derfor meget praktisk og sikker på en fancy måte. Hvis du har en pass som er maskinlesbar eller elektronisklesbar (oj, jeg lagde et nytt ord!), og hvis du ikke har tullet med onkel Politi, kan du reise til USA og være turist i inntil 90 dager under Visa Waiver Program. Du slipper altså det stresset som slike onkel-reisende-mac’er som meg må gjennom om vi bestemmer oss for å surre rundt i statene i mer enn 90 dager.

Du har tenkt å å være borte i mer enn 90 dager? Da skal du gjøre følgende, i akkurat den rekkefølgen jeg nå skal ramse opp. Nøyaktig denne rekkefølgen:

— Skaff deg nytt passbilde. Det kan ikke være et hvilket som helst passbilde fra en automat hvis du skal til statene. Passbildet skal være 51 x 51 mm, høyden på hodet ditt fra topp til hake skal være mellom 25—35 mm, øyehøyden skal være mellom 28—35 mm fra bunnen av bildet. Itt no’ knipseri her, det beste er å gå til en fotograf som tilbyr passfoto, og si at du trenger passbilde til USA. Be om å få passbildet tilsendt i JPEG på e-post, du trenger det når du skal videre til neste punkt:

— Selve Skjemaet. Ettersom målet med reisen din er «no business, all pleasure» i 3—6 måneder, skal du fylle ut et DS-160-skjema og velger B2 for «Tourism». Vær glad for at du ikke skal søke om grønt kort, du slipper nemlig å svare på om du har vært politisk aktiv i Tyskland under 2. verdenskrig i dette turistvisumskjemaet. Men du får servert mange nok spørsmål til at du begynner å vurdere å redusere reisen til under 90 dager, men hold ut! Når du har fylt inn opplysninger om deg, dine foreldres fødselsdato, dine tidligere arbeidsgivere, hvem du skal bo hos i det lovede landet og om du er medlem i noen terroristorganisasjoner, er det bare å laste opp bilde og sende inn skjemaet! Tadaa!

— Du vil få tilsendt en PDF-fil med «Confirmation», bekreftelse på at du har sendt inn visumsøknad. Notér deg hva ditt confirmation-nummer er. Du trenger dette når du skal sette opp time til intervju på ambassaden.

— Registrer deg for intervju på ambassaden, skriv ned dato og tid i kalenderen. Bestill tolk om du har behov for dette, f.eks. tegnspråktolk om du er hørselshemmet.

— Dette punktet er spesielt viktig for de som har behov for tolk på ambassaden: Send en e-post, forklar at du har med deg en tolk fordi [fyll inn det som passer] og at tolkens navn er [N.N.] På den måten vet de hyggelige vaktene i inngangen hvem de skal slippe inn.

— Møt opp på ambassaden så tidlig som mulig hvis du vil bli ferdig overstått fortest mulig. Du må ha med deg følgende: En utskrift av DS-160-confirmation’en; passet ditt; nøyaktig $140; en selvadressert konvolutt med porto for 90 kroner; det flotte, nye passbildet ditt (just in case) og gjerne kontoutskrift. Sistnevnte er for å vise at du har «økonomisk sikkerhet for å betale for din reise». De er veldig nøye på det, at folk ikke skal jobbe svart hos dem.

— Du har betalt visumavgiften, du har scannet fingeravtrykkene dine, du overlevde intervjuet. Nå er det bare å vente på å få passet tilbake i posten, og forhåpentlig med et stk. gyldig visum.

— Det er NÅ, når og hvis du har fått visum, at du kan bestille flybillett og glede deg til å reise. Endelig.

Hvordan min prosess var? Tja. Først bestilte jeg flybillett. Så tittet jeg på nevnte skjema, fikk hetta, utsatte det noen dager. Tittet på det igjen, fant ut at jeg måtte ha nytt passbilde. Fikset bilde og tvang meg gjennom skjemaet. Sendte inn og fikk confirmation på e-post. Ventet noen uker på å høre fra ambassaden før jeg fant ut at jeg faktisk måtte registrere meg for intervju selv. Fikset det og bestilte tolk. Kvelden før intervjuet oppdaget jeg at man må gi beskjed på forhånd om man har med seg tolk. Møtte opp på ambassaden en time før tolken kom og trippet dermed av «worst case scenario»-stress helt til tolken dukket opp. Overlevde intervjuet. Fikk beskjed om å sende kontoutskrift. Fikset utskrift fra banken og sendte på både e-post og i posten, for sikkerhets skyld. Krysset fingrene til jeg fikk leddgikt i et par uker.

Noe gjorde jeg tydeligvis riktig, for i dag kunne jeg hente passet mitt på postkontoret, med et nydelig, regnbuefarget (!) visumklistermerke limt inn, gyldig til januar 2022. Hurra! Nå er det bare 21 dager igjen til jeg reiser, så jeg får vel få ut fingeren og skrive de resterende [Destination: ]-innleggene.

Jeg skulle bare en liten tur innom tannlegekontoret for å «låne» en gammel lefse av et Se&Hør som skal rives i stykker på scenen i morgen kveld. Før jeg visste ordet av det, satt jeg i tannlegestolen mens en blond tannlege tittet på den bakerste delen av munnen min og sa bestemt: «Den tannen må ut før jul!»

Ikke nok med det; et par røntgenbilder senere viste det seg at det ikke er én visdomstann som må ut snarest mulig, men TO! Den øverste er heldigvis lett tilgjengelig og kan trekkes ut på 1-2-3 neste uke (jeg fikk tilbud om å trekke den allerede i dag, men jeg hadde dårlig tid og fikk dessuten flashback til den gangen i 4. klasse da jeg gikk til skoletannlegen for en impulssjekk av en vond tann og gikk ut igjen med en tann mindre). Den andre… Den ligger godt gjemt under tannkjøttet, og har kost seg med å dytte til nabotannen og lage et praktisk matlager for Karius og Baktus. Vet dere hva det betyr? Først operasjon for å røske ut den jævelen, deretter nokså sannsynligvis rotfylling for å fylle igjen Karius og Baktus’ spiskammer.

Nå må det nevnes at det egentlig ikke er selve tanntrekkingen og -operasjonen jeg med gru ser frem til. Jeg har i flere år forsont meg med tanken på at visdomstennene ikke kommer til å følge meg til graven. Hva gruer jeg meg mest til, da? Premedisineringen før operasjonen. Jeg, avholdspiken som blir rusa av en halv Ibux og ikke inntar noe sterkere enn søt te til hverdags, skal liksom knaske piller som er merket med rød trekant og advarsel mot å kjøre ved inntak? Det blir litt av en trip.

Jeg håper jeg tar storgevinst i Flax-kalenderen for å veie opp for dette.

For noen dager siden gjorde jeg noe jeg aldri skal gjenta: Å gå hjemmefra tidlig på morgen uten å tilføre magesekken litt fast føde. Jeg kjenner mange som dropper frokost hver eneste dag og holder seg gående frem til lunsj uten problem. Det var derfor jeg tenkte at jeg kunne klare å holde meg til jeg kom til Rica på Holbergs plass (hvor jeg skulle spise frokost. Hotellfrokost, omnomnom!), en spaseretur på knappe 15 minutter fra der jeg bor.

Magen min holdt kjeft frem til den amerikanske ambassaden. Da ville den ikke være med på notene mer og begynte å murre litt. Mens jeg gikk videre, formanet jeg magen til å holde ut bare litt til. Det hjalp ikke: Over Slottsplassen måtte jeg stoppe hvert femte meter fordi det var umulig å bevege seg av sultesmerte. Jeg vurderte å legge meg ned, men tanken på å bli tatt for å være ruset og satt i arrest uten mulighet for å få mat før etter XX antall timer, fikk meg fra det.

Jeg kom frem, magen fikk mat, og etter en halvtimes tid sluttet magen å murre såpass at jeg faktisk kunne nyte den litt dyre hotellfrokosten min.

Jeg skal aldri, aldri, aldri gå hjemmefra uten å spise frokost. Det er en grunn til at det er dagens viktigste måltid.

Folk (les: Gietlitevink-Maren) har en pussig oppfatning om at jeg er et ordensmenneske med stålkontroll over alt og ingenting. Ja, det er nok ikke helt feilaktig at jeg har et snev av OCD når det gjelder å alfabetisere bøker, filmer og cder, eller dekke på bordet. Men nå skal jeg gi dere et utmerket og blodferskt (dette skjedde i går kveld) eksempel på hvor vimsete jeg faktisk kan være.

Premieren på Chat Noir var vel overstått, og jeg var i den deilige, klamme garderoben hvor jeg ryddet i kostymene mine, hang opp dem på hengere og pakket bagen for hjemreisen. Før jeg gikk, tok jeg et siste overblikk for å være sikker på at alle kostymene hang der de skulle og at det ikke lå igjen noe viktig på sminkebordet mitt.

Deretter stod jeg utenfor Chat Noir i en liten evighet og småpratet om hvor superoptikjempefantafenomenalistisk forestillingen var (hallo, premiereadrenalinrus) før jeg tok trikken hjem. Vel framme skulle jeg finne nøklene mine i den digre bagen min. Jeg lette gjennom en gang. Deretter en gang til, litt grundigere. Fortsatt ingen nøkler. Jeg gikk til etasjen min og lette enda en gang uten hell.

Heldigvis kom jeg meg inn i gangen min ved å trikse litt (les: bryte meg inn hos naboen), og utenfor den siste døren følte jeg meg som en spillkarakter i et pek-og-klikk-spill som har glemt å plukke opp en viktig nøkkel et eller annet sted. Bagen ble gjennomsøkt for fjerde gang, alt innhold tømt ut på gulvet, og jeg begynte å innse at jeg kanskje hadde latt nøklene mine ligge igjen på Chat Noir, og at det trolig ikke var noen der nå.

Å rote bort nøkler ville vanligvis ikke vært så ille, jeg kunne sikkert overnattet hos noen. Men stakkars vesle Rogerkaninpusen, som jeg passer på for Dyrebeskyttelsen, satt helt alene i buret sitt bak den siste døren og ventet på at jeg skulle komme hjem med kos og gulrøtter, så jeg måtte finne nøklene slik at knøttet skulle slippe å være alene hele natten.

En rask gange (og ny personlig tid på strekningen Frogner-Nationaltheater) senere var jeg utenfor Chat Noir igjen. Fru Fortuna smilte heldigvis til meg; flere fra Chat Noir-personalet satt på en av barene i samme gate for en liten etter-jobben-pils, så jeg kom meg inn på det stengte teateret. Fant jeg nøklene i garderoben?

Nei.

Det var da jeg kom på at nøklene kanskje lå oppi denne lille Gina Tricot-plastposen oppi bagen, for jeg hadde med meg nøklene da jeg skulle kjøpe nettingstrømper tidligere samme dag, og dem puttet jeg oppi posen som jeg puttet oppi bagen som lå trygt hjemme mens jeg surret rundt i mørket på Chat Noir.

Jeg kom meg inn til slutt, og Roger fikk hoppe fornøyd rundt resten av natten. Og dette er altså den brutale sannheten om det såkalte ordensmennesket.

Jeg er overtrøtt, beklager den tørre humoren i overskriften. Ha ha.

I skrivende stund sitter jeg og koser meg på Skriveloftet mens høy salsamusikk dunker gjennom gulvet fra et par etasjer under meg. Jeg holder på med en korrektur som skal leveres på mandag, og jeg har ett døgn på meg til å lese de siste 135 sidene. «Jeg skal bare lese frem til side 200, så går jeg hjem og legger meg og tar resten i morgen,» tenkte jeg istad. Så kom jeg over følgende setning i romanen: Hun iakttok det med halve oppmerksomheten, iakttok seg selv iaktta det, iakttok seg selv iaktta at hun iakttok det, usikker på hvordan hun skulle tenke på de enkleste ting.

Da falt jeg litt av lasset, gitt.

Del 7 av 30 i listen Dag for dag.

De fleste opplever øyeblikk der alt annet enn deres beste side kommer frem, øyeblikk som setter spor i hukommelsen og kaller frem rødme og latter når anekdoter skal fortelles. Men hvis du er en sånn person som ler av deg selv i akkurat det øyeblikket, klenger episoden seg ikke like fast til hukommelsen som den ville ha gjort hvis du er en som blir tomatrød i trynet mens du forgjeves prøver å fremkalle et bunnløst hull under deg.

Jeg beklager at jeg ikke er i stand til å servere dere et skikkelig saftig, innmari pinlig øyeblikk; for jeg har ledd bort alle disse øyeblikkene, kvalt øyeblikkenes tilblivelse i latter. Men jeg kan fortelle om den gangen en venninne, L, lurte en annen, M, til å smøre bedøvende krem på tungespissen. Dette skjedde i Kondomeriet på Karl Johans gate, og effekten av kremen var både rask og virkningsfullt. For M var det pinlig å tråkke nedover Karl Johans gate med halve tunga ut av munnen fordi hun ikke hadde følelser i den, mens vi andre holdt på å falle sammen av latterkrampe hver gang hun prøvde å si noe.

Selv en språknazi gjør feil iblant. Istad klarte jeg det kunststykket å skrive, på engelsk, at jeg prøver å finne en heterofil jakke til en fotoshoot denne uken. Når man er litt trøtt, er det ikke helt lett å huske forskjellen på «straitjacket» (tvangstrøye) og «straight» (streit/hetero).

«Jeg vil gjerne ha en heterofil jakke og et par homofile bukser, takk.» Haha.

Mens vi snakker om heterofili: Ifølge denne testen er jeg antakelig heterofil. Man kan visst ikke være lesbe hvis man ikke har pinnekort hår, alkohol- og narkotikaproblemer, liker intriger og tar med seg flyttelasset på andre daten. Ok. Bra vi fikk oppklart misforståelsen, nå skal jeg dra ut i verden og finne drømmeprinsen. Putt meg i tvangstrøye, liksom.

Jeg er i Perth. Trott som pokker etter 24 timer mer eller mindre i lufta pa tre forskjellige fly. Det er ikke lett a knote pa et ukjent tastatur nar man ikke har bevisstheten pa plass for oyeblikket.

Mobilen virker ikke. Eff. Ingen velkomstkomite pa flyplassen. Oj. Men Anne Birgit er pa vei, Visa-kortet virker og det er nett her. Hurra.

Jeg klarte faktisk å møte opp på SATS nøyaktig fire på halv sju, som dagens tredje eller fjerde kunde.Og jeg klarte faktisk å gjennomføre en vanlig treningsøkt på halvannen time, uten å svime av. Treningsøkten min pleier å se slik ut:
-10-20 minutter oppvarming på løpebånd.
-Rumpe- og lårøvelser (med hhv. bosuball og strikk).
-30 minutter tøying av beinmusklene (det er ikke uten grunn at jeg er blant de fem mykeste SATS-medlemmene).
-Bakside av leggene.
-Bryst.
-Skulder/øvre del av ryggen.
-Biceps.
-Tøye armene og skuldrene.
-Mageøvelser.
-Ryggøvelser.
-Tøye rygg og nakke.

Jeg tok meg i å gjespe ganske så saftig noen ganger mens jeg trente, men ellers gikk det greit å gjennomføre. Det var egentlig litt fint å trene så tidlig på dagen, det var nesten ingen andre der, alle tok seg god tid med de ulike øvelsene og stemningen var avslappende.

Da jeg kom meg hjem og fikk i meg noen brødskiver og en kopp te, merket jeg at jeg måtte ta en blund før jeg dro ut igjen for å handle litt. Denne lille power nap’en var egentlig ment å vare i 30 minutter, men slumreknappen og jeg er litt for gode venner. Tre timer senere sparket jeg meg selv ut av senga og dro til Oslo City.

Da jeg kom dit, skjønte jeg at det var en god idé å få en blund på øynene, for det var litt mer folk der enn forventet. Døgning + masse folk = psykedelisk. Men jeg overlevde denne delen også! Dessverre må jeg tilbake en tur imorgen, da det viste seg at den ene tingen jeg kjøpte er full av stygge riper. Akk. Da har jeg forhåpentligvis fått meg en god natts søvn først.