[«Vavadeusåitte?»]

2

English translation below.

Jeg skulle ha et lett mellommåltid og ville egentlig ha banan. Ved første øyekast kunne jeg ikke se noen bananer i kiosken jeg var i, så jeg plukket opp et par andre ting. Like før jeg gikk til kassen, tok jeg et nytt overblikk med et mysende uttrykk.

Kassereren bippet inn varene og: «Vavadeusåitte?»

Jeg:

Hun: «Vavadeusåitte?»

Jeg: «Hæ? Hva?»

Hun: «Vavadeusåitte?»

Jeg: «Æh, hva? Jeg hører ikke…?»

Så jeg trakk på skuldrene, betalte og gikk. Ti minutter senere gikk det opp for meg at hun sa «Hva var det du så etter?» Fordi det er sånn munnavlesning fungerer, dere.


I was about to have a light snack and wanted a banana. At first glance I couldn’t see any bananas in the kiosk, I was in so I grabbed a couple of other items. Just before I went to check out, I peered around once more.

The cashier rang my items up and said: «Ouatoereuookifoo?»

Me: [See gif No. 1]

She: «Ouatoereuookifoo?»

Me: «Huh, what?»
[See gif No. 2]

She: «Ouatoereuookifoo?»

Me: «Uh, what? I don’t hear…»
[See gif No. 3]

So I just shrugged, paid, and left. Ten minutes later I realised the girl was asking «What were you looking for?» Because that’s how lip reading works, y’all.

[Saltomortale på SATS]

0

La oss si to ting: 1) Det er ikke spesielt lurt å gå fra tredemøllen uten å slå av den først. 2) Det er ikke spesielt lurt å ha tankene andre steder mens du leter etter en ledig tredemølle. Den ene personens forglemmelse (eller latskap?) og min hang til dagdrømmeri ble til knall og fall og fire pene skrubbsår fordelt på venstre kne, skulder og arm. Og en veldig morsom anekdote. Nå kan dere se denne videoen og le med meg.

[Navnetrøbbel]

4

Jeg liker at kjendiser kaller barna sine rare ting som Alabama Gypsy Rose, Madonna Bluebell og Kidney Pie. Spesielle navn er lettere for meg å huske. For jeg er virkelig dårlig når det gjelder navn. I et halvt år gikk jeg rundt og trodde at en fyr på skolen het Knut, men så viste det seg at han heter Trond. (Fjesbok-sjekk: Det var omvendt, jeg trodde han het Trond, men han heter altså Knut.) Og nå har jeg lært at ei som heter Ronja ikke heter Ronja, men Martine. Vi snakker alvorlig navn-dysleksi her.

Jeg sliter med å huske navn på folk jeg møter, og selv om jeg har truffet de samme menneskene flere ganger, har jeg fortsatt ingen anelse om hvilket navn jeg skal bruke når jeg må rope på dem («Øøøøh, du der…? Ja, du i den rosa kjolen! Åja, Anders, selvfølgelig! Kjente ikke igjen deg med kjole og løsvipper, mumlemumle…») Mitt flaueste navneøyeblikk var den gangen jeg måtte spørre om navnet til en jente tre minutter etter at hun presenterte seg første gang.

Det er en stor drøm at alle skal begynne å gå rundt med navneskilt festet til t-skjorta og ha originale navn. Ingen flere Marte’r eller Stine’r (jeg har gått tom for kallenavn til Stine’r: Stine Bay, Stokkefot-Stina, Danse-Stina, Heste-Stine, Gullfisk-Stine, Duste-Stine…)

[Kleint]

3

Du er opptatt med dine egne ting idet du ser opp og møter blikket til en ukjent jente som smiler og sier «hei» til deg som om hun kjenner deg fra før. Hjernen går i vranglås når du prøver å ta et hurtigsøk gjennom arkivet for å finne ut hvilken forbindelse denne jenta har til deg fra før, i mellomtiden smiler du tilbake og later som om du husker henne fordi det er høflig. Du går tilbake til det du holdt på med og under topplokket er det full aktivitet: Hvem Hva Hvor, men ingen av minnene du blar gjennom inneholder ansiktet hennes, selv om du begynner å bli relativt sikker på at du har sett henne før. Hadde dette vært på gata, dere bare gikk forbi hverandre da dette øyeblikket oppstod, hadde det vært helt i orden, men dette er ikke på gata; dette er på et lite område der begge sirkulerer en halvtimes tid etter øyeblikket. Hver gang dere går forbi hverandre, smiler dere jovialt til hverandre, hjernen blar febrilsk gjennom det uoversiktelige arkivet, og du forbanner deg selv for å være dårlig på ansikt og navn og tilfeldige mennesker. Hvorfor lagrer jeg heller ord som hippopomonstrosesquippedaliophobia enn navn på folk jeg møter, men du lærer aldri. Etter halvtimen er du ferdig og skal gå, og på veien ut går du tilfeldigvis forbi henne igjen. Du smiler, nikker og blunker (med begge øynene, man er da ikke på flørten), men hun ser rart på deg og smiler ikke helt tilbake. Gurimalla, nå tror hun at jeg flørtet med henne, tenker du mens du mentalt slår deg selv for pannen og går ut.

[Backstreet Boys]

1

Jeg har bestilt billett til Backstreet Boys-konserten 12. april! Og jeg skal stå så nær scenen at jeg kan sjekke om guttene har amalgamfylling i tennene! Wohoooo!

[Paranoid modell]

4

Det ble en trøtt ettermiddag med baguett fra Godt Brød, Marylandkjeks og te før jeg busset ut til Sandvika og så på undervisningen. På hjemveien tok jeg tog og ombord var det en fyr som oppførte seg litt rart. Jeg hadde blikket limt fast i Villskudd/Stjerneskudd-boka, men jeg kunne merke at han stirret veldig på meg fra der han satt.

Et eller annet sted på veien mot Oslo, flyttet han seg slik at han satt rett overfor meg og da bøyde jeg hodet så dypt at jeg nesten boret haka inn i brystet. Jeg vet ikke hvorfor, men av en eller annen grunn følte jeg meg svært skeptisk til hele fyren.

Heldigvis gikk han av på Nationaltheater. Hvis han hadde gått av på samme stasjon som meg, ville jeg ha blitt nervøs.

Merkelig det der.

Istad var jeg innom galleriet til Ine i gruppa mi. Jeg kom over et tøft bilde og mens jeg så nærmere på det, tenkte jeg følgende: «Tøft bilde, spennende farger og interessant modell… Hei! Det er jo meg!» Jeg kjente ikke igjen meg selv, haha! Det ble tatt på mandag i forbindelse med Amy Winehouse-oppgaven. Moro.

Nå er klokka visst midnatt. Hvor blir det av tiden?