[Å, Vestlandet, Vestlandet!]

0

For øyeblikket ligger jeg i en hotellseng et sted i Stavanger (slapp av, kjære siddiser, jeg skal ut og tusle rundt i den pene byen deres når jeg er ferdig med dette innlegget) og lader opp batteriene etter min første ordentlig treningsøkt siden forrige tirsdag. Å, så mye jeg har vært gjennom siden kvinnedagen.

Jeg var på Backstreet boys-konsert i Oslo Spektrum forrige søndag. Det var skikkelig stas. Jeg kjøpte til og med en ny t-skjorte, som det står «I still <3 BSB» på. Helt ironisk ment, altså. Litt.

Tirsdag var fridag for oss skuespillere. Jeg brukte dagen på å chille, ordne noen ærender, trene litt og avsluttet det hele med film og overnatting. Litt søvnløs overnatting, det er ikke lett å sove med to middels store vofser oppå seg. Men de er så veldig søte da at det får gå.

Onsdag pakket jeg kofferten og gjorde meg klar for et par uker på veien. Utenfor Teater Manu stod turnébussen vår med flunkende nytt utseende: To DIGRE plakater for Sjalusi! Vet dere hvor kult det er å ha trynet sitt tapetsert på en buss? Jeg føler meg som Carrie Bradshaw. Litt sjøldigging måtte til:

Onsdag kveld tilbrakte vi med mini-spa hos Romett i. Det var så deilig å bli vartet opp med massasje, smoothie, ost og kjeks.

Torsdag våknet jeg med en lei forkjølelse. Gah. Bra timing, immunforsvaret. Heldigvis hadde hotellet en fantastisk frokostbuffé med masse grønnsaker og frukt, så jeg gomlet grapefrukt og blomkål til den store gullmedaljen for å hjelpe immunforsvaret med å gi viruset juling. (Det fungerte, nå er jeg helt frisk igjen, på rekordtid!)

Generalprøven på torsdag var litt meh, men det er visstnok alltid et godt tegn i teaterverden. Heldigvis, for premieren på fredag gikk som smurt! Publikum lo mye og gjennom hele forestillingen. Etterpå var det bare å klappe oss selv på skuldrene, trekke på oss finstas og feire. Jeg dollet meg opp ekstra med kjole, høye hæler, sminke (takk til Hanna for sminkehjelp, hun utretter mirakler!) og helt ny leppestift, siden jeg hadde besøk fra Oslo. Det ble en veldig lang, men veldig hyggelig kveld, og neste dag kunne vi bare koble av med en hel fridag.

Søndag reiste vi videre i den fine turnébussen til Stavanger. For meg som er lesehest er det veldig deilig å være på turné; bare sitte i en buss i timevis og lese en bok eller ti. Det har blitt litt dårlig med lesing i det siste, blant annet på grunn av jobb, trening og mange avtaler, men de neste ukene kan jeg stort sett bare koble av og lese. Forhåpentligvis kommer jeg meg gjennom Anna Karenina før turneen er over.

Turnébussen vår sett fra det veldig høye hotellet vårt.

Nå skal jeg ta meg en tur til Stavanger sentrum og finne meg noe mat. I morgen er det forestilling igjen, i Rogaland Teater! Løp og kjøp billett, siddiser!

[Hverdagslig miks og katter]

4

Du bevares, som tiden flyr! Denne uken på teateret har vært veldig effektiv, og karakteren min begynner smått å komme til liv. Jeg gleder meg veldig til å komme i gang med hele pakka og vise det frem for publikum! Vi har laget en teaser, som forhåpentlig kommer om ikke altfor lenge, og da skal jeg selvfølgelig poste den her. Og det er endelig offentlig; Vi skal reise til Los Angeles og fremføre Sjalusi der! Tenk om jeg blir oppdaget av en kjent Hollywood-regissør og greier! Haha, neida.

Apropos oppdaget, jeg har fått et veldig spennende danse-relatert tilbud fra England. Mer sier jeg ikke før det er avklart og eventuelle flybilletter bestilt. Iiih!

Her er litt av hverdagen min i bilder:


Man må bare like havregrøt når den er fiolett. Egentlig liker jeg havregrøten min best med sukker, kanel og smør, men kombinasjonen gir meg kviser, så jeg eksperimenterer litt. En gang prøvde jeg å lage grøt med sjokoladepålegg. Verre enn å spise mørk sjokolade. Jeg har også prøvd å koke grøt med eplemost, resultatet kunne sikkert brukes som superlim. Foreløpig fungerer blåbær og noen dråper stevia.

Hvis noen spiser ved stuebordet, kommer Zorro og leker monobane på armlenet i et forsøk på å sjarmere seg til noen biter.


Jeg tegner og tegner. Bildet av jenta er en frihåndskopi som jeg tegnet opp-ned. Pokemon-figurene er også frihåndkopi, men riktig vei og tilfeldig valgt ut fra en oversikt over alle Pokemon-figurene. Hodefiguren øverst er mitt helt eget verk. Jeg vurderer å ramme den inn.


I natt kom jeg meg til «Perspektivtegning», som er mye lettere, for da er det bare å tegne loddrette streker (og unngå å skjelve så mye på hånda at linjene blir bølger) og plassere horisontale streker i riktig vinkel i forhold til de vertikale strekene. Barnemat.

I tillegg til tegning øver jeg også litt på fransken min. «Pour mon petit déjeuner j’ai une tasse de café, des toasts et deux æufs», liksom.

En flink av blå himmel. Hver dag med litt blå himmel er en ekstra bra dag.

Jeg har i lengre tid hatt en meiseball utenfor kjøkkenvinduet, men først nå har jeg sett noen forsyne seg av den!

Det er visst blitt fast ukentlig tradisjon at jeg baker ting hver helg. Denne gangen har jeg bakt helt veganske blåbær- og mandelmuffins.

Kattehuset har fått inn tre grå søsken, en med helt kort pels, en med middels lang pels og en med lang, supermyk pels og bedårende øyne.

[Kaffebær og regnbueteam]

1

Jeg gjør som cirka alle andre allerede har gjort, og sier «Neimen, februar allerede!» I dag var det til og med SOL ute! Jeg kan ikke huske sist jeg så sola. VÅR!

Det har skjedd mye siden sist:


Plakaten for Sjalusi har kommet! Jeg liker denne bedre enn første utkast, hvor jeg så ut som et dådyr i frontlyktene fra en bil som kom mot meg i høy hastighet.

Jeg fjernet to føflekker og en visdomstann forrige uke. Ny rekord i antall ting fjernet fra kroppen min på under en uke. Og jeg er visstnok sær som synes at det er mer avslappende å operere ut visdomstenner enn å ta blodprøve. Jeg prøver fremdeles å glise over hvor spesiell jeg er, men det gjør vondt å smile så bredt.

Apropos fjerning, jeg er altså sydd sammen på tre forskjellige steder og har ikke lov til å trene hardt. Men jeg blir ganske rastløs av å sitte stille, så i dag var jeg på SATS for å «gå tur» på tredemølle. Jeg gikk og gikk og gikk i 5.2 km/t mens jeg leste The Shining. En time senere gikk jeg av tredemøllen. Vet dere hva som skjer med kroppens romfølelse når man har tråkket på sted hvil i en time? Det føles som om du ikke går, men svever fremover. Wohoo. Hvem trenger marihuana når man har tredemølle?


Lokalavisa har skrevet om moi. Eller nei, om min nesten-navnesøster (hun mangler en bindestrek, jeg rettet på det, som dere kan se) som visstnok er vår neste Sonja Henie. Uansett, egoet har bare godt av slik selvtillitsboost som overskriften over. Jeg har hengt opp den på veggen.


Tegneøvelsene går fremover. Her har jeg bare drodlet litt sånn japanske kawaii-ting, siden de er så forferdelig enkle å få til. Regnbueteamet heier på Norge i OL-ish. (Og ja, jeg vet at blekkspruter har åtte armer. Jeg gadd ikke drodle så mange armer.)


Jeg liker at butikkene har hunder i utstillingsvinduene.

I dag kjøpte jeg kaffebønner for første gang. Jeg var bare nødt til det da jeg leste at den typen jeg valgte, hadde smak av «jordbær, roser og karamell». Men jeg er ikke sikker på om jeg tilberedte kaffen på riktig måte, så hvis noen kan gi meg gode tips, tar jeg gjerne i mot. Dette er hva jeg gjorde: 15 gram kvernet kaffebønner oppi presskanne med 250 ml varmt vann og trekke i fire minutter. Var det riktig eller helt på bærtur?

Jeg har øvd på stepping. Naboen i leiligheten under spiller så høy dunk-dunk-musikk at det rykker i dansefoten. Kanskje jeg skulle spørre noen fra A Chorus Line (som jeg så sist torsdag, veldig bra!) om de kan lære meg steppekoreografien fra forestillingen så jeg kan plage vettet av naboen slik han plager vettet av meg med å spille den samme låten tusen ganger om dagen mens han røyker gress. (Kjære nabo, kom deg til SATS og tråkk litt, det er bedre for helsa di. Kthxbai.)

[Dagens tryne]

0

Jeg skulle ønske det fantes en datamaskin som var sånn at hvis jeg får ideer til ting å blogge om, så er det bare å tenke ekstra hardt på det, så vips! har man et helt blogginnlegg ferdig automagisk! Det fungerer liksom ikke helt å bare skrive ned ideen i stikkordsform på et papirark, merkelig nok. Og det hjalp heller ikke mye at de gangene jeg satt på Litteraturhuset, klar til å blogge til den store gullmedaljen, så nektet Litteraturhusets nettverk plent å bevege seg inn på WordPress. Møkkanett. Men i morgen, dere, da kommer det et ganske langt innlegg om et spennende tema.

I mellomtiden skal jeg bare oppdatere kjapt hva jeg har bedrevet siden sist jeg var her.

Jeg fikk omsider sett Mormor og de åtte ungene. På Saga kino. En søndags formiddag. Det var så mange unger der at jeg kunne kjenne eggstokkene mine ta kvelertak på hverandre av skrekk. Men jeg overlevde og ingen unger ble skadet. Filmen var søt, skuespillerne var flinke og danserne var veldig flinke, men sangene var så innmari kleine at jeg nesten ønsket filmen ikke hadde tekst i det hele tatt. Så mye for oppstyret med å finne ut om det var tekst. Dessuten var jeg klippet ut.

Jeg fikk heldigvis sjansen til å se meg selv på det store sølvlerretet, som veldig flittig barista i den nye Netcom-reklamen.

Netcom 20 år from ONE BIG HAPPY FAMILY on Vimeo.

En annen norsk film jeg så nylig, var den nye Flåklypa-filmen. Den var bra. Bedre enn jeg forventet. Og helledussen, Ludvig var så nusselig.

Jeg ble endelig ferdig med skjerfet som jeg har strikket på siden påsken. Det måtte noen Mad Men-episoder til og et par dårlige filmer. Dette er forresten det første strikkeprosjektet noensinne jeg har avsluttet. Ikke verst, bare 20 år etter at jeg tok i et par strikkepinner for første gang.

Jeg har hengt litt på Operaen. Jeg vet ikke om jeg har sagt det før, men jeg elsker å være her. Spesielt nå som jeg er med så mange hyggelige folk, og selvfølgelig Operakoret. Det skjer mye rart i prøvesalen, og jeg vurderer å starte en ny bildeserie her, kalt «Dagens tryne». Så dere kan beundre solisten Ingeborg Gillebos kreative strek med statistenes ansikter som lerret.

Den der tilgir jeg henne siden hun sang min yndlingsaria Non so piu cosa son, cosa faccio så fint i Figaros Bryllup.

[Turné-dagbok fra august]

2

Nå som jeg har overlevd forrige ukes hjernetrim (pugge seks enaktere på fem dager og deretter spille for publikum), har jeg endelig tid og ork til å ta opp bloggetråden der den glapp en gang for hundre år siden, eller en gang i begynnelsen av august. Det er en del som har skjedd, så len dere tilbake med litt popkorn. (Dette innlegget skulle egentlig ha noen illustrasjoner, men jeg hadde ikke med meg kameraet og det eneste jeg tok bilde av med mobilkameraet, var en rosa bil på Færøyene. Ja, det var den fotografutdanningen, dere.)

Torsdagen før turneen startet fikk jeg gleden av å være modell i en designerkonkurranse i Norsk Moteforum. Dagens overraskelse var at en av sminkørene var en klassevenninne fra barneskolen! Veldig hyggelig å ha noen å skravle med, siden slike motearrangementer ofte innebærer mye venting.

Selve turneen
Turneen fikk en veldig spennende start: Jeg skulle nemlig fly til Færøyene fra Kastrup ukristelig tidlig fredag morgen, og det gikk ingen fly fra Oslo torsdag kveld eller natt til fredag. Så etter modelljobben var lillebroren min sjåfør og fikk meg hjem, jeg tok en kjapp dusj, pakket ferdig bagen (jeg ville ikke ta sjansen på å bli forsinket i bagasjeinnsjekking, så jeg gikk for håndbagasje. Tror jeg til og med satte ny personlig rekord i å pakke lett, jeg som alltid har med meg tusen ting i en diger koffert, og jeg hadde ikke engang med meg laptop denne gangen!), og slengte meg på første trikk til bussterminalen.

Jeg kom meg på bussen og så var det bare å krysse fingrene for at de åtte timene til København ville gå problemfritt. Åtte timer senere vinglet jeg overtrøtt og støl inn på Kastrup og fant Bo, Thomas, Silva og Inuuteq i bagasjekøen. Takk og pris.

Vi var så heldige å få sitte på første rad i flyet. Skikkelig stas, jeg presterte til og med å være første person ut av flyet da vi landet på Færøyene! Vanligvis er jeg sistemann ut fordi jeg ikke gidder stå i midtgangen og stampe med alle idiotene som på liv og død skal albue seg ut.

Da vi endelig tråkket ut på færøysk jord, måtte vi vente en god stund på en taxi inn til Tórshavn (sånn cirka halvannen time), men kjøreturen til hovedstaden var veldig fin takket være den utrolig flotte naturen. Jeg må innrømme at jeg på forhånd ikke helt skjønte folks begeistring for Færøyene, til tross for at jeg har sett Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?, men etter den kjøreturen er jeg bitte litt frelst selv.

I Tórshavn bodde vi på Deyvahúsið, døvehuset eller den lokale døveforeningen, og spilte på Nordic House. Vi gikk rundt i byen den første dagen, hadde litt øving på Nordic House den første kvelden. Lørdag morgen jogget Silva og jeg til Nordic House i lett regn, som utover dagen ble til veldig tungt regn, noe vi merket da vi skulle til butikken for å kjøpe lunsj; så våt har jeg ikke vært siden den temmelig fuktige og tragiske teltturen i niende klasse. Vi pusset og finpusset og flikket enda litt til på stykket hele dagen, og vel tilbake i døvehuset (Silva og jeg tok taxi, vi nektet å drukne for tredje gang den dagen) ble vi belønnet med en storslagen tacomiddag.

Kvelden gikk til med prating (gurimalla, for en drøy humor vi har, og de latterkrampene…Noen av temaene vi harslerte med i løpet av turneen: Lesbeporno, sex, avføring, parodi av en dårlig person vi alle kjenner til, parodi av hverandres roller i forestillingen, improvisasjon osv…) og spilling av Jungle Speed (se eget avsnitt).

Lørdag kom vi oss til Nordic House med alt av bagasje og stæsj, virret rundt hele dagen før det var tid for sminke og klargjøring. Forestillingen gikk bra, flere fortalte at det var første gang noensinne de hadde sett tegnspråkteater, vi pakket sammen kostymene og scenen, kom oss avsted til havnen hvor vi ventet i evigheter på skipet til Danmark.

Mens vi ventet, skravlet vi mye ─ som vanlig. En av mine medskuespillere (ingen navn nevnt) sjokkerte meg ved å si at hin ikke var sikker på hvordan verden ble skapt eller hvor menneskene kommer fra, at hin hadde hørt at menneskene kanskje stammet fra apene, men at hin ikke hadde sett bevis for dette. Deretter sjokkerte hin meg ved å svare «Charles who? Never heard of him» da jeg begynte å fortelle om Big Bang, evolusjonsteorien og Darwin.

Litt senere kom jeg i en opphetet diskusjon om hvorvidt USA har 50 stater og om Alaska og Hawaii er del av USA. Silva og Corinna mente at Alaska og Hawaii ikke egentlig var amerikanske stater, bare «områder okkupert av USA». Bo var på mitt parti og han googlet svaret. Vi vant. Jeg liker å ha rett. (Men for all del, Alaska burde heller tilhørt Canada, det er geografisk logisk. Grådige amerikanere.)

Det var så sent på kvelden da vi endelig fikk installert oss i lugarene på skipet, at da jeg gikk for å finne mat, føltes det som om jeg hadde styrtet en flaske vodka. Svimmel og med kroppskontroll som et dovendyr på marihuana. Jeg fant mat (nåja, mat og mat… Slike cruiseskip er ikke særlig vegetarvennlige, det eneste spiselig jeg fant så sent på kvelden, var kake og potetgull. Jeg er fremdeles overrasket over at jeg ikke ble overvektig eller utviklet sukkersyke etter den turneen.)

Foran oss var to døgn på sjøen. Uten internett, til Thomas’ store fortvilelse. For min del var det faktisk veldig deilig å ikke ha mulighet til å logge meg på nett. Silva og jeg, treningsfrik som vi er, tok oss en god økt i skipets treningsrom den første morgenen. Nokså uvanlig å trene mens rommet liksom gynger, men vi overlevde. Jeg lærte henne mageprogrammet mitt, noe som nesten tok knekken på de stakkars magemusklene hennes.

Dagen var avlappende og fylt av lesing og skravling. På kvelden spiste vi felles middag i en av restaurantene. Det ble en veldig uforglemmelig middag, for vi pratet så mye tull og to ganger begynte Thomas og jeg å le så hardt at tårene spratt og luftrøret nesten snøret seg sammen. Intern humor er farlige greier. Det manglet ikke akkurat på oppmerksomhet fra våre medpassasjere i restauranten, men til slutt hadde vi spist oss stappmette på mat og dessert og kom oss ut før vi ble kastet ut.

Vi ankom Danmark, tråkket rundt havna til vi kom til skipet til Larvik og ventet noen timer til før avgang. På ettermiddagen ankom vi Larvik og vi rakk akkurat toget til Oslo. Tilfeldigvis var en bekjent fra videregående på det samme toget. Hyggelig gjensyn.

Omsider kunne jeg snuble inn døra til leiligheten min, med Gunnar på slep. Han overnattet  hos meg mens vi var i Oslo, og godt var det, for før jeg dro på turné, trengte leiligheten så sårt å bli vasket ordentlig. På skipet til Danmark fikk Gunnar vite at jeg ikke har internett hjemme. «Jeg skal drepe deg,» sa han da. Heldigvis for ham er det gratis internett på kinoen i nærheten. I løpet av Oslooppholdet fikk jeg dessuten vite at jeg sover som et slangemenneske.

Onsdag var det dansing, hente korrektur, noen timer på teateret og veldig, veldig koselig gjensynsmiddag med Heidi. Til min store sorg befant jeg meg midt ute i Nordsjøen to av de tre dagene Jana Hicks underviste på PRODA, men heldigvis rakk jeg tilbake til den siste klassen og det ble et hyggelig gjensyn ikke bare med Jana, men også Marjike! Jeg tok mange klasser med begge da jeg var i New York, og det var nesten som å være tilbake i metropolen. Det ble også gjensyn med to av jentene som jeg gikk i klasse med på videregående, Stina og Marthe.

Torsdag ble det veldig mange timer på teateret. På et tidspunkt fikk vi beskjed om å gå gjennom forestillingen ─ baklengs. Seriøst. Etter det kunne vi faktisk påstå at vi kan stykket utenat, i søvne, forlengs og baklengs. Vi kom oss gjennom kveldens forestilling, pakket ned alt i en varebil og fikk Bo og Margrét avgårde til København (long story made short: De ble forhindret på grensen til Sverige og kom til København nesten et døgn forsinket, noe som ga oss en hel fridag i København. Takk og pris.)

Fredag fløy vi til Kasturp, fikk beskjed om at det ble fridag (velfortjent!) og dermed tilbrakte vi hele dagen på Tivoliet. Jeg hadde ikke vært der på over ti år, så jeg hadde det skikkelig gøy. Vi prøvde de mest spennende attraksjonene og spiste churros og stod på hendene i Skjærsilden. Ingen fikk hjernerystelse, utrolig nok.

Thomas og jeg bodde hos en meget sød pige i Valby. Lørdag morgen skulle vi til teatret og jeg hadde sjekket adresse på Google Maps, funnet ut hvilken buss vi skulle ta til spillestedet og vi var på god vei. Da vi nesten var framme, fikk vi beskjed om at Kronprinsessens gade var feil adresse og at vi skulle til Kronprinsens gade. «LØB!» Gurimalla. Vi fant utrolig nok frem til slutt.

Det ble en veldig lang og uvanlig stille dag i teateret fordi folk var slitne og måtte ha ekstraøving fordi den ene instruktøren måtte steppe inn for en av skuespillerne. Men vi kom oss gjennom dagen og forestillingen, og midt på natten var alt pakket inn i varebilen og vi kunne finne veien hjem til sengene våre.

Søndag kunne Thomas og jeg sove til vi våknet, siden vi alle skulle møtes i Valby før avreisen til Castberggård. Vi spiste frokost og lunsj, puslet med hvert vårt, pakket ferdig kofferten og gikk til togstasjonen. På veien stakk jeg innom en godteributikk og fant ut at de hadde en del vegetarisk godteri. Igjen, jeg fatter ikke at jeg ikke har fått sukkersyke etter turneen. Reisen til Castberggård var lang, men avslappende, og det ble frikveld da vi omsider kom frem.

Mandag morgen tok jeg meg en joggetur rundt Castberggård. Veldig fin joggetur, helt til jeg bestemte meg for å jobbe forbi et åker og ble forfulgt av en million feite svarte fluer. Resten av dagen ble det mye venting, litt mer venting og enda mer venting. Sent på kvelden var alt endelig klart til en teknisk gjennomgang, og hadde det ikke vært for at teknikeren krevde å få sove, hadde vi vel holdt på til langt på natten.

Tirsdag var det tidlig opp for gjennomgang før selve forestillingen, vi overlevde begge deler, og omsider var jeg på vei til Billund for å fly hjem. Dagen etter kunne jeg konstantere at jeg hadde pådratt meg influensa. Yay.

Jungle Speed
I løpet av turneen spilte folk ofte Jungle Speed, et slags hjernespill som går ut på å gripe tak i en trepinne hvis man snur et kort og får samme symbol eller farge som en annen av motspillerne. Sosialantropologisk og nevrologisk spennende å betrakte, men et helvete å spille. Da turneen var over, hadde de fleste av oss blåmerker på grunn av dette spillet. Inuuteq klarte nesten å knuse tåen min og et par av Elsas fingre.

To av de mest nervepirrende omgangene jeg deltok i, var da Corinna og jeg var de siste i spillet. Hun snudde kort etter kort i veldig høyt tempo, og et øyeblikk var det som om jeg så alt i Matrix-sakte film; kortet med de blå pilene som peker innover (dette kortet betyr «Førstemann til mølla, uansett») dukket opp og hånden min skjøt frem og grep tak rundt pinnen. Imens hadde Corinna allerede bladd frem to nye kort og skjønte ikke hvilken sjanse hun akkurat lot glippe.

Den andre var da Elsa og jeg, de verste taperne dere kan forestille dere, var igjen etter runden. Min kortbunke var skikkelig tykk, så jeg bladde frem kort etter kort. Vi var begge fullstendig mentalt tilstede og klare til å gripe pinnen. Kort etter kort etter kort, bunken minket, spenningen steg, hjernene friterte i sine egne saft. Til slutt var det bare ett kort igjen, jeg snudde det, hendene våre skalv på hver sin side av den fordømte pinnen av tilbakeholdt energi, og ─ uavgjort.

Så, ja, veldig uforglemmelig.

Jeg tenker det holder for denne gangen. Takk for tålmodigheten.

[Schizo]

0


Jeg har vært på Teater Manu hele uken sammen med to døve skuespillere, to hørende skuespillere, to tolker, en tegnspråkkonsulent og en veldig konsentert regissør. Vi har jobbet med seks forskjellige manuser på fem dager, og er utrolig nok ikke blitt helt schizofrene ennå, til tross for de ulike rollene hver av oss gestalterer! Og forresten, dere kjenner til uttrykket «kill your darlings»? Manusene har vært gjennom et blodbad verdig en scene i Dexter, så flittig som regissøren har strøket overflødig tekst. Skuldrene befinner seg nokså nær ørene, ikke alle replikkene sitter som spikret. Og det er visning i morgen.

Manusene er skrevet av fire døve, en hørende med døvt barn og en CODA-voksen (children of deaf adults), og tar for seg ulike sider ved døvhet, tegnspråk, identitet, fordommer og rolle i samfunnet. Målet med prosjektet er å utvikle tekst for tegnspråkteater ettersom det finnes så få teaterstykker som er skrevet av døve for døve.

[Kjære dagbok(lesere)]

4

Nå som jeg endelig har sovet ut forkjølelsen og tidenes utmattelse, er det på tide å knote ned ting og tang som har skjedd de siste tre ukene. Først: Den siste uken på Operaen. Operakoret kom endelig inn på banen etter at de og vi har øvd på hver vår kant i to måneder. Et bilde fra dag to med Operakoret. Sølvi kommanderte og plasserte sangerne i rekker og rader som ville fått Garden til å blekne av misunnelse.

Tirsdag hadde vi sminkeprøve. Tankeløst nok klarte jeg å la meg sminke uten å sjekke ingredienslisten på sminken først. Utover dagen merket jeg hvordan det kriblet og klødde i trynet, og mine bange anelser ble bekreftet da jeg sjekket og oppdaget parabener i sminken. Yaaaay. Heldigvis spanderte de parabenfri mineralsminke og huden min overlevde resten av uken.

En annen overraskelse vi fikk oss da vi endelig kunne stille opp på scenen, var at istedenfor matte dansematter skulle vi bevege oss på speilblanke og superglatte matter. Jeg hadde i utgangspunkt tenkt å danse med sokker på, for gulvet i studioet ga meg brannsår, men nå mistet jeg omtrent all kontroll på føttene hver gang jeg beveget meg over gulvet, og Sølvi ville ikke la meg prøve å danse uten sokkene etter denne oppdagelsen. Men som ordtaket sier: «Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse». Så på selveste generalprøven snek jeg meg til å ta av sokkene samtidig som jeg tok av meg skoene, og danset alle delene mine med full kontroll og glans. Etterpå fikk jeg både tilgivelse og tillatelse. Puh.

Vi fikk egne garderober, noe jeg måtte feire ved å forevige det fine lyset som smøg seg over gulvet gjennom persiennen. Riktignok var vi fem damer på ett rom, men det er fem hyggelige damer og mulighet for å ligge i horisontal meditasjonsstilling (les: snorke), så det var bare topp. Og jeg slapp å drasse den supertunge sekken min overalt.

Onsdag oppdaget jeg plutselig trynet mitt i storformat på forsiden av Gaysir. Altså, jeg var jo forberedt på at de skulle ha en sak, men jeg kan bare forestille meg ansiktsuttrykkene til ymse eks-flammer da de logget inn den dagen.

De to forestillingene gikk veldig bra, skal man tolke tilbakemeldingen fra folk. Selvfølgelig kan ting alltid gjøres bedre, bedre, BEDRE, men jeg er fornøyd med at jeg kom meg gjennom alt, overlevde og fikk folk til å grine. (På en god måte, altså!)

Det var egentlig teppefallsfest etter den siste forestillingen, men jeg var så sliten og behovet for alenetid stort, så jeg syklet hjem til senga, kokosboller og iskrem, og koblet fullstendig av.

Dagen etter pakket jeg kofferten, leverte nøklene mine hos Annbjørg og Remi, tok toget til flyplassen og kom meg avgårde til Island. Jeg var i koma mesteparten av flyturen og klarte på et eller annet vis å finne veien inn til Reykjavik, hvor det bar rett til teateret. Heldigvis skulle jeg bare prøve et par kostymer og få servert den strålende nyheten om at søndag var fridag for alle. Hallelujah!

Søndag var jeg litt turist og ble med flere av skuespillerne til turiststedet over alle turiststeder: Den Blå Lagunen. Gurimalla, for et fantastisk sted. Så deilig vann. Så mirakuløs ansiktsmaske. Eksemet som jeg hadde etter allergireaksjonen på Operaen, var fullstendig borte etter oppholdet i den blå lagunen. Vanligvis tar det et par uker før utslett forsvinner, men her skjedde det et rent mirakel! (De selger ansiktsmasken på tube, men dessverre er denne tilsatt fem forskjellige parabener. Meeeeh…)

Hele uken på Island gikk både utrolig sakte og utrolig raskt. Jeg hadde seks dager på meg til å terpe en timelang forestilling. Det ble mange lange og slitsomme dager på teateret, noe som i sin tur førte til veldig overtrøtte skuespillere. Jeg tror jeg lo mer i løpet av den uken enn jeg har gjort det siste året, og det var et utrolig deilig løft å være sammen med disse fantastiske menneskene og ha mulighet til å tøyse og fjase. En kveld skulle vi ha gjennomgang, men på grunn av teknisk trøbbel drøyet ventetiden noe. For å få tiden til å gå mens vi ventet, bestemte vi oss for å bytte på roller og spille fullt ut. Hysteriske parodier, luv it.

En av rollene mine i forestillingen er en alv:

Se opp, Arwen, det er en ny alv i skogen! Peter Jackson kan like godt gi meg statistjobb med en gang. Apropos alv: Fredagskvelden hadde jeg en småskummel opplevelse. Kolbrun og Pernille kom sent hjem fra et sosialt arrangement og gikk inn på kjøkkenet. Jeg satt i stuen, men skulle legge meg og bar laptopen inn på soverommet «mitt». På veien så jeg i sidesynet en hvitkledd person gå ned trappa og jeg tenkte at det sikkert var Pernille som gikk for å slippe ut/inn kattene. Men like etterpå kom hun ut fra kjøkkenet og jeg bare: «Eh… Jeg syntes jeg så en person gå ned trappa…?» Pernille mener at det var et spøkelse, mens Kolbrun, som tross alt bor i leiligheten og sikkert ikke vil ha noen gjenganger på nakken, holdt fast på at det måtte ha vært en alv.

Samtidig som vi øvde på forestilling, var det Deaf International Theatre and Film Festival i Reykjavik, og vi fikk se alle forestillingene og kortfilmvisningene. Eventyret om den stygge andungen, fremført av tsjekkiske var den beste forestillingen, med mange uforglemmelige øyeblikk («Katten mistet hodet!») takket være de noe overivrige småungene som syntes det var mer enn stas å stå på scenen og få blande seg inn i fremføringen. Den beste kortfilmen var en britisk feelgood-komedie ved navnet «It ain’t over til the fat lady signs». Den morsomste kortfilmen var denne:

Premieren på søndag ble gjennomført til stor applaus fra folk, og heldigvis uten noen pinlige forglemmelser fra min side, noe det var pinlig mange av i løpet av uken. Da vi ankom restauranten for å feire, merket jeg at det ble altfor mange mennesker på en gang for meg. Jeg har vanligvis ikke sosial angst, men når en som vanligvis foretrekker sitt eget selskap, har vært «tvangssosialisert» med de samme menneskene hver bidig dag i nesten tre måneder, da må man bare melde pass og ta bussen hjem.

Mandag morgen var jeg veldig klar for å komme meg hjem til Norge, leiligheten og meg selv. Jeg skulle bli hentet klokka 9, men klokka 10 måtte jeg hive meg inn i en taxi og be sjåføren klampe i bånn da skyssen min til bussterminalen fortsatt ikke hadde dukket opp. (Hun hadde heldigvis bare forsovet seg, for første gang i sitt liv!) Taxisjåføren kjørte usedvanlig rolig og pent til islending å være (islendinger kjører som svin, jeg satt med hjertet i halsen stort sett heletiden jeg befant meg i en bil i fart), men heldigvis kom vi frem til flyplassen og heldigvis var flyet forsinket, så jeg kom meg omsider hjem. Riktignok uten kameravesken, som jeg glemte igjen på flyet. Vi ble lykkelig gjenforent tirsdag formiddag. Puh.

Litt islandsk idyll. Regnbuen bakerst var egentlig større og mer fargesterk, men jeg var litt for opptatt med å beundre den til at jeg fikk opp mobilkameraet i tide.

Hele uken på Island stappet jeg i meg sjokolade og annet snacks uten hensyn til kolesterolet mitt (midjen og hoftene er det ikke så farlig med, det takler forbrenningen min fint), og sverget på at med en gang jeg lander på norsk jord, er det tilbake til et ordentlig, voksent , protein- og fiberrikt kosthold med godteri kun på lørdager, samt hyppigere besøk hos SATS. Hva er så det første jeg gjør når jeg ramler svett og utslitt inn i leiligheten mandag kveld? Momser en halv boks iskrem og sjokolade som om morgendagen ikke finnes. Resten av uken ligger jeg flatt ut på sofaen og ser TV-serier.

Jaja, tross alt er man forkjølet etter å ha jobbet seg halvt i hjel de siste tre månedene, så leveren får bare holde ut sukkerrushet til jeg er i stand til å puste gjennom nesa igjen.

Jeg pleier å være litt distré når jeg er forkjølet, men etter at jeg forla kameraveske på flyet mandag og på tirsdag nesten ødela blenderen fordi jeg glemte å skru fast delen med knivbladene i bunnen av beholderen før jeg helte mandelmelk oppi, og glemt igjen en stor eske på IKEA, begynte jeg å lure på om det var på tide å utredes for tidlig demens.

Heldigvis veide jeg opp for all distréheten ved å være supereffektiv og superwoman onsdag. Lese ferdig en bok, begynne på en ny, et kjapt møte hos NAV, innom Clas Ohlson for å kjøpe ledning, krok og plugger til den nye taklampen min, sjekke e-post og all that webjazz og lese A-magasinet på biblioteket, fikse og skru sammen den ikke fullt så ødelagte (heldigvis!) blenderen min, koblet sammen to ledninger (av typen «snitte opp enden av den ene ledningen , blottlegge kobbertrådene inni og koble til via en sukkerbit-dings»), lagde to slags pålegg og lagde grapefrukt-appelsin-selleri-paprika-juice. Flinkis.

Over og ut for denne gangen.

[En kantine med utsikt]

3

Idet jeg skrev overskriften, slo det meg at jeg burde hatt et bilde som viser utsikten fra operakantina. Jeg kan se Oslofjorden og den uendelige blå himmelen. Jada, det er her jeg sitter akkurat nå, og ja, utsikten er helt fantastisk. De selger også god og billig mat til sultne dansere og musikere. Og napoleonskaken de har her… Jeg vurderer å søke jobb som operavaskedame slik at jeg kan spise lunsj og napoleonskaker her hver dag resten av livet.

Vi flyttet til Operaen mandag forrige uke, og nå er det bare én måned igjen til premieren. Ifølge koreografen Sølvi er vi helt etter skjema. Betryggende. Men jeg må innrømme jeg gleder meg til jeg ikke lenger trenger skilles fra den kjære senga mi grytidlig for å trene på SATS før jeg lukker meg inn i et svett dansestudio flere timer om dagen. Så trøtt og sliten… (Men du verden, så flotte muskler jeg har fått!)

Her noteres det flittig og mye, både trinn, replikker, intensjoner og tilbakemeldinger. Vi har rekkefølgen på plass på papiret, og snart skal vi begynne å gå gjennom hele greia fra A til Å, etter å ha jobbet stykkevis og delt helt siden mars.

Ballettsjefen er for meg det Bieber er for en fjortis. Nesten. Det var et snev av fjortishysteri å lese i trynet mitt da jeg nesten løp på henne her om dagen. For ikke å snakke om alle danserne fra Nasjonalballetten. <fjortis>OMG, OMG, OMG.</fjortis>

Å være her i Operaen har inspirert meg til å bli en flinkere operagjenger. Blant annet har jeg fått med meg danseforestillingene Over hodet under huden og Different Shores, og jeg har kjøpt billett til min aller første operaforestilling! Jeg kjenner noen av danserne som skal være med i Salome, så jeg er nesten nødt til å få med meg det. Sesongboka for 2013/2014 har forøvrig kommet ut, og du verden, så mange spennende forestillinger det skal være her! Jeg kommer antakelig til å bruke opp skattepengene på opera- og ballettbilletter, men det blir verdt det.

Dette har ingenting med Operaen å gjøre. Jeg så en herre med hatt som var riktig så pen i tøyet. Sånn er sjelden kost i våre dager.

Hvem skulle trodd at isopor kunne lage så beksvart røyk? Ingrid og jeg drev og improviserte litt på kvelden i går, og da vi dro, oppdaget vi røyken som veltet seg opp fra Middelalderparken og etterhvert flammene som glimtet til blant alt det svarte. Godt brannkorpset fikk det under kontroll. Dagens lærdom: Ikke lek med nødbluss og isopor.

[Live from Trafo]

0

Akkurat nå sitter jeg og ser på opptak av et opptak (jada, småtåkete mobilkameraopptak av et videoopptak) av en improvisasjon jeg gjorde forrige uke, i den hensikt å lære meg hele greia (1:30 minutter!) utenat. Takk og pris for sakte avspilling, for her går det fort i svingene!

[D-dagen]

3

I går var den store D-dagen. Et prosjekt som jeg ble med på for to år siden, hadde prøvestart i går. Min første store dansejobb, som jeg faktisk for ordentlig lønn for! (I motsetning til da NRK leide inn gratis arbeidskraft fra skolen jeg gikk på, da de trengte billig underholdning til Ski VM og Eurovision, noe som forøvrig er et veldig alvorlig problem for dansere og andre utøvere i Norge: Sosial dumping.) Det føles fantastisk å endelig være i gang med noe som har ligget langt borte i horisonten så lenge, og i tillegg føles det utrolig deilig å endelig få en så stor sjanse til å vise at ja, jeg kan jobbe som danser selv om jeg ikke hører. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til å vise frem resultatet på scene 2 i Operaen! Denne bloggen har hatt «I just wanna dance» som undertittel i gudene vet hvor mange år, men nå blir det endelig sving på sakene! Nå skal jeg bare danse, danse, trene og danse de neste 79 dagene ♥ (Og deretter flyr jeg til Island for å danse litt til der, i et annet prosjekt som er minst like spennende!)

Og nå, over til noe helt annet:


Jeg hadde venninnebesøk forleden, og hun hadde med seg bebisen sin, en skikkelig kosesyk chihuahuafrøken ved navn Hai.


Nevnte venninne var nylig i USA og tok med seg en flaske av Trader Joe’s bringebærvinaigrette til meg. Jeg konsumerte store mengder av denne da jeg bodde i NYC. Jeg er vanligvis ikke typen til å spise salat alene, kun som tilbehør. Men med bringebærvinaigrette kan jeg til og med jafse i meg ruccola som en Duracellkanin.


Fra lørdagens frivilligvakt på Kattehuset. En av de andre vaktene hadde med seg en veldig nysgjerrig chihuahua som hadde tunga konstant på utstilling. Jeg visste ikke hva «nistirring» var før jeg så kattenes reaksjon på vofsen. Som om en marsboer hadde landet på jorden.