[Kommentartrøbbel?]

4

Jeg fikk akkurat melding fra en av mine faste lesere, Karolinsk/Akima Montgomery, om at hun har hatt problem med å kommentere her på bloggen min i det siste, og det er en annen ny leser som også opplevde det som knotete å skulle legge igjen kommentar.

Først tenkte jeg at det er fordi de ikke har JavaScript slått på, men så fikk jeg e-post fra en tredje leser som ikke fikk til å kommentere selv om JavaScript var på. Det later til at problemet kommer av en utvidelse som jeg aktiverte for en ukes tid siden for å stoppe spamkommentarer. Etter at jeg aktiverte den, har jeg ikke fått en eneste spamkommentar, men heller ikke en eneste vanlig kommentar! Det er jo veldig synd om folk ikke har lagt igjen kommentarer her inne på grunn av dette, så herved deaktiverer jeg utvidelsen. Det er heldigvis ikke krise om det dukker opp hundrevis av spamkommentarer av den grunn, WordPress har en veldig effektiv filter som automatisk sorterer bort useriøse kommentarer fra spambots.

Legg gjerne igjen en kommentar så jeg vet om det fungerer for deg å kommentere nå! :)

[Hyper, hyper, hyper… Mageplask]

1

I forrige innlegg nevnte jeg at jeg taklet sommervarmen dårlig, mistet mye vekt og var sliten og trøtt mesteparten av tiden. Jeg tenkte at det sikkert bare ville gå over av seg selv, men da jeg var på ballettklasse forrige mandag, var jeg svimmel hele tiden og hadde bare så vidt energi til å holde meg stående. «Jeg mangler sikkert bare et eller annet superviktig vitamin,» tenkte jeg, «best jeg bestiller en legetime for å få sjekket det.»

Torsdag var jeg hos legen, forklarte problemet, og først fikk jeg i svar at jeg må spise mer og helst mat med mye energi. Så tok jeg en blodprøve og regnet med at jeg kanskje kom til å få vite etter et par uker at jeg trenger en vitaminsprøyte eller to.

Dagen etter kom en sms fra legen: «Du har høyt stoffskifte [hypertyreose]. Kom deg til apoteket og hent medisin, og gi oss beskjed om du opplever hjertebank eller uro, så vi kan skrive ut medisin for det også. Du har fått ny time, vi må undersøke dette så vi kan gi deg riktig behandling.»

Jaja, skjoldbruskkjertelen, et organ jeg aldri har skjenket en tanke i løpet av de 29 årene jeg har levd med det, har tydeligvis slått seg vrang og fått kroppen til å jobbe på firdobbel gir. Ikke rart jeg har rast ned i vekt, fått en hvilepuls på over 100 slag i minuttet (det vanlige ligger mellom 60–70 eller under 60 hvis man er godt trent) og har konstant skjelving i kroppen.

Det føles selvfølgelig veldig greit å få vite hvorfor jeg har vært i så elendig form de siste månedene (det var mange «Aha, det forklarer alt!»-øyeblikk da jeg googlet «høyt stoffskifte symptomer»), men samtidig er det litt sånn: «Hva hvis jeg får hjertesvikt? Hva hvis jeg må behandles med radioaktiv jod? Hva hvis jeg får utestående øyne eller struma? Hva hvis det skyldes svulst?» Takk, Google. Jeg foretrekker en vitaminsprøyte i rompa hvilken dag som helst, fremfor dette:

Eller dette:

En annen ting er at jeg helst ikke skal trene. Og jeg som trodde jeg ble ferdig med treningsforbud etter kyssesyken i 2007. Nå har jeg selvfølgelig lyst til å trene til OL i alle gren. Sukk. Enda bra at PPU Dans på Kunsthøgskolen består av mer teori enn dansing.

[CI-barn og tegnspråk vs. talespråk]

14

Dette er et innlegg jeg bestemte meg for å skrive etter å ha diskutert temaet med mange forskjellige mennesker, både i døvemiljøet, audiopedagoger og en fra Nasjonalt Senter for Psykisk Helse i det siste, for dette er en debatt som har pågått i mange år, men som nå har fått fornyet energi etter Kunnskapsdepartementets avgjørelse om å legge ned tre av de fire døveskolene vi har i Norge (fem, hvis vi teller med Vetland skole og ressurssenter for hørselshemmede).

La oss først ha en ting klart: Jeg er ikke døv. Det vil si, jeg hører ikke uten CI-apparat og jeg er tegnspråkbruker som trenger tegnspråktolk i situasjoner som involverer mange mennesker som prater som om de har spist Duracell-kaniner til frokost. Men jeg identifiserer meg ikke som døv. Dette med identitet er muligens en bivirkning av å henge så mye med Skeiv Ungdom; for meg er identitet ikke en merkelapp som andre kan sette på hverandre eller som avgjøres av det fysiske ved en person. Bare fordi en person er født med Y-kromosom, betyr ikke nødvendigvis at hin har en kvinnelig identitet, for å ta et eksempel. Fysisk sett er jeg stokk døv uten CI-apparat, men jeg føler meg likevel mer som en hørende enn som en døv når det kommer til identitet. Jeg er mye innom døvemiljøet, har mange døve venner og er en stor beundrer av den døve kulturen og synes det er spennende å jobbe med tegnspråkteater, men «døv» er ikke min identitet.

På en måte kan man sammenligne meg med en som ikke er homofil, men som likevel ønsker å kjempe for homofile og transpersoners rettigheter. Jeg er ikke døv, men jeg kan bli veldig temperamentsfull når jeg forteller hørende om døvehistorien opp gjennom tiden, og spesielt temaet barn med CI. De døve har opplevd jævlig mye dritt (jeg nevner et eksempel: døve i Tyskland ble tvangssterilisert under 2. verdenskrig), og det skjer fremdeles en del diskriminering i dag. Det jeg skal ta opp i dette innlegget, er min mening rundt dette med CI-barn og tegnspråk versus talespråk.

For de uinnvidde: CI (cochlea implantat) er et høreapparat som består av et utvendig apparat og en innvendig del som opereres inn bak øret. Apparatet oppfatter lyder, omdanner dem til elektroniske signaler som sendes videre til den innvendige delen. Den innvendige delen består av elektroder implantert i sneglehuset, og signalene blir av hjernen tolker som ord, musikk eller bråk. Dette er ikke det samme som vanlig hørsel. Dere har kanskje lest en del artikler i avisa eller Se&Hør om barn som «endelig kan høre» eller «har fått hørselen tilbake». Det er ofte mye hallelujah-stemning i disse artiklene.

MEN; en CI-operasjon er ingen garanti for at barnet kommer til å kunne høre bra. CI er et hjelpemiddel. Det er ingen mirakelkur mot hørselstap. Noen få har kanskje maksimalt utbytte av CI, mens en del har lite utbytte og noen har ingen utbytte i det hele tatt. For å få best mulig utbytte av CI er man nødt til å øve mye og lenge.

Jeg har hatt CI i fjorten år, og spesielt de siste seks årene har jeg brukt mye tid og energi på å trene meg opp til å oppfatte mer med CI, men jeg er fremdeles nødt til å munnavlese folk for å kunne tolke lydene som kommer ut av kjeften på dem, eller ty til papir og penn. Med andre ord, å snakke med folk på telefon er fullstendig utelukket for meg, til telefonselgernes store sorg. Hvis det er mye støy rundt meg og min samtalepartner, hører jeg bare en kakofonisk grøt og da kommer skriveblokken og pennen frem.

Og når det gjelder talespråk; det er ikke få ganger jeg har blitt spurt av fremmede hvor jeg EGENTLIG kommer fra, men de fleste som kjenner meg, har sagt at jeg snakker veldig bra. Thænkjuverimøsj.

Jeg ble født hørende og kunne snakke rent som toåring. Da jeg var tre år, mistet jeg hørselen på grunn av hjernehinnebetennelse. Hele familien lærte seg tegnspråk og jeg begynte i barnehage for døve og hørselshemmede. Som fireåring fikk jeg CI. Jeg brukte apparatet stort sett hver dag i oppveksten, bortsett fra da jeg hadde en periode på noen år der jeg følte at det gamle CI-apparatet var i veien for meg og lydene ubehagelig metalliske. I dag bruker jeg CI-apparat hver eneste dag. Så jeg vet innmari mye om hvordan det er å vokse opp som CI-bruker.

Etter at jeg ble operert, ble mine foreldre fortalt av CI-teamet på sykehuset at de burde fokusere på talespråk, og at jeg helst burde gå på nærskole med hørende barn. Mine foreldre valgte, etter dialog med Voldsløkka barnehage og Vetland skole (begge er for døve/hørselshemmede barn), å skrive meg inn på Vetland skole. Jeg er så inderlig glad for at de valgte det for meg. På Vetland fikk jeg undervisning på tegnspråk, et språk jeg forstod, samtidig som jeg fikk tale- og lyttetrening. På den måten fikk jeg ta del i både den døve og den hørende verden.

Språk er så utrolig viktig for et menneske. Uten språk kan man ikke fungere i samfunnet. Men fordi jeg lærte tegnspråk og fikk gå på en skole der jeg kunne forstå hva læreren sa og være sosial med mine medelever, fikk jeg mulighet til å utvikle meg. Min utvikling ga meg et solid fundament jeg kunne bygge livet mitt på. Jeg valgte etter hvert en vei som førte bort fra døvemiljøet, men fordi jeg kunne snakke og til en grad høre, fungerte det fint for meg å gå på videregående som eneste hørselshemmet elev. Jeg hadde tegnspråktolk i klasserommet mesteparten av de tre årene (dette med tegnspråktolking er forresten et interessant tema jeg kan skrive om i et annet innlegg).

I mange år etter at jeg mistet hørselen og før jeg lærte tegnspråk ordentlig, var jeg svært aggressiv. Det var vanskelig for meg å kommunisere, å gjøre meg forstått muntlig og å forstå de voksnes tale. Hvis mine foreldre hadde valgt å følge legenes og audiopedagogenes «gode råd» om å fokusere utelukkende på talespråk, ville jeg ha havnet i en situasjon der jeg måtte ha lidd meg gjennom mange år på grunnskolen, ute av stand til å forstå alt som blir sagt i klasserommet eller i skolegården. Kanskje jeg ville ha fått ADHD-stempelet, kanskje jeg ville utviklet et fattig språk, kanskje jeg ville endt opp med store hull i kunnskapen min. Jeg ville i hvert fall ikke blitt den personen jeg er nå.

Dette er dessverre virkeligheten for mange CI-barn som nå er i videregående. Etter ti år på vanlig grunnskole kommer de til Nydalen VGS (knutepunktsskole for døve og hørselshemmede) eller andre videregående skoler med døve elever, og de har store mangler i kompetansen de skulle ha tilegnet seg på skolen, og med et dårlig tale- og skriftsspråk. Og ingen tegnspråk. De sliter i klasserommet, de sliter når de omgås hørende venner, og de sliter når de omgås døve venner. Her har vi uttrykket «å falle mellom to stoler» i all sin prakt.

Audiopedagogene i CI-teamet på de tre sykehusene i Norge som utfører CI-operasjoner, forteller foreldre av CI-barn at de bør fokusere på talespråk. Barn skal helst ikke lære tegnspråk. Tegnspråk kan eventuelt vurderes når man ser hvordan barnets talespråk utvikler seg. Problemet er at da kan det være for sent, for den viktigste språkutviklingen skjer når barn er mellom 0 og 4 år, og det kan få store følger for barnets videre utvikling, både når det gjelder språk, det sosiale og utdanning.

Forskning har vist at 14 måneder gamle babyer som lærer babytegn/tegnspråk kommuniserer lettere enn toåringer som kun har lært talespråk. Det er også påvist at tospråklige barn ikke blir forvirret av å lære tegnspråk og et annet språk samtidig, derimot har de større språkutvikling og har høyere IQ enn jevnaldrende som kun har lært ett språk.

Det er fullstendig ubegripelig for meg at folk i CI-teamet fortsetter å favorisere talespråk, når det beste for CI-barn er å lære både tegn- og talespråk. Noen burde banke det inn i skolten på dem at vi bør gjøre som Ole Brumm og si «Ja takk, begge deler!» Jeg har heldigvis møtt flere audiopedagogstudenter som har skjønt vitsen med tegnspråk, og håpet er at de vil kjempe for at flere CI-barn skal lære tegnspråk. Det at hørende foreldre lærer sine hørende barn babytegn fra de er 0-6 måneder gamle, er også veldig positivt for holdningen til tegnspråk.

Den utviklingen som skjer nå, med nedleggelse av skolene for døve fordi døve barn av hørende foreldre blir CI-opererte og sendt til nærskolene og nektet mulighet til å lære tegnspråk, minner meg sterkt om den tiden da døve ble nektet å bruke tegnspråk (også en lang historie, som varte helt siden 1880). Døve ble sett på dumme fordi de slet med å tilegne seg kunnskap i klasserommet, de utviklet et dårlig talespråk, og det ble antatt at de bare dugde til S-yrker (skredder, snekker, skomaker osv). Historien gjentar seg, og politikerne, CI-«eksperter» og alle hørende besserwissere er for trangsynte til å skjønne det, og det er CI-barna det går ut over, ikke bare i Norge, men i hele verden.

[Ateistisk perspektiv på religiøst tegnspråk]

1

Jeg underviser i tegnspråk. En ting som alltid har erger meg hver gang jeg starter opp nytt kurs, er hvordan kursheftene ser ut som om KrF har tuklet med dem, ikke ulikt det de ønsker å gjøre med RLE-faget nå som de rødgrønne er ute av spill. Hmf. Det er sikkert bare ateistiske meg som overdriver når jeg synes at det blir for mye med ord som «Kristi himmelfartsdag», «pinse» og ymse jesuspåskeord. Men det er fint med litt balanse. Derfor gikk jeg til Fjesboka og ba om hjelp til å finne tegn for ord fra andre religioner og livssyn. Som man spør, får man svar: YouTube flyter over av videoer fra muslimer, jøder og buddhister som gjerne sprer sine respektive hellige ord for nysgjerrige søkende. Hinduistene har jeg foreløpig ikke funnet, merkelig nok. Og Human-Etisk Forbund ser heller ikke ut til å ha funnet ut at det kan være lurt å henvende seg til et døvt publikum.

Som sagt, jeg fant mange videoer. Riktignok er de fleste videoene på ASL (amerikansk tegnspråk), men det er en begynnelse. Her er et knippe av dem:

Siden de tre andre religionene har fått plass her, lar jeg aller nådigst de kristne få litt spilletid også. Balanse, folkens, balanse. En søt gammel dame som leser fra første Mosebok:

Følgende videoen er ikke relatert til temaet over i det hele tatt, men jeg deler den med dere fordi den er så innmari fin. Tir n’a Noir av Vamp på norsk tegnspråk:

[21/30]

1

21/30
Din verste uvane
Jeg har mange uvaner. Hvis det er noe jeg må gjøre, prokrastinerer jeg ofte til siste øyeblikk. Jeg er fryktelig flink til å bruke slumreknappen, og med mindre jeg skal rekke et tidlig fly eller noe annet kjempeviktig, slumrer jeg lett to─fire timer etter første ring fra vekkerklokka. Jeg piller på fingrene stort sett hele tiden (dere vet Natalie Portman i Black Swan? Akkurat sånn), men enda mer hvis jeg er nervøs, kjeder meg eller ikke har noe å holde hendene travle med. Heldigvis har jeg i det minste klart å slutte å bite negler.

[Små gleder]

1

Det er utrolig hva en mp3-spiller og litt tibetansk chanting (eller egentlig all slags behagelig musikk) kan gjøre for deg når du våkner klokka to om natten av at et par–tre flymotorer og et stort sagbruk går for full guffe inni hodet ditt.

[Åtte lange dager]

2

Søndag for en uke siden: Indisk linsesuppe til middag, etterfulgt av fastelavnsboller og nøttekake med sjokoladefyll. Jeg kunne bare såvidt merke smaken av disse. Utover kvelden forsvant smakssansen fullstendig, og lite visste jeg at det bare var begynnelsen på et åtte dagers helvete for dette stakkars matvraket.

Dag 1: Oj, smakssansen har visst ikke kommet tilbake siden i går kveld. Håper det går over snart. Jeg er sulten.

Dag 2: Smakssans fremdeles borte. Kan like godt lage juice av de billige drittgulrøttene som har ligget i kjøleskapet i en evighet.

Dag 3: N’te dag på rad uten smakssans. Å spise har aldri vært så kjedelig. Gidder bare spise riskaker og havregryn med soyamelk utgått på dato.

Dag 4: Den personen som gir meg smakssansen tilbake, kan få være min Valentine i dag. Jeg savner å nyte sjokolade, for pokker.

Dag 5: Du vet du har vært for lenge uten smakssans når du begynner å ha våte drømmer om mat.

Dag 6: Tenk om smakssansen er borte for godt? Hvordan i helvete skal jeg klare å leve uten å kunne nyte mat?! Jeg vil ha indisk mat, juice og sjokoladeeeee…

Dag 7: Har bakt vegansk sjokoladekake. Mangler fremdeles smakssans. FML.

Dag 8: Våknet. Smakssans fremdeles fraværende. Moren min sier at kaken jeg bakte i går, er «aldeles fortreffelig.» Selger sjelen til høystbydende i bytte mot smakssans.

Senere på kvelden, dag 8: Blåste meg tom (og veldig svimmel) for snørr. La plutselig merke til smaken av riskaken jeg nettopp hadde inntatt. Smaken av RISKAKE! And from my lips it drew the Hallelujah! Kastet meg over resten av sjokoladekaken, et glass bringebærsaft, en kopp solbærte og en grønnsaksbiff. Beste maten jeg noensinne har smakt.

[Gandalf vs. influensa]

2

«Look to my coming on the first light of the fifth day, at dawn look to the east.»

Jeg prøver å se for meg de virushemmende stoffene fra ingefærteen jeg tyller i meg, som Gandalf som kommer ridende til unnsetning ved Helmsdjupet med en hær av hestenes herrer fra Rohan for å hjelpe de hvite blodcellene med å bekjempe de avskyelige orkene, a.k.a. influensaviruset.

Samtidig begynner jeg å lure på om Woody Allen kan ha hatt et poeng i filmen Sleeper, der han spiller en helsekostbutikkeier som bare skal inn for en rutineoperasjon, men ender opp med å bli fryst ned og vekket opp igjen i fremtiden, der de har funnet ut at hamburgere, pølser, pommes frites og all slags usunn mat egentlig er mye sunnere enn frukt, grønnsaker og tofu.

Det kunne iallfall forklare hvorfor jeg har vært nærmest kronisk sjuk (omgangssyke, forkjølet, 24-timersinfluensa, forkjølet igjen, halsbetennelse, influensabonanza) helt siden jeg flyttet fra Bærum og endelig hadde mulighet til å fylle opp et helt kjøleskap med all slags sunne saker og presse min egen juice hver dag og lage mitt eget pålegg av valnøtter.

Jeg. Hater. Å. Være. Sjuk.

[Karma is a bitch]

4

I 2010 fikk jeg min første ordentlige modelljobb. Jeg syntes det var helt fantastisk. Jeg skulle få bli stylet opp, vise frem klær og være med på turné. Alle visningene gikk stort sett bra og etterpå sendte jeg faktura til de som arrangerte visningene. Honoraret uteble og jeg sendte en melding der jeg spurte pent hvor det ble av pengene. De hadde ikke fått alle pengene fra kundene ennå, men jeg skulle få betalt så snart som mulig. Nesten fire måneder etterpå fikk jeg omsider pengene, samt tilbud om å være med på flere visninger utover våren. Ettersom jeg frem til da hadde et helt greit inntrykk av arrangørene, tenkte jeg «Hvorfor ikke? Det er jo bra betalt.» At de andre modellene fremdeles ikke hadde fått pengene sine, tenkte jeg ikke så mye over ettersom jeg ikke visste helt hva som egentlig hadde skjedd mellom dem og arrangørene. Sånn blir det dessverre når man er hørselshemmet og ikke kan delta i muntlige diskusjoner.

Honoraret for vårturneen fikk jeg mer enn et halvt år senere etter mange hyggelige påminnelser, utallige irriterte purringer og like mange tomme løfter. Jeg gikk med på å være med på høstturneen igjen ettersom jeg likevel ikke hadde noen annen jobb den perioden selv om det begynte å gå opp for meg at hele dette arrangementet er tvers gjennom uprofesjonelt. Hver eneste dag spurte jeg hvor det ble av honoraret mitt for våren, hver eneste dag ble jeg lovet at en kjapp telefon til sekretæren skulle fikse saken og «du får pengene inn på konto i kveld eller i morgen.» Til slutt stod jeg i Kristiansand på tampen av turneen og gråt fordi jeg hadde sjekket banksaldoen for tusende gang uten at det har kommet inn en eneste øre og fordi jeg nå visste at denne personen hadde løyet meg rett i trynet hver bidige dag.

«Sjefen» for disse moteshowene «fant ut» at jeg ikke hadde fått betalt, og ga meg et skriftlig løfte om at jeg skulle få alle pengene de skyldte meg i løpet av november. November kom og det tok sin tid (og enda mer mas) før jeg omsider fikk det jeg skulle ha fått i juni. Og pengene for høstvisningene? Fraværende. Jeg var så forbannet og sliten av tanken på å skulle mase mer på dem, men jeg fikk med meg faren min som støtte i kampen om pengene, og vi bet oss fast i arrangørene. Lot dem få beskjed ofte nok om at de fortsatt skyldte meg penger og at vi ikke kom til å gi oss før hver øre var innbetalt.

«Jeg var i London hele uken», «jeg har vært syk», «kundene har ikke betalt oss alt ennå» og så videre… Det var ikke måte på hvor mange  dårlige unnskyldninger de kom med for å drøye utbetalingen. De kom også med trusler om å anmelde faren min og meg for sjikane, men vi lot oss ikke skremme, for vi hadde tatt vare på all skriftlig korrespondanse som viser at hverken faren min eller jeg har kommet med ulovlige trusler,  og vi visste at vi hadde vårt på det tørre, i motsetning til disse svindlerne som har vært gjennom utallige inkassosaker i forliksrådet og blitt dømt til å betale. De har selvfølgelig ikke betalt noen av sakene.

I mars, et par uker etter at jeg reiste til USA, kom endelig det siste honoraret inn på konto og jeg sverget på at jeg aldri skulle jobbe med denne duoen igjen. Men jeg synes det er veldig grotesk at disse mennene skal få fortsette å dure frem og lure folk for penger, slik som de har gjort de siste 20 årene. Nå har det omsider begynt; sannheten skal frem. Drammens Tidende publiserte i dag denne saken: Advarer mot Oslo Fashion Awards.

Nå er det bare å lene seg tilbake med litt popkorn og se karma slå tilbake mot Jan W. Schussler og Kjetil Strandabø.

[Mareritt]

2

I natt drømte jeg at jeg var i leiligheten min da en mann med en pistol prøvde å bryte seg inn. Døra var heldigvis kraftig nok til å holde ham ute, men han klarte likevel å lirke inn armen og begynte å skyte for å skremme meg. Jeg satt inntil et hjørne for å ikke bli sett, men til slutt klarte han å treffe meg i beina. Så forsvant han og jeg løp ut for å få hjelp til å ringe politiet, for jeg kan jo ikke ringe selv. Alle menneskene gikk bare forbi, helt til jeg klarte å tvinge en fyr til å ringe for meg. Men politiet hadde viktigere saker å ta seg av enn å fange en bevæpnet og skytegal mann.

Rimelig kjip drøm, men heldigvis bare en drøm. Mesteparten av den, iallfall. Men det med å ikke være i stand til å få tak i hjelp når det står om liv og død; dét er den brutale virkeligheten. Pr. dags dato er det fortsatt ikke mulig for hørselshemmede å komme i direkte kontakt med nødetatene. Vi kan sende en sms til en sentral i Mosjøen, som videreformidler denne til nødetatene, men som Grete Faremo sa: «teknologien som brukes i dag for sending av sms garanterer ikke umiddelbar respons.» Du kan altså få hjelp, men det er ikke sikkert du får hjelp før det er for sent. Eller for å si det på denne måten: Hvis DU blir utsatt for en bilulykke, og jeg er første person til ulykkestedet, kan DU i verste fall dø fordi jeg ikke kan få tak i sykebil raskt nok.

Eller for å bruke et annet eksempel, tatt fra virkeligheten: 22. juli. Folk gjemte seg for en mann som skjøt for å drepe. De kunne ikke ringe etter hjelp, for de risikerte å bli oppdaget. Så de sendte tekstmeldinger til foreldre, venner og postet på Twitter, for det var ikke mulig å få direkte kontakt med politiet via sms.

Det er derfor DU også bør bry deg om dette, ikke bare de hørselshemmede.

Så sent som i mai meldte Dagbladet at Regjeringen utsetter bygging av nytt nødnett. Behovet for nødnett har vært kjent i årevis, og til tross for all teknologien vi er omgitt av nå i 2012, er det fortsatt ikke mulig å få på plass et nytt nødnett nå. Dette er mer enn kjipt, dette er grotesk.