[Morgenkvistfilosofering]

2

Her en morgen var jeg på vei til t-banen. Når man må gå i et kvarter for å komme seg til t-banen, får man mer enn nok tid til å kontemplere over ting og tang. Denne morgenen ble mesteparten av spaserturen viet litt hjernetrim; å komme på navnet på en kvinnelig amerikansk visesanger. Jeg husket utmerket godt hvordan hun så ut og et par av sangene hennes, men navnet! Det lekte gjemsel med meg, skjult blant de utallige foldene i hjernen og fniste mens nerveceller sendte utløpere hit og dit i fruktesløs leting etter det. Jeg sang inni meg brokker av de to sangene jeg kunne i et forsøk på å fiske frem navnet med assosiasjon som agn; Where have all the flowers gone?/Long time passing… May you build a ladder to the stars/May you stay forever young…

Mens jeg grublet over dette, la jeg merke til en hund. For stor til å være valp, men fremdeles for liten til å være voksen. Den var ute og gikk tur med eieren sin. Eieren ble bedagelig trukket fremover etter hvert som hunden utforsket og snuste på omgivelsene. Det var da det slo meg at vi mennesker har mye å lære av hundene. De lar seg glede så lett. De utforsker de samme tingene, de samme omgivelsene med den samme nysgjerrigheten som da de gikk ut i verden for aller første gang og alt var nytt og uoppdaget. Som barn oppdaget vi verden på nytt hver eneste dag, til alt ble en vane og vi sluttet å legge merke til alt det fantastiske som er rundt oss. Derfor siger I Eder, lær af Hunden.

Hvis du fremdeles ikke er overbevist om at livet blir hyggeligere når man lar seg glede av de enkle tingene, så ta en titt på dette: Hva er oddsen? Oddsen for at DU, akkurat DU, skulle sitte og lese dette nå, er praktisk talt null. Men likevel er DU her. Hvis ikke det føles fantastisk, så vet ikke jeg. Nå, gå ut og gled deg over alt du ser, det er premien din, som du fikk da ditt nummer ble trukket ut i dette DNA-lotteriet.

Jeg lot nervecellene få en pause i leteaksjonen etter visesangerens navn mens jeg funderte over det med hundene, og selv om navnet ved et par anledninger flimret ytterst i synsfeltet, var det fortsatt utenfor rekkevidden. Jeg var nesten ved t-banen da jeg halvveis oppga håpet om å finne navnet selv. Med en gang jeg setter meg på t-banen, skal jeg google etter svaret, tenkte jeg. Plutselig tittet en Z frem fra en fold, og det kriblet inni hodet mens jeg holdt fast på Z’en og halte frem resten av navnet — «BAEZ! JOAN BAEZ!» Jeg hadde klart det, jeg kom på navnet helt av meg selv, og gurimalla, så deilig det var! Hjerneorgasme. Dette er den andre observasjonen: Hvorfor gjør det så fantastisk godt å komme på navn eller ord av seg selv? Dopamin?

[Fremtidens korrektur]

0

Forrige uke skrev jeg et innlegg om hvordan det er å jobbe som korrekturleser. Der nevnte jeg at jeg for det meste jobber med manus i papirform. Stort sett fungerer det fint å jobbe på denne måten. Men det sier seg selv at det blir store mengder papir når én bok oversettes, språkvaskes, korrigeres og korrigeres igjen. Særlig miljøvennlig er det ikke, og selv om man kan ta med seg jobben overalt, er det upraktisk med flere kilo løse papir i bagasjen. Og man er nødt til å hente og levere manuset hos forlaget.

De siste få årene har det dukket opp et nytt teknologisk medium; lesebrettet. Foreløpig er det ikke stort man kan gjøre med disse enn å lese bøker på dem, men jeg håper at etter hvert som teknologien forbedres, vil det en dag bli mulig for korrekturlesere å arbeide med et lesebrett. Forlaget kan sende manuset i PDF-fil på e-post, jeg overfører filen til lesebrettet mitt. Mens jeg leser, legger jeg til rettelser og notater der jeg finner feil, kanskje ved hjelp av en penn som jeg kan skrive direkte på skjermen med. Når jeg er ferdig med å lese manuset, sender jeg den rettede filen tilbake til forlaget. På denne måten kan jeg motta og levere korrektur uansett hvor i verden jeg befinner meg.

Mens vi snakker om korrektur, i går fikk jeg en Frøken Detektiv-bok. Skriftstørrelsen er deilig stor og jeg kan ikke annet enn å si at dette er et riktig koseoppdrag, fan som jeg er av Nancy Drew.

[Livet vs. frykt]

3

Det finnes to slags mennesker:
-De som går ut av huset, klar til å møte verden.
-De som går ut av huset, overbevist om at all verdens ondskap vil ramme dem.

Jeg vil si at jeg tilhører den første kategorien. Jeg liker godt opplevelser, å reise rundt og gjøre ting jeg aldri har prøvd før. Det er så mye spennende som finnes i verden, hvorfor gå glipp av livet når du har mulighet til å oppleve det fullt ut? Det er ikke alle som har like stor trang til å oppleve HELE verden, for dem er det nok å oppleve livet i hjemlandet, men de opplever det uansett.

Den andre gruppen består av mennesker som reagerer med vantro og bekymring når slike som meg forteller at «snart blir det firemåneders tur til USA, og jeg reiser alene, yay!» De fleste jeg kjenner, synes det bare er kult at jeg skal endevende de amerikanske statene på egen hånd. Men noen få tok på seg ansvaret med å ta sorgene på forskudd for min skyld: «Tenk om du blir voldtatt!», «Tenk om det skjer noe ille!», «Hadde det ikke vært tryggere å reise med noen?» Da jeg skulle reise til Australia for noen år siden, tilbød mormor seg å betale alle reiseutgiftene for meg. På én betingelse: At jeg ble hjemme i kjære, trygge Norge.

Selvfølgelig reiste jeg. Og jeg trivdes så godt i landet at jeg mer enn gjerne reiser tilbake dit igjen, for å ta igjen alt det jeg ikke rakk å gjøre forrige gang. Mormor kommer sikkert til å uffe og bære seg over at jeg skal være borte så lenge, helt alene, i et så skummelt land som USA (alle muslimske terrorister er jo ute etter USA, og landet har ikke engang en forstandig våpenlov!), men jeg kommer til å reise uansett. Med et åpent sinn, fornuft og noen forholdsregler. Jeg er sikker på at det kommer til å bli en positiv opplevelse som jeg kommer til å huske i mange år.

Det trenger ikke engang handle om en stor reise til et fremmed land på den andre siden av kloden. Bare det å gå alene på kafé eller kino er nok til å få frem hjertebanken og kaldsvetten hos disse bekymrede menneskene: «Det må være så stusselig å sitte helt alene i kinosalen!» For ikke å snakke om å gå hjem fra byen alene klokka tre om natten. Da kan du banne på at bak enhver busk står det en øksemorder.

Jeg er klar over at det er mye jævlig som skjer rundt oss, både ute i verden og her hjemme. Men hva er poenget med å la disse tingene styre livet ditt og overskygge alt det som er flott og fantastisk ved det å leve? Lev mens du kan, skaff deg gode minner, nyt livet, så slipper du å ende opp som en bitter person på et eller annet aldershjem, full av anger over at du ikke tok sjansen da du hadde muligheten.

[Vestfold har flest lesber. Eller…?]

3

En ting har jeg alltid stusset over: Hvorfor virker det som om nesten alle lesbiske jenter jeg møter, kommer fra Vestfold? Er det noe med fylket? Noe i vannet der? Min tidligere skolevenninne, @JulieHusby, kunne også bekrefte at hun kjenner uvanlig mange sapfiske jenter fra akkurat Vestfold. Derfor bestemte jeg meg for å finne svaret på dette store spørsmålet:

Har Vestfold flere lesber enn de andre norske fylkene?

Som hjelpemiddel brukte jeg søkefunksjonen på nettsiden Gaysir, som en god del av homomiljøet er å finne når de ikke fjaser rundt på London eller snuser rundt på Fincken. Jeg huket av for «Er: Kvinne» og «Liker: Kvinner» og søkte på et fylke om gangen. Tallene jeg fikk opp, ble nøye notert og ført inn i Excel.

Da jeg var ferdig, lagde jeg denne fancy diagram-tingen:


Som dere kan se, tok jeg ikke med Oslo, for jeg fikk over tusen treff på kvinner som liker kvinner da jeg søkte i Oslo, og jeg følte det ble litt urettferdig overfor de andre fylkene, de kan jo ikke for at de er like trendy storby som Oslo jo er kjent for å være. Det er liksom her det eneste rene lesbiske vannhullet i Norge er lokalisert, selvfølgelig trekker alle lesbene hit.

Denne undersøkelsen viste meg at Vestfold ikke har flest lesber av alle de norske fylkene. Vestfold er såvidt i nærheten av Topp 5 lesbefylker. Nå er Gaysir riktignok ikke et helt pålitelig verktøy, de har tross alt bare 13 616 kvinnelige medlemmer – mange av disse er enten bifile, streite faghags eller menn som leker luremus – og det er ikke alle lesbene i Norge som har profil på Gaysir (de foretrekker å gå tur i fjellene og lese dikt for hverandre, i stedet for å henge på internett. Merkelig nok.)

En annen faktor som spiller inn, er inn- og utflyttere. Folk blir sjelden boende på samme sted gjennom hele livet. Studier, kjærlighet, skilsmisser og psykotiske stalkere er noen av grunnene til at folk pakker flytteeskene og flytter til andre deler av landet. Og gudene skal vite at disse lesbene er flinke til å pakke flytteeskene: Hva tar lesber med seg på tredje date? Flyttelass.

Gaysirs søkefunksjon gir oss ikke muligheten til å se hvor mange lesber som har flyttet fra A til B. Men flere av disse Vestfoldske sapfistene jeg kjenner, bor i Oslo – enten fordi de studerer eller jobber her. Som tidligere nevnt, fikk jeg over tusen treff på sapfiske Osloboere. Dette fikk meg til å trekke den konklusjonen at Vestfoldsjentene bedriver masseutvandring til Oslo.

Ergo: Vestfold har flest lesber av alle fylkene, men halvparten har meldt flytting til Oslo.

[Max Manus på Ringen Kino]

2

I kveld var Martine og jeg på Ringen Kino for å se filmen om Max Manus. Filmen skulle være med undertekst, men det viste seg at kinoen hadde solgt skinnet før bjørnen var skutt: De hadde ikke mottatt den tekstede versjonen selv om vi kjøpte billetter til denne. Vi fikk heldigvis pengene tilbake, og til tross for manglende undertekst, ble vi sittende for å se hele filmen. Martine fikk vist hvor flink hun er til å stille opp som tolk på kort varsel, og tolket hele filmen for moi. (Og hun får naturligvis lønn for det, jeg har allerede sendt en sms til Tolkesentralen og sagt i fra om det uventede oppdraget.)

Max Manus var en veldig flott film og opplevelsen ble understreket av den fantastiske lyden på Ringen Kino. Helt fra introen der de viste mer og mer urovekkende avisoverskrifter mens de spilte gåsehudfremkallende musikk, til den angstfylte spenningen når Oslogjengen plasserte bomber på de tyske skipene og til gledesbølgen av rødt, hvitt og blåttt på slutten. Jeg satt og kjempet mot tårene, og jeg ble lettet da lyset gikk opp og jeg så at Martine også hadde vanskelig for å holde på tårene.

Det var en merkelig følelse å gjenkjenne alle gatene i filmen. «Det er jo Vika! Oj, det der er ved Suhms gate!» Det er bare litt over 60 år siden Norge var okkupert, det er egentlig ikke så lenge siden. Alt jeg så på lerreten skjedde i de gatene som jeg går i til daglig. Jeg har egentlig aldri vært klar over hvor mye arbeid våre helter la i undergrunnsbevegelsen og hva de ofret for friheten.

Farfar var også med i en undergrunnsbevegelse. Han ble 22 år det året da de tyske soldatene okkuperte Norge, bare et år yngre enn jeg er nå. Jeg vet at han ble arrestert og satt i fangeleiret Grini, men ellers vet jeg nesten ingenting om hva han gjorde under krigen. Nå som jeg har sett filmen om Max Manus og Oslogjengen, føler jeg at jeg har lyst til å få farfar til å fortelle meg alle detaljene om sin rolle i kampen mot nazismen.

Jeg er imponert over innsatsen til alle som har jobbet med filmen, alle foran og bak kameraet har gjort en veldig god jobb. Det er veldig flott at de lagde denne filmen, for jeg tror absolutt vi som lever idag trenger en liten påminnelse om hva som skjedde for knappe seks tiår siden. Vi må ikke glemme hva som skjedde, det er den eneste måten vi unngår at historien gjentar seg.

[En samtale mellom to knølhvaler]

0

Jeg liker å meditere. Det er vanligvis lett for meg å konsentere meg om meditasjonen når jeg går inn for det, og jeg mediterer nesten hver dag. For en stund siden fikk jeg en idé om å skaffe meg noe passende meditasjonsmusikk, og det første som falt meg inn var hvalsang. Mamma hadde nemlig en cd med fantastisk hvalsang på for noen år siden. Hvalsang og klarinett eller obo. Såvidt jeg husker av cden, var musikken veldig beroligende og fin.

Jeg var på biblioteket for noen dager siden og fant et par cder fra serien Echoes of Nature. Knølhvalens sang og en cd med bølger. Det er bare ett spor på platen med knølhvalen, til gjengjeld varer den i en time, ett minutt og elleve sekunder. Det skapte naturligvis en viss forventning til innholdet og etter at jeg overførte sporet til min kjære mp3-spiller, var jeg klar for å lytte til knølhvalens flotte sang.

Jeg ble skuffet. Istedet for jevn, kraftfull og beroligende sang, hørte jeg noe som mest av alt minnet om to knølhvaler som småpratet med hverandre. «Hei! Står til?» «Jo, bare bra! Og med deg?» «Flott, flott. Gjort i det siste?» Jeg har ikke hørt på hele sporet ennå, men jeg tror resten av den såkalte hvalsangen består av to knølhvaler som forteller hverandre siste nytt før de avtaler at «snart må vi ta en kaffe altså! Det er altfor lenge mellom hver gang!»

Heldigvis varer skuffelser ikke lenge for min del; Idag var jeg på biblioteket igjen og fant en cd fra samme serie. Denne gangen med hvithvaler som artistene på plata. Hvithvalen har tilnavnet «havets kanarifugl», og jeg regner med at så lenge jeg unngår sporet som heter Beluga Party, vil jeg bli fornøyd med cden.

PS: Hvis du har et bra tips til fin meditasjonsmusikk, så legg igjen en kommentar!

[Dans vs. dans]

0

Jeg har danset hos KGB i åtte år nå og jeg føler at det er på høy tid å avslutte kapitlet. Ikke bare fordi KGB ligger i Sandvika og Asker, men også fordi gjennomsnittsalderen ligger på «fjortis» og fordi jeg føler et behov for nye impulser, nye lærere og det ukjente.

Derfor sitter jeg og titter på ulike danseskoler i Oslo. Hittil står KHIO frem som den sterkeste kandidaten av de tre skolene jeg fokuserer på. Nivået der ligger på avansert/profesjonelt og jeg er litt i tvil om jeg er god nok til å gå der.

Jeg har satt opp for- og motpunkter for de ulike skolene:
KHIO
-Høyt nivå.
-Høyere gjennomsnittsalder.
-Forskjellige lærere.
-Ikke så stort utvalg av stiler.
-Klippekort à 30 klipp = 3300,-
-Store og lyse lokaler.

Terpsi/Den Norske Balletthøgskole
-Trolig fjortis-gjennomsnitt.
-Større utvalg av stiler.
-«Tren så mye du vil for 3900,-»
-Store og lyse lokaler.

Spin Off
-Trolig fjortis-gjennomsnitt.
-Stort utvalg av stiler.
-Tre små saler.
-Tre klasser i uken = over 5000,-
-Ligger i gangavstand.

Jeg har tenkt på Bårdar også, men er ikke helt sikker ennå:
-Veldig stort utvalg av stiler.
-«Tren så mye du vil for 4200,-»
-Store, men nedslitte og enkelte mørke saler.
-Flinke lærere.
-Alle slags nivåer.

Dette er vanskelig.

[Søkeord]

0

Omsider fikk jeg somlet meg til å finne ut hvilke søkeord det er som har ført folk til dagboka mi siden midten av august:

  • Saints & Mortals Et av mine få favorittklesmerker. Fantastiske klær! Kan kjøpes hos bl.a Carlings og Utro.
  • Oreo-milkshake Rett og slett verdens beste milkshake.
  • Anakonda Nydelige dyr!
  • Line naken Jeg kommer aldri til å ta noen nakenbilder av Line. Sorry, mate.
  • 50-tallsklær Stikk innom UFF i Storgata og slå deg løs!
  • Lesbe vits Hva er toppen av frustrasjon? To blinde lesber som jobber på en reketråler. [fniz]
  • Tjeneren i Frankenstein Junior fra 1973 Den fabelaktige Marty Feldman hadde rollen som tjeneren i denne filmen. En virkelig Mel Brooks-perle!
  • Hvor can vi gå på norsk kurs in Sandvika Jeg vet ikke, men jeg håper du finner et norskkurs. Noe sier meg at du trenger det.
  • Hvorfor bør man ikke drikke Battery før leggetid Det er en grunn til at det kalles ENERGIdrikke. D’oh.
  • Slikkelapp Det er en lapp av lateks som for det meste brukes av lesber for å unngå overføring av diverse kjønnssykdommer. Ettersom det er cirka umulig å få tak i slikt i Norge, kan du lage din egen slikkelapp av latekshansker.
  • Hva hendte i 1957 Vet ikke, jeg var ikke født den gangen. Spør Wikipedia.
  • Nøtteknekkeren KGB Billettsalget starter 1. oktober og forestillingen er i Bærum Kulturhus 14-17 desember.
  • Få tak i snus på Oslo S Narvesen?
  • 1001 filmer du må se før du dør Jeg har den komplette lista her.

[Å være enkel]

2

Jeg prøver å spise sjokolade, snacks og godteri kun når det er fredag, lørdag og søndag. Til å begynne med gikk det greit å holde ut gjennom hele uken. Men jeg merker at det blir vanskeligere. Lysten på sjokolade er så stor at det gjør fysisk vondt. Det kjennes som om noen skjærer store kjøttstrimler av hele kroppen min. Ikke så ulikt den følelsen man får av å være statist i Hellraiser-filmene.

En liten eventyrsjokolade er nok. Naturligvis hadde butikken ikke «bare en liten eventyrsjokolade». Nei, lenge leve Murphys lov. Her settes det tunge skyts til og jeg fikk valget mellom en sekspakning med eventyrsjokolade eller en liten melkesjokolade. Én bitteliten eventyrsjokolade er tydeligvis for mye forlangt.

Hvorfor skal det være så vanskelig å være en enkel sjel?