Innlegg tagget med Frykt og avsky

Forestill dere følgende SMS-samtaler:

Jeg: «Hei, pappa! Jeg trenger å gå i matbutikken for å handle litt. Det tar ikke mer enn en halvtime.»
Pappa: «Hei. Som du vet, bor jeg en flytur, en togtur og en veldig lang taxitur fra Oslo, så jeg kan dessverre ikke følge deg til butikken. Spør broren din om han kan gjøre det.»
Jeg: «Men seriøst, butikken er bare rett over gata!»
Pappa: «Du vet du ikke kan gå i butikken, eller andre steder for den saks skyld, alene. Ingen ærbar kvinne gjør det.»
Jeg: «Ti minutter? Jeg har handleliste, så det er bare å løpe inn og ut.»
Pappa: «Spør broren din. End of discussion.»

***

Jeg: «Hei, lillebror! Gidder du komme hit og følge meg til matbutikken? Jeg trenger å handle.»
Lillebror: «Kan ikke, er på vei til Kristiansand med et flyttelass. Tilbake om ørten timer. Kan kanskje komme innom i morgen, hvis jeg får tid.»
Jeg: «Ok, flott…»

***

Føler du at dette var veldig absurd lesing? Dette er hverdagen til kvinner i blant annet Saudi-Arabia og Afghanistan, de har ikke lov til å ta et eneste skritt utenfor hjemmet uten å være i følge med en mannlig familiemedlem.

When leaving the house, Saudi women need to be accompanied by a ‘mahram’ who is usually a male relative. Such practices are rooted in «conservative traditions and religious views that hold giving freedom of movement to women would make them vulnerable to sins,» according to The Guardian.

In one extreme case, a teenager reported that she had been gang-raped, but because she was not with a mahram when it occurred, she was punished by the court. The victim, known as «the Girl of Qatif’ was given more lashes than one of her alleged rapists received, the Washington Post reports.
(Hentet fra The Week: «Eleven things women in Saudi-Arabia can’t do».)

Jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være å ha så begrenset bevegelsesfrihet, eller at de finner seg i det. Det er slik kultur som dette som er grunnen til at vi trenger feminisme.

De siste månedene har jeg fulgt med på vaksinedebatten og den siste tids mange utbrudd av meslinger. Meslinger er en veldig alvorlig sykdom som det er høyst unødvendig å lide seg gjennom, og det er altfor stor risiko for langtidsskader på grunn av denne sykdommen til at man kan la være å bry seg. Som enhver oppegående menneske følte jeg at det var viktig å sette seg inn i denne saken og se på hva som er fakta og hva som er pseudovitenskapelig oppspinn. Alt jeg har lest hittil, både vitenskapelig pro og uvitenskapelig kontra, om meslinger, utryddede sykdommer, opphavet til forskjellige sykdommer og vaksinering, gjør meg bare mer sikker på at vaksinering er den beste og tryggeste måten å beskytte enkeltindivider og samfunnet på. En vaksine har veldig få og milde bivirkninger i motsetning til full sykdom. Alle vaksinene i barnevaksinasjonsprogrammet er blitt brukt i flere tiår og blir bare bedre og tryggere. Det finnes til og med en nettside der du kan logge inn for å se oversikten over alle vaksinene du allerede har tatt: Mine vaksiner. Jeg logget inn der forleden, og det var et nydelig syn som møtte meg: hver eneste vaksine i vaksinasjonsprogrammet og reisevaksinene jeg tok i 2007, var på plass!

En del vaksiner varer ganske lenge, noen skal ha livslang beskyttelse, men veldig mange mennesker er ikke klar over at det er noen vaksiner som må fornyes hvert 5–10 år. På grunn av denne uvitenheten hadde Norge i 2004 den høyeste forekomsten av kikhoste i Europa. To venner av meg pådro seg kikhoste for noen år siden og de ønsker begge at de hadde vært klar over dette tidligere, slik at de kunne unngått sykdommen. For voksne mennesker er kikhoste stort sett ufarlig, men fryktelig ubehagelig og med lang restitusjon. For noen barn kan kikhoste være livsfarlig. Hentet fra Store medisinske leksikon:

Anfallene består av en rekke hurtige, gjøende hosteanfall som hindrer pasienten i å trekke pusten. Hosteanfallene avbrytes derfor av lange, pipende innåndinger, og under disse innåndingene er stemmespalten nesten lukket. Huden kan bli blå (cyanotisk) på grunn av oksygenmangel, og det kan opptre mindre blødninger: Man kan blø neseblod, og kar kan briste i øyets bindevevshinne. Oppkast forekommer hyppig, og det lønner seg å gi barnet noe å spise rett etter at det har kastet opp. Hos spedbarn kan det inntre kramper og bevisstløshet. I alvorlige tilfeller kan det være opptil 40 anfall i døgnet, noe som kan føre til en livsfarlig utmattelsestilstand. Barn under ett år bør derfor legges inn på sykehus

Det høres virkelig ikke ut som noe man har lyst til å pådra seg! Kikhoste er blant de sykdommene man må revaksineres mot, og dette kan gjøres hos fastlegen for den nette summen av 250-ish kroner, og med på kjøpet får du også beskyttelse mot polio, difteri og stivkrampe! Det er en veldig lav pris å betale for å slippe å hoste seg blå og blodsprengt i trynet de neste 5–10 årene, men for at vaksinen skal ha best mulig effekt, er vi nødt til å ha minst 85–90% vaksinedekning i befolkningen. Noen mennesker har ikke mulighet til å vaksinere seg på grunn av nedsatt immunforsvar/kroniske lidelser, så det er nødvendig at vi som er friske, gjør vår moralske «borgerplikt» for at disse individene skal bli beskyttet mot smittsomme sykdommer. Her er en video som på en lettfattelig måte forklarer hvorfor vaksiner er nødvendige og hvordan det bidrar til at flokkeimmunitet virker:

Hva venter du på? Gjør som meg: ring fastlegen, bestill en dose Boostrix og bli dagens helt!

Jeg har ikke ofte mareritt, heldigvis. Jeg har stort sett bare veldig livaktige drømmer om sommeren, mindre livaktige om vinteren, og det hender at de kan inneholde smågufne elementer, men det hender ytterst sjeldent at jeg våkner panikkslagen. Det marerittet som gjorde aller mest inntrykk på meg, var et jeg hadde da jeg var 14 år. Jeg drømte at jeg var fanget i en labyrint og noe var etter meg. Plutselig våknet jeg, ikke liggende i senga, men stående ved døra til rommet mitt, mens jeg i halvblinde prøvde å finne lysbryteren. Første og siste gang jeg gikk i søvne.

Mitt siste mareritt var for en ukes tid siden, jeg var på et veldig merkelig sted med masse kriker og kroker, rom, tunneler og så videre. Jeg tror jeg prøvde å unnslippe noe, og prøvde å krype gjennom en veldig lang og mørk rør som var fylt av tjæresvart væske, greiner, masse søppel. Røret ble trangere og trangere helt til jeg nesten satt fast. Det neste jeg husket, var at en vennine av meg hadde fått et barn. Barnet hadde Downs. Plutselig er jeg barnet, og jeg prøver å komme i kontakt med en jente jeg nylig møtte, men jeg har hverken språk eller koordinasjon til å skrive en melding.

Det nest-siste marerittet jeg hadde, og egentlig det mest ekle, var for rundt en måned siden. Jeg drømte at jeg satt hos fastlegen og fikk vite at verdiene mine fremdeles var altfor høye. Deretter sa hun: «Og hvis du ikke slutter å trene og danse, kommer du til å dø.» Jeg var såpass påvirket av den drømmen at da jeg våknet, måtte jeg google «Can you die from Graves’ disease?» Svaret var faktisk ja, MEN bare hvis det ikke behandles. Jeg går på medisiner og føler meg tusen ganger bedre enn det vraket som såvidt hanglet seg gjennom sommeren 2014, så det er ingen grunn til bekymring. Puh.

19. februar i 365 Days of Writing Prompts.


Mannen i bildet på høyre side er bestefaren min. Babyen som prøver å spise flettekurven, er moi. Bestefaren min var statist i flere norske filmer, blant annet Brødrene Dal og professor Drøvels hemmelighet (han spilte ordføreren i scenen der brødrene Dal legger ut på reisen i kanoen sin). Han var medlem av Magiske Cirkel, den norske forening for tryllekunstnere. Da jeg ble født, vandret han rastløs på fødeavdelingen og kunne nesten ikke vente med å få møte meg. Etter fødselen kom han rett som det var på besøk til oss på Romsås bare for å ta meg med på trilletur, noe som var svært uvanlig for menn av hans generasjon. Jeg er sikker på at han ville vært verdens beste og kuleste bestefar, alltid sittende på første rad på enhver forestilling jeg noensinne har danset i. Han kunne sikkert blitt verdens beste og kuleste oldefar også, for niesen min.

Da jeg var nesten to år, døde han av lungekreft.

Man kan trygt si at jeg har en personlig vendetta mot røyking. Jeg har samme forhold til det som konservative religiøse har til homoseksualitet: «Vi elsker synderen, men hater synden.» Røyking er den aller verste uvanen jeg vet om, fordi det er en så ekkel, irriterende og potensielt dødelig uvane. Dødelig ikke bare for den som sutter på kreftpinnene, men også for de som står i nærheten av noen som røyker. Jeg får utslett i løpet av kort tid hvis jeg sitter ved en som nylig har tatt seg en blås, og en nylig innflyttet nabo røyker innendørs så leiligheten min stinker av fremtidig lungekreft. Og har dere noensinne prøvd å kline med en røyker? Som å kline med et askebeger.

Bare det å se fotografier og videoer som viser forskjellen mellom friske, rosa lunger fra en ikke-røyker og forkrøplede, svartsvidde lunger fra en røyker er nok til å gi meg en nesten ukontrollerbar trang til å nappe sigaretten ut av kjeften på alle røykere jeg ser og knekke den i to, og tvinge dem til å se på opptak av ødelagte lunger, svekkede pasienter med kreft i lunger, hals og munn, og hva sigaretter inneholder av kjemikalier, helt til de sverger å aldri tenke på å fyre opp en sigarett igjen.

I et forsøk på å holde liv i bloggen prøver jeg poste oftere enn tidligere. Skrivelysten har tatt seg opp den siste måneden, så det er ingen fare for at bloggen skal krepere som følge av skrivetørke, men noen dager skofter det kanskje på ideer eller det passer med noe mer lettvint, som lister. Hvem liker ikke lister? Lister er genialt å ha, uansett om det er handleliste, to-do liste eller liste over ting fra A til Å. Jeg fant en liste over potensielle lister (meta-lister?) hos Art Journalist, og brukte Random til å generere en rekke med tilfeldig tall fra 1 til 100 som jeg bruker til å plukke ut den neste listen jeg skal skrive. Tadaa, 102 potensielle blogginnlegg!

Dagens liste er: «Ting jeg er redd for»:

★ Edderkopper. Hvorfor kan ikke edderkopper se ut som mikroskopiske kattunger med bløt kattepels og åtte mikroskopiske kattebein?
★ Å bli så fysisk ufør at jeg ikke kan ta vare på meg selv eller bo for meg selv. Eller danse.
★ Å bli dement og havne på pleiehjem. Jeg skal tilbringe mine gylne år på et luksuriøst verdenscruise.
★ Menneskeheten. Vi er i stand til så mye fantastisk, men gjør så mye jævlig mot hverandre, mot dyrene og mot Moder Jord.
★ A4-livet med hus i forstadsstrøk, stakittgjerde, 1,88 barn, og Volvo i garasjen.
★ Fødsel. Takk og pris for at jeg aldri skal gjøre det. Jeg ville heller flyttet inn i et hus fullt av edderkopper som ikke ser ut som mikroskopiske kattunger.

Hva er du redd for?

Min mormor gikk bort i høst, 83 år gammel. Som de fleste på hennes alder som har tilbrakt mesteparten av alderdommen boende hjemme i egen leilighet, etterlot hun seg ting. Mange ting. Veldig mange ting. Dette er bare en brøkdel av hva vi har gravd frem hittil, mange av disse har broren min og jeg aldri sett, og moren min ikke sett på flere år:

★ En boks rødbeter som gikk ut på dato i 2006
★ Diverse matvarer og tørrvarer som gikk ut på dato en eller annen gang de siste 20 årene
★ Sminke og parfyme fra 70- og 80-tallet, ubrukt og i originalemballasjen
★ Et stearinlys formet som en diger iskremdessert, fra 50-tallet
★ Røde stearinlys formet som krepser
★ Bærbar platespiller fra 60-tallet
★ Utallige LP-er med gresk musikk fra 50- og 60-tallet
★ Diverse kassetter, plater og ubrukte VHS-kassetter
★ En søppelsekk full av kongler, antakelig før 90-tallet
★ Hete kioskromaner, 70–90-tallet, nok til å fylle to banankasser
★ Kvitteringer for alt mulig, fra de siste tiårene
★ Ubrukte videokassetter
★ To souvenir-dukker, «Calypso Queens», i originalemballasje, fra 60-tallet
★ Utallige sett med sengetøy, gardiner og stoff
★ Klær fra 80- og 90-tallet, fremdeles med prislappen på
★ Souvenirskjeer fra hvert krik og krok i hele verden, til og med fra Irak
★ Påskeegg fra 80-tallet eller tidligere, fremdeles fylt med godteri (forhåpentlig «bare» fra 90-tallet)

På en måte er mormor til inspirasjon for meg nå. Når jeg ser på mengden av unyttige ting som ble kjøpt en eller annen gang fordi det kanskje kunne komme til nytte, men som endte opp bortgjemt i skap og skuffer i tiår, blir jeg inspirert til å være mer bevisst på ting jeg allerede har og hvordan jeg forholder meg til ting jeg får lyst på. Det er veldig fort gjort å gi etter for impulskjøp, man er i klesbutikken, en søt butikk, TGR, og man ser en ting som bare er sååå søt/kul/fin, eller kanskje det er noe som inspirerer en der og da, kaller frem tanker om at dette kan jeg bruke til noe en dag. Dagens samfunn er veldig materialistisk. De fleste av oss har nok penger til å dekke alle de grunnleggende behovene våre og mer til, og det er som om pengene brenner hull i lommene på oss. Hele tiden blir det lansert nytt ditt eller datt (*host*APPLE*host*) og vi tanketomme forbrukere blir overbevist om at akkurat DETTE er livsnødvendig. Til slutt har vi så mange ting at det ikke lenger er vi som eier tingene, det er tingene som eier oss.

Jeg har flyttet noen ganger i livet mitt, og selv om det er innmari gørr å pakke inn alt i avispapir og bære kasser etter kasser opp og ned, så har flyttingen gitt meg mulighet til å få en oversikt over alle mine eiendeler og rydde vekk det jeg ikke trenger. Ingenting får meg til å grøsse mer enn tanken på å ha så mange ting at jeg ikke vet hva jeg har, og å ha ting som ikke har noe annen funksjon enn å stå på en hylle og samle støv mens de ser pene ut. En venninne av meg jobber i utlandet og endte opp med å kvitte seg med alt hun eier. På den måten er hun fri til å flytte når som helst og hvor som helst (den ene dagen bor hun i Paris, neste dag i Berlin og neste måned i Tokyo), for hun har ikke et digert flyttelass å organisere. Høres ikke det utrolig deilig ut?

Jeg skjønner at det ikke er bare-bare å gi slipp på alt man eier og har sånn med en gang, men det er mange tiltak man kan gjøre for å redusere unødvendige ting. For eksempel: Låne bøker på bibliotek eller gå til innkjøp av en Kindle. Da har man tilgang til milliarder av bøker uten at stuen blir en labyrint av bokstabler. Med tanke på at jeg har noen lesere som er sanne bokelskere, i likhet med meg, så er det litt blasfemisk å si at man skal kvitte seg med papirbøker. Man kan heller beholde de bøkene man virkelig ELSKER og ikke kan leve uten, og gi bort alle de mindre diggbare bøkene. (Og bare så dere vet det: det er turn off hvis jeg blir med en date hjem og hun ikke har en eneste bok i leiligheten sin.) Eller dvder. I vår høyteknologiske samfunn har vi tilgang til millioner av filmtitler med bare et tastetrykk. Så lenge man har Netflix (og MediaHint), trenger man ikke fysiske filmer.

Oppdatering 8. mai 2014, kl. 23.28: Denne saken med Jehovas vitner og tegnspråktolker som ifølge rykter skal ha brutt taushetsplikten for å gi sekten lister over døve de kan oppsøke, tok plutselig av da jeg tidligere i dag postet en etterlysning i en Facebook-gruppe for tegnspråkbrukere etter andres erfaring med Jehovas vitner. Tolketjenesten er i gang med undersøkelser for å avklare hvorvidt det er hold i disse ryktene eller ikke. Med tanke på at det er rykter det dreier seg om, er det positivt for alle parter, spesielt tegnspråktolkene, å få lagt ryktene død og uskylden gjenopprettet. Det er dog andre sider ved denne saken jeg ønsker å følge opp nærmere, blant annet ytringsfrihet og personvern. Enn så lenge vil jeg ha avklart at jeg ikke anklager enkeltpersoner eller ønsker å spre ryktet videre. Jeg har lagt til et par endringer i klammer nederst i dette innlegget da den originale beskjeden kan tolkes feil.

Jeg har fått idé til et dataspill.

Det store målet med spillet er å komme inn i Himmelen. Det er bare 144 000 sjeler som slipper inn gjennom perleporten, og konkurransen er hard. For å bli en av de heldige 144 000 gjelder det å omvende flest mulig mennesker som fotsoldat i Jesus Himmelske Hær. Poeng fordeles slik: 500 poeng per bibelsitat du lærer deg utenat, 2500 poeng per person du omvender, 5000 poeng per person som melder seg inn i sekten din etter omvendelse, opptil 1000 bonuspoeng for å motstå fristelser og utuktige handlinger eller antall bibler/pamfletter du klarer å dele ut. Med andre ord, jo flere mennesker du klarer å omvende og verve, jo større sjanse er det for at du kommer til Himmelen! Men hvis du ikke gjør det godt nok, havner du i Helvete.

Først blir du født, så må du manøvere deg gjennom Nivå 1: Barndom, der du må samle krusifikser, som fungerer som nøkler for å åpne opp bibler du finner plassert på forskjellige steder i hjemmet ditt. I disse biblene finner du viktige tekster. Disse tekstene må du pugge, for på slutten av nivået kommer det en quiz som du må bestå for å komme videre til neste nivå.

Nivå 2: Ungdomstid. På dette nivået kan du bevege deg rundt i ditt nabolag og oppsøke Menigheten, der du kan treffe andre spillere og utveksle spilletips, råd og bibelsitater. Alle spillerne kan også lære hverandre nyttige triks, som tungetale og håndpåleggelse. Overalt i nabolaget dukker det opp syndige følelser og fristelser. Lær deg å gjenkjenne disse og bekjemp dem ved å kaste pamfletter på dem, pow-pow! Hvis du går tom for pamfletter eller tappes for tro, kan du gå til Menigheten for å lade opp. Pass på at du ikke går helt tom for energi, for da dukker Satan opp og tar deg ned til evig pinsel i Helvete. Heldigvis kan du ta lagre spillet underveis i tilfelle dette skjer, slik at du slipper å begynne helt fra begynnelsen. Nivået er gjennomført når du har bekjempet 50 forskjellige følelser og fristelser, bonuspoeng hvis du klarer enda flere!

Nivå 3: Voksenliv. Verden åpner seg for deg, alt du har lært i Barndommen og Ungdomstiden kommer til stor nytte nå, og du er bevæpnet med både bibler og pamfletter når du skal omvende fortapte sjeler. På dette nivået dukker det opp flere spennende tidsutfordringer som du kan gjennomføre for å samle bonuspoeng, blant annet ringe på så mange dører eller dele ut så mange pamfletter som mulig på 90 sekunder. Du får også bryne deg på en stor utfordring som går ut på å omvende homoseksuelle ved hjelp av bønn, her kan du få opptil 8000 bonuspoeng for hver homoseksuell som blir helbredet! Husk å lagre spillet underveis og gå til Menigheten om energinivået blir lavt, slik at du unngår å bli overfalt og sodomittert og dermed sendt til Helvete.

Nivå 4: Døden. Gratulerer, du har nå levd et helt liv og kjempet tappert for å være en god fotsoldat for Jesus Himmelske Hær. Nå er det bare å ligge i graven til Dommedagen kommer og da blir det avgjort om du fortjener en plass i Himmelen. Beregn noe ventetid til denne ekspansjonspakken kommer, fra 10 år til 4 milliarder år, avhengig av hva som blir forutsagt av fremtidige profeter.

Dette kan bli den neste World of Warcraft!

PS: Kjære Jehovas vitner, dere synes kanskje verden er umoralsk men når en eller flere av deres medlemmer jobber som tegnspråktolker, så har de taushetsplikt. Det at disse tolkene, ifølge foruroligende mange rykter de siste årene, skal ha gitt sekten lister over hvor døve brukere bor slik [Disse ryktene er hverken bekreftet eller avkreftet pr. 8. mai 2014] at dere kan oppsøke adressene og spørre etter «den døve som bor her», er umoralsk og ulovlig. Slutt med den slags stalking, ellers er det gode sjanser for at dere havner i helvete sjæl. [Ikke ta denne trusselen  alvorlig, tross alt er jeg ateist og tror ikke på et helvete. Satire, sjø.]

Jeg har fått idé til en sci fi-film.

En religiøs gruppe finner opp en tidsmaskin og reiser tilbake til 1959 for å hente politikere og bringe dem til nåtiden. Disse politikerne blir i all hemmelighet inkludert i samfunnet og opp gjennom årene jobber de mot målet om verdensherredømme. Intetanende innbyggere stemmer på denne gruppen og de får makten i landet. Den religiøse gruppen som fant opp tidsmaskinen, slår til med sin skjulte agenda; å få full kontroll over innbyggernes liv gjennom de politiske marionettene de hentet fra 1959.
Når abortloven og andre rettigheter som ble innført i samfunnet siden 60-tallet, blir saga blott, tvinges de kvinnelige innbyggerne til å bli fødemaskiner (de som nekter å bli fødemaskiner, blir ført til menneskegård der de puttes i koma à la Matrix), slik at den religiøse gruppen kan bygge opp verdens største hær av hjernevaskede individer.

Men så kommer noen jævlig forbanna feminister og setter en stopper for planene, velter regjeringen og sprenger tidsmaskinen i fillebiter. Politikerne fra 1959 får et lynkurs i «Hvordan leve likestilt i 2014,» de religiøse fanatikerne blir tvangsforvist til Svalbard for all evighet, og alle lever lykkelig og likestilt sine dager til ende.

Dette kan bli Oscar-materiale!

PS: Kjære helseminister Høie, Høyre og KrF, kan dere vennligst gå i skammekroken og bli der de neste 3,5 årene? Så kan Stoltenberg passe på landet for dere i mellomtiden.


Bilde fra Wikimedia Commons.

Jeg misliker rot. Jeg hater rot. Jeg avskyr rot. Jeg klarer ikke forstå hvordan folk er i stand å leve i årevis med rot som bare vokser seg større og større som et stygt monster; hvordan er det mulig ikke å elske å se tomme og ryddige flater? Jeg bor på 35 kvadratmeter og det skal så lite til før det ser veldig rotete ut. Litt oppvask som hoper seg opp, ledninger som ligger og slanger seg i ormebol på gulvet, aviser og magasiner som vokser med samme fart som Empire State Building. Jeg har sett skittentøyskurver så fulle at tøyet flyter utover gulvet som lava, mens lukten av gammel svette svir i nesa, jeg har sett kjøkkenbenker fulle av yrende, spirende liv og tomflasker som bare venter på at noen skal ta dem til butikken for å pante dem. For meg er rot som en parasitt. Til å begynne med er du ubevisst den, men tiden går og går og du merker et økende ubehag uten at du løfter en finger for å gjøre noe med det. Til slutt har parasitten vokst seg til en innvollsorm på ti meter, og gulvet har du ikke sett på årevis.

Søndag for en uke siden: Indisk linsesuppe til middag, etterfulgt av fastelavnsboller og nøttekake med sjokoladefyll. Jeg kunne bare såvidt merke smaken av disse. Utover kvelden forsvant smakssansen fullstendig, og lite visste jeg at det bare var begynnelsen på et åtte dagers helvete for dette stakkars matvraket.

Dag 1: Oj, smakssansen har visst ikke kommet tilbake siden i går kveld. Håper det går over snart. Jeg er sulten.

Dag 2: Smakssans fremdeles borte. Kan like godt lage juice av de billige drittgulrøttene som har ligget i kjøleskapet i en evighet.

Dag 3: N’te dag på rad uten smakssans. Å spise har aldri vært så kjedelig. Gidder bare spise riskaker og havregryn med soyamelk utgått på dato.

Dag 4: Den personen som gir meg smakssansen tilbake, kan få være min Valentine i dag. Jeg savner å nyte sjokolade, for pokker.

Dag 5: Du vet du har vært for lenge uten smakssans når du begynner å ha våte drømmer om mat.

Dag 6: Tenk om smakssansen er borte for godt? Hvordan i helvete skal jeg klare å leve uten å kunne nyte mat?! Jeg vil ha indisk mat, juice og sjokoladeeeee…

Dag 7: Har bakt vegansk sjokoladekake. Mangler fremdeles smakssans. FML.

Dag 8: Våknet. Smakssans fremdeles fraværende. Moren min sier at kaken jeg bakte i går, er «aldeles fortreffelig.» Selger sjelen til høystbydende i bytte mot smakssans.

Senere på kvelden, dag 8: Blåste meg tom (og veldig svimmel) for snørr. La plutselig merke til smaken av riskaken jeg nettopp hadde inntatt. Smaken av RISKAKE! And from my lips it drew the Hallelujah! Kastet meg over resten av sjokoladekaken, et glass bringebærsaft, en kopp solbærte og en grønnsaksbiff. Beste maten jeg noensinne har smakt.