Innlegg tagget med Frykt og avsky

Jeg har fått idé til et dataspill.

Det store målet med spillet er å komme inn i Himmelen. Det er bare 144 000 sjeler som slipper inn gjennom perleporten, og konkurransen er hard. For å bli en av de heldige 144 000 gjelder det å omvende flest mulig mennesker som fotsoldat i Jesus Himmelske Hær. Poeng fordeles slik: 500 poeng per bibelsitat du lærer deg utenat, 2500 poeng per person du omvender, 5000 poeng per person som melder seg inn i sekten din etter omvendelse, opptil 1000 bonuspoeng for å motstå fristelser og utuktige handlinger eller antall bibler/pamfletter du klarer å dele ut. Med andre ord, jo flere mennesker du klarer å omvende og verve, jo større sjanse er det for at du kommer til Himmelen! Men hvis du ikke gjør det godt nok, havner du i Helvete.

Først blir du født, så må du manøvere deg gjennom Nivå 1: Barndom, der du må samle krusifikser, som fungerer som nøkler for å åpne opp bibler du finner plassert på forskjellige steder i hjemmet ditt. I disse biblene finner du viktige tekster. Disse tekstene må du pugge, for på slutten av nivået kommer det en quiz som du må bestå for å komme videre til neste nivå.

Nivå 2: Ungdomstid. På dette nivået kan du bevege deg rundt i ditt nabolag og oppsøke Menigheten, der du kan treffe andre spillere og utveksle spilletips, råd og bibelsitater. Alle spillerne kan også lære hverandre nyttige triks, som tungetale og håndpåleggelse. Overalt i nabolaget dukker det opp syndige følelser og fristelser. Lær deg å gjenkjenne disse og bekjemp dem ved å kaste pamfletter på dem, pow-pow! Hvis du går tom for pamfletter eller tappes for tro, kan du gå til Menigheten for å lade opp. Pass på at du ikke går helt tom for energi, for da dukker Satan opp og tar deg ned til evig pinsel i Helvete. Heldigvis kan du ta lagre spillet underveis i tilfelle dette skjer, slik at du slipper å begynne helt fra begynnelsen. Nivået er gjennomført når du har bekjempet 50 forskjellige følelser og fristelser, bonuspoeng hvis du klarer enda flere!

Nivå 3: Voksenliv. Verden åpner seg for deg, alt du har lært i Barndommen og Ungdomstiden kommer til stor nytte nå, og du er bevæpnet med både bibler og pamfletter når du skal omvende fortapte sjeler. På dette nivået dukker det opp flere spennende tidsutfordringer som du kan gjennomføre for å samle bonuspoeng, blant annet ringe på så mange dører eller dele ut så mange pamfletter som mulig på 90 sekunder. Du får også bryne deg på en stor utfordring som går ut på å omvende homoseksuelle ved hjelp av bønn, her kan du få opptil 8000 bonuspoeng for hver homoseksuell som blir helbredet! Husk å lagre spillet underveis og gå til Menigheten om energinivået blir lavt, slik at du unngår å bli overfalt og sodomittert og dermed sendt til Helvete.

Nivå 4: Døden. Gratulerer, du har nå levd et helt liv og kjempet tappert for å være en god fotsoldat for Jesus Himmelske Hær. Nå er det bare å ligge i graven til Dommedagen kommer og da blir det avgjort om du fortjener en plass i Himmelen. Beregn noe ventetid til denne ekspansjonspakken kommer, fra 10 år til 4 milliarder år, avhengig av hva som blir forutsagt av fremtidige profeter.

Dette kan bli den neste World of Warcraft!

PS: Kjære Jehovas vitner, dere synes kanskje verden er umoralsk, men når en eller flere av deres medlemmer jobber som tegnspråktolker, så har de taushetsplikt. Det at disse tolkene, ifølge foruroligende mange rykter de siste årene, skal ha gitt sekten lister over hvor døve brukere bor slik at dere kan oppsøke adressene og spørre etter «den døve som bor her», er umoralsk og ulovlig. Slutt med den slags stalking, ellers er det gode sjanser for at dere havner i helvete sjæl.

Jeg har fått idé til en sci fi-film.

En religiøs gruppe finner opp en tidsmaskin og reiser tilbake til 1959 for å hente politikere og bringe dem til nåtiden. Disse politikerne blir i all hemmelighet inkludert i samfunnet og opp gjennom årene jobber de mot målet om verdensherredømme. Intetanende innbyggere stemmer på denne gruppen og de får makten i landet. Den religiøse gruppen som fant opp tidsmaskinen, slår til med sin skjulte agenda; å få full kontroll over innbyggernes liv gjennom de politiske marionettene de hentet fra 1959.
Når abortloven og andre rettigheter som ble innført i samfunnet siden 60-tallet, blir saga blott, tvinges de kvinnelige innbyggerne til å bli fødemaskiner (de som nekter å bli fødemaskiner, blir ført til menneskegård der de puttes i koma à la Matrix), slik at den religiøse gruppen kan bygge opp verdens største hær av hjernevaskede individer.

Men så kommer noen jævlig forbanna feminister og setter en stopper for planene, velter regjeringen og sprenger tidsmaskinen i fillebiter. Politikerne fra 1959 får et lynkurs i «Hvordan leve likestilt i 2014,» de religiøse fanatikerne blir tvangsforvist til Svalbard for all evighet, og alle lever lykkelig og likestilt sine dager til ende.

Dette kan bli Oscar-materiale!

PS: Kjære helseminister Høie, Høyre og KrF, kan dere vennligst gå i skammekroken og bli der de neste 3,5 årene? Så kan Stoltenberg passe på landet for dere i mellomtiden.


Bilde fra Wikimedia Commons.

Jeg misliker rot. Jeg hater rot. Jeg avskyr rot. Jeg klarer ikke forstå hvordan folk er i stand å leve i årevis med rot som bare vokser seg større og større som et stygt monster; hvordan er det mulig ikke å elske å se tomme og ryddige flater? Jeg bor på 35 kvadratmeter og det skal så lite til før det ser veldig rotete ut. Litt oppvask som hoper seg opp, ledninger som ligger og slanger seg i ormebol på gulvet, aviser og magasiner som vokser med samme fart som Empire State Building. Jeg har sett skittentøyskurver så fulle at tøyet flyter utover gulvet som lava, mens lukten av gammel svette svir i nesa, jeg har sett kjøkkenbenker fulle av yrende, spirende liv og tomflasker som bare venter på at noen skal ta dem til butikken for å pante dem. For meg er rot som en parasitt. Til å begynne med er du ubevisst den, men tiden går og går og du merker et økende ubehag uten at du løfter en finger for å gjøre noe med det. Til slutt har parasitten vokst seg til en innvollsorm på ti meter, og gulvet har du ikke sett på årevis.

Søndag for en uke siden: Indisk linsesuppe til middag, etterfulgt av fastelavnsboller og nøttekake med sjokoladefyll. Jeg kunne bare såvidt merke smaken av disse. Utover kvelden forsvant smakssansen fullstendig, og lite visste jeg at det bare var begynnelsen på et åtte dagers helvete for dette stakkars matvraket.

Dag 1: Oj, smakssansen har visst ikke kommet tilbake siden i går kveld. Håper det går over snart. Jeg er sulten.

Dag 2: Smakssans fremdeles borte. Kan like godt lage juice av de billige drittgulrøttene som har ligget i kjøleskapet i en evighet.

Dag 3: N’te dag på rad uten smakssans. Å spise har aldri vært så kjedelig. Gidder bare spise riskaker og havregryn med soyamelk utgått på dato.

Dag 4: Den personen som gir meg smakssansen tilbake, kan få være min Valentine i dag. Jeg savner å nyte sjokolade, for pokker.

Dag 5: Du vet du har vært for lenge uten smakssans når du begynner å ha våte drømmer om mat.

Dag 6: Tenk om smakssansen er borte for godt? Hvordan i helvete skal jeg klare å leve uten å kunne nyte mat?! Jeg vil ha indisk mat, juice og sjokoladeeeee…

Dag 7: Har bakt vegansk sjokoladekake. Mangler fremdeles smakssans. FML.

Dag 8: Våknet. Smakssans fremdeles fraværende. Moren min sier at kaken jeg bakte i går, er «aldeles fortreffelig.» Selger sjelen til høystbydende i bytte mot smakssans.

Senere på kvelden, dag 8: Blåste meg tom (og veldig svimmel) for snørr. La plutselig merke til smaken av riskaken jeg nettopp hadde inntatt. Smaken av RISKAKE! And from my lips it drew the Hallelujah! Kastet meg over resten av sjokoladekaken, et glass bringebærsaft, en kopp solbærte og en grønnsaksbiff. Beste maten jeg noensinne har smakt.

Jeg sitter her og nyter duften av det nyvaskede håret mitt mens jeg gleder meg over at noe så fantastisk som Body Shop finnes. Jeg nyter også det faktum at vi nå befinner oss langt inne i den norske høsten/i begynnelsen av en lang vinter uten at det har oppstått supertørre, kløende katastrofeområder på huden min. Jo, huden min er fortsatt litt tørr og jeg må være påpasselig med å smøre meg inn og ta en antihistaminpille hver morgen, men jeg har atopien under kontroll. Helt uten bruk av reseptbelagt kortisonkremer som etser vekk utslett (og et tynt lag av normal hud) eller produkter fra apoteket.

I lang tid trodde jeg at det kun var parfyme jeg reagerte på, så jeg brukte kun parfymefrie produkter for sensitiv hud, uten at det egentlig hjalp. Jeg hadde fremdeles synlig, rødt utslett som klødde og det ble alltid mye verre om vinteren. Da jeg var i USA, hadde jeg perioder hvor jeg nesten klødde meg til blods, så jeg begynte å «studere» hud, pleie og kremer. Flere blogger jeg fant om atopisk eksem og utslett skrev om mineralolje og parabener, to av de største syndebukkene innen kosmetikk. Jeg fant ingredienslisten til nesten alle produktene jeg hadde brukt, og jo da, de fleste inneholdt disse stoffene, til og med en del produkter fra LUSH inneholder parabener (why oh why?). Ikke rart ting bare «fungerte» en kort stund før huden ble enda mer føkka enn før.

Jeg bestemte meg for å skifte ut alt jeg hadde, til produkter som var garantert frie for mineralolje (parafin, petroleum, vaselin, for å nevne noen) og parabener. Jeg startet forsiktig med Almond Hand & Nail fra Body Shop, etter anbefaling fra en venninne. Et par dager senere var huden allerede mye bedre, og jeg gikk nærmest amok i Body Shop-butikken i New York, siden jeg ville finne ut om det var flere ting jeg kunne bruke og ting var så billige der. Nå bruker jeg følgende produkter på fast basis:

- Almond Hand & Nail Cream (til ansikt og hender på dagtid)
- Coconut Body Butter
- Aloe Calming Toner (etter dusj)
- Aloe Soothing Night Cream
- Olive Shower Gel
- Rainforest Shine Shampoo
- Vitamin E Gentle Facial Wash (den eneste av Vitamin E-produktene som er parabenfri)
- DeoDry Fresh & Floral

Jeg har også White Musk Libertine Body Butter og Japanese Cherry Blossom Body Lotion for anledninger der jeg vil dufte ekstra godt. Og huden min har ikke vært så fantastisk siden jeg var 20 år ♥

Og nå: Hva er mineralolje og hva er parabener?

Mineralolje utvinnes fra råolje, dvs. det samme som vi får bensin fra. Ville du drukket parafin? Neppe, så hvorfor smøre det på huden? Det mineralolje gjør er å få huden til å fremstå som glatt og mykere, men i praksis legger disse stoffene seg som et lokk over huden og tilfører ingen fuktighet eller næring. Huden blir dermed tørrere, du smører deg med mer mineralolje, huden blir mer føkka. Dette skriver HelseNorge om symptomer ved kontakt med «oljebaserte produkter», dvs. destillater utvunnet fra råolje:

Hud:
Kortvarig hudkontakt med petroleumsdestillater gir sjelden skade.
Produktene er avfettende og tørrer lett ut huden.
Ved mer langvarig hudkontakt kan det utvikle seg utslett, blemmer og sår i huden.

Velkommen inn i den onde sirkelen.

Parabener er enda verre: Hormonforstyrrende kjemikalier som brukes for å konservere kremer og kosmetikk. Klippet fra Grønn Hverdags nettside:

Hormonforstyrrende stoffer mistenkes bl.a for å kunne påvirke fruktbarhet, kjønnsutvikling og læringsevne. Hormonforstyrrende stoffer er også satt i sammenheng med enkelte former for kreft.

Dette smører altså de fleste på huden flere ganger om dagen, hver dag, i flere år… Jeg skal gi et eksempel på hvor ille parabener er: Da jeg gikk tom for Cocnut Body Butter, kjøpte jeg en ny boks. Jeg glemte hvilken jeg skulle ha, så jeg plukket opp en Body Butter-boks som jeg syntes lignet den jeg hadde hjemme. Det viste seg å være Cocoa Butter Body Butter. Som inneholder parabener. To dager senere hadde jeg hissige røde flekker, både på steder jeg vanligvis har utslett og flere nye steder. Jeg så ut som om jeg var blitt brennmerket av Djevelen sjøl, det er nøyaktig så ille parabener er for huden! Flekkene forsvant nesten med en gang jeg fikk tak i riktig og velsignet parabenfritt Body Butter.

Løsningen for min hud ble altså å kutte ut mineralolje og parabener, samt være nøye med å smøre huden ofte. De gangene jeg gikk til hudlege eller til apoteket med eksemet mitt, ble jeg fortalt at «hydrokortison er det eneste som hjelper». Hydrokortison inneholder parafin og voks (mineralolje) og i tillegg etser det praktisk talt vekk huden. I pakningsvedlegget står følgende:

Mindre vanlige/sjeldne bivirkninger er irritasjon av huden og kontaktallergi (hydrokortison) i form av økt kløe, rødhet og irritasjon.

Det høres ikke ut som noe som hjelper særlig mye hvis du allerede er plaget av kløe, rødhet og irritasjon, gjør det vel? I en periode på et halvt år brukte jeg reseptbelagt hydrokortison fordi hudlegen påstod at det ville hjelpe meg. Huden ble bare bedre i korte perioder, før alt blusset opp igjen. Man kan fremdeles se resultatet av hydrokortisonbruken i form av en flekk av lysere hud der jeg påførte kremen. Denne flekken er heldigvis i ferd med å forsvinne. Selv om det vil ta lang tid før den er helt borte, så vil den forsvinne. Og forhåpentligvis tar kosmetikkbransjen snart til vettet og sørge for at også mineraloljer og parabener i kremer og sminke blir en saga blott.

Jeg skulle bare en liten tur innom tannlegekontoret for å «låne» en gammel lefse av et Se&Hør som skal rives i stykker på scenen i morgen kveld. Før jeg visste ordet av det, satt jeg i tannlegestolen mens en blond tannlege tittet på den bakerste delen av munnen min og sa bestemt: «Den tannen må ut før jul!»

Ikke nok med det; et par røntgenbilder senere viste det seg at det ikke er én visdomstann som må ut snarest mulig, men TO! Den øverste er heldigvis lett tilgjengelig og kan trekkes ut på 1-2-3 neste uke (jeg fikk tilbud om å trekke den allerede i dag, men jeg hadde dårlig tid og fikk dessuten flashback til den gangen i 4. klasse da jeg gikk til skoletannlegen for en impulssjekk av en vond tann og gikk ut igjen med en tann mindre). Den andre… Den ligger godt gjemt under tannkjøttet, og har kost seg med å dytte til nabotannen og lage et praktisk matlager for Karius og Baktus. Vet dere hva det betyr? Først operasjon for å røske ut den jævelen, deretter nokså sannsynligvis rotfylling for å fylle igjen Karius og Baktus’ spiskammer.

Nå må det nevnes at det egentlig ikke er selve tanntrekkingen og -operasjonen jeg med gru ser frem til. Jeg har i flere år forsont meg med tanken på at visdomstennene ikke kommer til å følge meg til graven. Hva gruer jeg meg mest til, da? Premedisineringen før operasjonen. Jeg, avholdspiken som blir rusa av en halv Ibux og ikke inntar noe sterkere enn søt te til hverdags, skal liksom knaske piller som er merket med rød trekant og advarsel mot å kjøre ved inntak? Det blir litt av en trip.

Jeg håper jeg tar storgevinst i Flax-kalenderen for å veie opp for dette.

Jeg vet at det finnes enkelte døve personer som utnytter systemet ved å bruke døvheten sin som argument. Jeg har hørt historier om unge og friske døve som prøver å få honnørrabatt på kino for «vi kan ikke høre filmen, vi er jo døve». Jeg har selv sett døve slippe unna bot når de har blitt tatt i billettkontroll på trikken. Ved å snakke hektisk med hverandre på tegnspråk forvirret de kontrolløren, og han lot dem slippe unna. Blant annet. Ikke særlig dannet oppførsel fra voksne mennesker. Heldigvis gjelder det bare noen få individer.

Men å bruke døvhet som en unnskyldning for å få redusert straff når du har voldtatt noen? «Jeg hørte ikke at hun sa nei.» BULLSHIT. Når noen går på gata midt på natten med pikken hengende utenfor smekken og griper tak i den første kvinnen han ser og drar henne inn i et portrom, selv om hun kjemper imot, og krenker henne på det groveste, da spiller det ingen rolle om han hørte eller ikke hørte at kvinnen ropte nei. Det var en bevisst handling som bør få alvorlige konsekvenser for overgriperen, uansett om han er døv, blind, norsk,  amerikaner eller homofil.

Juryen som ga ham redusert straff bør gå inn i seg selv og ta et oppgjør med egne fordommer. Døve er ikke dumme, de er oppegående mennesker som forstår handling og konsekvens. Voldtektsmannen var fullt klar over at han begikk et lovbrudd, og ved å spille på menneskers uvitende fordommer om at «det er så synd på de døvestumme, de er jo ikke helt som oss andre», klarte han å få dem til å la ham slippe unna med en latterlig lav straff. Hva blir det neste? At en døv snor seg unna straff når han/hun begår butikktyveri: «Jeg er døv og  hørte ikke butikkalarmen, så jeg burde ikke straffes.»

Jeg synes det er intet annet enn tragisk at denne avskyelige personen synker så dypt at han prøver å gjøre seg selv til et offer ved å si: «Jeg er døv.» For ikke å glemme juryen som er så godtroende at de i det hele tatt tror at det å være døv er noe som kan unnskylde kriminelle handlinger og frita forbryteren fra en rettferdig straff. «Vi vil ha likeverd, og i det ligger også at vi tar samme ansvar som alle andre i det norske samfunnet.»

Ettersom denne voldtektsmannen tydeligvis går fritt rundt i Oslo, kan det vel være på sin plass å lære litt tegnspråk. (Som om det ikke var nok fra før at man må ha med seg pepperspray, voldtektsalarm og en venninne hver gang man beveger seg over dørstokken.) Hvis noen er interessert i å lære seg å si «NEI! Dra til helvete før jeg kastrerer deg, din jævla drittsekk» på tegnspråk, så kan jeg sikkert ordne en video.

Jeg var på Deichmanske Bibliotek. Vanligvis pleier jeg å tusle lenge mellom hyllene mens jeg ser etter fristende bøker jeg kan ta med meg hjem. I dag hadde jeg ikke tid, jeg skulle skynde meg hjem en tur for å henge opp tøy til tørk før jeg skulle videre til Bærum. Jeg tuslet ut til utsikten over Regjeringskvartalet og gikk ned til høyre mot Akersgata. På veien mot Karl Johans gate tenkte jeg at jeg måtte sjekke saldoen på kortet mitt, så jeg gikk til nærmeste Nordea-minibank – i VG-huset. Jeg sjekket saldoen, konstanterte at jeg måtte la Visakortet hvile oftere, og gikk videre mot rulletrappen ned til Rimi. Jeg passerte svingdøren og var ute i Munchs gate. Mens jeg spaserte, observerte jeg omgivelsene – helt som vanlig. En bilist ga tydelig uttrykk for sin misnøye over en annen bilist, trikken dundret forbi, to eldre damer satt og røykte utenfor Herr Nilsen, en familie prøvde å holde styr på yngsteungen, jeg gikk forbi brudebutikken og beundret kjolen jeg så i vinduet. Ved gatekrysset la jeg merke til en eldre dame kledd i rosa jakke som ventet på grønt lys over til Bristol Hotell, jeg gikk over gaten mot Hotell Bondeheimen. Idet jeg gikk forbi vinduene til hotellets restaurant, kom smellet.

Jeg både hørte det og kjente det og fikk dotter i ørene, og hotellvinduene klirret mens grå flak blåste vekk av lufttrykket. Min første tanke var at noen lekte seg med musikkanlegget (jeg har noen dårlige erfaringer med skolens musikkanlegg), deretter tenkte jeg at det kanskje var en jævlig diger lastebil som hadde trynet i trikken. Sånn er det å ikke kunne høre ordentlig; man vet aldri hva man egentlig hører. Jeg stusset mens jeg gikk videre nedover Rosenkrantz’ gate, imens kom mennesker ut av butikkene langs gaten og så i den retningen jeg kom fra. På Karl Johans gate var livet delvis som normalt; turister strømmet oppover og nedover i stimer, men mange av dem gikk saktere, så bekymret ut, småpratet seg imellom mens de så mot Regjeringskvartalet. Og jeg dro hjem. Først da fikk jeg vite hva som hadde skjedd.

Bare noen minutter. Hadde mitt biblioteksbesøk vært som vanlig, bare noen minutter lengre, hadde hendelsesforløpet over aldri funnet sted og en annen historie ville blitt fortalt. Bare noen minutter skiller de to retningene.

 

Det som skjedde i dag er et meget trist kapittel, og det er trist å se at enkelte bruker bomben og Utøya til å spre hat og fordommer mot uskyldige minoriteter. Det er nå vi alle må stå sammen og vise at vi er et stolt demokrati som ikke lar oss forføre av hat og hevn, men heller bruker vår kunnskap og empati for hverandre til å bygge et rikt land der alle står likt uansett hudfarge, livssyn, politisk overbevisning eller legning. Derfor oppfordrer jeg dere til å gjøre hva dere kan for å skape et godt og trygt samfunn, om det så bare er å smile til en fremmed på gata eller gi noen en hjelpende hånd. Twitter og Fjesbok  har vist at vi er mange som bryr oss om hverandre og at vi er mange som ønsker å hjelpe til. Derfor må vi også vise at vi ikke aksepterer hat og rasisme.

Norge for alle, alle for Norge!

På lørdag gjorde jeg noe jeg hadde utsatt altfor lenge. Jeg ryddet hjemme. Jeg ryddet i gamle forsikringspapirer, skatteoppgjør og andre skikkelig kjedelige ting. Jeg tok oppvasken. Og da jeg skulle støvsuge alt støvet som hadde lagt seg på gulvet, dukket det plutselig opp en edderkopp av en anselig størrelse opp bak støvsugeren. Jeg var alene hjemme, og frykten bet seg fast i ansiktet mitt i beste Alienbaby-stil. Mens urhjernen min diskuterte om hvorvidt flukt eller å stirre døden i hvitøyet var best, innså jeg at jeg ikke hadde annet valg enn å gripe tak i nærmeste solide ting og grusemose edderkoppen. Etter å ha gnikket en tung eske over svart-gult-oransje gørr med minkende antall bein mens jeg tenkte «Die, fathereater*, DIE!», i en fem minutters tid, kom jeg frem til at seieren trolig var min. Puh.

Da jeg skulle sende en sms om det legendariske slagsmålet mellom monsteret og meg, rettet autokorrigering på mobilen meldingen til: «Eeeek, overlevde nettopp et møte med en diger, ekkel kaffekopp!»

*Fathereater: Kombo av «father» og «eater». Edderkopp-hanner lider den ublide skjebnen å bli næringsrikt matpakke for edderkopp-hunner etter at de har hatt seg. Yuck.

Samme natt hadde jeg en drøm om at jeg drev og støvsugde. Jeg kom over en loftsluke som var full av spindelvev. Gjett hva som skjedde da jeg prøvde å støvsuge der? Jepp, millioner av millioner kravlende monstre som febrilsk prøvde å krype ut av støvsugerrøret. Super-yuck.

Jeg. Hater. Edderkopper. Hvorfor kan de ikke se ut som søte mini-kattunger med åtte bein istedet?

Del 8 av 30 i listen Dag for dag.

Det er bare to ting her i verden jeg virkelig frykter. Den ene er noe så irrasjonelt som edderkopper. Jeg hater edderkopper. Veldig. Innmari. Mye. Et av favorittmagasinene mine er Illustrert Vitenskap, og de trykker gjerne bilder av edderkopper innimellom. De gangene jeg har blitt overrasket av et nærbilde av en eller annen stygg, hårete tarantell, skjer to ting:
1) Jeg kaster automatisk bladet fra meg. Jeg har iallfall velfungerende urinstinkter som vet hva som er best av «flykt eller slåss».
2) Jeg plukker opp bladet, men passer på å holde det på en armlengdes avstand mens jeg holder i hjørnene lengst bort fra edderkopp-bildet.
Veldig rasjonelt.
Prøv å tenke dere hvordan jeg blir hvis jeg plutselig står øye til øye med en sprell levende monster med åtte lange, hårete bein og åtte glinsende øyne. Støvsugeren er min beste venn, for å si det slikt. Men bare hvis monsteret er mindre enn tommelfingerneglen min. Noen andre får lov til å ta seg av de større eklingene.

Den andre redselen min er at det skal skje noe med meg som gjør at jeg blir fullstendig ufør og ikke lenger er i stand til å gjøre noe som helst uten hjelp. Eller at jeg skal bli så dement at jeg blir lukket bort på en eller annen avdeling der jeg sakte råtner bort mens bevisstheten min lever i fortiden. For meg er det svært viktig å ha et fritt og selvstendig liv, å ha muligheten til å gjøre hva jeg vil når jeg vil. Jeg vil så gjerne reise verden rundt og samle opplevelser så lenge jeg kan. Jeg vil føle at jeg bruker hele kroppen og hjernen hele tiden. Å bli ufør og dement er for meg det samme som å bli satt i fengsel på livstid, uten mulighet for løslatelse for god oppførsel.