[Stjerner på soverommet]

2

For de som klikket seg hit i håp om å få servert noen pirrende bilder av Tone Damli eller andre kjendiser: Skaff deg et liv, taper.

Jeg har nylig skaffet nytt objektiv til kameraet mitt! Deilige 35 mm f/1.8. Og foreløpig har jeg tatt et bilde av vinduskarmen på kjøkkenet mitt, og ellers eksperimentert litt med «Made in China»-stjernemaskinen som jeg kjøpte for tretti kroner på ebay for en liten evighet siden. Og kaninlampene som jeg strengt talt ikke var nødt til å kjøpe, men som jeg bare ikke fikk meg til å forlate da jeg så dem i butikken:

[Lab for fysisk musikk]

3

For noen dager siden fikk jeg en FB-invitasjon til et arrangement med tittelen Lab for fysisk musikk, eller som de også skrev: «Hvordan kan det gå når tilfeldig besøkende døve får frie hender på et 10.000W subbassanlegg?»

Jeg er veldig glad i å høre på musikk, og det er en stor sorg at jeg ikke er i stand til å oppfatte musikk når jeg danser, ettersom høreapparatet har en lei tendens til å falle av bare jeg rister litt på hodet. Hvis jeg skal danse solo, foretrekker jeg å danse uten musikk; hvis jeg skal ha med musikk til en koreografi, må jeg ha med en hørende danser. Så jeg ble naturlig nok veldig nysgjerrig på dette arrangementet.

Da jeg gikk ned til kjelleren hos Teater Manu torsdag kveld, ble jeg møtt av en tynn vegg av lyd. Lyd er, som kjent, vibrasjoner. Lyd er derfor ikke bare noe man hører, det er også noe man kan føle. Denne vibrerende veggen var bare en forsmak på hva som ventet meg. Utstyrt med hørselsbeskyttere fikk jeg komme inn på laben hvor det stor et bord med forskjellige duppedingser med masse knapper og spaker og greier. Omtrent som Tekniske Museum.

Jeg satte i gang et eksperiment: BWRRRROOOOOM! Luften ristet gjennom meg som en trommis i et jordskjelv! I løpet av den tiden jeg tilbrakte inne på laben, opplevde jeg en helt annen sanseopplevelse enn jeg var vant til. Jeg er vant til å kunne kjenne litt bass i gulvet, men ikke være i stand til å holde kontakt med denne følelsen hvis jeg beveger meg/danser, men nå var det plutselig mulig for meg å bli ett med lydene; selv om jeg beveget meg så raskt jeg kunne, var rytmene, vibrasjonene, bassen med meg hele tiden.

Jeg ser for meg at dette åpner for nye muligheter for meg som danser og koreograf. Jeg trenger ikke være avhengig av en som kan høre musikk for å kunne lage et dansestykke og fremføre dette. Det åpner også for at døve og hørselshemmede får tilført en ny dimensjon når de betrakter dans; de både ser og føler dansen.

Alle døve, hørselshemmede og hørende, alle som er interessert i lyd og eksperimentering, alle som er nysgjerrig på nye ting: Ta turen innom dette arrangementet. Du får en sanseopplevelse du sent vil glemme!

Teater Manu, Christies gate 9
16. nov kl 20.30-23
17. nov kl 15-18
18. nov kl 15-18
24. nov kl 15-18
25. nov kl 15-18

[Gøy og gammen i Flagstaff]

2

Om noen få timer setter jeg meg på bussen i retning Las Vegas. Jeg har hatt det veldig koselig i Flagstaff hos mine sofaverter Brooke og Roger (og den kosete lille kattepusen deres, Einstein ♥). Jeg hadde også en utrolig flott tur til Grand Canyon.

Einstein ♥

Karamelleple ♥

Brooke er flink til å lage mat og bake. I løpet av to dager har hun laget to forskjellige middager og bakt brownies og cookies til oss. Deilig å bli skjemt bort litt! (Og ja, jeg klarer fremdeles komme meg inn i alle buksene mine. De er faktisk blitt bitte litt løsere! Det er vel musklene i beina mine som svinner hen, tenker jeg.)

Den første kvelden moret vi oss med Just Dance 3. Snakk om å bli hektet på et spill! God og svett ble jeg også. Nå vet jeg hva jeg skal sette opp på ønskelista!

Tirsdag var det tidlig opp for å bli plukket opp og kjørt til Grand Canyon. Dette var utsikten mesteparten av veien og hvert øyeblikk ventet jeg å se målet åpenbare seg for oss. Det var denne dagen jeg lærte at det faktisk er masse skog rundt Grand Canyon. Jeg som alltid hadde trodd det var ørken.

«No language can fully describe, no artist paint the beauty, grandeur, immensity and sublimity of this most wonderful production of Nature’s great architect. [Grand Canyon] must be seen to be appreciated.»

C.O. Hall, Grand Canyon-besøkende i 1806.

Første stopp var Yavapai Point, så kjørte vi til Grand Canyon Village hvor jeg spaserte rundt i halvannen timen mens de andre dro for å spise (jeg hadde med matpakke, smarte meg). Deretter kjørte vi videre til Grandview Point (hvor vi kunne se gamle gruveinnganger i kikkerten) og Lipan Point. Imponerende utsikt fra alle steder.


Klikk på bildet for å se det i full størrelse. Sjekk detaljene i kikkerten.

Cirka midt i bildet ser dere en topp som kalles Buddha Temple.

«For en fantastisk utsikt… Se! Ekorn!»

Den blågrønne flekken midt i bildet er Colorado River. Neste gang jeg skal til Grand Canyon, skal jeg rafte nedover elva.

Ser dere også en indianer i dette bildet?

På kvelden tok Brooke og Roger meg med på innendørs klatring. Det var min første gang, og dessuten en evighet siden jeg har trent styrke, så min fremdrift (eller skal vi si oppdrift?) var heller laber, men gøy var det lell!

Etter noen forsøk på forskjellige grønne ruter klarte jeg å bestige denne veggen.

Veggen ser kanskje puslete ut, men med tanke på at jeg fikk litt høydeskrekk på første forsøk, så er jeg veldig stolt over at jeg klarte å komme meg til topps.

I dag ble en roligere dag, med morgenyoga på det lokale yogasenteret med Brooke og pakking av kofferten.

[Robert did it!]

2

Det var en mørk dag som varslet om kommende storm da jeg etter ballettklassen gikk langs South Roosevelt Boulevard mot Fort East Martello, et fort som ble bygget under den amerikanske borgerkrigen, og der tusenvis av soldater omkom av gulfeber. I fortet skulle jeg møte Robert, den hjemsøkte dukken. Robert ble gitt til guttungen Robert Eugene av Otto-familiens tjenestepike, en kvinne som hadde ry på seg for å være bevandret innen voodooens verden. Hver gang det skjedde rare ting i huset, sa Eugene: «Robert did it!» Foreldrene hørte ofte at Eugene snakket med Robert, og iblant kunne de høre en annen stemme svare sønnen. Noen ganger kunne de oppdage Robert gyngende i en gyngestol eller høre ham le, og naboene hevdet at de så Robert flytte seg fra vindu til vindu i huset når familien var bortreist. Da Eugene døde i 1974, ble Robert satt opp på loftet og glemt inntil en annen familie kjøpte huset. Datteren i familien «adopterte» dukken, og etter hvert opplevde denne familien også mystiske, uforklarlige ting som Robert alltid fikk skylden for. Til slutt endte han opp på utstilling i Fort East Martello Museum. Her er det blitt rapportert om mystiske hendelser og folk har sett Robert bevege seg. Folk som prøver å fotografere Robert uten å spørre ham om lov, opplevde at kameraet sluttet å fungere.

Spennende historie? Jeg kom meg til East Martello Museum etter å ha tråkket i tre kilometer (snille Penny fra CoffeeMill insisterte på å kjøre meg halvveis til fortet!). Jeg spurte damen i resepsjonen om det bare var å spørre Robert om å få ta et bilde. Det føltes litt underlig å skulle snakke til en dukke, tross alt er det mangfoldige år siden jeg sluttet å holde teselskap for alle dukkene og kosedyrene. Så fant jeg frem kameraet for å gjøre meg klar. Men. Kameraet virket ikke. Jeg tok det med en klype salt og regnet med at det hadde en logisk forklaring. Heldigvis fungerte mobilkameraet.

Som dere kan se, gikk Robert med på å la seg forevige av meg etter at jeg mumlet frem en forespørsel om å få fotografere ham. Jeg var egentlig  litt skeptisk: «Det er jo bare en dukke!» Men det var nok tryggest å ikke ta noen sjanse. Tross alt er filmene om den morderiske dukken Chucky basert på Roberts liv.

Deretter spaserte jeg rundt i museet og s[ p[ artige kunstverker og l’rte om hvordan Key West ble til.

(Artig opplysning: Mens jeg satt og skrev dette, forsvant plutselig å, æ og ø og alle de normale tegnene på høyre side av tastaturet helt uten at jeg har trykket på noe som helst. Jeez. Resten av innlegget fra dette er skrevet i og kopiert Notisblokk. Robert did it. Probably.)

Denne kjempekaninen var en del av utstillingen «The Folk Art» av Stanley Papio i selve Martello-tårnet. Mye kult å se på her!

Utsikt fra toppen av tårnet. For å komme opp dit, måtte jeg gå i en trang og småskummel spiraltrapp. Og ned igjen etterpå.

Når man ser hvor grønt og fredelig det er her, er det vanskelig å tro at for bare et par århundrer siden var stedet fullt av soldater, sykdom og død.

Alt i alt et veldig begivenhets- og lærerikt besøk! Hvis du noen gang skal innom Key West, bør du ta turen til East Martello Museum og hilse på Robert.

Kameraet? Etter et søk på Google viste det seg at det var objektivringen som av en eller annen grunn stod i feil stilling. Det var sikkert Robert som gjorde det.

[All I want for Christmas is my four wisedom teeth out]

4

Kanskje jeg skal gjøre det til en vane å gi blogginnleggene i desember omskrevne titler av kjente julesanger? Håhå. Neida. Joda. Kanskje.

Tilbake til det dette innlegget skal handle om: I går var jeg hos tannlegen og fikk trukket en visdomstann. Siden jeg i flere år bare har hørt skrekkhistorier vedrørende disse dumme tennene som evolusjonen ikke har luket ut for lengst, ville jeg gi et positivt bidrag om det å fjerne visdomstenner for å vise at det faktisk er mulig å fjerne visdomstenner på en enkel og hyggelig måte, og at det ikke alltid er grunn til å grue seg for et tannlegebesøk (med mindre du har tannlegeskrekk, men det er en helt annen sak).

Jeg har aldri vært plaget av tannlegeskrekk, og jeg har for vane å ta ting med stoisk ro, så jeg tenkte på gårsdagens tannlegebesøk som en tur til butikken; noe helt hverdagslig og nødvendig. Folk spurte meg «Er du klar?» på en måte som kunne tolkes som at de forventet at jeg skulle være en skrekkslagen og skjelvende nervebunt. Jeg trakk bare på skuldrene og «Jaja, ikke noe problem.»

I tannlegestolen ble jeg bedt om å puste med magen når tannlegen skulle sette sprøyten. Puste med magen er jeg ekspert på (nesten) ettersom jeg driver med meditasjon. Jeg fokuserte også mest på å være mentalt tilstede og ikke analysere for mye av det som skjedde — mindfulness <3. Før jeg visste ordet av det, var 1/4 av munnen min nummen og jeg hadde en tann mindre, helt uten at det gjorde vondt eller var ubehagelig. Prosessen var bare morsom og interessant, og jeg fikk til og med tanna med meg hjem!

Jeg følte meg helt fin hele dagen etterpå. I dag føler jeg meg også topp, bare litt murring på siden av overkjeven, ikke verre enn en lett hodepine som kommer til å gå over av seg selv.


Denne, og de tre andre visdomstennene, skal jeg få forsølvet og bruke som smykkeanheng.

[Dag 9 – Min tro eller livsfilosofi]

3

Del 9 av 30 i listen Dag for dag.

Jeg er buddhist. Dessverre ikke av det opplyste slaget (og med mindre jeg slutter å være sarkastisk og materialistisk, så er det lite håp for min indre opplysning), men jeg kaller meg likevel buddhist. Noe av det jeg liker ved buddhismen er at det nesten er som Kardemommeloven: Man skal ikke plage andre. Man skal være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre hva man vil.

Å være buddhist er i utgangspunktet ikke avansert, det finnes ingen fasit som forteller hva som gjør deg til en god buddhist eller en dårlig buddhist; så lenge du tenker sjæl og ikke skader noen, spiller det ingen fugletriller om du snauer av deg håret, ikler deg oransje gevanter og messer på tibetansk, eller lever et vanlig liv med håret i behold og større fargevariasjon i garderoben.

Jeg er fascinert av både tibetansk buddhisme og Zen-buddhisme: den ene fordi den kjennes så tradisjonell og trygg; den andre fordi den er så «in your face» og får deg til å tenke i helt nye baner. Det finnes mange interessante zen koan som er verdt å sjekke ut, uansett om du er buddhist eller ikke.

Jeg har meldt meg inn i Buddhistforbundet, blitt vegetarianer og valgt å avstå fra rusmidler. Jeg tenker ofte at jeg bør bli flinkere til å meditere, ettersom meditasjon er en stor del av buddhismen. Istedet gjør jeg yoga, som jo er en fin måte å være tilstedeværende på (mindfullness). Å gå tur og være oppmerksom på alt som dukker opp på din vei, både fysiske observasjoner og tanker, er et annet alternativ til tradisjonell meditasjon.

Det største øyeblikket i min karriere som buddhist var da jeg tilfeldigvis traff H.H. Dalai Lama 14 utenfor Grand Hotell i 2005. Vi vekslet ingen ord, men jeg kunne likevel kjenne hans klokskap og vennlighet, og det gjorde så dypt inntrykk på meg at jeg var helt skjelven i flere timer etterpå.

[Damen og Døden]

2

Jeg har alltid vært fascinert av døden som fenomen. Jeg er en slik person som leser dødsannonser, ser etter hvem som har levd lengst og hvem som såvidt har fått smake på livet mens jeg funderer over livets forgjengelighet. Jeg liker historier som And, Døden og tulipanen (Wolf Erlbruch), Kjære Død (Arild Nyquist), Elsewhere (Gabrielle Zevin) og Alle mine kjære (Alice Sebold). Jeg aner ikke hva denne fascinasjonen kommer av, men det skyldes i hvert fall ikke et ønske om å møte Døden snarest mulig. Min plan er å nyte livet så lenge jeg kan; forhåpentligvis oppnår jeg høy alder og vil være sprek og klar helt til det siste, takket være gode gener og en aktiv livsstil. Min fascinasjon for døden gjør meg mer bevisst på at det er nå jeg lever, det er nå jeg bør nyte alle gavene jeg får, for i morgen kan det være for sent. Som buddhist tror jeg vagt på gjenfødsel, selv om sannheten er at ingen av oss med sikkerhet vet hva som kommer etter det uunngåelige. Men ved å lære Døden å kjenne på avstand, vil det uunngåelige kanskje bli litt mindre skummel når den tiden kommer.

Dette innlegget dukket bare opp, egentlig hadde jeg bare tenkt å poste denne morsomme animasjonsfilmen og la det være med det, men når ordene titter frem og vil ut, er det vanskelig å ikke adlyde. Kjære bloggleser, la meg presentere Damen og Døden:

[Søte jenter]

0

Det er ingen hemmelighet at jeg liker søte jenter. Faktisk er det med meg og søte jenter som det er med en skjære og blanke ting. En skjære ser en pen, blank ting og tenker «Ooo, shiiiiny!» Jeg ser en søt jente og blir helt «Ooo, preeeetty!»

Hver uke går jeg i butikken og der jobber det altså en veldig søt jente. Som regel setter jeg på autogir og trekker meg mentalt tilbake for å fremstå mest mulig normal, når jeg på innsiden egentlig er helt fjetret av «Ooo, preeeetty». Autogiret fungerer veldig bra, og i dag ble jeg overrasket over hvor bra det egentlig fungerer; butikkjenta SNAKKET til meg.

Jeg hadde ikke på meg høreapparatet, men autogiret munnavleste «Har du hatt en fin jul?», sendte beskjed til hodet om å nikke litt – enda jeg ikke feirer jul, men jeg har hatt en fin ferie, tænk ju veri musj – og registrerte at kinnene plutselig var blitt litt varmere.

Alt dette mens Manuelle-jeg satt i et hjørne inni hodet mitt og var perplekset over det som nettopp skjedde: «Ooo, pretty! Vent… Hun SNAKKET til meg? Hun SNAKKET til meg! Hyl!»

Jeg er så pinlig fjortis iblant, håper bare det ikke synes for godt.

[Bak tyllen og fasaden]

5

Nasjonalballetten forbereder seg til årets runde med den tradisjonsrike balletten Nøtteknekkeren, og klassen min har hatt gleden av å se på et par prøver på Operaen, i de store, luftige salene hvor danserne boltrer seg hver eneste dag. For en opplevelse!

Hele kompaniet er med og danser når Nøtteknekkeren settes opp, godt over femti dansere. I tillegg deltar også elevene fra Operaens Ballettskole i flere scener. De to dagene min gruppe var innom for å sitte i et hjørne og beundre de store danserne, var vi i den største salen. Inne i salen var det behagelig varmt, og det var uvanlig frisk luft der til å være en sal full av svette dansere som har holdt på i noen timer (det gjør noe med Bårdarstudenter å oppleve fenomenet «frisk luft» i samme kontekst som «timevis med dans», med de salene som vi er vant til fra skolen!).

Danserne hadde pause da vi kom inn i salen og inntok våre tildelte plasser ved speilet. Det første som slo meg er hvor stor kontrast det er mellom de vakre, overjordiske skapningene vi ser på operascenen til vanlig, og disse menneskene vi så i salen: normalt, litt slitent utseende; flere av jentene så ut som om de kunne brekke i to når som helst, så spinkle og utmagret som de var; så å si alle danserne var ikledd lag på lag med plagg for å holde musklene varme. Underbitt, overbitt, kviser, utestående ører, poser under øynene. Nei, disse danserne var noe helt annet enn de skjønne, tyllkledde sylfidene vi trodde vi kjente.

Alle lå eller satt på gulvet; tøyde eller gjorde mageøvelser (meget viktig for et sterkt senter, ikke for forfengelighetens skyld, må vite) eller varmet opp med yoga. Salen var stille (også et uvanlig fenomen for oss fra Bårdar, så vant som vi er til prat og støy og ekko hele dagen lang), men energien i salen bygget seg gradvis opp, det ble litt mer lyd herfra og derfra som starttiden for neste økt nærmet seg. Danserne småpratet seg imellom, ballettmester og koreograf og pianist diskuterte dagsplanen.

Som ved et signal, reiste flere seg opp og samlet seg ute på gulvet; småtrinn ble testet ut, korreksjoner ble gitt, lyden av utallige tåspisskopar klakket så man både kunne høre og kjenne den gjennom gulvet. Så samlet danserne seg mer i flokk, beveget seg i flokk, gjorde myke bevegelser halvveis, som for å spare krefter som skulle slippes løs litt senere. Igjen, som ved et signal, ble gulvet plutselig tømt for folk. «Nå skal vi prøve!» sa ballettmesteren.

Myk musikk fra den enslige pianisten i det ene hjørnet. Clara og Nøtteknekkerprinsen danser over scenen i en forsiktig, men vakker duett. En danser kommer inn, enda en danser kommer til, så flere. Borte er de halve bevegelsene, her sparer vi ikke lenger på kreftene, og til tross for de mange lagene med ullklær kan man forestille seg de spinkle, men utrolig sterke kroppene som flyr over gulvet og strekker seg ut i vakre linjer.

Innimellom ble vi minnet på at det fortsatt bare er prøver vi observerte; noen bommer på et par trinn og viser dette ved å rynke impulsivt på ansiktet før flyten og masken gjenopprettes; noen henger akkurat et par tellinger etter og myke bevegelser blir til midlertidig, hastig løping før danseren kommer inn på riktig sted i musikken og flokken. De er fortsatt bare mennesker, og mennesker gjør sine feil i blant. Noen gjør kanskje den samme dumme feilen noen ganger, blir frustrert, prøver en gang til, får det til på det nye forsøket og puster lettet ut. Noen krasjer nesten inn i andre, utbryter «Ups, sorry!» (mange av danserne i Nasjonalballetten kommer fra forskjellige land, så den daglige kommunikasjonen skjer på engelsk) mens de ler litt av sin egen tabbe.

To timer senere hadde de rukket å danse seg gjennom hele andre akt. En velfortjent pust i bakken mens de tørket av seg svetten, og et knippe fjetret Bårdarstudenter gikk ut av salen, fylt av inspirasjon og motivasjon. Hele veien ned til utgangen trippet og småhoppet jeg, rastløs etter å kunne strekke meg ut i like grasiøse linjer som disse flinke ballerinaene. Neste onsdag skal vi se generalprøven på hovedscenen, og da blir det med fornyet beundring for danserne, for nå vet vi hvor hardt de jobber bak tyllen og fasaden.

Everything was beautiful at the ballet. Graceful men lift lovely girls in white.

[Blir veps tiltrukket av redde mennesker?]

0

Fra Illustrert Vitenskap, 12/2007:

Vepsen kan verken registrere tanker eller følelser, så de tar ingen spesielle hensyn til det. Men personer som er redde for veps, kan ufrivillig komme til å gjøre seg selv til vepsens aller mest opplagte angrepsmål.

For det første vil redde mennesker ofte slå ut etter vepsen og fekte og veive med armene. Vepsens øye klarer ikke å danne spesielt skarpe bilder, men den er usedvanlig dyktig til å oppfatte raske og hurtige bevegelser, som i vepsens verden kan bety at en fiende nærmer seg. Veiver man om seg for å bli kvitt en veps, øker man automatisk insektets trang til å forsvare seg. For det andre vil en nervøs eller engstelig person ofte begynne å puste raskere. Et hyppig åndedrag øker mengden av karbondioksid i personens umiddelbare nærhet, og det er påvist at veps kan bli tiltrukket av karbondioksid.

Endelig vil en redd person ofte svette mer enn normalt, og svettelukt kan også virke tiltrekkende på veps. Derfor er det all mulig grunn til å ta det med ro hvis man har veps rundt seg. Skulle man likevel bli stukket, gjelder det å komme seg vekk fortere enn svint, for en veps som stikker, avgir et spesielt duftstoff som får også andre vepser til å stikke. Det samme duftstoffet oppstår hvis vepsen blir drept, så man øker altså faren for å bli stukket hvis man går inn for å ta livet av vepsen.

Er det noe rart jeg blir oppgitt over mennesker som klikker helt når en uskyldig liten veps surrer rundt? Jaja. Tilbake til ryddingen.