[Loppisreaksjoner]

2

Det beste med å holde mini-loppis i mormors leilighet er å se folks reaksjon når de kommer inn i stuen. For ingen er forberedt hvor mye ting det faktisk er i leiligheten. Det er som å se et bilde av Grand Canyon og tenke «Ja, det var ganske stort», og deretter se Grand Canyon i virkeligheten, noe som er en ubeskrivelig «Å milde makrell»-opplevelse. Jeg presenterer heretter folks loppisreaksjoner i form av gifs med popkulturelle referanser:

[Freaky Friday]

2

Denne posten skulle opprinnelig blitt skrevet og publisert den 19. april, sånn ifølge 365 Days of Writing Prompts. Men regler er til for å tøyes, spesielt når man er inne i en periode der det er mer gøy å se på Dance Moms enn å skrive oppgave eller blogginnlegg (og tro meg når jeg sier at Dance Moms er noe av det verste som finnes på TV når det gjelder pedagogisk ånd og foreldreansvar).

Ahem… «Hvis du kunne være en annen person for en dag, hvem ville du valgt å være og hvorfor?» Jeg velger å svare med følgende bilde:

Hvis du har sett Doctor Who og Torchwood, vet du hvorfor. Hvis ikke, løp og se!

Bonus! Se denne episke, fangirleggstokksprengende videoen der John «Captain Jack Harkness» Barrowman blir kysset av David «10th Doctor» Tennant:

[Supervaxxer]

2

De siste månedene har jeg fulgt med på vaksinedebatten og den siste tids mange utbrudd av meslinger. Meslinger er en veldig alvorlig sykdom som det er høyst unødvendig å lide seg gjennom, og det er altfor stor risiko for langtidsskader på grunn av denne sykdommen til at man kan la være å bry seg. Som enhver oppegående menneske følte jeg at det var viktig å sette seg inn i denne saken og se på hva som er fakta og hva som er pseudovitenskapelig oppspinn. Alt jeg har lest hittil, både vitenskapelig pro og uvitenskapelig kontra, om meslinger, utryddede sykdommer, opphavet til forskjellige sykdommer og vaksinering, gjør meg bare mer sikker på at vaksinering er den beste og tryggeste måten å beskytte enkeltindivider og samfunnet på. En vaksine har veldig få og milde bivirkninger i motsetning til full sykdom. Alle vaksinene i barnevaksinasjonsprogrammet er blitt brukt i flere tiår og blir bare bedre og tryggere. Det finnes til og med en nettside der du kan logge inn for å se oversikten over alle vaksinene du allerede har tatt: Mine vaksiner. Jeg logget inn der forleden, og det var et nydelig syn som møtte meg: hver eneste vaksine i vaksinasjonsprogrammet og reisevaksinene jeg tok i 2007, var på plass!

En del vaksiner varer ganske lenge, noen skal ha livslang beskyttelse, men veldig mange mennesker er ikke klar over at det er noen vaksiner som må fornyes hvert 5–10 år. På grunn av denne uvitenheten hadde Norge i 2004 den høyeste forekomsten av kikhoste i Europa. To venner av meg pådro seg kikhoste for noen år siden og de ønsker begge at de hadde vært klar over dette tidligere, slik at de kunne unngått sykdommen. For voksne mennesker er kikhoste stort sett ufarlig, men fryktelig ubehagelig og med lang restitusjon. For noen barn kan kikhoste være livsfarlig. Hentet fra Store medisinske leksikon:

Anfallene består av en rekke hurtige, gjøende hosteanfall som hindrer pasienten i å trekke pusten. Hosteanfallene avbrytes derfor av lange, pipende innåndinger, og under disse innåndingene er stemmespalten nesten lukket. Huden kan bli blå (cyanotisk) på grunn av oksygenmangel, og det kan opptre mindre blødninger: Man kan blø neseblod, og kar kan briste i øyets bindevevshinne. Oppkast forekommer hyppig, og det lønner seg å gi barnet noe å spise rett etter at det har kastet opp. Hos spedbarn kan det inntre kramper og bevisstløshet. I alvorlige tilfeller kan det være opptil 40 anfall i døgnet, noe som kan føre til en livsfarlig utmattelsestilstand. Barn under ett år bør derfor legges inn på sykehus

Det høres virkelig ikke ut som noe man har lyst til å pådra seg! Kikhoste er blant de sykdommene man må revaksineres mot, og dette kan gjøres hos fastlegen for den nette summen av 250-ish kroner, og med på kjøpet får du også beskyttelse mot polio, difteri og stivkrampe! Det er en veldig lav pris å betale for å slippe å hoste seg blå og blodsprengt i trynet de neste 5–10 årene, men for at vaksinen skal ha best mulig effekt, er vi nødt til å ha minst 85–90% vaksinedekning i befolkningen. Noen mennesker har ikke mulighet til å vaksinere seg på grunn av nedsatt immunforsvar/kroniske lidelser, så det er nødvendig at vi som er friske, gjør vår moralske «borgerplikt» for at disse individene skal bli beskyttet mot smittsomme sykdommer. Her er en video som på en lettfattelig måte forklarer hvorfor vaksiner er nødvendige og hvordan det bidrar til at flokkeimmunitet virker:

Hva venter du på? Gjør som meg: ring fastlegen, bestill en dose Boostrix og bli dagens helt!

[Surrealistiske opplevelser]

0

Jeg kan ikke akkurat si at jeg lever i en dalísk verden når det gjelder surrealistiske opplevelser. Jeg har ofte veldig surrealistiske drømmer, spesielt om sommeren, men det regner jeg med at de fleste har. Så jeg har prøvd å komme på noen surrealistiske opplevelser eller øyeblikk jeg har hatt i virkeligheten:

★ Den gangen jeg gikk og gikk på tredemølle i en time mens jeg leste en bok. Da jeg steg ned fra tredemøllen og begynte å bevege meg fremover, var det som om jeg bare suste forover i kjempehøy fart.

★ De tre siste gangene jeg så mormor: Redusert, men i live fredag; fremdeles varm og myk, men død mandagen etter; som en hul statue av kald marmor torsdag halvannen uke senere.

★ Den gangen jeg akkurat rundet hjørnet Rosenkrantzgata/Kristian IVs gate etter nettopp å ha vært innom hovedbiblioteket og VG-huset da det smalt så vinduene i Hotell Bondeheimen klirret, og litt senere på dagen så jeg på TV hva som hadde skjedd i Regjeringskvartalet bare minutter etter at jeg gikk fra området.

★ Den gangen jeg var var på restaurant med en jente i LA og etter å ha fortalt at jeg hadde som mål å lese alle bøkene til favorittforfatteren min, Stephen King, i kronologisk rekkefølge, fortalte hun at hun vokste opp i nabolaget hans.

★ Den gangen på Island da jeg i sidesynet så en hvitkledd skikkelse gå ned en trapp og trodde det var Pernille, bare for å se henne komme ut fra kjøkkenet like etterpå. Da jeg nevnte det for Kolbrún, sa hun at det måtte ha vært en alv, og absolutt, definitivt, helt sikkert ikke et gjenferd. Jeg for min del tror det var hallusinasjon forårsaket av for lite og dårlig søvn, for i nesten en hel uke hadde jeg ligget på en tynn madrass på stuegulvet uten mulighet for å stenge ut den islandske sommernatten med skikkelig tette gardiner.

★ Den gangen jeg hadde et snev av eksistensiell usikkerhet (Danse? Ikke danse? Hvilke andre alternativer har jeg?) og deltok på en «reading». Jeg er ateist, og jeg tenker at når disse «klarsynte» sitter og «leser» andre mennesker, er det en form for dagdrømming og/eller divergent tenkning når de ser for seg bilder, men uansett er det interessant å få et nytt perspektiv på ting man føler seg fastkjørt i. De skildret to forskjellige bilder som jeg kjente meg veldig godt igjen i, så jeg satset på dansen. Det ene bildet gjenskapte jeg med kameraet mitt: Vokteren av nøkkelen.

★ Den gangen jeg datet en jente som ba meg om å se henne i øynene når vi hadde sex, og det summet og kriblet i hele kroppen min mens jeg gradvis ble «rusa» på endorfiner. (Sånn nå i ettertid mistenker jeg at summingen kom av at jeg hadde ekstremt høy puls på grunn av det hyperaktive stoffskiftet mitt.)

★ Den gangen jeg stod oppe på taket i Sacré-Cœur i Montmartre og så Eiffeltårnet i virkeligheten for aller første gang. «Whoa! Det finnes jo på ordentlig!»

★ Den gangen jeg hoppet og danset på en scene på Universitetsplassen, iført et rosa snømannkostyme designet av Moods of Norway.

★ Las Vegas.

★ De gangene jeg merker en eller annen duft som virker så velkjent, og plutselig står et eller annet minne fra barndommen klart for meg.

★ De gangene Thomas og jeg holdt på å le oss i hjel av alt og ingenting mens vi var på Elements-turné.

★ Den gangen jeg var midlertidig stand-in for en av sangerne i Hoffmanns eventyr og en ganske kjent baryton sang så nær hodet mitt at jeg fikk dotter i ørene. (En stor opplevelse for en operafan!) Og ellers all den tiden vi dukkestatister tilbrakte på prøvene til samme opera med regissøren Calixto Bieito.

★ Den første gangen jeg skulle operere ut en visdomstann, og fikk en beroligende pille i forkant av inngrepet. Den beroligende pillen gjorde meg ubehagelig tung i kroppen, jeg var fortsatt ved full bevissthet, men det var som om jeg hadde bly istedenfor muskler.

★ Dette skjedde i går: i løpet av 2–3 timer traff jeg sju vidt forskjellige venner/bekjente på helt tilfeldige steder, sånn helt ut av det blå.

11. februar i 365 Days of Writing Prompts.

[Smakebit på søndag – Logg av!]

19

"Logg av! Hvordan finne balansen i din digitale hverdag", Thomas Moen og Lars Bratsberg (Omslag hentet fra Cappelen Damm.)

Plutselig rykker sidemannen til og hyler «JAAAAAAA», de andre foreldrene følger på mens potetgull og colaflasker fyker veggimellom. Jeg ser ivrig opp og møter brått øynene til Sebastian, som stirrer rett på meg. Jeg ser skuffelsen i øynene hans, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Jeg ser rundt meg etter ledetråder, og idet jeg ser kameratene hans storme mot ham med gledesskrik og åpne armer, stikker den dårlige samvittigheten min meg dypt i hjertet. Jeg har klart å gå glipp av målet hans. Sesongens aller første mål. På grunn av at jeg heller prioriterte noe så uviktig som mobilen min isteden.

Jeg har lest denne boken av Thomas Moen og Lars Bratsberg hele denne uken og blitt veldig inspirert. I vår digitale hverdag er en trikk full av skjermfjerne mennesker som stirrer ned på små skjermer, et vanlig syn. Folk har samme forhold til mobilen og internett som en alkoholiker har til flaska, og vi bruker masse tid på å sjekke alt av sosiale medier, selv om det ikke har skjedd noe nytt siden forrige gang vi sjekket for et par minutter siden.

Denne boken er en innføring i hvordan man kan balansere det å leve i virkeligheten og å bruke sosiale medier, hvordan man kan lære seg å slå av mobilen av og til (spesielt de som har barn, tenk på hva det gjør med barn når foreldrene er mer opptatte av mobilen enn sine egne unger!) og hva slags grep man kan gjøre for å redusere mengden av distraksjoner på sosiale medier.

Jeg tilbrakte hele natt til lørdag med å rydde i vennelisten min på Fjesboka, sjekket nesten hver eneste av de omlag 690-ish personene og bestemte meg for om de var nære venner jeg ville følge med på, interessante bekjente eller veldig perifere bekjente som jeg har på vennelisten bare fordi vi tilfeldigvis deltok på samme arrangement for fem år siden. Jeg endte opp med å slette rundt 90 veldig perifere bekjente, og når jeg fremover er innom Fjesboka, kommer jeg til å sjekke hvem som dukker opp i nyhetsstrømmen, så jeg kan putte dem i «riktig» kategori og gjøre et bevisst valg om å følge eller ikke følge dem.

Og jeg skal prøve å unngå mobilen om morgener og før leggetid. Det føles faktisk veldig deilig å sitte med en bok mens man spiser frokost og være tilstede her og nå, istedenfor å bare surfe gjennom ting og tang på mobilen.

Flere litterære smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

[Samlemani]

0

Ting jeg har samlet på:
★ Frimerker. Antakelig sterkt influert av min farfar.
★ Servietter. Jeg endte sikkert opp med rundt hundre servietter før jeg kom frem til at det var en meningsløs hobby for meg.
★ Kosedyr. Jeg hadde senga full av kosedyr i alle størrelser, fasonger og farger. Det er utrolig det var plass til meg. Noen av disse ligger nå i en søppelsekk oppe på loftet hos farfar. En vakker dag skal jeg hente ned alle tingene jeg har liggende der og gi bort mesteparten til loppemarked.
★ Donald-blader og -pocketer. Jeg hadde en kasse full av blader, men etter ørten flyttelasser fikk jeg overtalt mitt indre barn til å gi slipp på den.
★ Kyllinger. Ikke kyllingbilder eller -figurer. Ikke levende kyllinger. Men kyllingtagging:

Jeg bodde på Gjettum i noen år mens jeg gikk på videregående og første året på Bårdar. I området var det noen kyllingtagginger av typen dere ser i bildene over. Jeg så dem hver eneste dag, og av en eller annen grunn fikk jeg det for meg at jeg skulle finne og fotografere hver eneste av dem. Det var ingen enkel bragd, for de var spredt over hele Bærum og Oslo, men jeg utviklet etter hvert en god intuisjon for hvor jeg kunne finne dem. Jeg endte opp med rundt 88 bildet fordelt på fire–fem år, fra vest i Kolsås til øst på Oppsal, samt gjorde observasjoner av noen kyllinger det ikke var mulig å fotografere, bl.a. fordi de var tagget på varebil eller lastebil som var i full fart bort fra meg. Så fant jeg ikke flere kyllinger. Like greit, for da var det egentlig på tide å få seg et sosialt liv.

Jeg antok at personen bak dem hadde flyttet. Spol frem til 2013 i København. Thomas og jeg satt på et tog på vei til Valby. Jeg så ut av vinduet og plutselig føk et velkjent syn forbi utenfor! Jeg satte et støkk i Thomas der jeg nærmest hoppet hysterisk i setet og sa «Kylling! Kylling! Jeg så en kylling!» Valby togstasjon var full av kyllingtagginger, og jeg skal ikke nekte for at jeg følte et snev av trang til å flytte til København bare for å kunne gjenoppta samlingen min. Heldigvis har jeg for mye sosialt liv til det nå.

Jeg er fremdeles svært nysgjerrig på hvem som kan ha stått bak disse kyllingene. Det eneste jeg vet om vedkommende er at hin kanskje kaller seg «Le Bird», ettersom denne signaturen har vært i nærheten av flere av kyllingene. Jeg har en veldig artig anekdote om denne signaturen: Jeg var på hovedbiblioteket en dag i 2007 for å låne noen bøker. Jeg gikk og tittet i hyllene og plukket ut tilfeldige bøker. En av disse bøkene var av Jonas Gardell. Jeg dro hjem og begynte å lese i denne. Jeg bladde om og… Der var signaturen. Hva er oddsene, liksom? Det er nesten så en kunne begynne å tro på skjebnen.

Ting jeg fremdeles samler på:
★ Tenner. Mine egne tenner, vel å merke. Jeg har en spritfylt filmrullbeholder full av melketenner liggende et eller annet sted, men disse har jeg tenkt å hive så snart jeg finner dem. Tre av visdomstennene mine ligger i en liten pappeske på kommoden min. En vakker dag skal jeg kanskje få dem forsølvet og gjort om til smykkeanheng. (Jeg er kanskje litt rar?)
★ Bøker. Jeg har minst et par hundre bøker, men mesteparten ligger på mormors loft. Jeg ser ikke for meg at jeg skal ta vare på hver eneste bok jeg noensinne kjøper eller får, men jeg ønsker å ta vare på de bøkene som betyr noe for meg. Jeg kommer antakelig ikke til å begynne å samle på skikkelig gamle bøker, men jeg har tre bøker som er henholdsvis 114 og 89 år gamle. Disse kommer jeg til å beholde resten av livet.
★ Gode matopplevelser.

Ting jeg aldri kommer til å samle på:
★ Cirka alt som ikke har annen funksjon enn å stå på en hylle og se pent ut mens det støver ned.
★ Avklipte negler, snørrklyser, hudflak. Alt som kommer fra kroppen som ikke er visdomstenner, egentlig.

[Blogganbefalinger]

4

Dette innlegget er viet de bloggene jeg følger som skiller seg ut fra mengden av blogger jeg følger. Mange av bloggene jeg er en fast leser av handler om skribentens hverdagsliv, noen er statiske oppramsinger, andre fargerike, men det er hverdagsliv som egentlig ikke skiller seg så veldig fra mitt eget hverdagsliv. Bloggene jeg skal nevne i dette innlegget, har noe unikt ved seg, noe som treffer meg eller handler om temaer som det ikke skrives så mye om i blogger rundt omkring.

A Frog in the Fjord: En fransk kvinne som skriver om livet i Norge, med veldig artige betraktninger av det norske folket og kulturen.

Most people want more comfort in their holiday than in their real life: a swimming pool for example, or a beach down the road. Stuff you can’t afford in your real life or don’t exist where you live. Well, Norwegians, one of the richest nations of this world, like to go to their hytte where there is neither electricity nor running water.

Confessions of a funeral director: En gravferdskonsulents blogg. Om hverdagen i et begravelsesbyrå og hvordan det er å jobbe med mennesker, både levende og døde i forbindelse med begravelser. Krydret med «death facts» og innlegg om historiske hendelser relatert til døden. Noen av innleggene er for veldig spesielt interesserte og ikke for de sarte, men mange av de mer «normale» innleggene er veldig godt skrevet. Jeg begynte å lese denne bloggen tidlig høsten 2014, og føler at denne på en måte hjalp meg med å forberede meg mentalt på min mormors bortgang.

Being told, “You’ve made this so much easier for us.” or, “Mom hasn’t looked this beautiful since she first battled cancer”, or “You guys are like family to us” means a lot to me. It’s important to know that what you’re doing is meaningful for the person you’re doing it for.

Fra Boller Til Burritos: Jeg liker å matlaging og følger et par matblogger. Denne skiller seg ut fra de fleste matblogger, for skribenten har i utgangspunkt ikke peiling på matlaging. Han bestemmer seg for å koke seg alfabetisk gjennom den eneste kokeboken han har for å lære matlaging.

Jeg har aldri skjønt dette med at man skal smake til. Det står hvor mye man skal ha oppi, og hvordan vet jeg hvilken smak jeg skal jakte på når jeg skal smake til? Jeg vet jo ikke hvor salt denne retten skal være, eller hvor mye paprikasmak det skal være? «smak til» du liksom. Valgets kvaler – hvor mye av denne klassiske krabaten skal oppi egentlig?

Kim Roar: En svært morsom blogg om hvordan det er å være døv, illustrert med gifs av typen «Mr. Hammer, meet Mr. Nail.»

Når jeg prøver å lese på munnen til en som prater for raskt.

image

Pinterest Fail: Folk som prøver å gjenskape noe de så på Pinterest, og mislyktes totalt.

Next Time I Will: Maybe cut the cooking time by like a bazillion (or maybe on low instead of high) AND, for the love of God, don’t broil them after they are already black!

Pinterest Fail

Saksynt: Dette er en blogg alle burde følge, spesielt folk som tror at sukkervann kan kurere kreft, at vaksiner fører til autistiske barn eller at «klarsynte» virkelig kan finne savnede mennesker. Bloggen viser også hvorfor det er viktig å være skeptisk til hva man leser.

Scandinavia and the World: Hysterisk tegneserie som med stereotypiske karakterer fra hele verden.

The Dictionary of Obscure Sorrows:

anemoia – n. nostalgia for a time you’ve never known
Imagine stepping through the frame into a sepia-tinted haze, where you could sit on the side of the road and watch the locals passing by. Who lived and died before any of us arrived here, who sleep in some of the same houses we do, who look up at the same moon, who breathe the same air, feel the same blood in their veins—and live in a completely different world.

Zen Pencils: Denne bloggeren lager tegneserier inspirert av sitater av kjente mennesker.
Buddha: Pay it forward © Gavin Aung Than, Zen Pencils

[Bekjennelser fra en Whovian]

2

I løpet av 2014 har jeg sett sporadiske episoder av Doctor Who, men da juleferien var i gang, begynte jeg å konsumere forskjellige serier på Netflix, ikke i episoder, men i sesonger. Har jeg forresten nevnt at når jeg først setter i gang med noe, så grenser det til besettelse? Nå vet dere det. Jeg har i hvert fall nå sett såpass mye av den nye Doctor Who-serien at jeg kanskje snart kan kalle meg Whovian.

Min favorittdoktor er den tiende doktoren, spilt av David Tennant, men det er mulig jeg kommer til å få sansen for den 11. doktoren (Matt Smith) også, bare jeg får sett mer av sesong 5. De mest skumle episodene jeg har sett hittil, er «The Empty Child» (sesong 1), «Blink» (sesong 3, og nå har jeg en irrasjonell frykt for statuer formet som engler…), «Midnight» (sesong 4), «Silence in the Library» (sesong 4), og «The Girl in the Fireplace» (sesong 2). Og disse to episodene skrudde tårekanalene på maks: «Doomsday» (sesong 2) og «Journey’s End» (sesong 4). Sniff. Og den morsomste scenen må dere bare få med dere! Hopp frem til 1.30:

Så ja, litt oppslukt har jeg vært. Og veldig inspirert. Doctor Who er en så fantastisk serie, med så mye variasjon i handlingen fra episode til episode, men jeg elsker tanken på å kunne gå inn i en telefonboks og reise hvor som helst og når som helst i hele universet. Hvis Doktoren skulle dukke opp i bakgården min en vakker dag, ville jeg sluppet alt og blitt med ut i universet. Aller helst skulle jeg gjerne vært en Time Lord selv, med min egen Tardis, men det får vel være måte å være realistisk på. Tross alt er jeg ikke fra Gallifrey eller har to hjerter. Sniff. (Men min egen sonic screwdriver kan jeg skaffe meg, yaaay!)

For hundre år siden, da internett ikke eksisterte, tegnet jeg mye. Og malte litt. Jeg hadde en bok som jeg ofte drodlet i, og jeg var faktisk ikke så verst til å tegne. Så kom internett. Og dansen, da. Dansen tok en del tid, sånn blir det når man har en drøm om å være med i Cats, men internettet tok mye tid. De siste årene har jeg nesten ikke tegnet og i hvert fall ikke malt. Jeg har riktignok fotografert en del, men når enhver med speilreflekskamera og Deviantart-konto eller mobilkamera og Instagram-konto tar cirka en million bilder hver pr. døgn, så føler jeg liksom at det ikke er noe igjen å ta bilde av.

På slutten av 2013 begynte jeg å lese i Å tegne er å se av Betty Edwards, og jeg ble litt inspirert til å finne frem tegnesakene mine. Som med alt annet gikk det en veldig besettende intensiv periode før jeg la fargeblyantene til side, og det dukker fremdeles opp korte og intensive perioder som starter med at jeg ser en tegning, et maleri eller en «speed painting»-video på Youtube og blir kjempeinspirert, så jeg bestemmer meg for å bli verdensmester i å tegne. Jeg har ambisjoner, det kan man ikke nekte for. Men motivasjon er en annen sak. All utvikling begynner med små steg, bitte små babysteg. Og det er selvfølgelig kjeeeeedelig. Jeg får egentlig bare slå meg til ro med at det ikke er så farlig om jeg ikke blir verdens beste til å tegne, male, danse, koreografere, fotografere, løpe, holde liv i en blogg eller kunne mer enn 10 språk flytende. Det viktigste er at jeg gjør noe. «Do. Or do not. There is no try,» som Yoda sier.

Poenget mitt med dette innlegget var at jeg er besatt veldig fascinert av Doctor Who og Tardis’en, og nå for tiden er jeg inne i en veldig kreativ periode. Jeg satt og drodlet en natt det var så lenge siden jeg hadde en blyant i hånden at det føltes som noe fra verktøyskassen til en marsboer. Et par dager etter satt jeg og MALTE. Med vannfarger. Det har jeg ikke gjort på minst 910 år! Slik ble resultatet, forresten:

Da jeg ble ferdig med dette maleriet, begynte jeg å fundere på å kanskje male en skikkelig kul akvarell av Tardis’en? Selv om det kan se ut til at jeg er et naturtalent med pensel (det er i hvert fall det foreldrene mine påstår, kvar synest best om sine barn), visste jeg at det er fryktelig lenge til den vakre dagen da jeg kan male en Tardis i verdensrommet med vannfarger. Men ved hjelp av Photoshop og noen gode referansebilder, derimot. Og så har me juksa litt.

Æres dem som æres bør: Stock photos Tardis: http://advancedgraphics.com/product/tardis-dr-who/ Clouds: http://www.deviantart.com/art/Dark-Cotton-Clouds-168451107 Space: http://www.deviantart.com/art/Space-custom-box-background-436917829 Canvas texture: http://www.deviantart.com/art/High-Res-Canvas-Texture-89880013 Watercolor tutorial and brushes How to Make a Realistic Watercolor Painting in Photoshop: http://medialoot.com/blog/realistic-watercolor-painting-photoshop-tutorial/

Som noen kommenterte på Instagram: «What a dope pic!» Det betyr visstnok noe i retningen «For et jævlig kult bilde!» Jeg er ganske fornøyd selv.

[Babytegn]

0

Det er en voksende trend blant hørende foreldre å lære seg babytegn for å kommunisere med spedbarn, selv om spedbarna ikke er døve i det hele tatt. (Dette er ganske ironisk, i og med at CI-barn ofte blir nektet muligheten til å lære seg tegnspråk og gå på skole med andre tegnspråklige, men det har jeg allerede tatt opp i dette innlegget.)

For små barn kan det ta tid å utvikle rent tale, for dette krever veldig god kontroll over de mange musklene i tungen og stemmebåndene, noe som tar flere år å beherske fullt ut. Derfor kan det være av stor fordel for spedbarn å lære babytegn, for da får barna mulighet til å kommunisere med foreldrene og omgivelsene mye tidligere enn om det bare er fokus på talespråk. I tillegg blir det lettere for både foreldrene og barnet, fordi barnet kan for eksempel uttrykke at det er sultent ved gjøre tegnet for «mat» istedenfor å skrike i en evighet mens foreldrene forgjeves prøver å gjette seg frem til om det er trøtt, tørst, trenger å bytte bleie, sulten osv… For ikke å glemme at forskning har vist at barn som lærer babytegn/tegnspråk har bedre språkutvikling enn barn som bare har lært talespråk, samt at tospråklige barn har høyere intelligens. Det er ingenting å tape på å lære seg babytegn, med andre ord!

Jeg har jobbet som tegnspråklærer i et par år, og det er morsomt å se voksne mennesker som allerede har et eller flere (muntlige) språk i seg, prøve å knekke tegnspråkkoden. Men noe helt annet er det med småbarn, har jeg oppdaget etter at jeg begynte å lære niesen min tegnspråk. Å si at hun kan tegnspråk nå er en overdrivelse, ettersom hun dessverre ikke får så mye tegnspråklig innflytelse utenom den lille tiden jeg tilbringer med henne. Men det er faktisk utrolig spennende å se hvordan hun oppfatter et visuelt tegn, assosierer det med en ting eller en farge, f.eks. «fisk», og gjentar tegnet når hun ser den samme tingen ved en senere anledning. Hun klarer å «si» tegnet med en gang selv om det er aller første gang hun bruker det, og det limer seg fast i den indre ordboken med sementlim.

I Oslo har to venner av meg, Megan og Petter, startet et firma der de tilbyr kurs i babytegn, BeSeen, i tilfelle du som snubler inn her er hørende og nybakt foreldre.

Apropos tegnspråk, jeg vil minne om at jeg har en konkurranse her i bloggen frem til søndag 2. mars. Premien er to fribilletter til forestillingen Sjalusi av tegnspråkteatret Teater Manu. Klikk her for å delta!

[Smakebit på søndag – Å tegne er å se]

16

"Å tegne er å se", Betty Edwards

Antagelig er det slik at venstrehjernen, som var forvirret og hemmet av det uvante bildet hvor den ikke kunne navngi og symbolisere som vanlig, koblet seg fra. Og arbeidet ble overtatt av høyrehjernen. Perfekt! Høyrehjernen er den rette halvdel for tegnearbeid. Ettersom høyrehjernen er spesialisert for oppgaven, synes den at tegning er lett og morsomt.

Det var en gang for veldig lenge siden en jente som faktisk ikke var så ille til å tegne. Men så la hun blyanten fra seg og fokuserte på dansen. Og tegnetalentet forvitret til et nivå der selv ikke strekmennesker ble anatomisk korrekte.

Hver gang jeg logger inn på Deviantart, blir jeg alltid misunnelig på alle de flinke menneskene som kan tegne helt fantastiske ting. Men istedenfor å sukke oppgitt og innbille meg at det toget er gått, begynte jeg å titte i Å tegne er å se av Betty Edwards, en veldig interessant bok om tegning, hvordan hjernen fungerer og hvordan man kan bruke høyre side av hjernen til å bli flinkere til å tegne. Jeg valgte å dele en smakebit fra denne fordi jeg synes det er veldig spennende å lese hvordan hjernen arbeider og hva man kan gjøre for å påvirke venstre- og høyrehjernen. Smakebiten er hentet fra den delen som handler om å tegne opp-ned for å lure venstrehjernen til å gi fra seg kontrollen og la høyrehjernen styre streken. Under kan dere se hvordan det gikk da jeg prøvde meg på opp-ned-tegning:


Første forsøk på å tegne opp-ned.


Ja, sånn bortsett fra at fyren ser ut som om han har altfor store klær og veldig lite hode, samt et uttrykk som tyder på at det er noe som stinker.


Andre forsøk, betraktelig bedre!

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.