Jeg hadde håpet at det skulle skje 31. oktober, på selve Halloween. Men ankomsten ble forsinket, og jeg ble smått skuffet over å gå glipp av sjansen til å kunne kalle noen «mitt lille monster» (på en kjærlig, Lady Gaga-måte). I dag, et par timer før daggry, bestemte hun seg endelig at det var på tide å møte verdenen. Plutselig slo det meg hvilken dato det er i dag. Femte november. Hva forbinder vi med femte november? Guy Fawkes. Og hva forbinder vi med herr Fawkes? V for Vendetta!

Så, velkommen til verden, min lille V! Jeg skal prøve å bli verdens kuleste tante.

Jeg har en lillebror. Hver gang jeg blir spurt hvor gammel han er, må jeg tenke nøye etter hvor lenge det er siden nittenåttiåtte eller hvor mange lys det var på hans forrige bursdagskake. Vi har et helt åkei søskenforhold, noen hakk bedre enn det vi hadde som små og helt klart mange hakk bedre enn da vi begge var midt i den verste hormonstormen i puberteten. Åkei nok til at han stiller opp som sjåfør hvis det er skikkelig krise, som den gangen jeg var på Jafnadhr utenfor Sarpsborg og trengte en film som jeg hadde glemt å ta med meg, eller da jeg måtte komme meg fra Oslo til Fagernes på tre timer midt i verste fredagsrushtiden.

Lillebror er født i Finnmark, vokste opp på Rødvedt, gikk på Steiner(ungdoms)skolen i Bærum, ser ut og oppfører seg som en råner fra Østfold (mangler bare plysjterninger i bilruta) og kommer meget sannsynligvis til å være den som fører familienavnet videre, så godt overens han kommer med småbarn. Jeg nøyer meg med å være den kule tanten for hans fremtidige avkom. (Etter at jeg så filmen Cinema Paradiso, håpet jeg at han en dag skulle møte en vakker italiensk dame og få en sønn som er like kul som ungen i filmen. Det hadde vært noe.)

Da vi var små og jeg nettopp hadde mistet hørselen, var vi ofte på Ål Folkehøgskole for at mamma, pappa, lillebror og resten av slekten skulle lære tegnspråk. Den gangen var lillebror ganske flink på tegnspråk (han fant til og med opp et helt nytt tegn for «lørdag»! Samme tegn som «godteri», for før i tiden fikk vi lørdagsgodteri), men etterhvert som årene gikk, ble det til at jeg overtok mesteparten av pratingen, og nå er lillebror fryktelig flink til å svare med nikking, hoderisting, latter eller et forvirret uttrykk mens jeg snakker hull i hodet på ham.

En gang spurte han mamma om hvorfor jeg mistet hørselen. Hun fortalte at det var fordi jeg ble veldig syk, og doktoren som kom på hjemmebesøk så ikke hvor alvorlig det var. Lillebror sa at han skulle finne doktoren og banke ham. Hvis ikke det er søskenkjærlighet, så vet jeg ikke hva det kan være.

Del 11 av 30 i listen Dag for dag.

Del 3 av 30 i listen Dag for dag.

Mormor syklet til sykehuset med veer da moren min meldte sin ankomst til verden, og ettersom moren min ble født på selveste «Oslo-dagen», fikk hun bildet sitt i avisen og gave-bankkort på hele 100 kr fra Christiania Bank- og Kredittkasse. I løpet av oppveksten rakk mamma å reise verden rundt (nesten!) siden hun var så heldig å ha en far som jobbet som flyvert hos SAS. Etterhvert ble det førstegangstjeneste i militæret og tannpleiersekretærutdanning. Så dukket jeg og lillebror opp, og mamma ble hjemmeværende husmor som bakte boller, tok oss med på lange bilturer og gjorde andre ting som kjennetegner en trygg og god barndom. Da lillebror og jeg var store nok, begynte mamma å jobbe som barnehagetante i noen år før hun vente tilbake til karrieren som tannpleiersekretær. Mamma er en slik mor som bryr seg om barna sine, stiller alltid opp som publikum uansett hva du gjør, ringer nesten daglig for å spørre om alt står bra til og som bryter seg inn hos deg for å sjekke at alt faktisk står bra til om du ikke svarer på en melding innen fem timer. True story.

Pappa er fra Bærum, men kunne like gjerne kommet fra villmarken, der han trives best. Som liten gikk han på ski til skolen eller stakk av fra skoleområdet for å gå tur i skogen isteden. Som de fleste attenåringer gjennomførte han verneplikten, men da året var omme, ble han værende i Hæren i et par tiår til og reiste mye omkring. Deretter brukte han noen år på å sitte i store, fine direktørkontorer hos Telenor mens han jobbet med HR, som jeg ikke har noen anelse om hva er for noe. Til slutt bestemte villmarkens sønn seg for å si opp, skaffet seg en hund og en flokk med hester, og flytte til langt uti huttiheiti. Noe av det første folk bemerker når de møter pappa og meg samtidig, er hvor mye vi ligner hverandre. Utseendemessig, altså. Jeg synes et par timer i Oslomarka er friluftsliv nok.

Begge mine foreldre har gjort veldig mye for meg i årenes løp, og til tross for at jeg ofte kunne være en skikkelig trassunge, klarte de likevel å gjøre et selvstendig og veloppdragent menneske av meg. Mamma er den kreative som støtter meg i alt jeg gjør, uansett hva det er; pappa er den jordnære som passer på at jeg ikke har hodet i skyene hele tiden, og ved et par anledninger prøvde han å foreslå at en trygg kontorjobb med stabilt inntekt kanskje kunne være en idé. Uansett er begge svært stolte av meg (noe de ofte forteller meg), og jeg setter svært stor pris på alt de har gitt meg og lillebror.

Jeg oppdaget tilfeldigvis at min oldefar har æren for at vi kaller « » for gåseøyne. Det synes jeg er veldig kult, som den nerden jeg er.
Fra Sitattegn, anførselstegn, gåseøyne, hermetegn – hodepine i norsk typografi: «Han [Max Richard Kirste, min oldefar!] anga to løsninger for sitering, en med anførselstegn og en med gåsøyne (som var navnet han ga « »)»

I kveld var Martine og jeg på Ringen Kino for å se filmen om Max Manus. Filmen skulle være med undertekst, men det viste seg at kinoen hadde solgt skinnet før bjørnen var skutt: De hadde ikke mottatt den tekstede versjonen selv om vi kjøpte billetter til denne. Vi fikk heldigvis pengene tilbake, og til tross for manglende undertekst, ble vi sittende for å se hele filmen. Martine fikk vist hvor flink hun er til å stille opp som tolk på kort varsel, og tolket hele filmen for moi. (Og hun får naturligvis lønn for det, jeg har allerede sendt en sms til Tolkesentralen og sagt i fra om det uventede oppdraget.)

Max Manus var en veldig flott film og opplevelsen ble understreket av den fantastiske lyden på Ringen Kino. Helt fra introen der de viste mer og mer urovekkende avisoverskrifter mens de spilte gåsehudfremkallende musikk, til den angstfylte spenningen når Oslogjengen plasserte bomber på de tyske skipene og til gledesbølgen av rødt, hvitt og blåttt på slutten. Jeg satt og kjempet mot tårene, og jeg ble lettet da lyset gikk opp og jeg så at Martine også hadde vanskelig for å holde på tårene.

Det var en merkelig følelse å gjenkjenne alle gatene i filmen. «Det er jo Vika! Oj, det der er ved Suhms gate!» Det er bare litt over 60 år siden Norge var okkupert, det er egentlig ikke så lenge siden. Alt jeg så på lerreten skjedde i de gatene som jeg går i til daglig. Jeg har egentlig aldri vært klar over hvor mye arbeid våre helter la i undergrunnsbevegelsen og hva de ofret for friheten.

Farfar var også med i en undergrunnsbevegelse. Han ble 22 år det året da de tyske soldatene okkuperte Norge, bare et år yngre enn jeg er nå. Jeg vet at han ble arrestert og satt i fangeleiret Grini, men ellers vet jeg nesten ingenting om hva han gjorde under krigen. Nå som jeg har sett filmen om Max Manus og Oslogjengen, føler jeg at jeg har lyst til å få farfar til å fortelle meg alle detaljene om sin rolle i kampen mot nazismen.

Jeg er imponert over innsatsen til alle som har jobbet med filmen, alle foran og bak kameraet har gjort en veldig god jobb. Det er veldig flott at de lagde denne filmen, for jeg tror absolutt vi som lever idag trenger en liten påminnelse om hva som skjedde for knappe seks tiår siden. Vi må ikke glemme hva som skjedde, det er den eneste måten vi unngår at historien gjentar seg.

Min oldefar er nevnt i Store Norske Leksikon:

Kirste, Max Richard, 1873-1948, tyskfødt boktrykker; norsk statsborger i 1904. Borgerbrev som boktrykker i 1908 og bokbinder i 1913. I 1918 ble han eneinnehaver i Kirstes Bog- og Kunsttrykkeri. Trykkeriet ble tidlig kjent for sin kvalitet og høye kunstneriske standard, og stod for en rekke praktverker om kunst og kunstindustri. Kirste fikk mange utmerkelser for sine produkter.

Det er litt tøft, synes jeg.