Stikkord: Drømmeri

I natt dro jeg til New York i drømmen. Jeg har planer om å reise dit en dag for å danse i noen måneder, og besøket mitt i natt var visst en slags impulstur jeg tok for å forberede meg til den store reisen. Når man gjør noe på impuls i stedet for å planlegge, glemmer man lett å pakke med seg viktige ting. Kamera, for eksempel. D’oh. Men jeg bare tenkte, i drømmen, at det er bra dollaren er så billig slik at jeg bare kunne ta en tur innom B&H for å kjøpe et nytt kamera.

Den eneste gangen jeg faktisk var i sentrum av byen, var da jeg kjørte taxi fra flyplassen til stedet jeg skulle bo på. Bare en kjapp tur mellom skyskraperne før det bar videre til en forstad et stykke utenfor byen, oppå et høydedrag. Huset, et privat hjem, lå så høyt oppe at jeg begynte å skjelve av høydeskrekk da taxien omsider hadde besteget den bratte bakken. Og jeg har vanligvis ikke høydeskrekk, bare en mild aversjon mot å stå for nær kanten av et høyt stup eller lignende.

Det private hjemmet leide ut rom til gjester. Bortsett fra familien som eide huset (mor, en temmelig fraværende far, sønn på sju-ish og datter på fem-ish), bodde det også et eldre ektepar der og en annen norsk jente som kom omtrent samtidig som meg. Senere dukket en australsk venninne av meg tilfeldigvis opp, og hun ble så glad for å se meg at hun prøvde å spise meg. (Dere kjenner den følelsen, ikke sant?)

Neste dag spiste familien og alle gjestene sammen, og på en eller annen måte kom vi inn på temaet flamenco. Jeg tror kanskje jeg fortalte om noe og brukte sevillanas som en lignelse. De andre visste ikke hva sevillanas var for noe (det er en spansk folkedans, og kan danses både alene og som pardans), så jeg spratt opp og danset for dem. (Merkelig nok visste de ingenting om flamenco fra før, men da jeg stilte meg opp for å danse, begynte de å klappe på flamenco-måten.)

Mens vi snakker om sevillanas, se hva jeg fant mens jeg lette etter en passende video å slenge inn her! En purung versjon av flamencolæreren min er med i denne, hun fortalte oss ikke hvilken av jentene som var henne, men jeg synes den rødkledde jenta som danser med den andre jenta, ligner veldig på henne, så da tror jeg det er henne:

Så våknet jeg.

PS: Hør på lyden av kastanjettene i videoen, veldig imponerende. Vi har øvd litt på å danse sevillanas med kastanjetter på skolen, men sammenlignet med danserne i videoen, både høres og ser vi særdeles taktløse ut. Jeg må begynne å øve mer.

Jeg må snart lære at det ikke finnes noe som heter «bare ti minutter» når jeg skal ta en høneblund fredagskveld. Den lille høneblunden har en tendens til å bli til full sikkelkoma som varer i et par timer lenger enn de opprinnelige ti minuttene. Skikkelig digg å våkne klokka to om natten med upusset tenner (Jeg spiste ostepop før jeg sovnet. Ekstra digg) og alle lampene på. Denne gangen fulgte det i tillegg med en drøm av det ikke fullt så hyggelige slaget, selv om begynnelsen var litt koselig da denne delen tok plass på Sund Folkehøgskole, som jeg jo har gode Jafnadhr-minner fra.

Først var jeg i Telenor Arena på øving. De hadde satt opp søte, små telt over hele plassen, og inni noen av teltene var det badekar og dusj. Husker ikke hva som skjedde mellom her og neste «scene»:
Jeg befant meg plutselig på Sund FHS med noen av jentene fra D1. Vi snakket om spøkelser, av en eller annen grunn. Jeg fortalte dem at det spøkte på Sund, og skulle vise dem bildet av damen som visstnok gikk igjen på skolen. Vi gikk derfor ned i kjelleren der alle de gamle klassebildene henger. Der fant vi noen flere fra Bårdar, samt en jente som også er med i denne Eurovision-greia vi holder på med for tiden. Jeg fant noen ark med intervjuer og fotografier på et bord. Av en eller annen grunn handlet de om moi (fantastisk narsissistisk). Selvfølgelig måtte jeg ta meg tid til å skumme gjennom alt. Teite meg.

Plutselig kom jeg på at jeg skulle til NRK for å bli sminket før generalprøven til delfinalen i Eurovision (Bårdar er pauseunderholdning neste tirsdag, jeej!) Til info: Sund FHS ligger i Nord-Trøndelag, sju timer fra NRK-huset på Marienlyst. Jeg skyndet meg dit, bare for å oppdage at jeg var en halv time forsinket til sminkingen. Jeg oppdaget også at jeg hadde glemt å ta med sceneantrekket mitt. Uprofesjonelt. Flaut. Veldig. Læreren min hadde dette «jeg er ikke sint, jeg er bare veldig, veldig skuffet»-minen. Nevnte jeg flaut? Vi tok bussen ut til Telenor Arena mens jeg prøvde å finne ut hvordan jeg skulle klare å komme meg hjem etter kostymet mitt og tilbake før generalprøven. Så våknet jeg og marerittet var over.

Bårdar, Eurovision og narsissisme. Jeg trenger definitivt et sosialt liv utenfor skolen og meg selv.

Et veldig sikkert vårtegn for meg er at jeg får mer livaktige, mer innholdsrike drømmer. I natt drømte jeg at jeg tok bussen hjem sent på natten. Bussjåføren kjørte forbi min holdeplass, og i stedet for å stoppe da jeg ba ham om det, kjørte han videre til neste holdeplass – som lå flere timer unna. I raseri endte jeg med å knuse alt kjøkkeninventar i et hus da vi kom fram, og gikk for å legge meg. Da jeg stod opp igjen, så jeg i speilet at jeg hadde fått en del knust glass i håret. Noen av disse glassbitene var blitt presset inn i huden i løpet av natten, så jeg stod og plukket ut skårene med en lett morbid fascinasjon – jeg kunne kjenne hvordan de store bitene gled gjennom huden og slapp seg løs fra hodebunnen, litt vondt gjorde det og blødde som en gris gjorde jeg, men like fullt syntes jeg det var fascinerende å trekke glass ut av alle sårene.

Som å være med i en Stephen King-roman.

Natten før drømte jeg noe som kunne blitt en episk filmtrilogi på linjen med Ringenes Herre eller noe i den duren: Jeg tror jeg var i Venezia, det lignet veldig på Venezia med mange kanaler, broer og gamle bygninger. Mens jeg gikk en tur i den lumre kvelden, traff jeg uventet på mange bekjente (bl.a. Chet Walker, en av de faste gjestepedagogene på Bårdar, og han var uvanlig glad for å se meg. Episk WTF; han er kjent for å være litt diva og i drømmen var han helt «Heeeeellu, Anne-Line! Lovely to see you!») Avsporing. Etter noen meter fikk jeg en veldig rar følelse i hele kroppen, som om det var en slags kraft i meg som plutselig kom frem fra underbevisstheten. Den kom en eksotisk sigøynerjente mot meg og da hun så meg, løftet hun pekefingeren opp. På siden av pekefingeren hadde hun tatovert et øye. Dette øyet «fulgte» meg, og i neste øyeblikk viste jenta meg en dør som jeg skulle gå gjennom.

Jeg kom til et rom som var pyntet med slør, okkulte symboler og forskjellige gjenstander. I rommet var det to kvinner. Den ene sa til meg at spåkona (den eldre damen bak henne) ikke tok imot flere kunder den kvelden, men spåkona ba henne gå ut av rommet. Hun snakket med meg, la opp tarotkort (pussig nok ikke tarotKORT som vi kjenner til, men kort på en slags svevende flatskjerm med tekst som dukket opp etterhvert som kona spådde meg. Så mye kulere enn en iPad.) Jeg husker ikke helt hva som ble sagt, men tror det var noe med at jeg var utvalgt som heks til å bekjempe et eller annet i en annen verden som er forbundet med vår verden. Så viste hun meg ut gjennom den samme døren jeg kom inn gjennom, men jeg kom ut til en skogslysning. Resten av det jeg kan huske var omtrent som traileren til The Spiderwick Chronicles (fra 00:45-ish og utover).

Hvis det ikke var for at jeg måtte stå opp, så hadde jeg blitt værende i drømmelandet for å få med meg episke slagsmål mot mystiske vesener, oppdagelse av en ukjent verden og slutten på sagaen. Dumme vekkerklokka.

Jeg har oppdaget at når jeg drømmer at jeg snakker med noen, foregår samtalen muntlig. Men hvis jeg snakker med en døv person i drømmen, så kommuniserer vi på tegnspråk. Jeg har svært sjelden gjesteopptreden av døve mennesker i drømmene mine. Jeg er tydeligvis egentlig en hørende person med hørselsmangel.

Drømte forøvrig at jeg traff Elisabeth I.C. i natt. Hun var veldig forfatterekstatisk og snakket om Fant du henne, Anton? mens hun gestikulerte vilt og jeg kom med «Iiih!»-kommentarer innimellom. Deretter traff jeg en gjeng døve ungdommer og det var da jeg oppdaget at jeg skiller mellom tale og tegnpråk etter hvem jeg snakker med i drømmer.

For mange år siden besøkte jeg ofte forskjellige hus. Et av disse husene var enormt, med utallige etasjer og store, luftige rom med takhøyde som ville fått bygårdene på Majorstua til å falle sammen av misunnelse. I natt besøkte jeg dette huset, for første gangen på mange år.

Jeg hadde fullstendig glemt dette huset, men med en gang jeg stod i et av rommene, visste jeg at jeg hadde vært der før. Mye hadde forandret seg, men stemningen og menneskene var stort sett som før. Jeg aner ikke hvordan jeg kom dit og jeg kunne ikke se hvor huset lå, for det var kraftig sollys i alle vinduene. Men jeg visste at jeg skulle gå helt opp til toppetasjen for å studere et eller annet.

I en av etasjene så jeg den gretne portneren/bokhandleren, som såvidt kastet ett blikk i min retning før han jobbet videre med noe foran seg. I et annet rom skvatt jeg til da jeg så den eldre damen som alltid hadde på seg fine klær (og plutselig visste jeg at hun het Mabel). Som vanlig var jeg ikke sikker på om Mabel var et virkelig menneske eller et gjenferd.

Forandringen i dette rommet var en sortkledd skikkelse som satt på en barokksofa i hjørnet nærmest døra, og snortet kokainstriper. Jeg så ham ikke med en gang jeg kom inn i rommet, men da Mabel gikk mot hjørnet, oppdaget jeg ham. Jeg skyndet meg videre til neste etasje.

Før i tiden var de øverste etasjene (eller kanskje det var enda flere etasjer over disse) fulle av gamle bøker, men nå var mer enn halvparten borte eller byttet ut med nyere bøker som jeg aldri har hørt om. Det var mange barnebøker der, av typen Detektiv Nancy drew, Hardy-guttene og Bobsey-barna. Blant annet.

Mens jeg så gjennom Nancy Drew-bøkene, våknet jeg.

I natt drømte jeg at jeg var en røyker. Ikke bare en røyker, men en storrøyker. Jeg drømte noe annet også, men det jeg husker best fra drømmen, var at jeg alltid hadde en tent sigarett mellom fingrene eller i munnen. Jeg kunne kjenne hvordan jeg trakk inn røyken, kjenne hvordan røyken spredde seg i lungene mine og deretter ble blåst hardt ut gjennom munnen eller nesa.

Da jeg våknet, kjentes munnen min ut som om noe hadde krøpet inn for et halvt år siden, dødd en uke etter og blitt liggende frem til denne morgenen.

Æsj.