I natt drømte jeg at jeg var i leiligheten min da en mann med en pistol prøvde å bryte seg inn. Døra var heldigvis kraftig nok til å holde ham ute, men han klarte likevel å lirke inn armen og begynte å skyte for å skremme meg. Jeg satt inntil et hjørne for å ikke bli sett, men til slutt klarte han å treffe meg i beina. Så forsvant han og jeg løp ut for å få hjelp til å ringe politiet, for jeg kan jo ikke ringe selv. Alle menneskene gikk bare forbi, helt til jeg klarte å tvinge en fyr til å ringe for meg. Men politiet hadde viktigere saker å ta seg av enn å fange en bevæpnet og skytegal mann.

Rimelig kjip drøm, men heldigvis bare en drøm. Mesteparten av den, iallfall. Men det med å ikke være i stand til å få tak i hjelp når det står om liv og død; dét er den brutale virkeligheten. Pr. dags dato er det fortsatt ikke mulig for hørselshemmede å komme i direkte kontakt med nødetatene. Vi kan sende en sms til en sentral i Mosjøen, som videreformidler denne til nødetatene, men som Grete Faremo sa: «teknologien som brukes i dag for sending av sms garanterer ikke umiddelbar respons.» Du kan altså få hjelp, men det er ikke sikkert du får hjelp før det er for sent. Eller for å si det på denne måten: Hvis DU blir utsatt for en bilulykke, og jeg er første person til ulykkestedet, kan DU i verste fall dø fordi jeg ikke kan få tak i sykebil raskt nok.

Eller for å bruke et annet eksempel, tatt fra virkeligheten: 22. juli. Folk gjemte seg for en mann som skjøt for å drepe. De kunne ikke ringe etter hjelp, for de risikerte å bli oppdaget. Så de sendte tekstmeldinger til foreldre, venner og postet på Twitter, for det var ikke mulig å få direkte kontakt med politiet via sms.

Det er derfor DU også bør bry deg om dette, ikke bare de hørselshemmede.

Så sent som i mai meldte Dagbladet at Regjeringen utsetter bygging av nytt nødnett. Behovet for nødnett har vært kjent i årevis, og til tross for all teknologien vi er omgitt av nå i 2012, er det fortsatt ikke mulig å få på plass et nytt nødnett nå. Dette er mer enn kjipt, dette er grotesk.

Ny drøm. Underbevisstheten min innbiller seg visst at jeg er Stephen King:
Jeg var i Oslo og tuslet rundt. Jeg merket at jeg hadde noe i nesa og prøvde å plukke det ut. Alle busers mor kom ut av nesa. Den var på størrelse med en uskrelt peanøttkapsel, mest melkeaktig i farge, men også litt sort. Først trodde jeg det var sot, sånn som når man tråkker rundt i London en hel dag og snyter svart snørr en hel uke etterpå. Men det viste seg at det sorte var hår. En eneste bunt med langt, sort hår. Da jeg tok en nærmere titt, oppdaget jeg et lite dukkehode som håret kom fra. Det var et blekt ansikt, fredfylt uttrykk med lukkede øyne, slik som disse dukkene. Sakte forvandlet ansiktet seg til et babydukkeansikt med trutmunn og øyelokk som vippet, fremdeles like blekt som et japansk spøkelse. Det ene øyet blunket mot meg før ansiktet igjen forandret seg og tok form av et demonansikt. Så våknet jeg.

Lurer på hva Freud ville sagt til disse drømmene.

Hva får du hvis du krysser en sci fi-film proppet med romvesener og en Indiana Jones-film med en hemmelig tunnel? Det som kunne blitt en skikkelig awesome drøm på morgenkvisten. Dessverre våknet jeg før det ble noe skikkelig action, og før jeg rakk å utforske den særs interessante tunnelen jeg fant mens jeg måkte saueskitt. Underbevisstheten min suger. Å drømme at du måker i et sauefjøs uten gummihansker mens du bekymrer deg for e.coli-smitte, liksom.

Den awesome delen av drømmen begynte da jeg oppdaget at det var en tunnel under båsen, og jeg måkte fortere i håp om å rekke å utforske tunnelen i beste Indiana Jones-stil (forhåpentlig minus en diger rullestein og ymse feller). Før jeg kom så langt, la jeg merke til at det var noe sært med himmelen utenfor (vi befant oss i Gabels gate, forresten. Sauefjøs på Frogner?). Først var det mørke, truende regnskyer, men plutselig dukket det opp et slags markhull/sort hull/sluk som sugde inn skyene og litt av omgivelsene som en tornado. Jeg tenkte bare at jeg håpet jeg ikke ble sugd opp, og fortsatte ufortrødent å måke saueskitt.

Neste gang jeg så opp på himmelen, var den tilbake til normal, men veldig stjerneklar til tross for at det var ettermiddag og fortsatt lyst. Fiolett, rosa, mørkeblå himmel og masse stjerner. Plutselig åpnet det seg et nytt markhull som spyttet ut en bil med et merkelig, utenomjordisk utseende. Bilen endret liksom form flere ganger før det kom ut noen menn som så ut som russiske torpedoer, og de gikk inn i bygningen på den andre siden av veien. Det var da jeg tenkte jeg kanskje burde skygge unna. Og så våknet jeg.

En natt denne uken drømte jeg at jeg var på date med Anette Trettebergstuen på det som visstnok var kontoret hennes i Utlendingsdirektoratet. Av en eller annen grunn var hver eneste barnehage- og samtalebøker jeg har hatt opp gjennom årene der, så hun visste alt om meg. Litt sært, men hun var heldigvis veldig søt og hyggelig.

I natt drømte jeg at jeg bodde på internat. Alle de andre beboerne hadde reist hjem for helgen, og midt på natten dukket en vaskemann opp og ville spille et spill. Han var veldig, veldig hyggelig, men jeg syntes likevel han var skummel på en øksemorderaktig måte, så jeg ville ikke slippe ham inn på rommet mitt. Men han insisterte. Etter hvert viste det seg at det spøkte på internatet.

I neste scene var det plutselig midt på dagen og jeg var ute med en kamerat. Av en eller annen grunn bestemte vi oss for å gå til et nedlagt vannverk for å se om vi fant noen savnede ofre fra Utøya, men før vi skulle snike oss inn i bygningen, måtte vi sjekke om kysten var klar fra et tre. På trestammen var det et digert reir med millioner av hvite edderkoppegg.

Noe sier meg at jeg kunne blitt Stephen Kings arvtaker om jeg hadde begynt å skrive disse drømmene mine i romanform.

Sommertid er drømmetid. Den tiden da drømmene mine blir ekstra livaktige og merkes bedre i kroppen når jeg våkner, så jeg tar meg selv i å tro at det jeg nettopp drømte er noe som har skjedd på ordentlig.

I går morges drømte jeg at jeg så på en film som handlet om en jente som var ettersøkt av myndighetene. Men samtidig som jeg så på filmen, var jeg også hovedpersonen i filmen. (Det hadde vært kult; et slags underholdningsmedium hvor du kan velge hvilken rollefigur du vil være og så opplever du handlingen som om den var virkelig!) Jeg/rollefiguren hadde et utseende som minnet om en fin blanding av Maria Amelie og Maria Mena. I begynnelsen foregikk filmen utenfor Kristiansand Dyrepark, etterhvert forvillet jeg meg til noe som lignet Stortinget t-banestasjon, bare større og mer «amerikansk» og fullt av militærkledde menn som prøvde å fange meg mens jeg svingte meg oppover vegger, over gjerder og klatret på ventilasjonsrør i beste parkour-stil. Innimellom pauset jeg filmen for å gå på kjøkkenet og pynte en sjokoladekake jeg hadde bakt kvelden før. Jeg ble skuffet da jeg våknet og innså at sjokoladekaken i kjøleskapet fremdeles var like upyntet, for jeg var overbevist om at jeg allerede hadde gjort det.

I går ettermiddag tok jeg en (altfor lang) høneblund, og da drømte jeg at jeg så på et eller annet tåpelig Jackass-program (tror jeg) og jeg fikk det for meg at jeg skulle finne et par jerv. Som tenkt, så gjort; jeg fant to jerv som ikke likte at jeg fanget dem, så de bet seg fast i armene mine. Da jeg fikk dem av, gikk jeg litt formålsløst rundt i en tunnel før jeg havnet på et kjøkken hvor moren min var. Jeg spurte henne om hun husket når jeg fikk stivkrampesprøyten og om vi kanskje kunne dra på legevakten for å ordne det. «Kanskje det, hva har skjedd?» spurte hun. «Jo, jeg prøvde å kose et par jerv,» svarte jeg nonchalant mens mitt halvvåkne jeg slo seg for pannen over hvor teit det var mulig å bli.

Apropos drømmer, for mange uker siden hadde jeg en drøm som gikk ut på at akkurat den dagen var det siste skoledag og jeg var så lykkelig fordi jeg endelig var fri. Nå har den dagen omsider kommet, jeg er frifrifriFRI! Fri på ordentlig! Jeg skal ikke tilbake til det stedet igjen til høsten eller noensinne! Endelig <3

Du vet det er vår når du husker drømmene dine bedre, og nevnte drømmer er mer fargerike og surrealistiske enn vanlig. Forleden natt drømte jeg at jeg var på et kjøpesenter med Børgeking. Vi skulle på kafé, men først skulle herr Skråmestø inn i en butikk for å se på noe. Imens gikk jeg til kafeen for å sjekke hva slags utvalg av te de hadde. De hadde forskjellige løste, som de hadde puttet oppi ymse krukker, syltetøysglass og Norgesglass. Mens jeg snuste rundt etter en te jeg hadde lyst på, kom det en dame til meg. «Du må være forsiktig slik at ikke en te havner oppi en annen slik at det blander seg,» sa hun til meg, og for å vise hva hun mente med det, tok hun en skje, puttet den oppi en krukke med te, og et øyeblikk senere lå det en teskje teblader og blandet seg med tebladene oppi en annen krukke.

Det eneste jeg svarte til det hun gjorde, var å se skeptisk på henne mens jeg gjorde en mental facepalm. Like etterpå kom herr Skråmestø til kafeen og hjalp meg med å plukke ut de feilplasserte tebladene. Da våknet jeg.

Du drømmer at Oz ikke er en varulv, men en gigantisk varkanin, og du blir med Willow, Xander og  Spike ut på landet for å slippe fri kanin-Oz, og selv om det er midt på dagen, blir Spike ikke til støv.

Ja, jeg har Buffy-maraton. Å se hele fjerde sesong på tre dager gjør noe med hodet ditt.

Det var siste skoledag. Aller siste skoledag. Sola skinte, foajeen på skolen var fullt av ferieklare studenter. I samme sekund som jeg fikk vitnemålet mitt, utbrøt jeg «Endelig er jeg fri! Til helvete med denne drittskolen!» mens en ufattelig glede bruset gjennom meg.

Så våknet jeg og det gikk opp for meg at det fremdeles er ni uker igjen.

Fuuuu…

Natt til mandag drømte jeg at tre damer jeg kjenner hadde funnet ut at jeg hadde en hemmelig blogg, og de truet meg med at jeg måtte slette alt jeg hadde skrevet der. Jeg nektet å gjøre som de sa, for vi bodde jo i Norge og her har vi pinadø meg både ytrings- og handlingsfrihet. De svarte med å rotte seg sammen med andre mennesker og lage en skikkelig svertekampanje, og jeg måtte slette flere mindre hyggelige kommentarer fra folk som ikke tar fem øre for å skape drama av et par hønsefjær, men ellers gjorde jeg mitt beste for å ignorere bråkmakerne.

Det verste er at jeg vet at det finnes slike sutrete, gnålende dramamennesker i virkeligheten. Jeg håper bare jeg slipper å ha noe med dem å gjøre.

I natt dro jeg til New York i drømmen. Jeg har planer om å reise dit en dag for å danse i noen måneder, og besøket mitt i natt var visst en slags impulstur jeg tok for å forberede meg til den store reisen. Når man gjør noe på impuls i stedet for å planlegge, glemmer man lett å pakke med seg viktige ting. Kamera, for eksempel. D’oh. Men jeg bare tenkte, i drømmen, at det er bra dollaren er så billig slik at jeg bare kunne ta en tur innom B&H for å kjøpe et nytt kamera.

Den eneste gangen jeg faktisk var i sentrum av byen, var da jeg kjørte taxi fra flyplassen til stedet jeg skulle bo på. Bare en kjapp tur mellom skyskraperne før det bar videre til en forstad et stykke utenfor byen, oppå et høydedrag. Huset, et privat hjem, lå så høyt oppe at jeg begynte å skjelve av høydeskrekk da taxien omsider hadde besteget den bratte bakken. Og jeg har vanligvis ikke høydeskrekk, bare en mild aversjon mot å stå for nær kanten av et høyt stup eller lignende.

Det private hjemmet leide ut rom til gjester. Bortsett fra familien som eide huset (mor, en temmelig fraværende far, sønn på sju-ish og datter på fem-ish), bodde det også et eldre ektepar der og en annen norsk jente som kom omtrent samtidig som meg. Senere dukket en australsk venninne av meg tilfeldigvis opp, og hun ble så glad for å se meg at hun prøvde å spise meg. (Dere kjenner den følelsen, ikke sant?)

Neste dag spiste familien og alle gjestene sammen, og på en eller annen måte kom vi inn på temaet flamenco. Jeg tror kanskje jeg fortalte om noe og brukte sevillanas som en lignelse. De andre visste ikke hva sevillanas var for noe (det er en spansk folkedans, og kan danses både alene og som pardans), så jeg spratt opp og danset for dem. (Merkelig nok visste de ingenting om flamenco fra før, men da jeg stilte meg opp for å danse, begynte de å klappe på flamenco-måten.)

Mens vi snakker om sevillanas, se hva jeg fant mens jeg lette etter en passende video å slenge inn her! En purung versjon av flamencolæreren min er med i denne, hun fortalte oss ikke hvilken av jentene som var henne, men jeg synes den rødkledde jenta som danser med den andre jenta, ligner veldig på henne, så da tror jeg det er henne:

Så våknet jeg.

PS: Hør på lyden av kastanjettene i videoen, veldig imponerende. Vi har øvd litt på å danse sevillanas med kastanjetter på skolen, men sammenlignet med danserne i videoen, både høres og ser vi særdeles taktløse ut. Jeg må begynne å øve mer.