[Smakebit på søndag – The Dancer Within]

11

«I do know that dancing and making dances are as necessary for me as breathing and that the most difficult, heart-pounding, muscle-burning day of dancing is better than the most tranquil day without it.» (Bill Evans)

Da jeg var i en bokhandel i Los Angeles, falt blikket mitt på en veldig oransje bok. Det neste som fanget oppmerksomheten min, var ordet «Dancer» og danseren. Jeg plukket opp boken, bladde litt, leste litt og hadde så veldig lyst til å sitte i bokhandelen til jeg hadde lest alle historiene. Men det kunne jeg ikke, og jeg hadde allerede kjøpt nokså mange bøker. Så kom jeg til New York, fikk lånekort på biblioteket og fant ut at de har denne inne på biblioteket for utøvende kunst! (Selvfølgelig.)

I The Dancer Within finner vi historien til mange av underholdningsbransjens beste dansere. Rose Eichenbaum har intervjuet og fotografert disse danserne. Hver danser ble spurt «Hvorfor danser du?» For meg er det veldig inspirerende å lese hva dansen betyr for de forskjellige personene, og interessant å få vite hvordan de jobber. En ting jeg la merke til, er at dans og danserens innstilling faktisk minner mye om zen. Til tross for at alle danserne i boken for lengst har passert 40-årene, er det få av dem som har klart å legge danseskoene fra seg. Sånn vil jeg også ha det; beholde danseskoene på føttene så lenge jeg kan.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Livstegn fra Englenes By]

3

Nå er det vel på tide med en liten oppdatering fra Englenes By. Jeg har egentlig ikke gjort stort annet enn å danse, danse og danse litt til. Jeg har tatt tre jazzklasser, tre ballettklasser, en steppeklasse, en teaterdansklasse og en cabaretklasse, og neste uke blir det 11 klasser til! Wohoo! Jeg merker at buksene begynner å bli litt vanskelige å få på seg. Ikke fordi jeg har fråtset i amerikansk søppelmat, men fordi dansemusklene mine har vokst seg store og sterke. Det har vært revolusjonært for meg som danser å komme til USA. I flere år har jeg bygget opp dårlige vaner fordi jeg ikke helt oppfattet hva lærerne mente når de kom med muntlige korreksjoner, men her i USA har jeg fått fysisk korreksjon, dvs. lærerne her «formet» bokstavelig talt kroppen min med hendene sine slik at jeg kommer inn i riktig stilling og bruker musklene riktig. Og ikke bare litt; de haler og drar og dytter til jeg nesten får krampe og da merker jeg forskjellen veldig tydelig. I begynnelsen var det selvfølgelig veldig slitsomt for kroppen min å tvinges inn i uvante former, men nå er jeg blitt sterkere der jeg skal være sterk og har bedre kontroll over hver bevegelse. Det er fremdeles langt igjen før disse nye formene er blitt «automatisert», så jeg kommer til å jobbe mye med dette fremover.

Livet ellers:

Jeg fant frem til Kat von Ds tatoveringsstudio! Ved studioet var det en butikk med alskens nips og bøker og klær som speiler Kats smak. Veldig kult sted.

I butikken ved studioet fant jeg de to selvbiografiene Kat von D har rukket å skrive. Jeg syntes den ene var interessant å lese, så jeg kjøpte den. Som dere ser i bildet over, er boka signert. Den var allerede signert på forhånd; jeg så dessverre ikke snurten av Kat da jeg var innom. Hmf.

Tirsdag kveld flyttet jeg fra North Hollywood til West Hollywood. Sofaverten min, Hank, ønsket meg velkommen med hele FIRE bokser Ben & Jerry’s-iskrem. Dessuten har jeg fått mitt eget rom og min egen nøkkel, så jeg kan komme og gå som jeg vil mens Hank er på jobb. Dette veier definitivt opp for den kjedelige opplevelsen med min sofavert i San Francisco!

En av dagene forrige uke tok jeg bussen til Americana on Brand. Selvfølgelig ikke uten å gå meg bort på veien. Americana er et shoppeområde med diverse klesbutikker, kafeer, restauranter og én bokbutikk. Neida, jeg kjøpte ingen bøker der. Flinke meg. Men jeg spanderte på meg en kirsebærmuffins som var veldig søt og god!

Fredag prøvde jeg å komme meg til Chinatown, men jeg somlet så mye før jeg dro hjemmefra at da jeg nesten var fremme, måtte jeg snu slik at jeg ville rekke å stikke innom Fountain Theatre for å hente nøkkel til Ipeks leilighet og deretter ta metroen til LAX for å plukke opp Ipeks foreldre. Senere fikk jeg vite at Chinatown i New York er mye bedre enn Chinatown her i LA, så da sparer jeg heller det til jeg kommer til NYC.

Etter at jeg hadde levert foreldrene i North Hollywood, tok jeg banen tilbake til sentrum. Mens jeg stod og ventet på bussen, dukket det plutselig opp flere politimenn på motorsykkel. Etter dem kom sikkert tusen syklister rullende nedover Hollywood Boulevard! Jeg rakk også å få meg en ny venn på bussholdeplassen, Jessica som aldri har vært noen sted og som ble veldig inspirert av at jeg hadde reist så mye.

Lørdag kveld var det duket for verdenspremieren på en helt ny versjon av Cyrano! Foreløpig kan jeg ikke si så mye om forestillingen her, ettersom jeg skal skrive anmeldelse for Døves Tidsskrift og jeg vil ikke bruke opp alle ordene. Men jeg skal poste anmeldelsen etter at bladet er publisert. Dere kan lese om stykket på teaterets nettside.

Stolt Ipek etter forestillingen, med blomster fra Teater Manu og ektemannen sin.

En av de andre skuespillerne i ensemblet, Martica. Hun var så snill at hun ga meg skyss hjem etter forestillingen.

[Danse i en kaffemølle]

0

Her har jeg deltatt på flere ballett- og jazzklasser de siste to ukene. Det var veldig deilig å komme i gang med dansingen igjen og å møte folk som jeg har mye til felles med. Nivået på klassene her er selvfølgelig ikke så høyt som jeg er vant til, men samtidig er det en fin danseferie å gå tilbake til det grunnleggende og bare fokusere på å utføre bevegelsene korrekt og oppdage hva slags uvaner man har, istedenfor å hele tiden strebe etter å klare de mest halsbrekkende triks. Blant annet viste det seg at jeg har vært fryktelig sløv med hoftene, så det er en av tingene jeg har jobbet mye med i det siste og som jeg kan fortsette å jobbe med fremover.

Danseskolen holder til i lokalene til en tidligere kaffemølle.Utsiden av bygningen er stort sett uforandret, og under taket kan vi se en del av maskineriet som fantes i dette rommet før i tiden. Selve bygningen er rundt 100 år gammel, mens danseskolen ble grunnlagt i 1983 av Penny Leto, en veldig hyggelig dame. Alle pedagogene som underviser her, er veldig dyktige og hyggelige!

Vinduene er noe av det jeg digger mest med dette stedet. Midt i en svett ballettklasse kommer det plutselig en forfriskende bris inn i salen. Deilig!

Kyla og meg i velkjent dansepositur.

Etter danseklassene er det viktig å tøye godt. Da er det veldig fint å få tøyehjelp av danseskolens maskot, Honey ♥

Seee! «Anne – guest artist from Norway», det er meg det! Jeg gjorde en improvisasjon basert på noe av det jeg har gjort med koreograf Sølvi Edvardsen i forbindelse med et prosjekt som forhåpentlig blir til en forestilling juni 2013!

Det var åpen kveld sist torsdag, folk fra danseskolen kunne vise frem «works in progress» for publikum. Mye fint og morsomt å se på. Dessverre fikk jeg ikke tatt så mange bilder, for det var altfor dårlig lys for standardobjektivet mitt.

[Når jeg er i California…]

2

Jeg vet at det er en stor verden der ute, med milliarder på milliarder av mennesker. Men hittil har jeg ikke klart å finne en eneste person som er hørselshemmet og profesjonell danser. Som lever av å danse, akkurat som jeg har så lyst til å gjøre. Via en video på Fjesbok fant jeg ut om D-PAN, Deaf Professional Arts Network, hvor jeg igjen fant Antoine Hunter, en døv danser og koreograf som grunnla Urban Jazz Dance Company. Når jeg er i California, skal jeg besøke kompaniet og forhåpentlig begynne å bygge opp min karriere som danser ved hjelp av mennesker med samme utgangspunkt som meg.

Jeg kan ikke forklare hvor glad jeg ble for å oppdage dette. Det er ingen hemmelighet at det er hardt å være danser, og hvis du er hørselshemmet i tillegg, må du også kjempe mot fordommer fordi folk tror at det er umulig å bli profesjonell danser hvis du ikke kan høre musikken. Jeg vet at jeg kan danse, jeg har utdannelse som danser, dans er min lidenskap, så hvorfor skulle det at jeg ikke hører bety mer enn at jeg brenner for dansen? Men nå vet jeg at de tblir andre boller! Jeg skal vise verden at ingenting kan hindre meg, for jeg er ikke alene.

To andre dansenyheter:
– Jeg er med på et spennende prosjekt med bl.a. koreograf Sølvi Edvardsen. Målet er forestilling i 2013. Les mer om forprosjektet.
– Jeg har fått adgang til PRODA, så nå blir det litt mer dans om dagen!

[Ballett på Blitz-huset]

1

Frrige helg fikk jeg en artig forespørsel: Kunne jeg koreografere en liten ballett som Oslo Queer kunne fremføre i homoparaden kommende lørdag? Det ble til at jeg valgte å la meg inspirere av de fire småsvanene fra Tsjajkovskijs Svanesjøen. Og sånn gikk det til at jeg lærte bort ballettrinn i Blitz-huset. Hvor mange har noe så grensesprengende på cven, liksom? Resultatet kan dere se i paraden på lørdag. (Dere som ikke har mulighet til å ta turen: De lovte å filme oppvisningen, og videoen skal jeg poste her når den kommer.)

Mens vi venter på den store dagen, kan dere kose dere med et par videoer av denne stakkato småsvaner-delen:

[Teaser]

2

Jeg har ikke hatt tid til å skrive noe som helst her og jeg er maks døgnvill etter å ha tilbrakt en helligdag (les: søndag) på Chat Noir, så nå tror jeg at i går var tirsdag og i dag er onsdag, men det er jo i morgen og da skal vi ha forestilling på Chat Noir i to dager før jeg har velfortjent langhelg som skal tilbringes med Thea fra Bergen som jeg skal drikke kakao med på Bistrol Hotell fordi vi alltid drikker Bergens beste kakao når jeg er på den kanten av landet og i helgen skal jeg altså introdusere henne for Oslos beste kakao, og deretter er det bare to og en halv dag igjen til jeg endelig kan nyte den etterlengtet friheten min og aldri sette mine bein på det stedet på Tullinløkka igjen.

Jeg ser frem til å bli mindre døgnvill og få bedre oversikt over livet mitt.

Hva driver vi så med på Chat Noir? Sprader rundt i nettingstrømper, Madonna-bh og tyll mens vi ruller rundt i snø. Helt sant. Jeg har bildebevis.

Marianne Aulie kan bare gå hjem og vogge, jeg har paljetter på bh’en og blå tyll på stumpen!

Nå fikk du kanskje lyst til å ta turen innom Chat Noir 8. og 9. juni? Det er fremdeles ledige billetter, løp og kjøp!

[Hæla i taket (helt bokstavelig)]

2

Etter dagens økt med koreografi hadde jeg delvis avrevet hud på tre tær. Ikke så uvanlig når du er danser, føttene utsettes for mange slag og mye friksjon i dans. Mer uvanlig er det kanskje at tærne mine fikk denne skaden fordi foten min traff taket. Gjentatte ganger. Ingenting er som å bli løftet i et rom med latterlig lav takhøyde. Hæla i taket, bokstavelig talt.

Min partner var littegranne mer uheldig enn meg; etter timen gikk han ut av rommet med litt lysere stemme etter at jeg klarte å lande kneet mitt på helt feil sted. Ups.

Billetter til D3s hovedproduksjon er lagt ut. Dere kan kjøpe disse hos Chat Noir (Bårdar Akademi, 8. og 9. juni.)

[TV-tryne og Jafnadhr]

0

Jeg har visst lekt litt på kopekassen i de tusen hjem. Aber natürlich kan du se det på nett-tv hvis du gikk glipp av sendingen i kveld. Jeg har ikke fått sett den tolket versjonen ennå, men noen av «Så fliiink du er!»-smsene nevnte audition i Sverige. Filmingen skjedde før jeg fikk svar fra dansekompaniet jeg hadde sendt søknad til. Dansekompaniet skal bare vurdere mannlige dansere til neste sesong, så det blir ikke audition i Sverige på meg likevel. Men jeg skal sende søknad til andre dansekompanier fremover, så da er det bare å se om det blir napp et sted. Mange planer har jeg uansett, så det skal nok skje noe gøy etter at skolen er ferdig, uansett hva det blir!

De mer queer-orienterte la kanskje merke til at jeg bedrev suggestiv promotering for festivalen Jafnadhr. Jafnadhr 2011 vil bli arrangert på Hove Leirsenter i perioden 10.-16. juli. Hvis du er mellom 16 og 30 år, er homo/lesbisk/bi/aseksuell/transperson/hetero/liberal/Zaphod Beeblebrox/ikke kjip og konservativ, så gjør du best i å holde av denne uken i kalenderen din. Jeg har kanskje ikke snev av julestemning, men Jaffisstemning, I has it! Det er 200 dager og tre timer til moroa begynner, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å vente så lenge! Jaffis ♥!

[Bak tyllen og fasaden]

5

Nasjonalballetten forbereder seg til årets runde med den tradisjonsrike balletten Nøtteknekkeren, og klassen min har hatt gleden av å se på et par prøver på Operaen, i de store, luftige salene hvor danserne boltrer seg hver eneste dag. For en opplevelse!

Hele kompaniet er med og danser når Nøtteknekkeren settes opp, godt over femti dansere. I tillegg deltar også elevene fra Operaens Ballettskole i flere scener. De to dagene min gruppe var innom for å sitte i et hjørne og beundre de store danserne, var vi i den største salen. Inne i salen var det behagelig varmt, og det var uvanlig frisk luft der til å være en sal full av svette dansere som har holdt på i noen timer (det gjør noe med Bårdarstudenter å oppleve fenomenet «frisk luft» i samme kontekst som «timevis med dans», med de salene som vi er vant til fra skolen!).

Danserne hadde pause da vi kom inn i salen og inntok våre tildelte plasser ved speilet. Det første som slo meg er hvor stor kontrast det er mellom de vakre, overjordiske skapningene vi ser på operascenen til vanlig, og disse menneskene vi så i salen: normalt, litt slitent utseende; flere av jentene så ut som om de kunne brekke i to når som helst, så spinkle og utmagret som de var; så å si alle danserne var ikledd lag på lag med plagg for å holde musklene varme. Underbitt, overbitt, kviser, utestående ører, poser under øynene. Nei, disse danserne var noe helt annet enn de skjønne, tyllkledde sylfidene vi trodde vi kjente.

Alle lå eller satt på gulvet; tøyde eller gjorde mageøvelser (meget viktig for et sterkt senter, ikke for forfengelighetens skyld, må vite) eller varmet opp med yoga. Salen var stille (også et uvanlig fenomen for oss fra Bårdar, så vant som vi er til prat og støy og ekko hele dagen lang), men energien i salen bygget seg gradvis opp, det ble litt mer lyd herfra og derfra som starttiden for neste økt nærmet seg. Danserne småpratet seg imellom, ballettmester og koreograf og pianist diskuterte dagsplanen.

Som ved et signal, reiste flere seg opp og samlet seg ute på gulvet; småtrinn ble testet ut, korreksjoner ble gitt, lyden av utallige tåspisskopar klakket så man både kunne høre og kjenne den gjennom gulvet. Så samlet danserne seg mer i flokk, beveget seg i flokk, gjorde myke bevegelser halvveis, som for å spare krefter som skulle slippes løs litt senere. Igjen, som ved et signal, ble gulvet plutselig tømt for folk. «Nå skal vi prøve!» sa ballettmesteren.

Myk musikk fra den enslige pianisten i det ene hjørnet. Clara og Nøtteknekkerprinsen danser over scenen i en forsiktig, men vakker duett. En danser kommer inn, enda en danser kommer til, så flere. Borte er de halve bevegelsene, her sparer vi ikke lenger på kreftene, og til tross for de mange lagene med ullklær kan man forestille seg de spinkle, men utrolig sterke kroppene som flyr over gulvet og strekker seg ut i vakre linjer.

Innimellom ble vi minnet på at det fortsatt bare er prøver vi observerte; noen bommer på et par trinn og viser dette ved å rynke impulsivt på ansiktet før flyten og masken gjenopprettes; noen henger akkurat et par tellinger etter og myke bevegelser blir til midlertidig, hastig løping før danseren kommer inn på riktig sted i musikken og flokken. De er fortsatt bare mennesker, og mennesker gjør sine feil i blant. Noen gjør kanskje den samme dumme feilen noen ganger, blir frustrert, prøver en gang til, får det til på det nye forsøket og puster lettet ut. Noen krasjer nesten inn i andre, utbryter «Ups, sorry!» (mange av danserne i Nasjonalballetten kommer fra forskjellige land, så den daglige kommunikasjonen skjer på engelsk) mens de ler litt av sin egen tabbe.

To timer senere hadde de rukket å danse seg gjennom hele andre akt. En velfortjent pust i bakken mens de tørket av seg svetten, og et knippe fjetret Bårdarstudenter gikk ut av salen, fylt av inspirasjon og motivasjon. Hele veien ned til utgangen trippet og småhoppet jeg, rastløs etter å kunne strekke meg ut i like grasiøse linjer som disse flinke ballerinaene. Neste onsdag skal vi se generalprøven på hovedscenen, og da blir det med fornyet beundring for danserne, for nå vet vi hvor hardt de jobber bak tyllen og fasaden.

Everything was beautiful at the ballet. Graceful men lift lovely girls in white.