[Tomhet]

0

På lørdag satt jeg i sofaen og tenkte. Tenkte på følelsen av at det var noe som manglet i tilværelsen min, og som har manglet i ganske lang tid. Jeg har hatt vanskelig for å komme meg opp om morgener, for det var liksom ingenting å stå opp til og det eneste jeg gjorde i løpet av dagen, var å sitte og lese, bare avbrutt av «obligatoriske» treningsøkter. Plutselig slo det meg hva denne tomheten skyldtes: Dansing! Eller mangel på sådan. Det var evigheter siden min forrige danseklasse. Ikke rart jeg følte meg så tom og rastløs når noe av det viktigste i livet mitt manglet. Så jeg meldte meg på sommerkurs da jeg oppdaget at det var oppstart denne uken.

I skrivende stund har jeg allerede rukket å være med i 11 klasser og skal være med på cirka fire klasser daglig hver dag til 10. august. Selv om jeg har vondt overalt og kollapser i senga hver kveld, føler jeg meg endelig hel igjen.

[Trippelt kjør]

0

Det beste med å leve i et fritt land er at jeg kan velge akkurat hvordan gårsdagen skulle tilbringes: Iført pyjamas. I senga. Hele dagen. Det var akkurat det jeg trengte etter de siste ukers hardkjør. Én ordentlig fridag til å koble fullstendig ut og ikke tenke bevegelser, intensjon, forlengelser og så videre. For nå ligger neste ordentlige fridag veldig langt inne i fremtiden. Trippelt kjør med Membran i Operaen, The Deaf Northern Lights Theatre på Island og åpningsshowet til Jafnaðhr i Østfold. Jeg tror jeg kan sove ut i slutten av juli en gang. Hvis vi ikke skal bruke slutten av juli til å forberede turné i august.

Yay.

Nå må jeg gå og lage en koreografi. Se på disse bildene fra mobilen min, dere.

Hvis du lurer på hva i all verden det siste bildet viser, kan du få svaret hvis du får med deg forestillingen 6. eller 7. juni. Værsågod, dagens teaser.

[En kantine med utsikt]

3

Idet jeg skrev overskriften, slo det meg at jeg burde hatt et bilde som viser utsikten fra operakantina. Jeg kan se Oslofjorden og den uendelige blå himmelen. Jada, det er her jeg sitter akkurat nå, og ja, utsikten er helt fantastisk. De selger også god og billig mat til sultne dansere og musikere. Og napoleonskaken de har her… Jeg vurderer å søke jobb som operavaskedame slik at jeg kan spise lunsj og napoleonskaker her hver dag resten av livet.

Vi flyttet til Operaen mandag forrige uke, og nå er det bare én måned igjen til premieren. Ifølge koreografen Sølvi er vi helt etter skjema. Betryggende. Men jeg må innrømme jeg gleder meg til jeg ikke lenger trenger skilles fra den kjære senga mi grytidlig for å trene på SATS før jeg lukker meg inn i et svett dansestudio flere timer om dagen. Så trøtt og sliten… (Men du verden, så flotte muskler jeg har fått!)

Her noteres det flittig og mye, både trinn, replikker, intensjoner og tilbakemeldinger. Vi har rekkefølgen på plass på papiret, og snart skal vi begynne å gå gjennom hele greia fra A til Å, etter å ha jobbet stykkevis og delt helt siden mars.

Ballettsjefen er for meg det Bieber er for en fjortis. Nesten. Det var et snev av fjortishysteri å lese i trynet mitt da jeg nesten løp på henne her om dagen. For ikke å snakke om alle danserne fra Nasjonalballetten. <fjortis>OMG, OMG, OMG.</fjortis>

Å være her i Operaen har inspirert meg til å bli en flinkere operagjenger. Blant annet har jeg fått med meg danseforestillingene Over hodet under huden og Different Shores, og jeg har kjøpt billett til min aller første operaforestilling! Jeg kjenner noen av danserne som skal være med i Salome, så jeg er nesten nødt til å få med meg det. Sesongboka for 2013/2014 har forøvrig kommet ut, og du verden, så mange spennende forestillinger det skal være her! Jeg kommer antakelig til å bruke opp skattepengene på opera- og ballettbilletter, men det blir verdt det.

Dette har ingenting med Operaen å gjøre. Jeg så en herre med hatt som var riktig så pen i tøyet. Sånn er sjelden kost i våre dager.

Hvem skulle trodd at isopor kunne lage så beksvart røyk? Ingrid og jeg drev og improviserte litt på kvelden i går, og da vi dro, oppdaget vi røyken som veltet seg opp fra Middelalderparken og etterhvert flammene som glimtet til blant alt det svarte. Godt brannkorpset fikk det under kontroll. Dagens lærdom: Ikke lek med nødbluss og isopor.

[Sånn går nu dagan]

0


Hvis dere lurer på hva i all verden jeg egentlig driver med, får dere finne ut av det ved å kjøpe en billett eller ti til Membran – Beethovens testamente på Operaen 6. og 7. juni. Kthxbai.

[Live from Trafo]

0

Akkurat nå sitter jeg og ser på opptak av et opptak (jada, småtåkete mobilkameraopptak av et videoopptak) av en improvisasjon jeg gjorde forrige uke, i den hensikt å lære meg hele greia (1:30 minutter!) utenat. Takk og pris for sakte avspilling, for her går det fort i svingene!

[D-dagen]

3

I går var den store D-dagen. Et prosjekt som jeg ble med på for to år siden, hadde prøvestart i går. Min første store dansejobb, som jeg faktisk for ordentlig lønn for! (I motsetning til da NRK leide inn gratis arbeidskraft fra skolen jeg gikk på, da de trengte billig underholdning til Ski VM og Eurovision, noe som forøvrig er et veldig alvorlig problem for dansere og andre utøvere i Norge: Sosial dumping.) Det føles fantastisk å endelig være i gang med noe som har ligget langt borte i horisonten så lenge, og i tillegg føles det utrolig deilig å endelig få en så stor sjanse til å vise at ja, jeg kan jobbe som danser selv om jeg ikke hører. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til å vise frem resultatet på scene 2 i Operaen! Denne bloggen har hatt «I just wanna dance» som undertittel i gudene vet hvor mange år, men nå blir det endelig sving på sakene! Nå skal jeg bare danse, danse, trene og danse de neste 79 dagene ♥ (Og deretter flyr jeg til Island for å danse litt til der, i et annet prosjekt som er minst like spennende!)

Og nå, over til noe helt annet:


Jeg hadde venninnebesøk forleden, og hun hadde med seg bebisen sin, en skikkelig kosesyk chihuahuafrøken ved navn Hai.


Nevnte venninne var nylig i USA og tok med seg en flaske av Trader Joe’s bringebærvinaigrette til meg. Jeg konsumerte store mengder av denne da jeg bodde i NYC. Jeg er vanligvis ikke typen til å spise salat alene, kun som tilbehør. Men med bringebærvinaigrette kan jeg til og med jafse i meg ruccola som en Duracellkanin.


Fra lørdagens frivilligvakt på Kattehuset. En av de andre vaktene hadde med seg en veldig nysgjerrig chihuahua som hadde tunga konstant på utstilling. Jeg visste ikke hva «nistirring» var før jeg så kattenes reaksjon på vofsen. Som om en marsboer hadde landet på jorden.

[Siden sist…]

4

Jeg må innrømme at det er litt mer artig å ta bilder og legge dem ut når jeg kan bruke et superenkelt program som Windows Live Gallery istedenfor Photoshop. Det enkle er ofte det beste. Ettersom laptopen min har vært til reparasjon helt siden jeg returnerte fra statene, har det vært litt dårlig med oppdatering her. Men nå er den kjære laptopen min tilbake, så da er det på tide med litt bilder!

Jeg begynner med begynnelsen:

I august var jeg statist i et par filmer. I Mormor og de åtte ungene spilte jeg henholdsvis en pent kledd frøken som satt med en kopp kaffe, og en forelsket frøken som gikk forbi togstasjonen med typen sin. I «Blind» spilte jeg kultivert kinogjenger. Dere vet, en sånn som ser filmer hos Cinemateket. Jeg har jo allerede nevnt dette, men ikke vist bilder! Nå vet dere hvem dere skal se etter når dere skal se Mormor og de åtte ungene.

Alle vet at jeg elsker te. Ikke alle vet at jeg også er fan av Star Wars. Så, tesil formet som Dødsstjernen er derfor intet mindre enn awesome.

I midten av september tøffet Stina og jeg til Kristiansand for å vise frem dansen vi har jobbet med i sommer. Vi var supergira før visningen og enda mer supergira etterpå. Døves Kulturdager får nok et gjensyn neste år. I mellomtiden kan dere se dansen på video! (Jeg visste at det var en god idé å spontankjøpe videokamera!) Damer og herrer, her har dere «Det er den draumen»:

I slutten av september fikk jeg plutselig en annen dansejobb. Anledningen var Saudi-Arabias nasjonaldag, så vi var en gruppe dansere som kledde oss opp i nasjonaldrakter og danset forskjellige folkedans. En ting jeg lærte om arabiske kvinner, var at de må ha nakke- og leggmuskler av stål hvis de danser slikt som vi danset. Veldig artige dans, men til å få hjernerystelse av, gitt.

Veldig behagelige klær, man trenger ikke tenke på å trene eller barbere beina på forhånd.

Bortsett fra dansing har jeg også bedrevet litt tegnspråkundervisning. Jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å jobbe litt som tegnspråklærer, og nå underviser jeg fire ganger i uken på nivå 0, 1 og 2. Sånn blir det penger på k0ntoen av. (Men fortsatt ikke nok til at jeg kan flytte tilbake til Oslo. Sukk.)

Nå går vi over til nyere hendelser: PARIS!

Jeg måtte overnatte på flyplassen natt til torsdag, for det gikk ingen buss eller tog dit mellom klokka 1 og 6. Hvilket lyst hode hos NSB fant på dette? Heldigvis utnyttet jeg tiden godt og lagde en liste over ting jeg ville få med meg mens jeg var i Paris. Tre hele dager til å løpe byen rundt krever god planlegging.

På flytogstasjonen fikk jeg det første kultursjokket da jeg prøvde å finne ut hvordan jeg skulle komme meg fra A til B og hva slags billett denne manøveren krevde. Jeg kan bitte litt fransk, men de driver jo ikke med «le chat est sur la chaise, le singe est sur la branche» der. (Bonus til de som tar referansen her.) Men jeg kom meg omsider avstede og havnet på riktig sted.

Jeg bodde på Blue Planet Hostel ikke så langt fra Gare de Lyon. Hostellet var nokså… klamt. Som i «høy luftfuktighet, duggete vinduer, klam seng». Og dusjen var så udelikat at jeg bare dusjet én gang i løpet av de tre nettene jeg var der. Frokosten: En kopp varm drikke fra automat og en plastinnpakket vanlig eller sjokoladefylt croissant. Internet Explorer. Tja. Heldigvis var betjeningen veldig hyggelig.

Det første jeg gjorde da jeg hadde sjekket inn, var å gå ut for å ta inn stemningen i byen. Jeg spaserte til Île Saint Louis hvos jeg fant mange små, søte butikker.

Sjokolade! Makroner!

Eiffeltårnet! I neonfarger. Fås kjøpt cirka overalt.

Etter at jeg var ferdig med rundturen på øya, ga magen beskjed om at det var lunsjtid. Jeg stakk innom kafeen Au lys d’Argent og bestilte «omelette des pommes de terre et crêpe au jus de citron frais et thé». Utmerket valg, maten var utrolig god! Både omeletten og pannekaken med sitronsaft.

På naboøya fant jeg Notre Dame. Imponerende arkitektur.

Imponerende interiør.

Neste stopp var Shakespeare and Company, en bokhandel enhver bokorm burde foreta et par pilgrimsferd til. Så mange bøker, og så artig pynt utenfor vinduet i annen etasje.

Jeg kom meg tilbake til hostellet etter en spasertur langs boulevard St. Germain og et lite besøk i en butikk som hadde dino-kjeks. Gledelig gjensyn med favorittkjeksen. Enda et gledelig gjensyn ble det senere på kvelden da jeg traff Maeve og Annabelle! Maeve traff jeg på Jafnadhr i 2007 og Annabelle traff jeg da jeg besøkte Maeve i Sydney. Fire år har gått siden vi møttes, så det var veldig hyggelig å se dem igjen! Vi spiste middag på en etiopisk restaurant. Et digert fat med diverse vegetarsaus/dip og en haug pannekake-lignende bakst som vi brukte til å spa opp dippen med. Interessant måte å spise middag på, men fantastisk godt!

Fredag startet jeg med en tur til kirken Sacre-Coeur i Montmartre. Innsiden av kirken lignet i grunn nokså på Notre Dame, men her kunne vi gå ned i krypten og opp i kuppelen. Krypten var ikke så mystisk og skummel som jeg ventet, det var veldig høyt under taket og romslig. Veien opp til kuppelen var mer spennende, med trange vindeltrapper og stier over taket under kuppelen.

Sacre-Coeur ligger på det høyeste punktet i Paris, så utsikten er ypperlig. Og omsider fikk jeg sett Eiffel-tårnet!

Nedslitte trapper etter årtier med besøkende.

Lunsj/middag ble inntatt på en indisk restaurant som hadde en vegetarmeny til bare 12 euro, inkludert for-, hovedrett og dessert. Linsegryten jeg fikk til hovedrett, var utrolig god. Etterpå trillet jeg god og mett videre nedover mot Pigalle for å finne Moulin Rouge.

En annen gang skal jeg se en forestilling her.

Her skulle det være en spennende skildring om min tur i katakombene, men dessverre ble dette et besøk som må spares til neste gang jeg besøker Paris. Katakombene var stengt på grunn av en feil med ventilasjonssystemet. Meh. På den lyse siden: Metroen fra katakombene til Allée des Cygnes kom opp i dagslys på slutten av reisen og gikk gjennom et nabolag med fine, gamle bygninger som jeg dagdrømte om å bo i.

Allée des Cygnes. Idyllisk.

Ved enden av alleen traff jeg på en gammel kjenning fra New York; Frihetsgudinnen! Riktignok i litt mindre format.

Mens jeg spaserte nedover alleen, la jeg merke til et veldig høyt hvitt tårn. Jeg fant veien helt frem til tårnet, men ble ikke mer klok på hva det var for et slags tårn, annet enn at det er innmari høyt.

Jeg fant en buss som fraktet meg fra det høye tårnet til Triumfbuen. Denne tingesten er diger, som dere kan se i et bilde tatt fra Eiffeltårnet lengre nede her.

Jeg begynte å få litt dårlig tid, men rakk en tur innom Louvre. Gratis inngang fikk jeg også, siden jeg var hørselshemmet. Noen ganger har det å ikke kunne høre sine fordeler. Interiøret på Louvre var så imponerende at jeg holdt på å gå i folk ved flere anledninger fordi jeg ikke klarte å ta blikket fra de fine takene. Hvorfor bygges det ikke slike bygninger i våre dager?

Jeg fant et kart over Louvre for å finne ut hvilket kunstverk jeg hadde lyst til å sjekke ut, så jeg løp rundt omkring i et forsøk på å få med meg mest mulig. Mona Lisa, selvfølgelig. Et par andre malerier som jeg husket fra min barndoms leksikon. Kjelleren i Louvre viste seg å inneholde levninger av den originale festningen. Nok til å trigge min støre drøm om å reise i tid for å se bygninger i sine opprinnelige stand.

Etter en kjapp og veldig, veldig kald dusj på hostellet tok jeg metroen til Pompidou-senteret (jeg visste ikke at det lå der jeg skulle, så det ble en severdighet til å krysse av på listen), stakk innom en kafé etter noe spiselig (en slags mini-pizza som smakte helt himmelsk) før jeg fant Maeve, Annabelle, Chrissy og Pauline på en lesbebar. Allerede tidlig på kvelden ble Maeve og jeg enige om at franske jenter er noen av de vakreste jentene, mens Annabelle og Pauline mente at nordiske jenter er veldig populære blant de franske. (Neste gang jeg drar dit, skal jeg ha på meg en t-skjorte som sier «Je suis Norvégienne!»)

Lørdag var det opp og hopp til tross for veldig få timer på øyet. Denne dagen skulle Eiffeltårnet bestiges. Det var litt kø da jeg kom.

På nivå 2. Dette tårnet er solid bygd, men jeg følte høydeskrekken rykke litt i magen mens vi tok heisen oppover.

Bakerst på venstre side ser dere Sacre Coeur. I midten foran Grand Palais. Til høyre en del av Louvre.

Tour Montparnasset i bakgrunnen.

Esplanade du Trocadéro.

På vei opp til toppen.

Endelig et bilde av moi i Paris.

Den gylne kuppelen er en del av Invalidehotellet, tidligere et hjem for veteransoldater, men nå huser det militærmuseet og Napoléons levninger.

Litt til venstre for midten av bildet ser dere Triumfbuen. Og dette bildet er tatt fra toppen av Eiffel. Det er akkurat så stor den klossen er.

Jeg ramplet tilfeldigvis inn i et konditori og gikk ut igjen, tilfeldigvis med en sitronmeringue og en kremfylt jordbærkake i en pose i hånda mi. Fristelser er vanskelig å motstå. Jeg dro til hostellet, spiste kakene og gikk rett til drømmelandet noen timer fordi jeg var så utmattet etter all traskingen de siste dagene.

Heldigvis våknet jeg i tide til å rekke enda en kveld med M, A, C og P, her tilbrakt ved en tavle som hadde dioder som lyste opp når man sprutet vann på dem.

Etter en siste (og nokså søvnløs) natt på det klamme hostellet klarte jeg på et vis å forville meg ut til terminal 2G på Charles de Gaulle-flyplassen, dyttet alle småmyntene mine på den stakkars kasseren i tax free-butikken mot litt sjokolade (ok, 250 gram Kinder Schoko Bons og en diger eske med Ferrero Rocher) og kom meg på flyet tilbake til Norge og hverdagen.

Nå trenger jeg en ny helg for å ta igjen søvnunderskuddet og noen måneder til å fylle opp sparekontoen igjen, men det var verdt turen!

[You’ve got big dreams? You want fame?]

2

You’ve got big dreams? You want fame? Well, fame costs. And right here is where you start paying … in blood.

Ja, skal man være danser, bør man være villig til å ofre seg for kunsten, liksom. På bildet over har jeg to brannsår, det ene blør, og plasteret skal liksom beskytte det tredje såret jeg fikk da neglen hang litt fast i underlaget. Men på den lyse siden: koreografien som Stina og jeg jobber med er så å si ferdig! Vi begynte å jobbe med den på mandag, lagde et par soloer på tirsdag og i dag spikret vi avslutningen, så fremover blir det bare finpussing og terping. Gleder meg til å fremføre det under Døves Kulturdager i Kristiansand i september!

En annen danserelatert ting: Jeg fikk spennende nyheter på e-post forleden angående en produksjon jeg skal være med i neste år! 2013 kan bare komme, jeg er klar! Jeg er ikke sikker på om jeg har nevnt det, men jeg skal være med på dette prosjektet: MEMBRAN – Beethovens testamente. Kom og se!

[Smakebit på søndag – The Dancer Within]

11

«I do know that dancing and making dances are as necessary for me as breathing and that the most difficult, heart-pounding, muscle-burning day of dancing is better than the most tranquil day without it.» (Bill Evans)

Da jeg var i en bokhandel i Los Angeles, falt blikket mitt på en veldig oransje bok. Det neste som fanget oppmerksomheten min, var ordet «Dancer» og danseren. Jeg plukket opp boken, bladde litt, leste litt og hadde så veldig lyst til å sitte i bokhandelen til jeg hadde lest alle historiene. Men det kunne jeg ikke, og jeg hadde allerede kjøpt nokså mange bøker. Så kom jeg til New York, fikk lånekort på biblioteket og fant ut at de har denne inne på biblioteket for utøvende kunst! (Selvfølgelig.)

I The Dancer Within finner vi historien til mange av underholdningsbransjens beste dansere. Rose Eichenbaum har intervjuet og fotografert disse danserne. Hver danser ble spurt «Hvorfor danser du?» For meg er det veldig inspirerende å lese hva dansen betyr for de forskjellige personene, og interessant å få vite hvordan de jobber. En ting jeg la merke til, er at dans og danserens innstilling faktisk minner mye om zen. Til tross for at alle danserne i boken for lengst har passert 40-årene, er det få av dem som har klart å legge danseskoene fra seg. Sånn vil jeg også ha det; beholde danseskoene på føttene så lenge jeg kan.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.