[Bekjennelser fra en Whovian]

2

I løpet av 2014 har jeg sett sporadiske episoder av Doctor Who, men da juleferien var i gang, begynte jeg å konsumere forskjellige serier på Netflix, ikke i episoder, men i sesonger. Har jeg forresten nevnt at når jeg først setter i gang med noe, så grenser det til besettelse? Nå vet dere det. Jeg har i hvert fall nå sett såpass mye av den nye Doctor Who-serien at jeg kanskje snart kan kalle meg Whovian.

Min favorittdoktor er den tiende doktoren, spilt av David Tennant, men det er mulig jeg kommer til å få sansen for den 11. doktoren (Matt Smith) også, bare jeg får sett mer av sesong 5. De mest skumle episodene jeg har sett hittil, er «The Empty Child» (sesong 1), «Blink» (sesong 3, og nå har jeg en irrasjonell frykt for statuer formet som engler…), «Midnight» (sesong 4), «Silence in the Library» (sesong 4), og «The Girl in the Fireplace» (sesong 2). Og disse to episodene skrudde tårekanalene på maks: «Doomsday» (sesong 2) og «Journey’s End» (sesong 4). Sniff. Og den morsomste scenen må dere bare få med dere! Hopp frem til 1.30:

Så ja, litt oppslukt har jeg vært. Og veldig inspirert. Doctor Who er en så fantastisk serie, med så mye variasjon i handlingen fra episode til episode, men jeg elsker tanken på å kunne gå inn i en telefonboks og reise hvor som helst og når som helst i hele universet. Hvis Doktoren skulle dukke opp i bakgården min en vakker dag, ville jeg sluppet alt og blitt med ut i universet. Aller helst skulle jeg gjerne vært en Time Lord selv, med min egen Tardis, men det får vel være måte å være realistisk på. Tross alt er jeg ikke fra Gallifrey eller har to hjerter. Sniff. (Men min egen sonic screwdriver kan jeg skaffe meg, yaaay!)

For hundre år siden, da internett ikke eksisterte, tegnet jeg mye. Og malte litt. Jeg hadde en bok som jeg ofte drodlet i, og jeg var faktisk ikke så verst til å tegne. Så kom internett. Og dansen, da. Dansen tok en del tid, sånn blir det når man har en drøm om å være med i Cats, men internettet tok mye tid. De siste årene har jeg nesten ikke tegnet og i hvert fall ikke malt. Jeg har riktignok fotografert en del, men når enhver med speilreflekskamera og Deviantart-konto eller mobilkamera og Instagram-konto tar cirka en million bilder hver pr. døgn, så føler jeg liksom at det ikke er noe igjen å ta bilde av.

På slutten av 2013 begynte jeg å lese i Å tegne er å se av Betty Edwards, og jeg ble litt inspirert til å finne frem tegnesakene mine. Som med alt annet gikk det en veldig besettende intensiv periode før jeg la fargeblyantene til side, og det dukker fremdeles opp korte og intensive perioder som starter med at jeg ser en tegning, et maleri eller en «speed painting»-video på Youtube og blir kjempeinspirert, så jeg bestemmer meg for å bli verdensmester i å tegne. Jeg har ambisjoner, det kan man ikke nekte for. Men motivasjon er en annen sak. All utvikling begynner med små steg, bitte små babysteg. Og det er selvfølgelig kjeeeeedelig. Jeg får egentlig bare slå meg til ro med at det ikke er så farlig om jeg ikke blir verdens beste til å tegne, male, danse, koreografere, fotografere, løpe, holde liv i en blogg eller kunne mer enn 10 språk flytende. Det viktigste er at jeg gjør noe. «Do. Or do not. There is no try,» som Yoda sier.

Poenget mitt med dette innlegget var at jeg er besatt veldig fascinert av Doctor Who og Tardis’en, og nå for tiden er jeg inne i en veldig kreativ periode. Jeg satt og drodlet en natt det var så lenge siden jeg hadde en blyant i hånden at det føltes som noe fra verktøyskassen til en marsboer. Et par dager etter satt jeg og MALTE. Med vannfarger. Det har jeg ikke gjort på minst 910 år! Slik ble resultatet, forresten:

Da jeg ble ferdig med dette maleriet, begynte jeg å fundere på å kanskje male en skikkelig kul akvarell av Tardis’en? Selv om det kan se ut til at jeg er et naturtalent med pensel (det er i hvert fall det foreldrene mine påstår, kvar synest best om sine barn), visste jeg at det er fryktelig lenge til den vakre dagen da jeg kan male en Tardis i verdensrommet med vannfarger. Men ved hjelp av Photoshop og noen gode referansebilder, derimot. Og så har me juksa litt.

Æres dem som æres bør: Stock photos Tardis: http://advancedgraphics.com/product/tardis-dr-who/ Clouds: http://www.deviantart.com/art/Dark-Cotton-Clouds-168451107 Space: http://www.deviantart.com/art/Space-custom-box-background-436917829 Canvas texture: http://www.deviantart.com/art/High-Res-Canvas-Texture-89880013 Watercolor tutorial and brushes How to Make a Realistic Watercolor Painting in Photoshop: http://medialoot.com/blog/realistic-watercolor-painting-photoshop-tutorial/

Som noen kommenterte på Instagram: «What a dope pic!» Det betyr visstnok noe i retningen «For et jævlig kult bilde!» Jeg er ganske fornøyd selv.

[Hverdagslig miks og katter]

4

Du bevares, som tiden flyr! Denne uken på teateret har vært veldig effektiv, og karakteren min begynner smått å komme til liv. Jeg gleder meg veldig til å komme i gang med hele pakka og vise det frem for publikum! Vi har laget en teaser, som forhåpentlig kommer om ikke altfor lenge, og da skal jeg selvfølgelig poste den her. Og det er endelig offentlig; Vi skal reise til Los Angeles og fremføre Sjalusi der! Tenk om jeg blir oppdaget av en kjent Hollywood-regissør og greier! Haha, neida.

Apropos oppdaget, jeg har fått et veldig spennende danse-relatert tilbud fra England. Mer sier jeg ikke før det er avklart og eventuelle flybilletter bestilt. Iiih!

Her er litt av hverdagen min i bilder:


Man må bare like havregrøt når den er fiolett. Egentlig liker jeg havregrøten min best med sukker, kanel og smør, men kombinasjonen gir meg kviser, så jeg eksperimenterer litt. En gang prøvde jeg å lage grøt med sjokoladepålegg. Verre enn å spise mørk sjokolade. Jeg har også prøvd å koke grøt med eplemost, resultatet kunne sikkert brukes som superlim. Foreløpig fungerer blåbær og noen dråper stevia.

Hvis noen spiser ved stuebordet, kommer Zorro og leker monobane på armlenet i et forsøk på å sjarmere seg til noen biter.


Jeg tegner og tegner. Bildet av jenta er en frihåndskopi som jeg tegnet opp-ned. Pokemon-figurene er også frihåndkopi, men riktig vei og tilfeldig valgt ut fra en oversikt over alle Pokemon-figurene. Hodefiguren øverst er mitt helt eget verk. Jeg vurderer å ramme den inn.


I natt kom jeg meg til «Perspektivtegning», som er mye lettere, for da er det bare å tegne loddrette streker (og unngå å skjelve så mye på hånda at linjene blir bølger) og plassere horisontale streker i riktig vinkel i forhold til de vertikale strekene. Barnemat.

I tillegg til tegning øver jeg også litt på fransken min. «Pour mon petit déjeuner j’ai une tasse de café, des toasts et deux æufs», liksom.

En flink av blå himmel. Hver dag med litt blå himmel er en ekstra bra dag.

Jeg har i lengre tid hatt en meiseball utenfor kjøkkenvinduet, men først nå har jeg sett noen forsyne seg av den!

Det er visst blitt fast ukentlig tradisjon at jeg baker ting hver helg. Denne gangen har jeg bakt helt veganske blåbær- og mandelmuffins.

Kattehuset har fått inn tre grå søsken, en med helt kort pels, en med middels lang pels og en med lang, supermyk pels og bedårende øyne.

[Kaffebær og regnbueteam]

1

Jeg gjør som cirka alle andre allerede har gjort, og sier «Neimen, februar allerede!» I dag var det til og med SOL ute! Jeg kan ikke huske sist jeg så sola. VÅR!

Det har skjedd mye siden sist:


Plakaten for Sjalusi har kommet! Jeg liker denne bedre enn første utkast, hvor jeg så ut som et dådyr i frontlyktene fra en bil som kom mot meg i høy hastighet.

Jeg fjernet to føflekker og en visdomstann forrige uke. Ny rekord i antall ting fjernet fra kroppen min på under en uke. Og jeg er visstnok sær som synes at det er mer avslappende å operere ut visdomstenner enn å ta blodprøve. Jeg prøver fremdeles å glise over hvor spesiell jeg er, men det gjør vondt å smile så bredt.

Apropos fjerning, jeg er altså sydd sammen på tre forskjellige steder og har ikke lov til å trene hardt. Men jeg blir ganske rastløs av å sitte stille, så i dag var jeg på SATS for å «gå tur» på tredemølle. Jeg gikk og gikk og gikk i 5.2 km/t mens jeg leste The Shining. En time senere gikk jeg av tredemøllen. Vet dere hva som skjer med kroppens romfølelse når man har tråkket på sted hvil i en time? Det føles som om du ikke går, men svever fremover. Wohoo. Hvem trenger marihuana når man har tredemølle?


Lokalavisa har skrevet om moi. Eller nei, om min nesten-navnesøster (hun mangler en bindestrek, jeg rettet på det, som dere kan se) som visstnok er vår neste Sonja Henie. Uansett, egoet har bare godt av slik selvtillitsboost som overskriften over. Jeg har hengt opp den på veggen.


Tegneøvelsene går fremover. Her har jeg bare drodlet litt sånn japanske kawaii-ting, siden de er så forferdelig enkle å få til. Regnbueteamet heier på Norge i OL-ish. (Og ja, jeg vet at blekkspruter har åtte armer. Jeg gadd ikke drodle så mange armer.)


Jeg liker at butikkene har hunder i utstillingsvinduene.

I dag kjøpte jeg kaffebønner for første gang. Jeg var bare nødt til det da jeg leste at den typen jeg valgte, hadde smak av «jordbær, roser og karamell». Men jeg er ikke sikker på om jeg tilberedte kaffen på riktig måte, så hvis noen kan gi meg gode tips, tar jeg gjerne i mot. Dette er hva jeg gjorde: 15 gram kvernet kaffebønner oppi presskanne med 250 ml varmt vann og trekke i fire minutter. Var det riktig eller helt på bærtur?

Jeg har øvd på stepping. Naboen i leiligheten under spiller så høy dunk-dunk-musikk at det rykker i dansefoten. Kanskje jeg skulle spørre noen fra A Chorus Line (som jeg så sist torsdag, veldig bra!) om de kan lære meg steppekoreografien fra forestillingen så jeg kan plage vettet av naboen slik han plager vettet av meg med å spille den samme låten tusen ganger om dagen mens han røyker gress. (Kjære nabo, kom deg til SATS og tråkk litt, det er bedre for helsa di. Kthxbai.)