[Surrealistiske opplevelser]

0

Jeg kan ikke akkurat si at jeg lever i en dalísk verden når det gjelder surrealistiske opplevelser. Jeg har ofte veldig surrealistiske drømmer, spesielt om sommeren, men det regner jeg med at de fleste har. Så jeg har prøvd å komme på noen surrealistiske opplevelser eller øyeblikk jeg har hatt i virkeligheten:

★ Den gangen jeg gikk og gikk på tredemølle i en time mens jeg leste en bok. Da jeg steg ned fra tredemøllen og begynte å bevege meg fremover, var det som om jeg bare suste forover i kjempehøy fart.

★ De tre siste gangene jeg så mormor: Redusert, men i live fredag; fremdeles varm og myk, men død mandagen etter; som en hul statue av kald marmor torsdag halvannen uke senere.

★ Den gangen jeg akkurat rundet hjørnet Rosenkrantzgata/Kristian IVs gate etter nettopp å ha vært innom hovedbiblioteket og VG-huset da det smalt så vinduene i Hotell Bondeheimen klirret, og litt senere på dagen så jeg på TV hva som hadde skjedd i Regjeringskvartalet bare minutter etter at jeg gikk fra området.

★ Den gangen jeg var var på restaurant med en jente i LA og etter å ha fortalt at jeg hadde som mål å lese alle bøkene til favorittforfatteren min, Stephen King, i kronologisk rekkefølge, fortalte hun at hun vokste opp i nabolaget hans.

★ Den gangen på Island da jeg i sidesynet så en hvitkledd skikkelse gå ned en trapp og trodde det var Pernille, bare for å se henne komme ut fra kjøkkenet like etterpå. Da jeg nevnte det for Kolbrún, sa hun at det måtte ha vært en alv, og absolutt, definitivt, helt sikkert ikke et gjenferd. Jeg for min del tror det var hallusinasjon forårsaket av for lite og dårlig søvn, for i nesten en hel uke hadde jeg ligget på en tynn madrass på stuegulvet uten mulighet for å stenge ut den islandske sommernatten med skikkelig tette gardiner.

★ Den gangen jeg hadde et snev av eksistensiell usikkerhet (Danse? Ikke danse? Hvilke andre alternativer har jeg?) og deltok på en «reading». Jeg er ateist, og jeg tenker at når disse «klarsynte» sitter og «leser» andre mennesker, er det en form for dagdrømming og/eller divergent tenkning når de ser for seg bilder, men uansett er det interessant å få et nytt perspektiv på ting man føler seg fastkjørt i. De skildret to forskjellige bilder som jeg kjente meg veldig godt igjen i, så jeg satset på dansen. Det ene bildet gjenskapte jeg med kameraet mitt: Vokteren av nøkkelen.

★ Den gangen jeg datet en jente som ba meg om å se henne i øynene når vi hadde sex, og det summet og kriblet i hele kroppen min mens jeg gradvis ble «rusa» på endorfiner. (Sånn nå i ettertid mistenker jeg at summingen kom av at jeg hadde ekstremt høy puls på grunn av det hyperaktive stoffskiftet mitt.)

★ Den gangen jeg stod oppe på taket i Sacré-Cœur i Montmartre og så Eiffeltårnet i virkeligheten for aller første gang. «Whoa! Det finnes jo på ordentlig!»

★ Den gangen jeg hoppet og danset på en scene på Universitetsplassen, iført et rosa snømannkostyme designet av Moods of Norway.

★ Las Vegas.

★ De gangene jeg merker en eller annen duft som virker så velkjent, og plutselig står et eller annet minne fra barndommen klart for meg.

★ De gangene Thomas og jeg holdt på å le oss i hjel av alt og ingenting mens vi var på Elements-turné.

★ Den gangen jeg var midlertidig stand-in for en av sangerne i Hoffmanns eventyr og en ganske kjent baryton sang så nær hodet mitt at jeg fikk dotter i ørene. (En stor opplevelse for en operafan!) Og ellers all den tiden vi dukkestatister tilbrakte på prøvene til samme opera med regissøren Calixto Bieito.

★ Den første gangen jeg skulle operere ut en visdomstann, og fikk en beroligende pille i forkant av inngrepet. Den beroligende pillen gjorde meg ubehagelig tung i kroppen, jeg var fortsatt ved full bevissthet, men det var som om jeg hadde bly istedenfor muskler.

★ Dette skjedde i går: i løpet av 2–3 timer traff jeg sju vidt forskjellige venner/bekjente på helt tilfeldige steder, sånn helt ut av det blå.

11. februar i 365 Days of Writing Prompts.